hva er det med sønnen min?

[Gjest når mamma får seg kjæreste]

Er temmelig fortvilet om dagen. Jeg har etter tre år alene fått en kjæreste, og vi har vært sammen i seks måneder. Vi har tilbragt mye tid sammen, både hjemme hos han og meg, med våre respektive barn. Hans barn har godtatt meg somm pappas nye kjæreste, og mine har godtatt han, bortsett fra 17åringen min. Det har vært noen skikkelige krangler, om absolutt "alt".

Han er ganske stygg i munnen mot spesielt meg,og ignorerer alt jeg sier. Han har et par ganger fått tilsnakk fra kjæresten min, om at det ikke er særlig ålreit å kalle moren sin for hore eller kjerring. Han har vært litt ufin tidligere også, men ikke til de grader som det er nå.

Alt har begynt etter at jeg har fått meg kjæreste. Nå i helgen toppet det seg helt. Etter en kjempekrangel "truer" han med å aldri snakke til kjæresten min igjen, han nekter å spise middag eller andre måltider sammen med oss. når han blir 18 skal han forandre etternavn for han vil iallefall ikke hete det sammen som meg. Han føler at kjæresten min ikke respekterer han (noe som ikke er tilfelle), han skulle til byen med klassen og fikk 200 kroner med seg istedet for de 300 han hadde bedt om. Det var alt jeg hadde da. Det har kjæresten min fått skylda for, for han setter meg opp!! Kjæresten min og jeg har snakket om å flytte sammen, vi har det utrolig fint sammen ellers, Men sånn som situasjonen er nå virker det ikke særlig lurt. Er det noen her om har opplevd det samme, og hva skal jeg gjøre. Og hva er det som går av gutten min, er det her et seksmåneders anfall av sjalusi eller hva? Dette ble litt usammenhengende og rotete, men håper noen her skjønner hva jeg mener. Og alle gode råd tas i mot med takk.

[Gjest rosa73]

Er det ikke mulig å få til en samtale med ham da? Vanskelig å gjette seg til hvorfor han reagerer så kraftig, men det er vel sikkert ikke så uvanlig at det kommer en reaksjon.

[Gjest tusseladd]

Selvom man er 17 år så må man få lov til og være sjalu.

Hitil i flere år har han vært mannsoverhodet i familien og kanskje følt at han måtte passe på sin familie. Dermed blir en ny mann konkurent til ham om din oppmerksomhet.

Du må la det gå lengre tid før dere flytter sammen og ha tålmodighet med gutten din. Akkurat nå trenger han deg veldig, mens han veksler mellom å være barn og det å opptre voksent.

Det vil gå over, kanskje det hjelper når det blir bytting av videre skolegang og nye interesser i forbindelse med dette.

Du som voksen person må vise hensyn først til din familie, før dine ønsker og behov kommer frem for fullt.

Sier ikke at du skal slutte å møte din nye mann, men forsikre gutten din om at ingenting skal gjøres i den nærmeste fremtid med flytting.

[noami]

Ikke gi opp kjæresten din iallefall, om han er så fin som du sier....enkelte barn er bare sånn, takler ikke ny voksenperson og opptrer irrasjonelt...så mye av det samme når det gjaldt stefar og min søster..hun har alltid vært sterk og hatt egen vilje..vant med å få viljen sin igjennom selv om mamma protesterte (mamma tapte alltid...feks når det gjaldt utetid, fester, overnattinger etc....søstra mi bare stakk av for å vinne liksom).... så når en ny mann kom inn og støttet mamma var det lett for henne å bare bestemme seg for å mislike ham med en gang.... nå er hun voksen og har et ganske bra forhold til stefaren vår da, noen uenigheter er det men ikke like ille som da vi bodde hjemme alle sammen....

Skjønner det kan være vanskelig for ham å sitte passivt når din gutt gjør oppgjør mot deg...men han bør prøve sitt beste å la deg takle gutten din...i tenåringene skjer jo oppgjør og en stefar blir en bra syndebukk da uansett hvor urettferdig det er...

er iallefall en tolkning.... ingen løsning her dog :/ Har du prøvd å snakke med gutten din på tomannshånd, eller er det umulig?

[Gjest 25årig jente]

Er det ikke mulig å få til en samtale med ham da? Vanskelig å gjette seg til hvorfor han reagerer så kraftig, men det er vel sikkert ikke så uvanlig at det kommer en reaksjon.

Ha taalmodighet.

Jeg var i lignende situasjon som soennen din. Takla ikke den nye kjaeresten til mamma. Jeg snudde paa helen og dro rett ut av huset igjen om han var paa besoek. Jeg oppfoerte meg rett og slett som en drittunge... men jeg visste ikke bedre og var veldig usikker paa situasjonen. Det tok meg etpar aar foer jeg aksepterte forholdet og naa mener jeg at mamma ikke kunne ha funnet en bedre mann, men.... jeg maatte vokse opp foerst.

Ta deg god tid, vaer taalmodig og forsikre soennen din at du er veldig glad i ham, og han kommer foerst i rekken. Er kjaeresten din saa god som du sier, taaler vel forholdet deres litt venting for dere blir samboere.... Ditt forhold til din soenn skal du ha gjennom hele livet... det er verdt litt taalmodighet for....