Å miste et barn før det kommer hjem...

[Gjest 3 men 2]

Er det noen her som har opplev det? Jeg har det, og det er noen år siden. I går ble jeg klar over hvor lite bearbeidet dette er. Har trodd jeg har full kontroll over det, men der var det null kontroll!

Jeg vurderer å oppsøke en "et barn for lite-gruppe", men føler at jeg lanskje ikke vil bli akseptert på samme måte som de som har mistet biologiske barn, eller har opplevd dødfødsler/aborter. Jeg hadde vært "gravid" med mitt barn i over halvannet år før vi mistet det. Vi hadde bilder og film av det, og elsket det høyt! Dette var barn nr 2. Jeg vet ikke om jeg hadde opplev det annerledes hadde det vært førstemann. Da visste jeg så lite om stedet og prosessen etter tildeling. Ved andremann viste jeg i hvilken send barnet lå, hvem som tok seg av det, og hvordan det var der ellers. Det var liksom mere virkelig. Med førstemann var alt en nesten uvirkelig drøm...

Jeg har fått et barn etter dette og har hatt dårlig samvittighet over å glede meg over det. (Før det kom!)

I går ble jeg overraskende klar over at jeg har mange undertrykkede følelser ved å ha mistet ungen min og at dette har gitt fysiske utslag...

Så jeg lurer vel egentlig på om det er noen her som har opplevd det samme og hva dere har gjort for å bearbeide sorgen.

Hilsen

[Gjest 3 men 2]

Huff, det ble mange skrivefeil her, men håper det går greit...

[påfugl]

Stakkars dere. Dette må være helt forferdelig og oppleve. Jeg kjenner på den følelsen/redelen at noe skal hende barnet vårt før vi får det hjem. Vet at det har skjedd.Å lese din historie gjør veldig vondt. Håper du finner noen å snakke med.Selv om dere ikke fysisk hadde barnet hos dere da det døde,har jo dere et barn for lite.

Varme tanker fra

[snø]

Hei,

jeg kan ikke en gang begynne og tenke på hvor grusomt dette må ha vært for dere :-(

Jeg har ikke opplev dette selv, men jeg har lest om, bl.a i AF bladet, om tilsvarende historier. Kanskje du kan ta kontakt med AF og høre om de kan formidle kontakt med andre som har opplevd det samme? Kanskje få sette inn en (anonym) kontaktannonse i bladet deres?

Håper du finner noen å snakke med!

Beste hilsen fra

[skorpionfisken]

Jeg har ikke opplevd det. Men jeg kjenner tre par som har opplevd det. Det ene paret fikk beskjed om at barnet døde. Det andre paret om at akkurat det barnet ikke kunne adopteres bort likevel (uten nærmere begrunnelse) og det tredje paret opplevde at barnet ble dobbelbooket og at et par i et annet land fikk adoptere henne istedet. Alle tre adopterte fra Kina for mange år siden, og fikk nye jenter like etterpå.

I og med at jeg ikke kjenner så veldig mange adoptivforeldre vil jeg tro at det er ganske så vanlig.

[Gjest barn vi ikke fikk]

Hallo.

Du tar opp et aktuelt tema også for meg.

Jeg har også opplevd at vi fikk tildelt et barn som vi likevel pga sykdom ikke kunne hente.... Mange tanker og følelser i den sammenheng som til dels vil være med meg videre i livet. Jeg kommer til å tenke videre på henne som barnet jeg (vi) ikke fikk. Dette var også barn nr. 2 for oss, og derfor har det også vært en prosess for barn nr. 1 å forstå at vi ikke kunne hente henne vi fikk bilde av og som også fikk et navn.

Hun har fått en plass i mitt hjerte som jeg tar med meg videre....

Kanskje det er flere som har tilsvarende erfaringer?

[Gjest Dessverre]

Jeg har ikke opplevd det. Men jeg kjenner tre par som har opplevd det. Det ene paret fikk beskjed om at barnet døde. Det andre paret om at akkurat det barnet ikke kunne adopteres bort likevel (uten nærmere begrunnelse) og det tredje paret opplevde at barnet ble dobbelbooket og at et par i et annet land fikk adoptere henne istedet. Alle tre adopterte fra Kina for mange år siden, og fikk nye jenter like etterpå.

