Adopsjon av eldre barn

[carla1365380461]

Mens pappa har begynt på leggingen, skynder jeg meg å skrive en liten hilsen (gratulerer med dagen alle!).

Jeg vet ikke om dere med Kina-kontakter fikk med dere historien om de som adopterte en 13-åring (som senere viste seg å være en 10.5 åring) (se bl.a. APC melding nr 213637). Jeg fant plutselig i går ut at det var en familie som adopterte samme måned som oss sist. De hadde to små fra før (ca. 2 og 4, tror jeg), og har nå altså adoptert ei stor flott jente.

Historien som Kara, moren, forteller på APC, er så flott, og jeg blir så _glad_ når noen adopterer de eldre barna!!

Vi skulle _gjerne_ adoptert et eldre barn, men så har vi den norske regelen, da, som sier at det ikke går an å "snu" søskenrekkefølgen. Jeg har aldri hørt om at det gjøres unntak, har noen av dere??

Jeg synes at der burde være rom for unntak!

Hva synes dere andre?

Uansett - en historie til å bli glad av!

Da får jeg komme meg opp i 2. etasjen....

I hurten og styrten-hilsen fra

[snø]

Hei Carla :-)

Jeg synes også at det er flott at man kan finne familier til barn som er over spedbarnsstadiet, og jeg ser "stadig vekk" at amerikanere adopterer barn som er eldre enn de de har fra før.

Samtidig er det ikke til å feie under teppet at det kan være andre utfordringer med å adoptere eldre barn, og jeg forstår argumentet til BUFETAT om at adoptivbarnet har godt av å være yngst i familien - få være "babyen". Ikke lett det der...

Diktet under gir meg tårer i øynene hver gang jeg leser det, og er en sterk påminnelse om at det ikke bare er babyer som trener nye foreldre...

I saw you meet your child today You kissed your baby joyfully And as you walked away with her I played pretend you'd chosen me.

I'm happy for the baby, yet Inside I'm aching miserably I want to plead as you go by, "Does no-one want a child of three?"

I saw you meet your child today In love with her before you met And as I watched you take her out I knew it wasn't my turn yet.

I recognize you from last year! I knew I'd seen your face before! But you came for a second babe. Does no-one want a child of four?

I saw you meet your child today But this time there was something new A nurse came in and took MY hand And then she gave my hand to you.

Can this be true? I'm almost six ! And there are infants here, you see? But then you kissed me and I knew The child you picked this time was me.

Beste hilsen fra

[carla1365380461]

Hei Carla :-)

Jeg synes også at det er flott at man kan finne familier til barn som er over spedbarnsstadiet, og jeg ser "stadig vekk" at amerikanere adopterer barn som er eldre enn de de har fra før.

Samtidig er det ikke til å feie under teppet at det kan være andre utfordringer med å adoptere eldre barn, og jeg forstår argumentet til BUFETAT om at adoptivbarnet har godt av å være yngst i familien - få være "babyen". Ikke lett det der...

Diktet under gir meg tårer i øynene hver gang jeg leser det, og er en sterk påminnelse om at det ikke bare er babyer som trener nye foreldre...

I saw you meet your child today You kissed your baby joyfully And as you walked away with her I played pretend you'd chosen me.

I'm happy for the baby, yet Inside I'm aching miserably I want to plead as you go by, "Does no-one want a child of three?"

I saw you meet your child today In love with her before you met And as I watched you take her out I knew it wasn't my turn yet.

I recognize you from last year! I knew I'd seen your face before! But you came for a second babe. Does no-one want a child of four?

I saw you meet your child today But this time there was something new A nurse came in and took MY hand And then she gave my hand to you.

Can this be true? I'm almost six ! And there are infants here, you see? But then you kissed me and I knew The child you picked this time was me.

Beste hilsen fra

Ja, jeg husker det diktet... Ikke fritt for at jeg blir like satt ut hver gang...

Nei, det er selvfølgelig ikke bare til å innføre en ny regel, det er klart. Det jeg mente var at jeg likevel synes der bør være rom for _unntak_. For eksempel synes jeg Karas historie er ett eksempel. Der var de to barna som allerede var i familien så små (2 og 4) at det å få en storesøster som er såpass mye eldre, ikke ser ut til å være noe problem.

Og en 10-åring kan jo uansett ikke være _baby_...

I hvert fall flott at det går an!

Ha en god kveld (hvis du er her enda da!)

Hilsen fra

[snø]

Ja, jeg husker det diktet... Ikke fritt for at jeg blir like satt ut hver gang...

