Jeg liker ikke sønnen min!

[Gjest Ikke signatur idag]

Dvs jeg liker ikke å være sammen med han av den grunn at han skal krangle og protestere på alt. Og fordi søskenene begynner å hyle så snart han er i nærheten fordi han er hardhendt og kaller dem stygge ting.

Det er bare så _slitsomt_ med den gutten. Jeg føler at jeg etes opp innvendig av innestengt sinne, for jeg forsøker så lenge jeg klarer å forholde meg rolig. Men det går ikke en dag uten at jeg til slutt eksploderer.

Og så vet jeg så inderlig godt at det ikke hjelper å kjefte og kritisere. Da går han bare enda mer i vranglås.

Joda, han har ADHD, men jeg tolererer likevel ikke den oppførselen han ofte viser.

Jeg merker at jeg holder på å utvikle en negativ holdning til gutten min, bare vemter på neste runde med bråk og krangel.

Dette vil jeg ikke skal skje, jeg er jo forferdelig glad i ham, og lider med ham i mange sammenhenger.

Hva gjør dere for å klare å holde en positiv holdning til bokstavbarna deres?

[Gjest en mamma i nord]

Må bare inrømme at jeg ikke altid klarer å ha en positiv holdning til min sønn heller. Det er en vond følelse når det blir slik.

Har fått timer hos en psykolog hvor jeg kan snakke om disse problemene, synes det hjelper å få ut noe av frustrasjonen der.

[Gjest gladiol]

Skjønner så godt hva du mener... Det kan være utrolig vanskelig å ikke eksplodere.

Det som har vært til stor hjelp for meg er at jeg ser hvor mye bedre situasjonene kan bli, hvis vi som voksne klarer å ha tolmodighet og ikke bli sinte.

Dette er ikke lett, men uten tvil det beste for både barn og foreldre.

En annen ting som har vært en nødvendighet for oss er å ha tilstrekkelig med avlastning.

Føler at det er utrolig viktig å kunne tilbringe noe tid alene med hvert av barna. De fungerer som regel mye bedre i en slik setting, noe som ofte gir positive opplevelser for både foreldre og barn.

[Gjest Ikke signatur idag]

Må bare inrømme at jeg ikke altid klarer å ha en positiv holdning til min sønn heller. Det er en vond følelse når det blir slik.

Har fått timer hos en psykolog hvor jeg kan snakke om disse problemene, synes det hjelper å få ut noe av frustrasjonen der.

Godt å høre at jeg ikke er helt alene om føle det slik. Og som du sier, det er vont å føle slik for sitt eget barn.

Jeg tror nok at jeg også ville hatt nytte av å snakke med en psykolog om bl.a. dette.

Hvor lang tid måtte du vente for å få time?

Har hørt historier om ventetider på et år.

[Gjest Ikke signatur idag]

Skjønner så godt hva du mener... Det kan være utrolig vanskelig å ikke eksplodere.

Det som har vært til stor hjelp for meg er at jeg ser hvor mye bedre situasjonene kan bli, hvis vi som voksne klarer å ha tolmodighet og ikke bli sinte.

Dette er ikke lett, men uten tvil det beste for både barn og foreldre.

En annen ting som har vært en nødvendighet for oss er å ha tilstrekkelig med avlastning.

Føler at det er utrolig viktig å kunne tilbringe noe tid alene med hvert av barna. De fungerer som regel mye bedre i en slik setting, noe som ofte gir positive opplevelser for både foreldre og barn.

Ja, det vanskelig å ikke eksplodere. Det kan jeg skrive under på.

Og av og til føler jeg at jeg skylder f.eks søskenene å bli sint. F.eks når han slår dem. Jeg vil ikke at de skal få inntrykk av at det er greit å slå. Vi har nulltoleranse for vold hjemme hos oss, og det gjelder også barnet med ADHD. Vold aksepteres ikke _uansett_.

Vi prøver også å få tid med barna hver for seg.

Som du sier så er det verdifullt for alle parter.

[Gjest en mamma i nord]

Godt å høre at jeg ikke er helt alene om føle det slik. Og som du sier, det er vont å føle slik for sitt eget barn.

Jeg tror nok at jeg også ville hatt nytte av å snakke med en psykolog om bl.a. dette.

Hvor lang tid måtte du vente for å få time?

Har hørt historier om ventetider på et år.

