hvordan håndtere dette?

[Gjest mor som er bekymret for datter]

Hei!

Jeg er skilt mor til tre, der minste (jente)er tenåring, de andre voksne.

Ved bursdagsfeiring av meg, med mine foreldre, hennes større søsken med samboere tilstede, ble det gaver. Tidligere har minste vært sammen med søsknenens gaver.

Dette skjedde ikke nå, så der satt hun uten at noen sa noe noe rundt dette. Jeg ble virkelig i beit når jeg skulle takke, for jeg kunne jo ikke være falsk og takke henne. ( resultat;kolera eller pest?)

Det ble pinlig, og jeg vet ikke åssen komme i prat om det. Hun har ikke kommentert hendelsen.

Jeg opplever henne mer åpen (for meg) rundt fars"dager"(farsdag,jul og burdag), som at hun forteller hun må kjøpe til pappa.

Hun får penger av meg,og/eller spleiser med søsken. Jeg har sagt at hun får penger til de hun vil kjøpe til, innen rimelig grense (sum).

Til jul var hun med på spleis på sydentur for far og samboer. Jeg fikk en sjokoladeeske jeg ble oppriktig glad for,og vet den ble kjøpt juleaften kl 15 som siste gave.Da gikk hun plutselig på bensinstasjonen.

Jeg tåler ingen gaver i hele tatt, for jeg verdsetter andre verdier, som nærhet og samvær, mat og gode samtaler. Mer "ikke materalistiske plan".

Jeg aksepterer andres handlemåte rundt jul til en viss grense, men ikke der det overdrives med gaver til flere titalls tusener.

Det blir for meg flatt og hyklersk, og handler ikke om ekte giverglede.

Jeg synes det er mer moro å gi enn få. Og jeg mener det! Mine barn har vel ett bilde av noe sånt i sin oppvekst, alle tre.

Hva er kjernen i dette som hendte min minste?

Jeg gjenkjenner ikke hennes væremåte/reaksjonsmønster hos de andre, men de var til gjengjeld små/ungdom mens vi var gift.

Er dette en annerledes eller unormal frigjøring fra meg, eller hva ER det?

Hun avviser meg ofte, prøver diskutere etthvert utsagn fra meg. Så langt, gjenkjennelig,jeg vet jo hva og hvorfor det gjelder(alder), og tar ikke det opp, jeg tåler jo det, jeg tar tilogmed mot litt slik. Men jeg tilbakemelder der det er riktig å gi svar, bevares. ( tydelige grenser)

Hun er av type mer innadvendt og taus fra sine meningers kilde enn de andre. (ligner far slik).

Hun har litt lav selvtillit, som jeg/vi prøver hjelpe med å heve i form av støtte hjemme i leksearbeid der jeg gir oppgaver osv. Hun er positiv til dette, og ser selv det har hjulpet,- hun behersker det hun skal før ungdomsskolen. Har aldri hatt støtte undervisning der, nevner det.

Hun har vært litt rund, og da har vi oppmuntret/støttet ønske om handball og fotball. (uten å nevne vekt)

Jeg prøver hele tiden lokke frem det indre på positiv måte, men det er ikke lett.( far er taus av natur på området)

Hvordan håndterer jeg det med å ikke gi gave/ utelatelse rundt henne?

Ikke at jeg utelates som er viktig, men henne, presiserer det.Hvorfor annlerledes nå?

Har hun det vondt inni seg,stenger ute følelser som er triste, eller er det likegyldighet (alderen)?

Tar hun (trygt)meg som en selvfølge, kjenner at jeg elsker henne uten betingelser, uansett?

Ansiktet avslører intet, og jeg leter nok litt. Jeg vet ikke hva jeg skal si, eller om det er noe å si i hele tatt.

[Gregga]

Vet ikke om jeg forstår deg rett: Når du fyller år, så har det vært vanlig at lillesøster er med på gaven fra storesøsken?

Men denne gangen hadde de ikke tatt henne med?

Er det det du reagerer på, eller er det det at du ikke fikk gave fra henne du reagerer på?

[Gjest mor som er bekymret for datter]

Vet ikke om jeg forstår deg rett: Når du fyller år, så har det vært vanlig at lillesøster er med på gaven fra storesøsken?

Men denne gangen hadde de ikke tatt henne med?

Er det det du reagerer på, eller er det det at du ikke fikk gave fra henne du reagerer på?

Hei!

Denne gang hadde de ikke tatt hemme med i beregningen/sine gaver. Jeg lurer på hvordan hun taklet det inni seg, da det gikk opp for henne at hennes navn ikke sto på kortene. Hvordan hun taklet at jeg klemte de andre og takket for presangene. Hun ble den eneste som ikke fikk den klemmen og takknemligheten og berøringen fra meg. Jeg kunne jo ikke takke henne, hva ville de andre da tenke, og hva ville hun tro selv om jeg hadde takket for noe hun i avtalt form ikke hadde vært med på.