Nei, det er selvfølgelig ikke bare til å innføre en ny regel, det er klart. Det jeg mente var at jeg likevel synes der bør være rom for _unntak_. For eksempel synes jeg Karas historie er ett eksempel. Der var de to barna som allerede var i familien så små (2 og 4) at det å få en storesøster som er såpass mye eldre, ikke ser ut til å være noe problem.

Og en 10-åring kan jo uansett ikke være _baby_...

I hvert fall flott at det går an!

Ha en god kveld (hvis du er her enda da!)

Hilsen fra

Jeg synes også at det er veldig flott at det går ann å finne foreldre til barn som vanligvis ikke stiller først i køen - eldre barn og barn med sykdommer og handikap.

Samtidig tror jeg at det er bra at norske myndigheter er strenge mht godkjenninger - ikke minst for barnas skyld. På amerikanske mailinglister er det en del som adopterer eldre barn og søskengrupper, mange av dem uten andre kvalifikasjoner enn Gud har talt til dem og gitt dem Kallet... Og når man leser om barn som blir returmert fordi ansvaret ble for stort så vil man jo helst bare gråte... Selv om det aldri så mye er Gud som talte til dem, da også... Men som oftest går det jo bra, heldigvis :-)

Jeg vet ikke hva BUFetat vil si til adopsjon utenom aldersrekkefølgen på den ungeflokken man har fra før, men jeg vil tro at om man har de rette kvalifikasjonene, så er det vel ingen regel uten unntak, også når det kommer til BUFetat? Jeg håper i alle fall det.

Beste hilsen fra

[carla1365380461]

Jeg synes også at det er veldig flott at det går ann å finne foreldre til barn som vanligvis ikke stiller først i køen - eldre barn og barn med sykdommer og handikap.

Samtidig tror jeg at det er bra at norske myndigheter er strenge mht godkjenninger - ikke minst for barnas skyld. På amerikanske mailinglister er det en del som adopterer eldre barn og søskengrupper, mange av dem uten andre kvalifikasjoner enn Gud har talt til dem og gitt dem Kallet... Og når man leser om barn som blir returmert fordi ansvaret ble for stort så vil man jo helst bare gråte... Selv om det aldri så mye er Gud som talte til dem, da også... Men som oftest går det jo bra, heldigvis :-)

Jeg vet ikke hva BUFetat vil si til adopsjon utenom aldersrekkefølgen på den ungeflokken man har fra før, men jeg vil tro at om man har de rette kvalifikasjonene, så er det vel ingen regel uten unntak, også når det kommer til BUFetat? Jeg håper i alle fall det.

Beste hilsen fra

Nei, gudskall og slikt klarer jeg meg også godt uten *huff*

Og så disse damene som driver og oppretter mailinggrupper fulle av kjærlighet for Kinas barn og slikt... Skrekk og gru.

Da får jeg bære mine to over i rett seng (ingen som noengang ligger i rett seng her i huset! ;-))

Klem -

[Gjest Linn fra Stavanger]

Nei, gudskall og slikt klarer jeg meg også godt uten *huff*

Og så disse damene som driver og oppretter mailinggrupper fulle av kjærlighet for Kinas barn og slikt... Skrekk og gru.

Da får jeg bære mine to over i rett seng (ingen som noengang ligger i rett seng her i huset! ;-))

Klem -

Hei Carla,

Tror måten å snakke på er veldig kulturelt betinget.Skrudde folk finnes jo selvsagt i alle land. Men; amerikanerne har en mye mer voldsom måte å omtale gudstro på enn f.eks nordmenn, slik at det virker nesten blasfemisk, selv for en som bor på vestlandet:-))!

Vennlig hilsen

[snø]

Hei Carla,

Tror måten å snakke på er veldig kulturelt betinget.Skrudde folk finnes jo selvsagt i alle land. Men; amerikanerne har en mye mer voldsom måte å omtale gudstro på enn f.eks nordmenn, slik at det virker nesten blasfemisk, selv for en som bor på vestlandet:-))!

Vennlig hilsen

Du har kanskje rett i det for noens del, Linn, men andre igjen bare _er_ sånn. Det har gått en het diskusjon på den ene mailinggruppa jeg er med på (Cololombia) hvor en australier (fornøyd nå, AAA? ;o) ) fant det for godt å si i fra om at det ble litt vel mye fokus på Gud i mailinggruppen. Han syntes ikke helt det passet seg at man takket Gud for at man fikk tildelt barn, så lenge det betydde at vår lykke er bassert på andres ulykke. Noe den jo er.

Forklaringen fra enkelte var den at Gud var god mot de gode, underforstått at de biologiske foreldrene nok ikke hadde fortjent noe annet. Jadda...

Man må få tro på hvem og hva en vil, men det skremmer meg at det å være en god kristen er eneste kvalifikasjonen til enkelte som adopterer hele søskengrupper på 3-4 barn.