Jeg ventet i 3 måneder, men da var det en som presset på for at jeg skulle få en time fort, en som visste hvordan jeg hadde det.

Tror jeg har vært heldig som fikk time så fort, vet at det kan være lange ventetider, litt avhengig av hvor man bor. Men lang ventetid er ikke en grunn til ikke å søke, det haster kanskje enda mer å få søkt fort.

[Gjest mamma'n hans]

Jeg sliter med akkurat det samme som deg - og er alene med 4...

Angående psykolog - det er flere skoler innen psykologien. Må innrømme at jeg selv har hatt mest nytte av psykologer som er praktisk orienterte - altså som kan hjelpe meg til å finne metoder som kan fungere både for meg og familien. Der kan av og til miljøterapi hjelpe, er min erfaring. Typen "Supernanny"-metoder, om du har sett det på tv?

Det er også deilig å ha en psykolog som lytter og forstår, men jeg trenger mest hjelp rent praktisk, føler jeg - så jeg og barna kan komme videre.

Om du bor i Oslo, skal det være et møte om PMT (Parent Management Training) i ADHD-foreningen 10. mai - kanskje noe for deg?

[Gjest Ikke signatur idag]

Jeg sliter med akkurat det samme som deg - og er alene med 4...

Angående psykolog - det er flere skoler innen psykologien. Må innrømme at jeg selv har hatt mest nytte av psykologer som er praktisk orienterte - altså som kan hjelpe meg til å finne metoder som kan fungere både for meg og familien. Der kan av og til miljøterapi hjelpe, er min erfaring. Typen "Supernanny"-metoder, om du har sett det på tv?

Det er også deilig å ha en psykolog som lytter og forstår, men jeg trenger mest hjelp rent praktisk, føler jeg - så jeg og barna kan komme videre.

Om du bor i Oslo, skal det være et møte om PMT (Parent Management Training) i ADHD-foreningen 10. mai - kanskje noe for deg?

Nok en gang, det er trøst i det å vite at det ikke bare er jeg som har disse "forbudte" følelsene.

Jo, jeg har sett de fleste av "Supernanny-programmene" på tv, og har faktisk priset meg lykkelig for at mine barn (også han med ADHD) aldri har vært _så_ ille.

Kan finne noen nyttige tips i programmene, men nå er min "problemsønn" såpass stor at det rett og slett ikke ville funke.

Men tips for store barn kunne jeg absolutt trenge. Og jeg er enig med deg i at det viktigste ikke er å "akseptere sine egne følelser", men å klare å gjøre stemningen i hverdagen bedre.

Jeg bor nok ikke i Oslo, men får se om ADHD-foreningen i området mitt har på tapetet å arrangere et lignende kurs.

[Serrada]

Jeg har det ofte sånn i forhold til datteren min, men det hjelper da å få en tur med henne alene, la den spontane kreative jenten min utfolde seg i alle sine retniger, styre litt i svingene og mest nyte å se henne glad, aktiv og tillitsfull, uten å bekymre meg for krangling og bråk med søsken.. Det gir meg påfyll.. Har du blitt sjekket for ADHD, hvis man har det, man har mye mindre toleranse for lyder og er lettere å avlede, det hjalp med medisiner for meg.. Klemmer..

[Gjest Ikke signatur idag]

Jeg har det ofte sånn i forhold til datteren min, men det hjelper da å få en tur med henne alene, la den spontane kreative jenten min utfolde seg i alle sine retniger, styre litt i svingene og mest nyte å se henne glad, aktiv og tillitsfull, uten å bekymre meg for krangling og bråk med søsken.. Det gir meg påfyll.. Har du blitt sjekket for ADHD, hvis man har det, man har mye mindre toleranse for lyder og er lettere å avlede, det hjalp med medisiner for meg.. Klemmer..

Jo, det hjelper at gutten får tid alene sammen med en av oss voksne, eller aller helst begge to. Da koser han seg virkelig.

Men nå er det jo ikke bare søskenene han krangler med, det er like mye meg. Han når meg snart igjen høydemessig, og er sterk som bare det. Det virker som om vissheten om at jeg ikke lenger kan fysisk flytte ham om det oppstår en situasjon, gjør at han tester ut hva som skjer når han går over grensen. "Hva gjør mamma nå? Hun sier at jeg skal gå på rommet mitt, men det gjør jeg ikke og hun kan ikke tvinge meg, så."

