Angst for amming

[Morgenstjerne]

Finnes det noen andre enn meg som har angst for å amme? Jeg er gravid og gruer meg ikke til fødselen i det hele tatt, men selve ammingen står for meg som et mareritt, og jeg aner ikke hva jeg kan gjøre for å bli kvitt denne sperren. Jeg ble utsatt for et slags seksuelt overgrep av to eldre gutter da jeg var 14 år gammel (det involverte bare brystene mine) - og jeg tror dette er grunnen til at jeg vemmes ved tanken på å amme. Jeg kunne jo bare droppe det, men så tenker jeg at det er jo veldig bra for barnet. Er det noen som har lignende erfaringer og/eller råd å kommme med...?

[Gjest klem til deg]

Hvis det er noen du kan snakke med om det, vil det kanskje hjelpe?

Hvis ikke får du ta det som det kommer. Kanskje det ikke blir så vanskelig, blir det umulig, får du gi beskjed om det, og gi erstatning i stedetfor. Melkeproduksjonen starter uansett, så du må i tilfelle snakke med noen på barsel om dette, som kan hjelpe deg å unngå brystbetennelser, for det er farlig og vondt. Det finnes medisner som reduserer melkeproduksjonen. Produksjonen avtar etterhvert når barnet ikke dier, men som sagt må du få hjelp i begynnelsen for å unngå infeksjon.

Men du behøver ikke bestemme deg for noe på forhånd, se hvordan det går, men snakk gjerne med en fagperson allerede nå, jordmor eller lege.

Barn vokser godt opp på erstatning, selv om morsmelk er ekstra bra.

[noami]

Hei, høres viktig ut at du får snakket ut med noen som forstår/er villig til å forstå og ta deg på alvor... kanskje jordmor er en grei person å prate med, evt en psykolog om det er mulig å få time/du er villig til det?

Ellers er jeg enig med 'klem til deg' om at det er viktig at du ikke pressr deg selv og at du forsøker å holde mulighetene åpne - kanskje dine følelser vil endre seg når den lille kommer ut? Obs....her bør du kanskje ha med et skriv til jordmødrene på sykehuset, slik at de er klar over situasjonen og ikke presser deg på sykehuset uten å kjenne til din bakgrunn - det finnes enkelte som er veldig "pro-amming" og som gjerne tar saken i egne hender...bare så du vet det - så best du sørger for at de er informert på forhånd... :/

Er pumping et alternativ forresten? Et slit og mye ekstra arbeid (med hensyn til sterilisering etc), men da får den lille ihvertfall litt morsmelk i begynnelsen..noe som er bedre enn ingenting...

Uansett..lykke til..håper du fnner noen du kan prate med dette om!!

[Gjest klem til deg]

Enig med det Naomi sier, snakk med noen på forhånd, og få hjelp til å legge et notat i journalen din (og informer partner, slik at han kan hjelpe deg å forklare), for på barsel kommer de ofte og "tar saken i egne hender" som naomi skriver, og det kan være et tramp inn over de flestes grenser, at noen (jordmor, lege..) tar i brystet, gnir på brystvorten og drar i brystet osv, for å hjelpe baby å suge. Det er sikkert god hjelp for mange, men for deg vil det helt sikkert virke mot sin hensikt, at du ikke vil få kontroll over ammingen.

[Morgenstjerne]

Enig med det Naomi sier, snakk med noen på forhånd, og få hjelp til å legge et notat i journalen din (og informer partner, slik at han kan hjelpe deg å forklare), for på barsel kommer de ofte og "tar saken i egne hender" som naomi skriver, og det kan være et tramp inn over de flestes grenser, at noen (jordmor, lege..) tar i brystet, gnir på brystvorten og drar i brystet osv, for å hjelpe baby å suge. Det er sikkert god hjelp for mange, men for deg vil det helt sikkert virke mot sin hensikt, at du ikke vil få kontroll over ammingen.

Hei, Naomi og Klem Til Deg: Tusen takk for svarene deres. Ja, jeg har også tenkt at det er ekstremt viktig å få sagt fra til jordmødre og leger på sykehuset for ikke å få helt angst - jeg vil nok helst ikke gå i detalj overfor noen, men man kan jo være tydelig uten å si for mye. Jeg har tenkt mye på dette med pumping, og er glad dere nevner det - det tror jeg nok jeg skal prøve. Ellers vet mannen min hvordan jeg føler det, uten at jeg har fortalt ham hvorfor (men han aner det nok). Han er heldigvis veldig avslappet mht amming. Og vet dere, bare det å ha skrevet om det her hjelper! Det blir litt som å slippe katta ut av sekken; nå som jeg har "sagt det" til noen kan jeg plutselig se det hele klarere, og merkelig nok føles det hele mindre tvangspreget og låst nå! Så tusen, tusen takk - i dag tenker jeg for første gang at jkanskje jeg klarer dette likevel, at det ikke behøver å være ekkelt. Det har vel noe å gjøre med at hvis jeg føler at jeg VELGER det så er det noe helt annet enn om jeg føler meg tvunget. God helg, jenter! Klem M.

[Gjest ex-ammer]

Ser du har fått gode svar allerede. Men jeg slenger på et, jeg og!

