Angret noen?

[persilla]

Har kanskje kommet til det standpunkt at vi ikke kommer til å adoptere. Jeg vet jo at vi aldri ville angret på adopsjon, man kommer jo til å elske barnet selv om det er både opp og nedturer. Men har noen angret, eller vært helt ok med avgjørelsen om IKKE å adoptere?? Jeg er snart 41 år og føler meg faktisk ikke som en ungsau lenger *smiler* Han er 3 år yngre.

Noen som føler seg kallet?

[bangkok]

Da det ble klart at vi ikke kunne få barn på egenhånd, hadde vi en periode hvor vi lurte på om vi skulle velge å forbli barnløse.

En eldre barnløs bekjent av oss, fortalte at de på sine voksne dager angret sårt på at de ikke valgte adopsjon.

Denne uttalelsen var med på å sette tankene i sving hos meg i hvertfall.

Det er flott med barn, men et liv uten barn har da også stor verdi ! Gå for magefølelsen !

Ønsker dere masse lykke til med et viktig valg !!

[hegemy]

Spør deg sjølv dette: Har du lyst på barn?

Vil du ha småbarn no, med alt det fører med seg av sorger og gleder? Vil du, dei neste 15-20 åra fylgja dei opp på alle deira aktivitetar og opp- og nedturar i livet?

Om svaret er ja, kan eg aldri sjå føre meg at du/de ville angra på adopsjon. Er svaret nei, så... ja, då er det jo lite å lura på, ikkje sant?

[noppy]

Her i heimen var vi enda eldre enn dere da vi fikk førstemann. Gikk noen runder med meg selv på dette med alder, følte meg heller ikke som noen ungsau, men kom til at jeg hadde andre kvaliteter nå enn da jeg var yngre. Gode kvaliteter vel og merke! Så vi valgte og få barn.

Vi har to barn nå og angrer ikke på vårt valg. Travle dager, men masse glede i livet )

[Gjest litchi]

Hei! Vi har vært hjemme med vår adopterte datter i ca 2 mnd, og har ei egenfødt datter fra før.

Jeg synes hele adopsjonsprosessen var en eneste lang berg- og dalbane av følelser, bekymringer, forventninger og tvil. Tror ikke det er uvanlig, så dersom det er sånn du har det, ville jeg ikke vært så bekymret.

Etter at yngstdamen ble vår, forsvant all tvil som dugg for solen, og jeg kan love deg at vi ikke har angret ett eneste øyeblikk!!

Det er bare du som kan vite om du vil ha barn eller ei, og om du synes at alderen tynger såpass at du ikke vil. Jeg tror du finner ut det ved å kjenne på magefølelsen når du tenker over de to fremtidsmulighetene, og er helt ærlig mot deg selv. De gangene jeg tvilte mye, gjorde jeg slike tanke-eksperiment - med like klar konklusjon hver gang.

Jeg synes det er fantastisk å ha barn! Men jeg hadde lenge et godt og, på mange måter, mer "spennende" voksenliv før det første barnet kom. Jeg tilhører ikke dem som tror at barn er det eneste saliggjørende i livet, det er mange måter å få et godt liv på.

Det er bare du og din partner som kan svare på hva som er viktig i livet for dere. Lykke til med beslutningen!

[Gjest Ikke akkurat nå]

Vet ikke helt om det jeg forteller er "det du er ute etter", men.. For 17-17 år siden så viste det seg at vi ikke ville få flere barn sammen, vi hadde da fått en gutt. Av en eller annen grunn så var adopsjon ikke aktuelt på den tiden, selv om jeg mener å huske at det for det meste var av økonomiske årsaker. For to år siden, så begynte vi å innse at vi begge, på hver vår kant, igjen hadde begynt å tenke tanken, og nå er vi da igang.. (Jeg er like gammel som deg) Vet av endel par som har tatt det valget at de ikke vil ha barn, og det er jo greit! Du er jo ikke "for gammel", endel nybakte mødre har jo faktisk rundet 40, og vel så det! Bare du som kan svare på dette spørsmålet ditt, tenker jeg..

[Gjest DDD]

De som har bestemt seg for å ikke adoptere skriver vel neppe her. Vi som skriver her gjør jo det fordi vi har adoptert, så ingen vil vel skrive om at de har bestemt seg for ikke å adoptere. Jeg synes dere skal følge magefølelsen! Barna trenger foreldre som virkelig ønsker dem og lengter etter dem og er villige til å stille opp. Det er for meg ikke god nok grunn til å adoptere at en er redd for å bli ensom når en blir gammel.

Men hvis dere ikke ønsker å adoptere finnes det jo andre ting dere kan gjøre. Bli besøkshjem gjennom barneverntjenesten, bli fosterforeldre e.l. Adopsjon er ikke den eneste måten å ha kontakt med barn på. Dersom en skal adoptere skal en virkelig ønske det. Jeg kommer aldri til å forsøke å legge press på noen for å få dem til å adoptere. Folk er forskjellige, og det må respekteres. Det finnes mye annet å fylle livet med enn barn. Jobb/ karriære, jordomseiling, frivillige lag og organisasjoner, politikk, jobbe i u-land, kunst og kultur osv., osv. Det må være sånn i samfunnet at alle valg blir respektert, også det å velge å leve som barnløse.

[skorpionfisken]

Mine foreldre ble så glade da jeg skulle adoptere.

Jeg er selv enebarn, og de kunne ikke få flere. Min mor røpet da at de hadde tenkt på adopsjon den gangen jeg var liten og ikke fikk søsken, men at det på den tiden for vel 30 år siden ikke var så vanlig, det var så stort byråkrati, lange ventetider (noe vi jo ikke er ukjent med i dag også), dårlige støtteordninger, dårlig råd og så videre.

Hun angret i alle år på at de ikke gjorde det likevel. Da de endelig følte at de hadde økonomi til det likevel var det for sent. Men som hun sa da, det hadde ikke gjort noe om de måtte tatt lån om de hadde tenkt seg litt om da de hadde sjansen.

[Gjest ChiengMai]

Slik jeg følte det i alle mine år før adopsjonen, så hadde jeg helt sikkert kunnet fortsette å leve et lykkelig, godt og rikt liv uten barn uten å angre et sekund på avgjørelsen. Jeg kjente rett og slett ikke til noe annet og var tilfreds med livet slik det var.

Nå som jeg har to viltre og vidunderlige gutter, så kunne jeg ikke levd livet uten dem og kan ikke skjønne hvordan jeg kunne tenke meg et liv uten.

[persilla]

Her i heimen var vi enda eldre enn dere da vi fikk førstemann. Gikk noen runder med meg selv på dette med alder, følte meg heller ikke som noen ungsau, men kom til at jeg hadde andre kvaliteter nå enn da jeg var yngre. Gode kvaliteter vel og merke! Så vi valgte og få barn.

Vi har to barn nå og angrer ikke på vårt valg. Travle dager, men masse glede i livet )

Takk for alle svar *S*