Sorg over tap av terapeut

[pasient i terapi]

Jeg har gått til psykolog i fem år for tilbakevendende depresjon. Jeg er på vei ut i attføring etter to år ute av arbeidslivet. Det siste halvåret har terapien dreid seg mer og mer om terapeut/pasientrelasjonen og jeg har vært ganske opptatt av å tenke på ham, terapeuten og timene våre. Det har vært slitsomt og intenst, jeg har bla.drømt mye om ham. For to måneder siden sa han at han kunne holde noen timer åpne for meg så kunne jeg selv velge å komme eller ikke. Jeg ble forferdelig trist og følte at han ville trappe ned mot en avslutning av terapien. Han svarte at han mente vi kunne komme et stykke videre i terapien og det beroliget meg.Jeg har følt meg avhengig av ham svært lenge og vi har hatt mye forkus på min frykt for avvisning. Han har fastholdt at jeg selv skal initiativ til å avslutte terapien når jeg føler at tiden er moden. Samtidig har han sagt, på mitt direkte spørsmål. at nok vil gripe inn dersom det er nødvendig. Sist time etter at jeg hadde vært på en svært vellykket ferie sammen med familien min og hadde det veldig bra, ville han la det gå tre mot vanligvis en uke mellom timene våre. Jeg sa meg enig. Han holdt en høytidelig avslutningslignende tale og sa samtidig at vi kunne trappe opp dersom det likevel ikke gikk så bra å trappe ned og avslutte. Han begrunnet dette med at han ville unngå at jeg fortsatte i samme intense spor. Han trakk samtidig tilbake det han hadde sagt om at vi kunne nå lenger: han hadde sagt det for å gardere seg. Jeg er fortvilet og sørger veldig. Jeg orker ikke avslutte, føler meg utestengt. men vet samtidig at det er lite konstruktivt å være så opptatt av terapeuten. Det er slitsomt og vondt . Bør jeg/kan jeg si at jeg vil fortsette?

[Gjest Magna]

Jeg holder også på med å trappe ned. Det er en del av terapien for meg. Jeg har nå ett intervall på en måned mellom hver time.

Jeg vet jeg må, enten jeg vil eller ikke. Det er en prosess for meg. Jeg protesterer like mye for hver uke h*n legger til mellom timene.

Så kommer sommeren og da har vi avtalt ett intervall med fast avtale for ett halvår av gangen. Med ett fast antall timer for hvert halvår. Så jeg vet hva jeg har å holde meg til.

Det med avslutning og avvisning er ett av mine årsaker til terapien. Derfor var det vondt for meg å begynne i terapi for jeg visste at "min siste time ville komme":O)

Jeg vet også at jeg ikke kan holde på med terapi i all evighet. Jeg tenker hele tiden på hvordan jeg skal klare utfordringene h*n gir meg.

Det er heller ikke sikkert at du har oppfattet terapeuten riktig i dine tolkninger av avskjeden.

Jeg var så redd for å avslutte at jeg feiltolket det terapeuten sa og trodde h*n ville kaste meg ut til intet.

Det har jeg tenkt hele tiden. ) Kanskje det går ann å tenke litt annerledes, det er vel derfor vi går i terapi.........

[bugge -jenta]

Fortell alt dette du skriver til oss til din pasient. Nedtrappingen skjer ikke bare gjennom færre timer, men først og fremst gjennom en bearbeidelse sammen ved ord. Jeg sluttet med min føste psykiater på et tidspunkt da jeg følte meg veldig avhengig av ham. Han sa tidlig fra at han skulle flytte, slik at vi kunne jobbe sammen med nettopp dette med avvisning, som er et vanskelig område også for meg. Jeg var sår, gråt, var sint, følte han hadde lurt meg til å stole på han osv, og alt dette ble det satt ord på over tid. Det gjorde at overgangen til å skulle begynne med en ny terapeut, i mitt tilfelle, faktisk ble en viktig terapilæring. Noe jeg tror styrket meg, for når ellers i livet fikk jeg sagt det jeg følte til de andre som har gjort meg til et så forlatt vesen? Jeg gråt i bøtter og spann den første uken. Angsten var enorm.

Du har gått med denne terapeuten i 5 år, snakk med ham. Det er så viktig. Han vet hva du føler på tror jeg, så det kommer sikkert ikke som en overraskelse.

Jeg føler med deg sterkt.

Vennlig hilsen bugge.

[frosken]

Jeg holder også på med å trappe ned. Det er en del av terapien for meg. Jeg har nå ett intervall på en måned mellom hver time.

Jeg vet jeg må, enten jeg vil eller ikke. Det er en prosess for meg. Jeg protesterer like mye for hver uke h*n legger til mellom timene.

Så kommer sommeren og da har vi avtalt ett intervall med fast avtale for ett halvår av gangen. Med ett fast antall timer for hvert halvår. Så jeg vet hva jeg har å holde meg til.

Det med avslutning og avvisning er ett av mine årsaker til terapien. Derfor var det vondt for meg å begynne i terapi for jeg visste at "min siste time ville komme":O)

Jeg vet også at jeg ikke kan holde på med terapi i all evighet. Jeg tenker hele tiden på hvordan jeg skal klare utfordringene h*n gir meg.

Det er heller ikke sikkert at du har oppfattet terapeuten riktig i dine tolkninger av avskjeden.

Jeg var så redd for å avslutte at jeg feiltolket det terapeuten sa og trodde h*n ville kaste meg ut til intet.

Det har jeg tenkt hele tiden. ) Kanskje det går ann å tenke litt annerledes, det er vel derfor vi går i terapi.........

Da jeg leste hovedinnlegget i denne tråden, så tenkte jeg at det var et innlegg for deg å besvare:-)

Du er på god vei til å oppdage din egen styrke, tror jeg!