Jeg prøvde si at jeg ikke brydde meg om det selv, men lyktes kanjse ikke. Hva føler hun far forventer til sine dager, når hun strir sånn med han? Og hvorfor sier hun ikke noe i etterkant, vil snkke om det? Likesom type; jeg burde fått penger av deg mamma , til gave, eller jeg vil kjøpe noe senere, eller, jeg visste ikke at jeg ikke fikk være med på deres gaver. Men hun sier jo ingenting. Jeg lurer på om det er sårt inni henne, og hvordan løse opp.

[Gregga]

Hei!

Denne gang hadde de ikke tatt hemme med i beregningen/sine gaver. Jeg lurer på hvordan hun taklet det inni seg, da det gikk opp for henne at hennes navn ikke sto på kortene. Hvordan hun taklet at jeg klemte de andre og takket for presangene. Hun ble den eneste som ikke fikk den klemmen og takknemligheten og berøringen fra meg. Jeg kunne jo ikke takke henne, hva ville de andre da tenke, og hva ville hun tro selv om jeg hadde takket for noe hun i avtalt form ikke hadde vært med på.

Jeg prøvde si at jeg ikke brydde meg om det selv, men lyktes kanjse ikke. Hva føler hun far forventer til sine dager, når hun strir sånn med han? Og hvorfor sier hun ikke noe i etterkant, vil snkke om det? Likesom type; jeg burde fått penger av deg mamma , til gave, eller jeg vil kjøpe noe senere, eller, jeg visste ikke at jeg ikke fikk være med på deres gaver. Men hun sier jo ingenting. Jeg lurer på om det er sårt inni henne, og hvordan løse opp.

Uff, det er ikke lett med disse tenåringene:-)

I dette tilfellet hadde jeg spurt "de store" hvorfor ikke de tok med lillesøster.

Ville også sagt til henne noe sånt som. "Jeg har tenkt så mye på om du ble lei deg da du ikke var tatt med på gaven. Visste du det?"

Tenåringer er litt snodige, de vil ofte ikke si noe, men hvis du begynner for henne, kanskje det blir litt lettere?

Nei, særlig klok ble du sikkert ikke av dette, men det er noe slikt jeg ville ha gjort med min.

Prøvd å lirke litt...og stille litt uskyldige og smådumme spørsmål:-)

[ariadne]

"Jeg tåler ingen gaver i hele tatt, for jeg verdsetter andre verdier, som nærhet og samvær, mat og gode samtaler. Mer "ikke materalistiske plan".

Jeg aksepterer andres handlemåte rundt jul til en viss grense, men ikke der det overdrives med gaver til flere titalls tusener.

Det blir for meg flatt og hyklersk, og handler ikke om ekte giverglede.

Jeg synes det er mer moro å gi enn få. "

Jeg tror ikke det er uvanlig å synes at det er morsommere å gi enn å få. Det kan være mer generøst å ta i mot enn å gi.

Jeg vile spurt storesøstrene om de har snakket med henne. Deretter ville jeg spurt henne, om hvordan hun tenkte rundt gave til deg rundt bursdag. Hun kan være litt forvirret på hva du egentlig ville foretrekke, det ble hvertfall jeg etter å ha lest innlegget ditt.

[skorpionfisken]

Du forvirrer meg. Kanskje du forvirrer henne også?

Da jeg var liten syntes min mor det var noe stort tull med morsdager. Det skulle helst ikke feires fordi det var bare noe tull handelsstanden hadde funnet på. Det ga hun klart utrykk for og vi avlyste hele morsdagen. Jeg syntes det var veldig trist når andre, både venner og familie spurte hva jeg hadde gitt mamma i morsdagsgave, og det kom fram at vi ikke feiret sånt.

Min venninne likte aldri å kjøpe gaver til sin mor, for mora var veldig kritisk og likte aldri det hun fikk.

Jeg elsker gavene fra mine barn, både tegninger og andre ting de kjøper. Gjerne kjøpt for en tier eller to av den yngste på MAX20 men de har lagt mye omtanke i det. Det er det samme hva de gir, men jeg vil gjerne ha gaver for jeg vet at de elsker å gi meg noe.

Kanskje du signaliserer at du heller vil ha omtanke og snille barn framfor gaver som man ikke mener noe med. Kanskje du kritiserer gaver andre gir som er så dyre og upersonlige. Kanskje hun derfor ikke liker gavestyret og på en måte gir deg "det du ber om"?

[Gjest ikke like mye bekymret lenger, hennes smil er der.]

Du forvirrer meg. Kanskje du forvirrer henne også?

Da jeg var liten syntes min mor det var noe stort tull med morsdager. Det skulle helst ikke feires fordi det var bare noe tull handelsstanden hadde funnet på. Det ga hun klart utrykk for og vi avlyste hele morsdagen. Jeg syntes det var veldig trist når andre, både venner og familie spurte hva jeg hadde gitt mamma i morsdagsgave, og det kom fram at vi ikke feiret sånt.

Min venninne likte aldri å kjøpe gaver til sin mor, for mora var veldig kritisk og likte aldri det hun fikk.

