Morsrolle og BP

[Gjest enigma36]

Jeg har tre barn fra 12 til 16 år. Til daglig fungerer det veldig bra. Det er flotte og åpne unger som jeg er veldig stolt av.

Jeg tror jeg er en ok mor når jeg er frisk eller hypoman, men når jeg er igjennom en langvarig depressiv fase, så synes jeg så inderlig synd på dem, som må se sin mor så dårlig, og som må ta hensyn til meg (noe de gjør....spør hvordan det går, om jeg vil være litt i fred o.l)

Psykiateren min mener at jeg er en god mor over hele linja fordi det virker som ungene takler dette bl.a fordi vi er så åpne mot hverandre, og fordi jeg stadig presiserer at dette ikke er deres feil. Likevel tenker jeg at hun (psyk) bare sier dette for at jeg ikke skal føle meg verre. Pleier de å juge om slike ting til pasientens beste?

Jeg er deprimert ca 2 måneder i året, og da er en måned moderat og en måned alvorlig (det jobber seg ned mot et farlig klimaks før jeg klatrer opp igjen)

Jeg tenker mye på ungene, hvor skadelig er det å se at mamman sin har det sånn?

Kan det ødelegge dem for livet?

[kvakker]

Jeg har lurt veldig på det samme selv.

Jeg også har BP.Og to små herlige unger.

Mine har heldigvis ikke erfart mine dårligste perioder.

Men jeg har ikke så god støtte av min psykriater som du har.Hun mener at mine oppturer ikke er bra for dem.Jeg er ikke enig.

Jeg er veldig spent på svarene du får her.

[gunter]

Hei!

Hva er forskjellen på å ligge å være deprimert, eller å ligge å ha en eller annen fysisk sykdom?

Har du influensa, kreft el. så vil sikkert barna synes synd på deg da også.

Jeg tror at siden du snakker med barna dine og forklarer dem sykdommen din og at du fratar dem skyld, gjør at de sannsynligvis ikke vil ta skade av dette senere.

Men alle kan jo få psyk. problemer, psyke foreldre eller ikke. Det er jo en viss arvelighet også, og det kan vi nå ikke påta oss skylden for. Men det er jo også mye annet vi kan arve.(lang nese f.eks.)(ha-ha)

Skulle nå en av dine barn begynne å slite når de blir eldre, så vit ihvertfall at du har gjort det du kan for at barna dine skal ha det bra. At det nødvendigvis ikke trenger å være din skyld at de begynner å slite.

Det er litt rart, synes jeg, at når vi har psykiske lidelser så er vi livredde, har stor skyldfølelse, og tror barna våre blir skadet.

Jeg tror at hvis min mor hadde fått kreft f.eks. og ikke fortalt det, dysset det ned (hysj, hysj) så ville det også vært veldig ille. Kanskje hadde jeg tatt på meg skylda da også,trodd det var noe jeg hadde gjort som førte til at hun ble syk. Det ville kanskje vært like naturlig.

Så du er en GOD MOR, her får du det skriftlig til og med. Fortsett å snakk, og sørg for trygghet, forutsigbarhet, at barna vet du får hjelp fra lege/psykolog ol.

At de ikke har ansvaret for deg og sykdommen din.

At det barna gjør/ ikke gjør, er ikke skyld i sykdommen din.

Hilsen fra enda en psyk mor.