I og med at jeg ikke kjenner så veldig mange adoptivforeldre vil jeg tro at det er ganske så vanlig.

Ja, når det gjelder dette må vel nesten ordataket, ikke selg skinnet før bjørnen er skutt gjelde...

[Gjest 3 men 2]

Stakkars dere. Dette må være helt forferdelig og oppleve. Jeg kjenner på den følelsen/redelen at noe skal hende barnet vårt før vi får det hjem. Vet at det har skjedd.Å lese din historie gjør veldig vondt. Håper du finner noen å snakke med.Selv om dere ikke fysisk hadde barnet hos dere da det døde,har jo dere et barn for lite.

Varme tanker fra

Jeg skulle ønske at vi fysisk hadde hatt barnet hos oss da det døde. - At jeg hadde fått lov til å holde det bare en gang... La det kjenne den enorme morskjærligheten!

Da jeg mista min bestemor for en tid tilbake satt vi hos henne, hele familien. Barn, barnebarn og et par store oldebarn. Det var så godt å få "følge henne over"...

Det er vanvittig vondt å tenke på at jeg ikke var der for ungen min. Huff, mange ting jeg må snakke om, kjenner jeg...

Takk for gode ord!

Klem fra

[cool]

Å for en fryktelig opplevelse det må ha vært. Jeg har ikke selv opplevd det du har. Men kan forestille meg at det er en stor belastning. All den ventingen og alle forventningene og alle bekymringene en har før en har hentet barnet kan ikke bare skrus av hvis barnet ikke kommer likevel. Du har mistet et barn like mye som en som har mistet et biologisk barn. Jeg tror du ville bli tatt på alvor av gruppen du nevner.

Det som kan tenkes på hvis man skal i en sorggruppe er at deltakerne er nogenlunde i samme stadie i sorgprosessen. Det er kanskje ikke så greit å være i en gruppe med noen som akkurat har mistet et barn. Men, det vet nok den foreningen du nevnte mer om enn meg.

Ønsker deg lykke til.

[ariadne]

Kondolerer. Jeg har selv mistet et (biologisk) barn, så jeg kjenner til noe av sorgen. Jeg skjønner godt at du ønsker du kunne holdt henne, hvertfall bare en gang, og vært der da hun døde. Hos oss var det fødselen som gikk galt, og selv om jeg fikk holde min jente, så var hun i koma de dagene hun levde. Jeg skulle så gjerne sett inn i øynene hennes bare en gang. Men, slik er det, det smerter noe enormt.

Når det gjelder "et barn for lite", så er det greit å vite at hvertfall på nettet kan folk si litt forskjellig. Jeg har ikke opplevd det samme på møter. Noen sørger så sterkt at de måler sin sorg mot andres, men sorg er ikke målbart. Noen mister tidlig i et svangerskap og sørger sterkt, andre gjør ikke det. Noen har sterk sorg etter en provosert abort. Du sørger over barnet du var så nært å få, det gjør jeg også. Jeg synes ikke dette skal hindre deg i å ta kontakt, men jeg skriver dette for det kan være greit å tenke at evt. uforstand ikke nødvendigvis bare gjelder deg og din situasjon.

[Gjest Trist å tenke på]

Jeg har ikke opplevd det. Men jeg kjenner tre par som har opplevd det. Det ene paret fikk beskjed om at barnet døde. Det andre paret om at akkurat det barnet ikke kunne adopteres bort likevel (uten nærmere begrunnelse) og det tredje paret opplevde at barnet ble dobbelbooket og at et par i et annet land fikk adoptere henne istedet. Alle tre adopterte fra Kina for mange år siden, og fikk nye jenter like etterpå.

I og med at jeg ikke kjenner så veldig mange adoptivforeldre vil jeg tro at det er ganske så vanlig.

Jeg kjenner etter hvert temmelig mange adoptivforeldre, men kjenner heldigvis ingen som har opplevd det du forteller om. Så jeg tror kanskje ikke det er så vanlig, men en tilfeldighet at du kjenner flere som på en eller annen måte har opplevd det samme?

