Bulimi er ikke en smal sak!

[Avena]

Leste nettopp

"Bulimikere - se her!", GUD hvor provoserende! Det er ikke bare å slutte å kaste opp på 1-2-3. For noen er dette blitt så enkelt at en ikke trenger å stikke fingeren i halsen en gang for å kaste opp. Ja, det er grusomt, jeg vet.

Jeg har selv slitt med anorexia/bulimi i snart 5 år, og jeg må innrømme at dette er meget vanskelig. Jeg vil så gjerne bli frisk igjen. Vil så gjerne greie å spise normalt og være fornøyd med meg selv! Jeg hater simpelthen den situasjonen jeg er havnet i. Men ingen kan kalle meg tykk lenger i hvert fall. Det er vel helst det omvendte. Men likevel, under det hele er jeg syk.

Har tidligere gått til psykolog, noe som ikke hjalp noen verdens ting. Psykologen fant ut at jeg hadde fått for lite kjærlighet hjemme (mamma og pappa som har sagt hver eneste kveld siden jeg ble født i -83 at de er glade i meg. Sier det ennå på tlf også. De som har gitt meg alt jeg har trengt...idiot psykolog!), og at jeg kanskje hadde vært utsatt for noe vondt da jeg var liten. Når en psykolog går så langt som det der så blir jeg bare sinna. Hun kunne ikke vært lengre bort fra sannheten enn det der. Så jeg ga opp, nektet å gå til den idioten av psykolog.

Uansett...jeg har ikke anelse om hvordan jeg skal bli helt frisk igjen, altså, jeg VET hva jeg burde gjøre og alt sånn...men det lar seg bare ikke gjøre. Tragisk? You betcha! Jeg er drittlei av å ha det sånn. Egentlig burde jeg være forbøyd med livet mitt. Jeg har en herlig familie, en nydelig samboer som elsker meg over alt på jord. Så hvorfor er jeg blitt sånn? Jeg vil ikke være ødelagt i hode og kroppen for resten av livet.

Er det noen som kan hjelpe? Jeg spiser lite til tider, for så å overspise og kaste opp (det er så enkelt som å stå bøyd over doskåla). Jeg har selvsagtdårlig samvittighet, men greier ikke å bli kvitt SF.

Mamma vet vel det aller meste om dette, det var hun som fikk meg til lege og psykolog. Hun er selvsagt bekymret, men hun tror det går bedre med meg nå. Men det gjør det ikke. Hun passer på når jeg er hjemme, men jeg er "smart". Kjæresten min vet også alt om dette, og en er god støtte. Men han vet ikke at jeg fortsatt sliter. Det vil jeg bare ikke si. Jeg føler meg så mislykket! Håper noen snille, som kanskje har hatt samme problem, vil svare meg!

[Gjest ikke signatur]

Jeg kastet opp av og til en kort periode, men heldigvis sluttet jeg. Tenk på at du ødelegger tennene... Tenk på at du tuller med og kan ødelegge kroppen din. Spis heller sundt og godt, og lørdagsgodt om lørdagen. Ikke ødelegg forbrenningen. Nyt maten, og tenk at kroppen din trenger det du spiser! Tenk så deilig å slippe å spy etterpå! Gå heller en god tur.

[Avena]

Jeg kastet opp av og til en kort periode, men heldigvis sluttet jeg. Tenk på at du ødelegger tennene... Tenk på at du tuller med og kan ødelegge kroppen din. Spis heller sundt og godt, og lørdagsgodt om lørdagen. Ikke ødelegg forbrenningen. Nyt maten, og tenk at kroppen din trenger det du spiser! Tenk så deilig å slippe å spy etterpå! Gå heller en god tur.

Tusen takk! Det var oppløftende ord.

Jeg er fullstendig klar over hva som kan skje, men likevel...jeg føler meg nesten hjernevasket. Jeg har alltid vært ei aktiv jente som har spist sunt, elsker all slags grønnsaker bl.a. Det begynte med at jeg likevel, til tross for min sunne livsstil, ble mobbet. Og det fikk meg til å se ,meg selv på en annen måte. Og da var det hele i gang dessverre. Trente hver dag, opptil flere ganger. Ble vegetarinaer, spiste enda sunnere. Mamma var bekymret og tok meg med til legen for å sjekke at alt var i orden med kroppen. Tok prøver, og ja..etter forholdene bra. Men så skle det helt ut. Trente, trente og atter trente. Matinntaket ble mindre og mindre. Resultatene ble meget synlige. på en måte følte jeg at jeg endelig ble lagt merke til. Fikk mange fine kompimenter. Men ikke visste de hva som lå bak...før noen senere skjønte det.

Huff! Jeg er så lei, og har prøvd maaange ganger å bli frisk. Men får det bare ikke til. De onde tankene har tatt full kontroll over meg. GUD hvor jeg hater dem.

[Gjest ikke signatur]

Tusen takk! Det var oppløftende ord.