Jeg elsker gavene fra mine barn, både tegninger og andre ting de kjøper. Gjerne kjøpt for en tier eller to av den yngste på MAX20 men de har lagt mye omtanke i det. Det er det samme hva de gir, men jeg vil gjerne ha gaver for jeg vet at de elsker å gi meg noe.

Kanskje du signaliserer at du heller vil ha omtanke og snille barn framfor gaver som man ikke mener noe med. Kanskje du kritiserer gaver andre gir som er så dyre og upersonlige. Kanskje hun derfor ikke liker gavestyret og på en måte gir deg "det du ber om"?

Hei!

Takk for svar. Det gav meg refleksjoner, jeg vet nok hva jeg har for holdning og hva jeg signaliserer, men det kom ikke tydlieg frem i innlegget. Jeg setter helt klart pris på gavene jeg får, men vil vel si at en tegning, noe de har laget selv, dikt, hekleri, en innspilt cd fra nettet er personlig gitt og billig for å nevne noe. Jeg setter pris på måltidet sammen, den gode praten rundt bordet mer enn at de gjør seg blakke for å kjøpe det dyreste de måtte ha råd til. Da ville jeg blitt ulykkelig ov kjent at jeg har påført dem ett press. Jeg ønsker og mener at de skal føle seg velkommen hjem om de så er blakke, at de skal vite at det er min sannhet. Kanskje ble forvirringen større av mitt svar , men.

Jeg var redd den minste ville føle seg utafor denne gangen, men kan hende sitter det i tryggheten hennes at hun er like mye verdt som de andre som gav likevel.Minste var kanskje blakk, og ikke ville spørre meg om penger for gave til meg. Begynner jo bli større og føler på ting, men det hadde vært lov å spørre, og det er like mye lov å ikke kjøpe .

[Gjest ikke like bekymret lenger]

"Jeg tåler ingen gaver i hele tatt, for jeg verdsetter andre verdier, som nærhet og samvær, mat og gode samtaler. Mer "ikke materalistiske plan".

Jeg aksepterer andres handlemåte rundt jul til en viss grense, men ikke der det overdrives med gaver til flere titalls tusener.

Det blir for meg flatt og hyklersk, og handler ikke om ekte giverglede.

Jeg synes det er mer moro å gi enn få. "

Jeg tror ikke det er uvanlig å synes at det er morsommere å gi enn å få. Det kan være mer generøst å ta i mot enn å gi.

Jeg vile spurt storesøstrene om de har snakket med henne. Deretter ville jeg spurt henne, om hvordan hun tenkte rundt gave til deg rundt bursdag. Hun kan være litt forvirret på hva du egentlig ville foretrekke, det ble hvertfall jeg etter å ha lest innlegget ditt.

Takk for svar!

Jeg ser jeg har forvirret flere enn deg, og beklager min krøkkethet i å forklare. Blir for mange ord og garderinger mot å bli misioppfattet, at jeg helt klart blir nettopp misoppfattet. Noe ble for mye, noe manglet ; )

Uansett , så tar jeg tipset ditt med meg, det skal jeg gjøre. Hun smiler og er som før, det er det viktigste for meg så langt.

[flisa]

Hei!

Takk for svar. Det gav meg refleksjoner, jeg vet nok hva jeg har for holdning og hva jeg signaliserer, men det kom ikke tydlieg frem i innlegget. Jeg setter helt klart pris på gavene jeg får, men vil vel si at en tegning, noe de har laget selv, dikt, hekleri, en innspilt cd fra nettet er personlig gitt og billig for å nevne noe. Jeg setter pris på måltidet sammen, den gode praten rundt bordet mer enn at de gjør seg blakke for å kjøpe det dyreste de måtte ha råd til. Da ville jeg blitt ulykkelig ov kjent at jeg har påført dem ett press. Jeg ønsker og mener at de skal føle seg velkommen hjem om de så er blakke, at de skal vite at det er min sannhet. Kanskje ble forvirringen større av mitt svar , men.

Jeg var redd den minste ville føle seg utafor denne gangen, men kan hende sitter det i tryggheten hennes at hun er like mye verdt som de andre som gav likevel.Minste var kanskje blakk, og ikke ville spørre meg om penger for gave til meg. Begynner jo bli større og føler på ting, men det hadde vært lov å spørre, og det er like mye lov å ikke kjøpe .

Min datter spør aldri sin far om å kjøpe pakek til meg - for det er ikke "hans sak" - men hun får alltid penger av meg til å kjøpe til faren - det syns jeg er vanlig folkeskikk. På mange måter prøver de å få kontakt med faren via det de kjøper - hos meg vet de at alt er like velkomment - jeg elsker å få malerier av jentene mine - de er sabla dyktige også.

Det er rart med døtre og fedre kontra døtre og mødre.

Er litt sånn selv også - når mamma er borte over noen dager - så slåss omtrent søstra mi og jeg om å be pappa på middag - stakkar, men om pappa reiser - så vet vi at mamma "klarer seg". ENDA er det sånn at mamma er selskapssyk, mens pappa liker å sitte litt alene foran tv'en med karbonadene han har mekket sjøl.

Rart.

Vi "kjøper enda faren vår litt"

;.()