Å miste et barn er uansett vondt, helt uavhengig av måten det skjer på. Selv ville jeg nok følt meg helt knust om jeg visste at barnet jeg hadde fått tildelt likevel kom til noen andre enn meg. Hadde nok aldri fått "avsluttet" saken da.

[ahg]

Jeg får vondt i hjertet ved tanken på hva du har gått igjennom. Å ikke få holde sitt døende barn *snuuufs*. Det må ha vært en fryktelig opplevelse!

Det er nok veldig lurt at du får hjelp til å bearbeide sorgen og tapet. Jeg kan ikke uttale meg om hvorvidt en "et barn for lite"-gruppe er et godt alternativ for deg, men det som er helt sikkert, er at din sorg er like reell selv om du aldri fikk være fysisk nær barnet ditt. Tenk så sterke følelsesmessige bånd du hadde knyttet til barnet, og tenk fortvilelsen over at du ikke fikk være tilstede for barnet ditt da det døde. (Huff og *dobbelt-snuuuufs*!)

Et alternativ til en gruppe kan være å gå til en terapeut. Jeg har personlig god erfaring med gestaltterapi (samtaleorientert) og rosenmetoden / rosenterapi (kroppsorientert). Kanskje en mulighet å tenke på?

Håper du finner akkurat den hjelpen du trenger for å kunne slutte fred med dette smertefulle tapet både i kropp og sinn.

Medfølende klem fra

[ahg]

Jeg har ikke opplevd det. Men jeg kjenner tre par som har opplevd det. Det ene paret fikk beskjed om at barnet døde. Det andre paret om at akkurat det barnet ikke kunne adopteres bort likevel (uten nærmere begrunnelse) og det tredje paret opplevde at barnet ble dobbelbooket og at et par i et annet land fikk adoptere henne istedet. Alle tre adopterte fra Kina for mange år siden, og fikk nye jenter like etterpå.

I og med at jeg ikke kjenner så veldig mange adoptivforeldre vil jeg tro at det er ganske så vanlig.

Jeg har en annen oppfatning enn deg og tror det er ganske uvanlig at slikt skjer.

Merker meg at de du kjenner adopterte fra Kina for mange år siden, dvs på et tidspunkt da utenlandsadopsjon var nokså ferskt i Kina. Jeg velger å tro at dette hadde å gjøre med at de ikke hadde etablert gode nok rutiner ennå, pluss at mange barn var i dårlig forfatning pga vanskelige forhold ved barnehjemmene.

[carla1365380461]

Kjære deg!

Jeg tør ikke engang _tenke_ på hvor fryktelig det må ha vært. Jeg har (heldigvis) ikke opplevd det samme selv, og kjenner heller ingen andre, men jeg ville bare si at jeg føler veldig med deg. Håper du finner noen du kan snakke med.

Stor klem fra

[skorpionfisken]

Jeg har en annen oppfatning enn deg og tror det er ganske uvanlig at slikt skjer.

Merker meg at de du kjenner adopterte fra Kina for mange år siden, dvs på et tidspunkt da utenlandsadopsjon var nokså ferskt i Kina. Jeg velger å tro at dette hadde å gjøre med at de ikke hadde etablert gode nok rutiner ennå, pluss at mange barn var i dårlig forfatning pga vanskelige forhold ved barnehjemmene.

Det var derfor jeg nevnte at det var i Kina for mange år siden (6-7 år). Jeg vil jo håpe at det ikke er sånn der nå.

Men synes det er rart at jeg kjenner tre par som har opplevd det, og så er det ikke vanlig. Stor slump da å treffe på de tre parene.

[Gjest ønsker ikke å signere]

Jeg har en annen oppfatning enn deg og tror det er ganske uvanlig at slikt skjer.

Merker meg at de du kjenner adopterte fra Kina for mange år siden, dvs på et tidspunkt da utenlandsadopsjon var nokså ferskt i Kina. Jeg velger å tro at dette hadde å gjøre med at de ikke hadde etablert gode nok rutiner ennå, pluss at mange barn var i dårlig forfatning pga vanskelige forhold ved barnehjemmene.