Jeg er fullstendig klar over hva som kan skje, men likevel...jeg føler meg nesten hjernevasket. Jeg har alltid vært ei aktiv jente som har spist sunt, elsker all slags grønnsaker bl.a. Det begynte med at jeg likevel, til tross for min sunne livsstil, ble mobbet. Og det fikk meg til å se ,meg selv på en annen måte. Og da var det hele i gang dessverre. Trente hver dag, opptil flere ganger. Ble vegetarinaer, spiste enda sunnere. Mamma var bekymret og tok meg med til legen for å sjekke at alt var i orden med kroppen. Tok prøver, og ja..etter forholdene bra. Men så skle det helt ut. Trente, trente og atter trente. Matinntaket ble mindre og mindre. Resultatene ble meget synlige. på en måte følte jeg at jeg endelig ble lagt merke til. Fikk mange fine kompimenter. Men ikke visste de hva som lå bak...før noen senere skjønte det.

Huff! Jeg er så lei, og har prøvd maaange ganger å bli frisk. Men får det bare ikke til. De onde tankene har tatt full kontroll over meg. GUD hvor jeg hater dem.

Vet du; du er sterkere enn du tror. Og jeg tror nok du kan komme over dette, for du forstår jo hva det kan føre til! Lykke til!

[Gjest varme tanker til deg.]

Er ingen psykolog jeg bare så det er sagt, ikke har jeg hatt spiseforstyrrelse heller, men prøver å svare som medmenneske.

Det finnes jo en

grunn til at du fortsatt "velger" å spise+spy. De fysiske kosekvensene for kroppen din vet du jo tydeligvis. spiseforstyrrelser er ofte- ikke alltid- en måte å beholde kontroll over livet ditt på, at det er så mange ting man ikke har kontroll på i livet, men _dette_ er du alene som har styringen på. At kjæresten din ikke vet at du fortsatt sliter er synd. Å hemmeligholde lidelsen gjør klumpen i magen større- vil jeg tro. Hvis mestringsfølelsen din på andre områder i livet hadde økt, eller at du hadde sett at du egentlig ikke er mislykket, så kanskje noe av knuten hadde løst seg opp? Det finnes ingen mirakelkur. Men langsom fremgang med små skritt, hvor du bestemmer deg for å være fornøyd med det du får til og greier er en start mot tilfriskning.

Du har foreldre som backer deg opp, kjæresten din vil også helt sikkert stille opp. Livet er dessverre fullt av motgang, men også medgang- bare at vi ikke klarer å fokusere på det når det skjer. Man venter liksom bare på nedturene, og når de kommer så er det fort gjort å tenke at "jeg visste det! Det _måtte_ komme". Men nedturer kommer, for alle, men det er måten vi takler det på som er forskjellig. Andre har ikke færre nedturer enn oss, men de kanskje skjuler det bedre, eller har andre måter å håndtere det på slik at de kommer seg raskere opp igjen.

Uansett er det tøft når man har en lidelse som a/b, og det vil du trenge hjelp til å håndtere. Finnes det en annen psykolog du kan gå til? Samtalegruppe?

Jeg håper du vil få den hjelpen du trenger.

[restlessgirl]

Jeg vet det høres banalt ut, men prøv å slutte med tanken om at "jeg kan jo alltids ta det opp igjen hvis jeg vil".

(Tenkt at) du har full kontrol, du bare tester ut dette med ikke å kaste opp etter du har spist. Hvis ting blir 'for ille' har du jo alltids en 'løsning'for hvordan du kan 'bli tynn igjen'.

Jeg vet ikke, men dette 'ufarligjorde' det litt for meg ihvertfall.

Jeg var livredd for å legge på meg (masse) når/hvis jeg sluttet å kaste opp; men ved å tenke på denne måten, at jeg alltids hadde en utvei hvis det skulle bli for ille, ble det litt mindre skummelt.

Jeg tenkte at det ikke (nødvendigvis) var noe permanent, men noe jeg skulle prøve ut, at det var mitt valg å gjøre det, og at jeg samtidig når som helst kunne gå tilbake til å kaste opp hvis jeg ville det

(etterhvert ville jeg imidlertid ikke...

Det skal nevnes at samtidig som jeg 'testet ut' dette med ikke å kaste opp prøvde jeg å sysselsette meg med andre ting, og tenke minst mulig på det egentlig. Fylle dagen min mest mulig, slik at jeg hadde andre ting i livet mitt enn det å tenke på å være tynn, noe annet som definerte meg liksom...

Jeg var også så heldig at jeg begynte på folkehøgskole det året og slik fikk litt 'innføring' i hvor ofte og hvor mye mat det egentlig var 'normalt' å spise, rett og slett ved å se på de andre jeg spiste frokost/lunsj/middag med.

Rutiner (ex. faste måltid, en slags (sunn!) oversikt over hva du spiser) var også viktige for meg. Kanskje fordi jeg da følte at jeg kunne 'slippe kontrollen' litt...ikke vet jeg..

Jeg aner ikke om dette er noe sunn løsning eller noe som helst, (er så langt fra psykolog eller ernæringekspert som det går an å bli;) jeg vet bare at det hjalp meg; og jeg håpte derfor at det kanskje kunne hjelpe deg litt også... ü

Lykke til videre ihvertfall =)