Blodsbånd mellom adoptivsøsken

[Gjest "noe-å-si"]

Som noen skriver, så er det lett for å lage problemstillinger ut av ingenting. Selv har jeg aldri tenkt på dette som et problem heller, men når du får høre av dine nærmeste at det du er i ferd med å gjøre vil "ødelegge" for barnet ditt, som jo er det kjæreste du har, ja da blir man jo litt bekymret. Det var derfor jeg ville lufte det her inne, i håp om at dere ikke syns det behøvde å bli noe stort problem.

Jeg tror nok vi prøver oss på søskenadopsjon, mener vi har gode muligheter for det da jeg har jobbet med barn i mange år. Det blir vel regnet som positivt i den sammenhengen... Men før vi bestemmer oss, skal vi selvfølgelig være helt trygge på at det er en bra løsning for oss.

[Gjest sussilei]

Med fare for å si noe som alt er sagt så henger jeg meg på denne... jeg fødte tre barn jeg adopterte to barn... Nå husker ikke jeg lenger hvem av mine fem barn som jeg slet mest med å få til verden. Ja da jeg vet det jo nå som jeg sitter å skriver, men det er hverdagen jeg tenker å formidle videre til dere som mener at blodsbånd er viktigere. Blodsbånd får du da du føder??? Hvorfor har da mine fem et søskenforhold som det er i familier flest? Beskyttelsetrangen , irritasjonen, frykten for at noe skal hende et av søsknene, hva er det? ja blodsbånd eller ikke .. søsken er ordet å det er mine barn alle sammen , med sine gode å dårlige sider, de våkste opp å ble unike alle fem, tenk på det ... mine barn er unike på forskjellige måter , men de er da søsken for det?Ingen barn enten de er biologiske eller adopterte utvikler seg likt uansett, Til og med eneggede tvillinger blir forskjellige fordi de lagrer ikke samme informasjon under lææring. så ÆRLIG TALT jeg blir irritert når noen sier at blodsbånd er viktig. For det er det ikke. Adoptere søsken fordi de noen steder blir skildt ved adosjon ja det er å anbefale fordi de er så store at de er knyttet til hverandre å bør ikke skilles. men det bør neimen ikke adoptivsøsken heller.

Du må gjærne føle forskjellig for dine barn men det bør ikke være en merkelapp på den adopterte , for det er personligheten til de enkelte barna som gjør atkemien stemmer. Å føde et barn er ikke det samme som å føde nr, to eller tre unsett, Underet er der selv om jeg føder selv eller andre har gjort det for meg Det er bekreftelse nok når poden henger rundt bena mine å sier "MAMMAN min" å viser sann kjærlighet og tihørighet

Jeg synes det er så merkelig å snakke om "kjemi" når det gjelder foreldre - barn - relasjoner. Er det noe jeg absolutt ikke opplever som viktig i forhold til følelsene jeg har for barna mine, er "kjemien" og hvilket av barna som er mest lik meg.

Derimot synes jeg at barnas personlighet påvirker følelsene mine - ikke styrken i dem, men følelsenes "natur", fordi forskjellig personlighet krever forskjellige ting av meg. Det engstelige barnet krever noe annet enn det overmodige, for eksempel.

Jeg mener at de forskjellige historiene som har bundet meg til barna mine, er med og påvirker hvordan følelsene blir. Og den ene er blitt min gjennom adopsjon, den andre gjennom fødsel.

Formulerte meg nok feil når jeg er blitt oppfattet som at det hovedsakelig er biologien som gjør at følelsene er forskjellige. Jeg tror jeg ville følt forskjellig for barna om jeg hadde hatt bare egenfødte eller bare adopterte også - fordi historiene rundt dem også ville vært forskjellige og fordi de ville krevet forskjellige ting av meg, slik som de to jeg har nå også gjør.

Men jeg mener likevel at det er en illusjon å tro at biologi ikke betyr noe. Jeg tror det betyr lite for oss foreldre og for de barna som er knyttet til søsken eller foreldre gjennom biologi, men jeg tror det kan bety en hel del for det eneste adopterte barnet, eller det barnet som ikke har biologiske søsken i søskenflokken. Dette er da utfordringer de fleste av oss har lest masse om underveis i adopsjonsprosessen.

Å late som om biologi ikke er viktig, blir for meg som å ikke snakke om elefanten som alle ser er i rommet.

Undrer meg også over den sterke motstanden her inne mot å ville innrømme at biologi betyr noe som helst. Dette forumet består for en stor del av mennesker som har gått gjennom år med ivf-behandlinger, aborter og lange prosesser før adopsjon er blitt valgt. Hvorfor gjør mennesker det hvis biologi og gener ikke er viktig for dem i utgangspunktet? Det er vel bare de som adopterer som første valg som helt ærlig kan si at det ikke betyr noe.