Jeg kjenner noen som nettopp opplevde å ikke få hente det barnet som de var tildelt, pga. av sykdom.

[Gjest litchi]

Hei! Jeg har ikke opplevd det samme, men jeg har opplevd å miste et barn sent i svangerskapet.

I mars ble vi heldigvis lykkelige foreldre til ei skjønn, lita Kinajente!! Også har vi ei fantastisk storesøster på 5 i hus!

Da vi fikk jenta vår i Kina, opplevde jeg paradokset å på en absurd måte være "glad" for at vi mistet det mellomste barnet, slik at vi fikk oppleve det fantastiske ved å adoptere. På samme måte, fikk jeg innimellom dårlig samvittighet overfor vår fantastiske datter, over at sorgen over barnet vi mistet fremdeles er der.

Jeg hadde jobbet mye med å akseptere tapet av barnet på forhånd, og ble derfor ikke tatt på sengen over de følelsene, heldigvis.

Jeg har gjort den gamle salmen til min erkjennelse og livsmotto: Sorgen og gleden, de vandrer til hope! Det er sånn det er for meg - til de grader. Jeg har lært meg å akseptere at sorg og glede - eller takknemlighet, for den del, ikke er to forskjellige ting. De henger sammen, og følelsene må få lov til å leve sammen, ved siden av hverandre, og samtidig.

For meg kom det sterkt til uttrykk da vår eldste datter, som da var fire, en vakker høstdag var med på kirkegården, og fant på å "trille" nedover den lille gressbakken der barnet vi mistet ligger begravet. Det gjorde et sterkt inntrykk på meg, og ble en klar påminnelse over sorgen og gleden i livet: Vår sprell-levende og livsglade fireåring sprudlet av livsglede ved søsterens grav.

Om to uker skal vi feire dåp. Vi hadde valget mellom en liten unnselig kirke, og en flott, ny, spesiell. De fleste velger den nye, men ikke vi. Barnet vi mistet er begravet ved den lille kirken. Der hører vi til! Sorgen og gleden vandrer til hope.... Vemodet og gleden hører til - også denne dagen.

Jeg ville jo aller helst hatt dem alle tre!! Nå lever jeg med den enorme gleden over de to som ER, og det store vemodet over den vi mistet.

Jeg ville bare dele litt av min erfaring. Den er ikke lik den du, 3 men 2, har, men jeg er helt sikker på at den følelsesessig kan sammenliknes. At du har en jobb å gjøre i forhold til å bearbeide, tror jeg nok. Men det er lys på den andre sia...

Lykke til!

Klem fra

[Gjest 3 men 2]

Hei! Jeg har ikke opplevd det samme, men jeg har opplevd å miste et barn sent i svangerskapet.

I mars ble vi heldigvis lykkelige foreldre til ei skjønn, lita Kinajente!! Også har vi ei fantastisk storesøster på 5 i hus!

Da vi fikk jenta vår i Kina, opplevde jeg paradokset å på en absurd måte være "glad" for at vi mistet det mellomste barnet, slik at vi fikk oppleve det fantastiske ved å adoptere. På samme måte, fikk jeg innimellom dårlig samvittighet overfor vår fantastiske datter, over at sorgen over barnet vi mistet fremdeles er der.

Jeg hadde jobbet mye med å akseptere tapet av barnet på forhånd, og ble derfor ikke tatt på sengen over de følelsene, heldigvis.

Jeg har gjort den gamle salmen til min erkjennelse og livsmotto: Sorgen og gleden, de vandrer til hope! Det er sånn det er for meg - til de grader. Jeg har lært meg å akseptere at sorg og glede - eller takknemlighet, for den del, ikke er to forskjellige ting. De henger sammen, og følelsene må få lov til å leve sammen, ved siden av hverandre, og samtidig.

