Dikt om demens-trenger hjelp.

[Gjest Mariusmor]

Dette innlegget hører nok ikke helt hjemme her, men jeg prøver likevell. Holder på og studerer til sykepleie og vi skal skrive en større oppgave om demens. Jeg er derfor på leting etter et dikt i som vi kan ha med i oppgaven. Ønsker også tips om bøker, linker eller annet som omhandler temaet.

Håper noen kan hjelpe meg.

[Gjest Vi20]

Lest "Hva ser du, Søster?"?

Synest det er veldig fint i alle fall, og kommer vel innunder temaet?

Skulle ha skrevet det, men har det ikke for hånden her og nå, dessverre

Lykke til med oppgava.

[Bente Thommessen, Lege]

Kjære Mariusmor.

Tarjei Vesaas har skrevet et kort lite dikt om egen opplevelse av sansesvikt som jeg er usikker på hva heter, men som begynner med: "Fuglen var eit under" og hans kone Halldis Moren Vesaas har skrevet diktet "Nei, tapper?", hentet fra samlingen "Livshus", 1995, hvor hun gir uttrykk for opplevelsen av å ha en syk mann. Begge disse diktene gir uttrykk for følelsesmessige sider ved demensproblematikken. Åse-Marie Nesse har i diktsamlingen "Vinterhuset" flere dikt hvor hun beskriver en datters opplevelse av moren som er rammet av aldersdemes og hennes tilværelse. Når det gjelder mer info om temaet, har Anne Brækhus skrevet en artikkel om "Hva er demens" her på DoktorOnline, som du kan finne ved å søke på demens. Videre kan du evt kontakte Nasjonalt kompetansesenter for aldersdemens. Lykke til !!

[MsSophie]

Kanskje dette diktet kunne passe?

Hva ser du, søster?

Hva ser du søster, her i din stue?

En gammel, sur og besværlig frue,

usikker på hånden og fjern i blikket,

litt griset og rotet hvor hun har ligget.

Du snakker høyt, men hun hører deg ikke,

hun sikler og hoster, har snue og hikke.

Hun takker deg ikke, for hva du gjør,

men klager og syter, har dårlig humør.

Er det hva du tenker? Er det hva du ser?

Lukk øynene opp og se, det er mer!

Nå skal jeg fortelle deg hvem jeg er,

den gamle damen som ligger her:

Jeg er pike på ti i et lykkelig hjem

med foreldre og søsken, jeg elsker dem!

Jeg er ungmø på seksten, med hjerte som banker

av håp og drøm og romantiske tanker.

Jeg er brud på tyve med blussende kinn.

I mitt eget hjem går jeg lykkelig inn.

Jeg er mor med små barn, jeg bygger et hjem,

mot alt som er vondt, jeg vil verne dem.

Og barna vokser med gråt og latter.

Så blir de store og så er vi atter

to voksne alene som nyter freden

og trøster hverandre og nyter gleden

når vi blir femti og barnebarn kommer

og bringer uro og latter hver sommer.

Så dør min mann, jeg blir ensom med sorgen

og sitter alene fra kveld til morgen,

for barna har egne barn og hjem,

det er så mye som opptar dem.

Borte er alle de gode år,

de trygge, glade og vante kår.

Nå plukker alderen fjærene av meg.

Min styrke, mitt mot, blir snart tatt fra meg.

Ryggen blir bøyd, og synet svikter,

jeg har ikke krefter til dagens plikter.

Mitt hjerte er tungt og håret grått.

Med hørselen skranter det også så smått.

Men inne bak skrøpelighetene finnes

det ennå så meget vakkert å minnes:

barndom, ungdom, sorger og gleder

samliv mennesker, tider og steder.

Når alderdomsbyrdene tynger meg ned

så synger likevel minnene med.

Men det som er aller mest tungt å bære

er det at evig kan ingenting være!

Hva ser du, søster? - En tung og senil

og trett gammel skrott? Nei, prøv en gang til.

Se bedre etter - se om du kan finne

et barn, en brud, en mor - en kvinne!

Se meg som sitter der innerst inne.

Det er meg du må prøve å se - og finne!