sosiale problemer jeg ikke kommer ut av

[Gjest --nasse!]

dette innlegget er postet på psykiatri, men jeg poster det her også jeg, i håp om å få flere svar.

jeg har slitt med å få venner nå i mange år, og har flytta flere ganger i håp om at denne gangen går det bra.

men jeg er så elendig til å finne på ting å prate om. jeg prata med ei jeg bodde på kollektiv sammen med for et par måneder siden, og hun sa at det var så vanskelig å bli kjent med meg, fordi jeg fortalte så lite om meg selv.

men så skal jeg fortelle litt om meg selv da: jeg er 22 år, har aldri hatt kjæreste, har ingen nære venner, har veldig få venner som jeg treffer en sjelden gang, og som aldri spør meg lenger om jeg vil bli med på noe, det er bestandig jeg som må mase på de og spørre om jeg kan være med(men det gidder jeg nesten aldri lenger). det er barndomsvennene mine jeg mener her da, på de nye stedene jeg har flyttet til har jeg ikke fått noen varige venner. jeg har ikke bodd hos mamma og pappa på 4-5 år. de ble mindre og mindre interessert i å være sammen med med i løpet av ungdomsskolen, og etter at jeg flytta hjemmefra har det bare blitt verre og verre.

hvem er det som vil bli bedre kjent med meg da???

jeg prøver å være grei mot kolleger, klassekamerater, de jeg trener med og andre jeg treffer jevnlig, men det er ingen av dem som virker interessert i å bli kjent med meg utover å prate litt med meg.

men så har jeg så lite å bidra med i samtaler,siden jeg har så asosialt liv. alle andre forteller om det de gjorde med noen venner i helga eller på hytta i fjor, eller med dama/typen i forrige måned. men jeg har nesten ingen sånne fortellinger. jeg kan ikke dikte opp historier heller.

jeg føler liksom at jeg har skutt meg selv opp i et hjørne, eller malt meg selv på foten, eller hva slag uttrykk som er riktig å bruke.

[Gjest kristinee83]

Hei!

Dette kan nok ligne på sosiale problemer, men jeg tror ikke du har det.

Det er litt vanskelig å kunne si noe uten å vite noe mer om deg..

Hvis du må mase på venner for å være med dem på noe, så skaff deg nye..rett og slett. Finn noen venner som vil ha deg med! og så lager dere minner og sånt sammen, så har du noe å prate om du og;)

Skjønner godt at det er vanskelig..det blir liksom en litt vond sirkel dette her..

Jeg holdt meg en stund hjemme pga. depresjon.. når jeg begynte å være med venner igjen, så hadde jeg ingenting å prate om..følte meg bare i veien.. Det føler jeg enda av og til.

Jeg er egentlig ikke av den mest sosiale typen jeg heller da..men kanskje av andre grunner enn dine..

Har heller ingen nære venner..har mange jeg kan gå ut sammen, og prate om vær og vind sammen med.. men ikke noen jeg kan sitte å snakke om seriøse problemer med..

Heldigvis har jeg to søstre og en type til det.. Så jeg skjønner deg godt hvis du ikke har noen av delene..

Huff..jeg klarte ikke å komme med noe godt råd jeg..ville bare si at jeg forstår hvordan du har det jeg..

Og jeg håper alt bedrer seg etterhvert..

Hvis du vil kan vi jo maile hverandre..? Så kan vi prate mer og bli litt kjent.. Kan være enklere å komme fram til noe da;)

Og så får du jo ei å snakke med, selv om det bare er over nett da...

Mailen min er iallefall [email protected]

Hvis du har lyst å ha kontakt!

Jeg er forresten 21, snart 22!

[Gjest --nasse!]

Hei!

Dette kan nok ligne på sosiale problemer, men jeg tror ikke du har det.

Det er litt vanskelig å kunne si noe uten å vite noe mer om deg..

Hvis du må mase på venner for å være med dem på noe, så skaff deg nye..rett og slett. Finn noen venner som vil ha deg med! og så lager dere minner og sånt sammen, så har du noe å prate om du og;)

Skjønner godt at det er vanskelig..det blir liksom en litt vond sirkel dette her..

Jeg holdt meg en stund hjemme pga. depresjon.. når jeg begynte å være med venner igjen, så hadde jeg ingenting å prate om..følte meg bare i veien.. Det føler jeg enda av og til.

Jeg er egentlig ikke av den mest sosiale typen jeg heller da..men kanskje av andre grunner enn dine..

Har heller ingen nære venner..har mange jeg kan gå ut sammen, og prate om vær og vind sammen med.. men ikke noen jeg kan sitte å snakke om seriøse problemer med..