For meg kom det sterkt til uttrykk da vår eldste datter, som da var fire, en vakker høstdag var med på kirkegården, og fant på å "trille" nedover den lille gressbakken der barnet vi mistet ligger begravet. Det gjorde et sterkt inntrykk på meg, og ble en klar påminnelse over sorgen og gleden i livet: Vår sprell-levende og livsglade fireåring sprudlet av livsglede ved søsterens grav.

Om to uker skal vi feire dåp. Vi hadde valget mellom en liten unnselig kirke, og en flott, ny, spesiell. De fleste velger den nye, men ikke vi. Barnet vi mistet er begravet ved den lille kirken. Der hører vi til! Sorgen og gleden vandrer til hope.... Vemodet og gleden hører til - også denne dagen.

Jeg ville jo aller helst hatt dem alle tre!! Nå lever jeg med den enorme gleden over de to som ER, og det store vemodet over den vi mistet.

Jeg ville bare dele litt av min erfaring. Den er ikke lik den du, 3 men 2, har, men jeg er helt sikker på at den følelsesessig kan sammenliknes. At du har en jobb å gjøre i forhold til å bearbeide, tror jeg nok. Men det er lys på den andre sia...

Lykke til!

Klem fra

Tusen takk for flotte ord. Fikk tårer i øynene!

Jeg gleder meg enormt over de to fantastiske barna mine som lever, og de merker ikke sorgen godt. Og den er ikke der hele tiden. Men den kan komme overraskende, men med lenger og lenger mellomrom.

Det å ikke ha en grav å gå til er noen ganger frustrerende.

Jeg ser at jeg er så heldig som har to gode, friske unger og en flott mann. Og jeg ser jo - når du sier det at gleden og sorgen går hånd i hånd... Det er sånn livet er...

Takk igjen!

Klem fra

[Gjendine]

Jeg har en annen oppfatning enn deg og tror det er ganske uvanlig at slikt skjer.

Merker meg at de du kjenner adopterte fra Kina for mange år siden, dvs på et tidspunkt da utenlandsadopsjon var nokså ferskt i Kina. Jeg velger å tro at dette hadde å gjøre med at de ikke hadde etablert gode nok rutiner ennå, pluss at mange barn var i dårlig forfatning pga vanskelige forhold ved barnehjemmene.

Dessverre vet jeg om tre tilfeller her i Norge de siste tre årene hvor adopsjonen ble brutt, dvs at barnet som ble tildelt ikke kunne hentes av ulike årsaker.

Jeg føler så med de familiene som har opplevd dette. Selv om adopsjonen ble brutt f eks pga sykdom og ikke dødsfall, så er det utrolig tungt å ha et bilde av et lite barn som ikke får oppleve det å få en mor og far som vil elske det av hele sitt hjerte. Tankene mine går ikke minst til barnet.

Det er i Kina mer enn 10000 barn som blir adoptert bort hvert år og jeg vet ikke hvor mange adopsjoner som blir avbrutt hvert år, men noen er det.

[ahg]

Det var derfor jeg nevnte at det var i Kina for mange år siden (6-7 år). Jeg vil jo håpe at det ikke er sånn der nå.

Men synes det er rart at jeg kjenner tre par som har opplevd det, og så er det ikke vanlig. Stor slump da å treffe på de tre parene.

Hei, jeg skal ikke krangle på dette. Kanskje det handler litt om hvordan vi oppfatter ord. Når du bruker uttrykket "ganske så vanlig", betyr det i _mitt_ hode 10-20 % av alle tilfeller, og så mange tilfeller av at man ikke får hjem det tildelte barnet, er det heldigvis ikke. (Da burde det jo feks skje i minst 2-3 tilfeller hver gang det kommer ny runde med kinatildelinger til Norge.)

Det er jo slett ikke sikkert at din oppfatning av "ganske så vanlig" stemmer overens med min oppfatning, heller.

Jeg vil gjette at det er mindre enn 5 % av totalt antall tildelte barn som aldri kommer hjem, men dette er bare en helt personlig antakelse. Har ingen tall å vise til.

Selv vet jeg om flere hundre adoptivbarn, og bare en håndfull tilfeller av at foreldre ikke har fått barn hjem. Derfor uttaler jeg meg slik jeg gjør. Mulig andre har helt andre erfaringer enn meg.