Baby blues

[LaViva]

Vi har fått tildeling. En helt nydelig liten jente. Men jeg føler ingenting, bare tomhet. Greier ikke å glede meg det minste, og vi som har ventet såå lenge da. Noen som har opplevd noe lignende? Vi har gledet oss veldig.

[lillele]

Hei

Jeg har ikke opplevd dette, men det er vel ikke så uvanlig at vi mennesker opplever en slags følelsesmessig tomhet, eller hva jeg nå skal kalle det, etter sterke påkjenninger? Da tenker jeg på påkjenninger både av positiv og negativ art.

Jeg har hørt om andre adoptivforeldre som har hatt det slik, det går over. Ikke overanalyser deg selv.

[Callie]

Hei!

Det er ikke uvanlig å føle de tslik du gjør, enten du adopterer eller får biologiske barn. Har ikke adoptert, men har to biologiske barn. Da førstemann ble født, tok det tre uker før jeg følte noe som helst morsfølelse for ham. Det føltes helt j****, men det var liksom bare et barn som jeg ikke følte noe forhold til. Husker ikke hva det var, men en dag bare begynte det å gå opp for meg at for dette barnet var jeg alfa og omega, den personen som er ansvarlig for alt han kommer til å oppleve, den personen som han vil kalle mamma. Han kjenner ikke noen annen mamma enn meg.. Når følelsen kom, var den overveldende. Vet at det ikke var min feil, men bare noe som skjedde, men føler likevel dårlig samvittighet for det iblant. Det går seg som regel til, og om det ikke skulle gjøre det, så er det hjelp å få. Det sies at å adoptere kan være akkurat som å føde selv. Fødseldepresjon, en følelse av.. "Dette klarer jeg ikke, Nei dette vil jeg ikke likevel. Det der er ikke mitt barn for da hadde jeg følt meg som mammaen med en gang..."

Utseende endrer seg, personlighet kan man til en viss grad forme selv...

Jeg tror det vil gå seg til. Uansett er det et lite barn der ute som trenger en hånd å holde i. Et fang å gråte på og en til å oppmuntre, lede og vise vei. Kan du være den personen? Å være mor består av mer enn å "spre bena", som en venninne sa til meg. ;-)

Snakk med foreningen. Kanskje de kan si eller gjøre noe som hjelper? Eventuelt henvise deg til andre som har opplevd det samme?

Lykke til. Det ordner seg nok.

[Gjest har hatt det litt som du]

Jeg opplevde noe liknende, ikke ved tildeling men ved overtakelsen, da vi fikk barnet. Jeg syntes selvsagt at barnet var helt nydelig, men våget liksom ikke knytte meg til h*n den første tiden. Tilknytningen fra min side kom gradvis i løpet av noen måneder.

Jeg visste følelsene ville komme, så jeg bare ga det tid. For min del skyldtes det nok at ventetiden for oss hadde vært så uendelig lang og krokete. Da barnet endelig kom, var det liksom noe i meg ikke våget å tro at det virkelig var sant, og jeg hadde lenge en irrasjonell frykt for å miste barnet igjen.

Selv om jeg var klar over disse tingene selv, var det til hjelp for meg å ha noen samtaler med en profesjonell person den første tiden.

Ikke vær redd, følelsene kommer etterhvert!

[Gjest også vært der!]

Jeg opplevde noe liknende, ikke ved tildeling men ved overtakelsen, da vi fikk barnet. Jeg syntes selvsagt at barnet var helt nydelig, men våget liksom ikke knytte meg til h*n den første tiden. Tilknytningen fra min side kom gradvis i løpet av noen måneder.

Jeg visste følelsene ville komme, så jeg bare ga det tid. For min del skyldtes det nok at ventetiden for oss hadde vært så uendelig lang og krokete. Da barnet endelig kom, var det liksom noe i meg ikke våget å tro at det virkelig var sant, og jeg hadde lenge en irrasjonell frykt for å miste barnet igjen.

Selv om jeg var klar over disse tingene selv, var det til hjelp for meg å ha noen samtaler med en profesjonell person den første tiden.

Ikke vær redd, følelsene kommer etterhvert!

Tror du er helt normal. Iallefall så hadde jeg også en slags tomhetsfølelse når vi fikk tildelingen. Det var akkurat som om det ikke hasta med å få henta barnet. Alt var så fjernt. Det tok ganske lang tid - flere måneder før jeg endelig følte at - jo dette barnet elsker jeg virkelig. Ikke vær så bekymret. Bare ta det som det kommer. Du blir glad i barnet!