Heldigvis har jeg to søstre og en type til det.. Så jeg skjønner deg godt hvis du ikke har noen av delene..

Huff..jeg klarte ikke å komme med noe godt råd jeg..ville bare si at jeg forstår hvordan du har det jeg..

Og jeg håper alt bedrer seg etterhvert..

Hvis du vil kan vi jo maile hverandre..? Så kan vi prate mer og bli litt kjent.. Kan være enklere å komme fram til noe da;)

Og så får du jo ei å snakke med, selv om det bare er over nett da...

Mailen min er iallefall [email protected]

Hvis du har lyst å ha kontakt!

Jeg er forresten 21, snart 22!

takk for svar kristine. kanskje jeg sender deg mail en gang, men jeg vet ikke helt om det vil hjelpe noe særlig, for å være helt ærlig. håper ikke du misforstår eller blir fornærmet, jeg setter veldig pris på at du vil hjelpe meg men jeg tror jeg trenger mer enn en å brevveksle med(ikke ment som et hint til noe altså)

[Gjest Skytte85]

Hei. Jeg kjenner meg litt igjen i din situasjon. Hadde det som deg et par år, men etter at jeg byttet miljø og tok tak i problemene gikk alt mye lettere. Det er ingen lett situasjon du er i. Det vet jeg. Likevel er det bare en person i hele verden som kan hjelpe deg, og det er deg selv.

Du skriver at du ikke har noe å komme med når du snakker med andre. Det er jeg helt sikker på at er feil. Samtaler er mer enn å prate om seg selv og sine opplevelser. Det finnes så mye mer å snakke om! Er det ingen ting du interesserer deg for? Politikk? Kunst? Kultur? Sport? Økonomi? Samfunnet generelt? Dette er temaer du kan snakke om selv om du ikke har hatt de store sosiale opplevelsene de siste årene. Jeg er sikker på at du har mye å komme med.

En annen ting du bør gjøre, er å tenke gjennom hvordan du tror andre mennesker oppfatter deg. Mennesker som er usikre på seg selv, vil ofte stenge andre mennesker ute. Det kjennes langt bedre å avvise enn å bli avvist. En slik avvisende holdning blir av andre oppfattet som overlegenhet. De vil tro at du ikke ønsker mer kontakt med dem. DE vil føle seg avvist og reagerer med å avvise deg.

Du skriver at du ikke har psykiske problemer. Er du sikker på det? Det er ulike grader av psykiske problemer. Man behøver ikke være psykopat før det er nødvendig med behandling. Det virker på meg som om du sliter med selvfølelsen din. Da jeg var i din situasjon, tok jeg kontakt med lege og ble henvist til psykolog. Det hjalp veldig for meg. På sett og vis lærte jeg meg å kommunisere med andre mennesker igjen - dette var noe jeg ikke følte at jeg behersket. Det hjalp meg tilbake i livet.

Du skriver også at du ikke har noe særlig kontakt med foreldrene dine. Kanskje det vil hjelpe å snakke med dem og fortelle hvordan du har det? At du trenger hjelp og støtte? Foreldre vil som regel det beste for barna sine. Jeg vet ikke hvilket forhold du har til foreldrene dine, men med mindre det er veldig dårlig er jeg sikker på at det kan hjelpe.

Det kan kanskje også hjelpe å betro deg til en av de gamle vennene dine. Hvis han eller hun vet hvor vanskelig du har det, vil vedkommende kanskje ta mer vare på vennskapet deres.

Selv om du kanskje ikke har tro på det selv, vil jeg anbefale deg å sende en mail til kristine83. Kankje hun har mer å komme med enn du tror? Forsøk å ta imot all den hjelp du kan få, så kommer dette sikkert til å gå bra.

Da jeg slet med disse problemene pleide mamma å minne meg på at det er i motbakke det går oppover. Selv om dette er en mager trøst, stemmer det som regel. Det vil være litt tungt for deg å komme deg ut av denne situasjonen, men når du først klarer det, vil du være sterkere enn noensinne:)

[pirko]

Kjenner meg litt igjen fra jeg var yngre. Det finnes mye å snakke om. Ikke nødvendigvis selvopplevde ting, men ting man har lest om sett på film etc. Også går det jo an å melde seg inn i foreninger, idrettklubber o.l så kommer man mere i kontakt med folk og blir mere sosial. Også går det jo an å prøve å være litt åpen med "problemene", som gjør at folk gjerne forstår bedre. Men å skaffe seg ulike interesser er ikke dumt i alle fall.