Beste hilsen fra

[snø]

Nei, gudskall og slikt klarer jeg meg også godt uten *huff*

Og så disse damene som driver og oppretter mailinggrupper fulle av kjærlighet for Kinas barn og slikt... Skrekk og gru.

Da får jeg bære mine to over i rett seng (ingen som noengang ligger i rett seng her i huset! ;-))

Klem -

Soving og seng og sånn, ja... Bella har lenge sovnet i vår seng og så blitt båret over i egen seng når vi legger oss. For å komme krypende tilbake i 05-06-tiden. De siste kveldene har hun imidlertid fått det for seg at hun skal sove på madrassen under ribbeveggen, mellom soverommene våre. Så der sovner hun nå, godt fornøyd :-)

Hadde egentlig store planer om å være prinsippfast på at hun skulle sove i egen seng. Men så ligger hun så stille når hun kommer inn til oss at vi ikke merker at hun er der. Og det er koselig å våkne av et vått kyss på kinnet og en god klem :-)

Og snart er hun vel så stor at hun ikke vil sove i vår seng uansett - tiden går fort...

Beste hilsen fra

[carla1365380461]

Hei Carla,

Tror måten å snakke på er veldig kulturelt betinget.Skrudde folk finnes jo selvsagt i alle land. Men; amerikanerne har en mye mer voldsom måte å omtale gudstro på enn f.eks nordmenn, slik at det virker nesten blasfemisk, selv for en som bor på vestlandet:-))!

Vennlig hilsen

Jada, jeg vet det ;-)

Av og til får jeg bare litt fnatt - kanskje nettopp siden jeg er fra Vestlandet og i tillegg gift med en av disse gudløse franskmennene som får gåsehud av norske andakter på radioen... ;-)

Siden du nevner det med kulturforskjeller, må jeg bare fortelle en liten historie om da jeg var i klassen til storebror her i Frankrike (siste klasse i førskolen) for å fortelle en norsk julehistorie. Jeg hadde selvsagt (og heldigvis) valgt en _uten_ Jesus, i og med at den franske skolen er meeeget verdslig. Etter historien snakket vi om hva ungene hadde gjort for å forberede jul hjemme. Noen hadde kjøpt juletre, andre hadde hengt opp julelys på huset osv. Til slutt var det ei lita jente som ivrig fortalte at de hadde tatt frem julekrybben og at i krybben hadde de lagt lille Jes- ... Lenger kom hun ikke før hun strengt ble stoppet av læreren, som med pekefingeren fortalte at slikt snakket man ikke om på skolen - det var noe som hørte til hjemme!!! Jenta ble rødmende sittende med følelsen av å ha kommet med et skikkelig stygt banneord.

(Nå praktiserer nok storebrors lærer verdslighetsregelen veldig strengt - ikke alle er så ekstreme)

Hilsen fra

[carla1365380461]

Soving og seng og sånn, ja... Bella har lenge sovnet i vår seng og så blitt båret over i egen seng når vi legger oss. For å komme krypende tilbake i 05-06-tiden. De siste kveldene har hun imidlertid fått det for seg at hun skal sove på madrassen under ribbeveggen, mellom soverommene våre. Så der sovner hun nå, godt fornøyd :-)

Hadde egentlig store planer om å være prinsippfast på at hun skulle sove i egen seng. Men så ligger hun så stille når hun kommer inn til oss at vi ikke merker at hun er der. Og det er koselig å våkne av et vått kyss på kinnet og en god klem :-)

Og snart er hun vel så stor at hun ikke vil sove i vår seng uansett - tiden går fort...

Beste hilsen fra

Jeg tror det er viktig å la være å ha prinsipper på enkelte områder ;-)

Som du sier, så er det jo ikke så mange år før de ikke kunne _tenke_ seg å komme oppi foreldrenes seng... Vi får nyte ungene mens vi kan!

Hilsen

[østenmamma]

Jeg tror det er viktig å la være å ha prinsipper på enkelte områder ;-)

Som du sier, så er det jo ikke så mange år før de ikke kunne _tenke_ seg å komme oppi foreldrenes seng... Vi får nyte ungene mens vi kan!

Hilsen

Gjett om jeg var prinsippfast FØR jeg fikk ungene!!! Helt enig, Carla - tiden går uhyggelig fort. Den største her i huset er 16 og du verden så koselig det var da hun ville komme opp i senga! Hva gjør det da egentlig om søvnen blir litt amputert når en merker at dette å komme til mamma og pappa på natta gir trygghet? Trygghet er vel et relativt viktig ord for oss som har fått ungene våre på den måten vi har.....