Heldigvis er det vel alles erfaring at biologi betyr mye mindre enn man trodde - kanskje til og med ingenting - når barna er her. Men det kan fremdeles bety noe for den som er adoptert.

Jeg er for adopsjon! Definitivt! Men at noen familiekonstellasjoner kan gi ekstra utfordringer, er jeg sikker på. Men som sagt - utfordringer er da ikke farlig!

[Gjest farslykke]

Jeg synes det er så merkelig å snakke om "kjemi" når det gjelder foreldre - barn - relasjoner. Er det noe jeg absolutt ikke opplever som viktig i forhold til følelsene jeg har for barna mine, er "kjemien" og hvilket av barna som er mest lik meg.

Derimot synes jeg at barnas personlighet påvirker følelsene mine - ikke styrken i dem, men følelsenes "natur", fordi forskjellig personlighet krever forskjellige ting av meg. Det engstelige barnet krever noe annet enn det overmodige, for eksempel.

Jeg mener at de forskjellige historiene som har bundet meg til barna mine, er med og påvirker hvordan følelsene blir. Og den ene er blitt min gjennom adopsjon, den andre gjennom fødsel.

Formulerte meg nok feil når jeg er blitt oppfattet som at det hovedsakelig er biologien som gjør at følelsene er forskjellige. Jeg tror jeg ville følt forskjellig for barna om jeg hadde hatt bare egenfødte eller bare adopterte også - fordi historiene rundt dem også ville vært forskjellige og fordi de ville krevet forskjellige ting av meg, slik som de to jeg har nå også gjør.

Men jeg mener likevel at det er en illusjon å tro at biologi ikke betyr noe. Jeg tror det betyr lite for oss foreldre og for de barna som er knyttet til søsken eller foreldre gjennom biologi, men jeg tror det kan bety en hel del for det eneste adopterte barnet, eller det barnet som ikke har biologiske søsken i søskenflokken. Dette er da utfordringer de fleste av oss har lest masse om underveis i adopsjonsprosessen.

Å late som om biologi ikke er viktig, blir for meg som å ikke snakke om elefanten som alle ser er i rommet.

Undrer meg også over den sterke motstanden her inne mot å ville innrømme at biologi betyr noe som helst. Dette forumet består for en stor del av mennesker som har gått gjennom år med ivf-behandlinger, aborter og lange prosesser før adopsjon er blitt valgt. Hvorfor gjør mennesker det hvis biologi og gener ikke er viktig for dem i utgangspunktet? Det er vel bare de som adopterer som første valg som helt ærlig kan si at det ikke betyr noe.

Heldigvis er det vel alles erfaring at biologi betyr mye mindre enn man trodde - kanskje til og med ingenting - når barna er her. Men det kan fremdeles bety noe for den som er adoptert.

Jeg er for adopsjon! Definitivt! Men at noen familiekonstellasjoner kan gi ekstra utfordringer, er jeg sikker på. Men som sagt - utfordringer er da ikke farlig!

Jeg tror faktisk at vi snakker litt forbi hverandre og er langt mer enige enn vi begge har trodd. Jeg mener likevel at du misforstår hvis du mener at jeg/vi fornekter biologi. Mitt syn er at vi alle er biologisk disponert for en rekke ferdigheter, evner og egenskaper (ikke nødvendigvis de samme), men at hvilke av disse som "utløses", foredles osv. er avhengig av påvirkning/miljø. Med et slikt syn til grunn er det jeg nærmer meg problematikken og med et slikt syn har biologi en mindre sentral rolle enn det tilskrives av allmenheten.

Du bør vel også være forsiktig med å hevde at dette forumet for det meste består av adoptanter med en lang forhistorie knyttet til ivf, aborter og en mangeårig kamp for å føre ens egne gener videre. For det første skal du ikke lese lenge her før du oppdager at mange har valgt adopsjon som førstevalg når de ikke fikk barn på den "konvensjonelle" måten. Faktisk er det også en god del som har valgt adopsjon som førstealternativ, uavhengig av om de kan få egenfødte barn eller ikke. Uansett er det mye osm taler for at adoptivforeldre som går den lange veien du beskriver, endrer sitt syn underveis. Hadde man tatt en gallup blant adoptanter etter at de hadde fått barn, ville neppe prosenten som "heiet" på biologi eller blodsbånd som noe helt sentralt i familierelasjoner være særlig høy. Slik er det med alt her i livet. Ingen blir født rasist, ingen blir født vidunderbarn på piano. Alle går gjennom prosesser og ikke minst påvirkinger som preger dem. Alle adoptivforeldre går gjennom en prosess som leder frem til ikke bare lykken over barnet/barna, men også et mer gjennomtenkt syn på nettopp dette med arv, miljø og "blodsbånd".