Det jeg _vet_ funker godt, er å forutse at situasjoner kan oppstå, og så bruke humor for å stoppe det på et tidlig stadium.

Ellers forsto jeg ikke helt hva du mente med om jeg hadde fått sjekket meg for adhd og det med lyder og avledbarhet??

[Serrada]

Jo, det hjelper at gutten får tid alene sammen med en av oss voksne, eller aller helst begge to. Da koser han seg virkelig.

Men nå er det jo ikke bare søskenene han krangler med, det er like mye meg. Han når meg snart igjen høydemessig, og er sterk som bare det. Det virker som om vissheten om at jeg ikke lenger kan fysisk flytte ham om det oppstår en situasjon, gjør at han tester ut hva som skjer når han går over grensen. "Hva gjør mamma nå? Hun sier at jeg skal gå på rommet mitt, men det gjør jeg ikke og hun kan ikke tvinge meg, så."

Det jeg _vet_ funker godt, er å forutse at situasjoner kan oppstå, og så bruke humor for å stoppe det på et tidlig stadium.

Ellers forsto jeg ikke helt hva du mente med om jeg hadde fått sjekket meg for adhd og det med lyder og avledbarhet??

Sorry, ikke meningen å være vanskelig, men hvem har han arvet det av.. Jeg hadde vansker med å være konsekvent i ignorering, i oppmerksomhet når hun gjorde noe positivt, før jeg fikk utredning og medisiner..

jo hun kan være vanskelig med meg og.. men vi har forskjellige ting vi syns er gøy å gjøre sammen alene.. Når det er bare oss to, det blir veldig lite krangling, på toppen av fjellet, undersøking av alt, lager til kunstverk og skulpturer, ler tuller, jeg overspiller lei meg hvis hun blir sint på meg, hvis det ikke hjelper jeg overspiller sint.. Jeg vet bare at det finnes arenaer for oss innimellom som gir oss pause, som gir oss samhørighet og som gir oss evnen til å holde ut litt til og være glade i hverandre

[Gjest Ikke signatur idag]

Sorry, ikke meningen å være vanskelig, men hvem har han arvet det av.. Jeg hadde vansker med å være konsekvent i ignorering, i oppmerksomhet når hun gjorde noe positivt, før jeg fikk utredning og medisiner..

jo hun kan være vanskelig med meg og.. men vi har forskjellige ting vi syns er gøy å gjøre sammen alene.. Når det er bare oss to, det blir veldig lite krangling, på toppen av fjellet, undersøking av alt, lager til kunstverk og skulpturer, ler tuller, jeg overspiller lei meg hvis hun blir sint på meg, hvis det ikke hjelper jeg overspiller sint.. Jeg vet bare at det finnes arenaer for oss innimellom som gir oss pause, som gir oss samhørighet og som gir oss evnen til å holde ut litt til og være glade i hverandre

Ja, hvor har han arvet det fra? Det er nok flere i familien som har trekk som kan forbindes med adhd, men ingen har noen diagnose, og ingen har hatt så store problemer at det har blitt stilt spørsmålstegn ved om alt var helt som det skulle.

Det har bare vært særegenheter hos den den enkelte.

Men dette er ikke uvanlig, sa psykologen på BUP.

Gutten min og jeg har dessverre ikke så mange felles interesser. Dethan interesserer seg for synes jeg er uinteressant eller direkte uheldig for han. Det er klart det blir konflikter ut av sånt.

Han har til gjengjeld _null_ interesse for det som jeg liker å gjøre, sågar direkte motvilje mot det.. Så...

Det eneste vi har stor glede av begge to er å gå på IKEA. Da har vi det fint. Og så er vi veldig glad i å reise, men det blir det av økonomiske årsaker ikke så mye av.

Men egentlig var det godt bare å få luftet seg litt her.

Var nok ekstra amper og oppgitt da jeg skrev innlegget. Det hadde vært en intens helg med mye krangel. Ukedagene pleier å gå mye bedre. Da går vi ikke oppå hverandre hele dagene.

[Gjest meg ei jente ...nesten normal..]

Jeg ventet i 3 måneder, men da var det en som presset på for at jeg skulle få en time fort, en som visste hvordan jeg hadde det.