Da jeg var gravid første gang, var jeg ganske ung. Jeg gikk med mange rare tanker, og særlig det med amming grudde jeg veldig for. Det virket så feil for meg, hadde hatt komplekser for puppene siden jeg fikk dem. Samtidig fryktet jeg "ammepolitiet" på føde/barsel, grudde meg for å si i fra..

Da barnet endelig var kommet, forandret alt seg. Fokus ble flyttet fra meg til babyen. Ikke at det gikk helt knirkefritt, jeg slet med å komme i gang med ammingen. Men det bitte lille hjelpeløse barnet, avhengig av meg, det utløste vel noen instinkter. Ja, det føltes merkelig til å begynne med, og jeg følte meg klart mest komfortabel med å amme i enerom de første ukene. Dessuten hadde jeg flasker og morsmelk-erstatning i skapet som et sikkerhetsnett.

Hadde jeg endt opp med å la være å amme, ville det også vært et hederlig valg. Barn vokser seg store og friske også på morsmelkstillegg!

Du trenger jo ikke låse deg fast i noe valg her og nå. Ta ting litt som de kommer, og det å ha flasker + melkepulver i bakhånd kan gi litt ekstra trygghet, du kan stoppe om du vil, det gav meg en følelse av å ha kontroll over situasjonen, muligheten til å kunne stoppe å amme når jeg selv ville.

[Morgenstjerne]

Ser du har fått gode svar allerede. Men jeg slenger på et, jeg og!

Da jeg var gravid første gang, var jeg ganske ung. Jeg gikk med mange rare tanker, og særlig det med amming grudde jeg veldig for. Det virket så feil for meg, hadde hatt komplekser for puppene siden jeg fikk dem. Samtidig fryktet jeg "ammepolitiet" på føde/barsel, grudde meg for å si i fra..

Da barnet endelig var kommet, forandret alt seg. Fokus ble flyttet fra meg til babyen. Ikke at det gikk helt knirkefritt, jeg slet med å komme i gang med ammingen. Men det bitte lille hjelpeløse barnet, avhengig av meg, det utløste vel noen instinkter. Ja, det føltes merkelig til å begynne med, og jeg følte meg klart mest komfortabel med å amme i enerom de første ukene. Dessuten hadde jeg flasker og morsmelk-erstatning i skapet som et sikkerhetsnett.

Hadde jeg endt opp med å la være å amme, ville det også vært et hederlig valg. Barn vokser seg store og friske også på morsmelkstillegg!

Du trenger jo ikke låse deg fast i noe valg her og nå. Ta ting litt som de kommer, og det å ha flasker + melkepulver i bakhånd kan gi litt ekstra trygghet, du kan stoppe om du vil, det gav meg en følelse av å ha kontroll over situasjonen, muligheten til å kunne stoppe å amme når jeg selv ville.

Tusen takk til deg også, Ex-Ammer. Du aner ikke hvor godt det er for meg å høre at det finnes mennesker med veldig avslappet holdning til det hele. Jeg skal følge rådet ditt og ha pulver i skapet! Jeg har også vært forferdelig redd for "ammepolitiet", som du kaller dem - for det siste jeg vil er jo å bli beskyldt for å være en dårlig og egoistisk mor. Men så har vel også barnet mitt det best når jeg har det bra- stress smitter jo lett. Ja, nå tror jeg at jeg skal øve meg på å ta dette med et smil! Og kanskje går det med meg som med deg, at fokus flytter over til barnet. Håper det!

[mariaflyfly]

Ex-ammer kommer me veldig gode råd, som jeg bare kan slutte meg til.

Se om du klarer å se avslappa på hele greia, og om det kanskje komer helt naturlig når du først er oppi situasjonen!

Og snakk med de på føde/barsel, slik at det ligger et notat i journalen din klart vedr dette. Jeg hadde et stort rødt ark liggende i min der det stod en del om min fødselsangst. på den måten kunne alle som hadde med meg å gjøre på barsel se hva det dreide seg om med en gang.

[noami]

Hei, Naomi og Klem Til Deg: Tusen takk for svarene deres. Ja, jeg har også tenkt at det er ekstremt viktig å få sagt fra til jordmødre og leger på sykehuset for ikke å få helt angst - jeg vil nok helst ikke gå i detalj overfor noen, men man kan jo være tydelig uten å si for mye. Jeg har tenkt mye på dette med pumping, og er glad dere nevner det - det tror jeg nok jeg skal prøve. Ellers vet mannen min hvordan jeg føler det, uten at jeg har fortalt ham hvorfor (men han aner det nok). Han er heldigvis veldig avslappet mht amming. Og vet dere, bare det å ha skrevet om det her hjelper! Det blir litt som å slippe katta ut av sekken; nå som jeg har "sagt det" til noen kan jeg plutselig se det hele klarere, og merkelig nok føles det hele mindre tvangspreget og låst nå! Så tusen, tusen takk - i dag tenker jeg for første gang at jkanskje jeg klarer dette likevel, at det ikke behøver å være ekkelt. Det har vel noe å gjøre med at hvis jeg føler at jeg VELGER det så er det noe helt annet enn om jeg føler meg tvunget. God helg, jenter! Klem M.

Kjempebra....ønsker deg lykke til videre og uansett hva som skjer og hva det blir til så håper jeg du selv er fornøyd og trygg på deg selv - det er det viktigste!