Dokumentaren på TV2 nå

[Gjest undrende mamma]

Jeg så dokumentaren da den gikk på TV2 første gang.

Jeg er selv biologisk mamma til 2, og jeg lurer så hva dere adoptivforeldre hadde følt hvis deres barn hadde fått så god kontakt med sine biologiske foreldre som denne gutten på TV fikk ?

[Pietra]

Jeg har ikke adoptert- enda, men håper av hele mitt hjerte at jeg hadde tenkt: SÅ FINT! Så fint at han finner igjen de første leveårene og at han nå blir kjent med røttene sine. Tror nok at jeg hadde vært bekymret for at han skulle blitt skuffa/ såra eller at det skulle hendt ham noe ille. Som alle andre foreldre sannsynligvis bekymrer seg for. Tror det ville vært helt naturlig å føle litt vemod også. På samme måte som jeg tror mange foreldre føler et blaff av vemod midt i gleden når ungene blir flotte voksne, treffer den rette, Flytter på hybel, gifter seg osv. Til tross for at det er noe av det man mest av alt ønsker for barna sine...

Men jeg håper inderlig - hvis/når den dagen kommer- at jeg helhjertet kan støtte barnet mitt, i visshet i at jeg vil være mammaen- uansett.

[Gjest erfaren mor]

Jeg har ikke adoptert- enda, men håper av hele mitt hjerte at jeg hadde tenkt: SÅ FINT! Så fint at han finner igjen de første leveårene og at han nå blir kjent med røttene sine. Tror nok at jeg hadde vært bekymret for at han skulle blitt skuffa/ såra eller at det skulle hendt ham noe ille. Som alle andre foreldre sannsynligvis bekymrer seg for. Tror det ville vært helt naturlig å føle litt vemod også. På samme måte som jeg tror mange foreldre føler et blaff av vemod midt i gleden når ungene blir flotte voksne, treffer den rette, Flytter på hybel, gifter seg osv. Til tross for at det er noe av det man mest av alt ønsker for barna sine...

Men jeg håper inderlig - hvis/når den dagen kommer- at jeg helhjertet kan støtte barnet mitt, i visshet i at jeg vil være mammaen- uansett.

Dere som er småbarns foreldre har nok vanskelig å tenke positivt på dette,Den som er positiv er bare litt mer forut for sin tid.....

Etterhvert som barnet blir voksen og selvstendig,blir det helt naturlig at vi stoler på og godtar lettvindt, at de vil finne sine røtter,for å slippe å grunne å lure på hvem og hvorfor osv....

Jobben er gjort ved fylte 18 år. Barnet blir jo da myndig og tar sine egne avgjørelser uten vår underskrift,...

Vi er alikevel de psykologiske foreldrene, noe som vi alltid vil være. Vi utvikler jo oss ettersom alderen til barnet stiger,så når og om de vil finne sine røtter så vil det være helt ok for de aller fleste....

Det som kommer i etterkant av et sådandt møte er som oftest bare positivt,Båndet mellom adoptivforeldrene og ungdommen blir bare mye sterkere.

[Gjest Russlat]

Flott for sønnen og den biologiske moren. Ado.foreldrene må være romslige og fornuftig personer.

Men vi som har adoptert må være veldig klar over at det alltid og da mener jeg ALLTID er en trist årsak til at barnet er kommet i ado.prosessen. For de fleste adopterte barn vil dette ikke være aktuelt, selv om kanskje barnet/ungdommen ønsker en slik rosenrød GJENSIDG gjensynslede.

Denne reportasjen er nok et av de få unntak for hvordan det møtet/møtene kan bli mellom barnet og bioloigske foreldre.

Vår menig i dag er iallfall at vi hvis det i fremtiden skulle bli slik, så håper vi at vi vil kunne støtte valget til vårt barn. Det vil være den voksne "barnet" som da velger hvordan det skal ha det i fremtiden.