[trk1365380645]

Jeg tror faktisk at vi snakker litt forbi hverandre og er langt mer enige enn vi begge har trodd. Jeg mener likevel at du misforstår hvis du mener at jeg/vi fornekter biologi. Mitt syn er at vi alle er biologisk disponert for en rekke ferdigheter, evner og egenskaper (ikke nødvendigvis de samme), men at hvilke av disse som "utløses", foredles osv. er avhengig av påvirkning/miljø. Med et slikt syn til grunn er det jeg nærmer meg problematikken og med et slikt syn har biologi en mindre sentral rolle enn det tilskrives av allmenheten.

Du bør vel også være forsiktig med å hevde at dette forumet for det meste består av adoptanter med en lang forhistorie knyttet til ivf, aborter og en mangeårig kamp for å føre ens egne gener videre. For det første skal du ikke lese lenge her før du oppdager at mange har valgt adopsjon som førstevalg når de ikke fikk barn på den "konvensjonelle" måten. Faktisk er det også en god del som har valgt adopsjon som førstealternativ, uavhengig av om de kan få egenfødte barn eller ikke. Uansett er det mye osm taler for at adoptivforeldre som går den lange veien du beskriver, endrer sitt syn underveis. Hadde man tatt en gallup blant adoptanter etter at de hadde fått barn, ville neppe prosenten som "heiet" på biologi eller blodsbånd som noe helt sentralt i familierelasjoner være særlig høy. Slik er det med alt her i livet. Ingen blir født rasist, ingen blir født vidunderbarn på piano. Alle går gjennom prosesser og ikke minst påvirkinger som preger dem. Alle adoptivforeldre går gjennom en prosess som leder frem til ikke bare lykken over barnet/barna, men også et mer gjennomtenkt syn på nettopp dette med arv, miljø og "blodsbånd".

Et veldig bra innlegg, som jeg gjerne skulle skrevet selv, hvis det ikke hadde vært sånn at jeg er så inkonsekvent at føleser og fornuft ofte ikke stemmer overens... Men det kommer nokmed tiden, som du sier: Det er en prosess!

[Gjest sussilei]

Jeg tror faktisk at vi snakker litt forbi hverandre og er langt mer enige enn vi begge har trodd. Jeg mener likevel at du misforstår hvis du mener at jeg/vi fornekter biologi. Mitt syn er at vi alle er biologisk disponert for en rekke ferdigheter, evner og egenskaper (ikke nødvendigvis de samme), men at hvilke av disse som "utløses", foredles osv. er avhengig av påvirkning/miljø. Med et slikt syn til grunn er det jeg nærmer meg problematikken og med et slikt syn har biologi en mindre sentral rolle enn det tilskrives av allmenheten.

Du bør vel også være forsiktig med å hevde at dette forumet for det meste består av adoptanter med en lang forhistorie knyttet til ivf, aborter og en mangeårig kamp for å føre ens egne gener videre. For det første skal du ikke lese lenge her før du oppdager at mange har valgt adopsjon som førstevalg når de ikke fikk barn på den "konvensjonelle" måten. Faktisk er det også en god del som har valgt adopsjon som førstealternativ, uavhengig av om de kan få egenfødte barn eller ikke. Uansett er det mye osm taler for at adoptivforeldre som går den lange veien du beskriver, endrer sitt syn underveis. Hadde man tatt en gallup blant adoptanter etter at de hadde fått barn, ville neppe prosenten som "heiet" på biologi eller blodsbånd som noe helt sentralt i familierelasjoner være særlig høy. Slik er det med alt her i livet. Ingen blir født rasist, ingen blir født vidunderbarn på piano. Alle går gjennom prosesser og ikke minst påvirkinger som preger dem. Alle adoptivforeldre går gjennom en prosess som leder frem til ikke bare lykken over barnet/barna, men også et mer gjennomtenkt syn på nettopp dette med arv, miljø og "blodsbånd".

Det kan nok muligens stemme at vi er mer enige enn vi trodde.

Og det du så elegant får frem, er at det å skjønne at biologi ikke er det viktigste, for de fleste er noe som vokser frem underveis, nettopp gjennom en adopsjonsprosess eller gjennom å ha "ikke-biologiske" søsken. Og jeg tror at adoptivbarnet, eller det eneste ikke-biologiske (for et ord...) barnet i en søskenflokk kan komme til å trenge tid på å nå den erkjennelsen.

Derfor bør man etter min mening ikke avskrive problemstillingen som "noe å si" som ikke-relevant.

Men jeg synes som sagt aldeles ikke at det er noe uoverstigelig hinder. Derimot synes jeg det er bra at man tenker noen tanker rundt dette, både når man velger å adoptere et barn, og når man velger å lage "blandede" søskenflokker.