Tror jeg har vært heldig som fikk time så fort, vet at det kan være lange ventetider, litt avhengig av hvor man bor. Men lang ventetid er ikke en grunn til ikke å søke, det haster kanskje enda mer å få søkt fort.

jeg har adhd.. og jeg tror nok broren min har det og.. Selv om han ikke har noen diagnose.. Det er så vondt.. For søsteren min iriterer jeg meg grenseløst over og kjefter på. Med med han har jeg myyye større toleranse, pga jeg vet så godt hvordan det er! Mens ingen av de 2søstrene mine kan forstå det! Jeg er glad at han har en som forstå han, for han er 10år yngre enn meg, og jeg husker hvor vanskelig det var på den alderen.. Nå er jeg 20, og begynner og lære bedre å leve med det..

Sønnen din liker nok ikke seg selv heller da han gjør slike ting.. Det gjør i allefall ikke jeg, og ikke broren min heller, for etter han har slått eller sparket eller gjort andre ting.. Så begynner han og gråte og er så uuutrolig lei seg.. Huff! Lykke til videre i allefall:D

[Gjest en mamma i nord]

jeg har adhd.. og jeg tror nok broren min har det og.. Selv om han ikke har noen diagnose.. Det er så vondt.. For søsteren min iriterer jeg meg grenseløst over og kjefter på. Med med han har jeg myyye større toleranse, pga jeg vet så godt hvordan det er! Mens ingen av de 2søstrene mine kan forstå det! Jeg er glad at han har en som forstå han, for han er 10år yngre enn meg, og jeg husker hvor vanskelig det var på den alderen.. Nå er jeg 20, og begynner og lære bedre å leve med det..

Sønnen din liker nok ikke seg selv heller da han gjør slike ting.. Det gjør i allefall ikke jeg, og ikke broren min heller, for etter han har slått eller sparket eller gjort andre ting.. Så begynner han og gråte og er så uuutrolig lei seg.. Huff! Lykke til videre i allefall:D

Takk for inlegget. Det er fint å høre hvordan en med diagnose selv opplever dette.

Jeg tror heller ikke sønnen min liker seg selv altid. Men jeg prøver å lære han til å ha et positivt syn på seg selv, og på livet forøvrig. Vi fokuserer ikke på problemer mer enn nødvendig. Det tror jeg er veldig viktig.

Han er et veldig givende menneske å være sammen med, syns jeg. Og det er vel ikke helt riktig å si at jeg ikke liker han, for det gjør jeg, men jeg liker ikke altid alt han gjør, og det er egentlig ikke det samme.

Håper du har det fint.

Klem fra

[Gjest det er slitsomt å være slitsom..]

Takk for inlegget. Det er fint å høre hvordan en med diagnose selv opplever dette.

Jeg tror heller ikke sønnen min liker seg selv altid. Men jeg prøver å lære han til å ha et positivt syn på seg selv, og på livet forøvrig. Vi fokuserer ikke på problemer mer enn nødvendig. Det tror jeg er veldig viktig.

Han er et veldig givende menneske å være sammen med, syns jeg. Og det er vel ikke helt riktig å si at jeg ikke liker han, for det gjør jeg, men jeg liker ikke altid alt han gjør, og det er egentlig ikke det samme.

Håper du har det fint.

Klem fra

bare hyggelig. Jeg har det fint, utenom at jeg har få og dele dette med.. Få som vet om dette, de fleste vet bare at jeg er "hyper" og at jeg har dysleksi og skravler mye.. Moren min har ikke tro på slike ting, så jeg har aldri kunnet snakke med henne om slikt. Hun tror alt med adhd bare er tull. Selv om det har vært slik siden ungdomskolen med og bli kastet på gangen og alltid få kjeft.. Så alene har jeg måttet gå til tester, og psykologer. Men heldigvis ble jeg hjulpet inn i systemet. Bare synd at moren min ikke vet om dette. Sønnen din er heldig som har deg!

[Gjest det er slitsomt og være slitsom..]

Takk for inlegget. Det er fint å høre hvordan en med diagnose selv opplever dette.

Jeg tror heller ikke sønnen min liker seg selv altid. Men jeg prøver å lære han til å ha et positivt syn på seg selv, og på livet forøvrig. Vi fokuserer ikke på problemer mer enn nødvendig. Det tror jeg er veldig viktig.

Han er et veldig givende menneske å være sammen med, syns jeg. Og det er vel ikke helt riktig å si at jeg ikke liker han, for det gjør jeg, men jeg liker ikke altid alt han gjør, og det er egentlig ikke det samme.

Håper du har det fint.

Klem fra

hehe! jeg mente siden barneskolen