Hvordan oppdaget dere mobbingen?

[Gjest rosa 73]

Er det noen her inne som har opplevd at deres barn er blitt mobbet? Hvordan oppdaget dere det i tilfelle? Hvor gammelt var barnet?

[Gjest Pås]

Jeg vet ikke om det var alvorlig nok til å bli kalt for mobbing, men sønnen min hadde en periode da han var ca. 10, hvor han slet...

Det var ett par gutter i klassen som hadde utpekt ham som en som skulle taes, dette pågikk i rundt seks måneder. Det var ikke fysisk, men handlet om kallenavn, utfrysning osv.

Jeg oppdaget det fordi han forandret seg! Han gikk fra å være en glad gutt som gledet seg til å gå på skolen, til en stille gutt som likte best å være hjemme. Vi har et veldig godt forhold, så han kom fort i snakk om det da jeg spurte!

Han ville ikke at jeg skulle gjøre noe i en periode, og dette måtte jeg respektere! Men en dag kom han hjem og sa at han ville bytte skole: jeg spurte da på nytt om jeg skulle ta kontakt med foreldrene til den"verste" gutten, og sønnen min sa ja.

Jeg kjente henne litt, og visste at hun var en svært oppegående dame. Da jeg ringte på og sa hva det gjaldt, ropte hun sønnen ned sporenstreks, og han ble konfrontert med alt han hadde sagt til sønnen min. Sprutrød i ansiktet og ulykkelig tilstod han!

Fra den dagen var det slutt, og nå (5 år senere) er de faktisk, om ikke bestevenner, så i hvert fall venner!

Men for at historien skal få en slik lykkelig slutt, er en avhengig av at ALLE foreldrene samarbeider!

Lykke til!

mvh

[Gjest rosa 73]

Jeg vet ikke om det var alvorlig nok til å bli kalt for mobbing, men sønnen min hadde en periode da han var ca. 10, hvor han slet...

Det var ett par gutter i klassen som hadde utpekt ham som en som skulle taes, dette pågikk i rundt seks måneder. Det var ikke fysisk, men handlet om kallenavn, utfrysning osv.

Jeg oppdaget det fordi han forandret seg! Han gikk fra å være en glad gutt som gledet seg til å gå på skolen, til en stille gutt som likte best å være hjemme. Vi har et veldig godt forhold, så han kom fort i snakk om det da jeg spurte!

Han ville ikke at jeg skulle gjøre noe i en periode, og dette måtte jeg respektere! Men en dag kom han hjem og sa at han ville bytte skole: jeg spurte da på nytt om jeg skulle ta kontakt med foreldrene til den"verste" gutten, og sønnen min sa ja.

Jeg kjente henne litt, og visste at hun var en svært oppegående dame. Da jeg ringte på og sa hva det gjaldt, ropte hun sønnen ned sporenstreks, og han ble konfrontert med alt han hadde sagt til sønnen min. Sprutrød i ansiktet og ulykkelig tilstod han!

Fra den dagen var det slutt, og nå (5 år senere) er de faktisk, om ikke bestevenner, så i hvert fall venner!

Men for at historien skal få en slik lykkelig slutt, er en avhengig av at ALLE foreldrene samarbeider!

Lykke til!

mvh

Takk for svar. Så bra at det løste seg så fint for sønnen din!

Heldigvis har jeg ikke noe barn som blir mobbet, men jeg har tenkt litt på hvordan man merker det hvis det skjer. En av min sønns venner er en litt "tøff" type som ikke alltid er snill med min sønn. Men samtidig så er de på en måte bestevenner, så helt ille er det jo ikke. Men i perioder har jeg merket at gutten min skygger unna og ikke er så entusiastisk som vanlig med å gå på skolen o.l. hvis jeg spør ham så blir han litt usikker på hva han skal svare og lurer fælt på hvorfor jeg spør. Så jeg tror ikke det er noe mobbing på gang. Er vel bare jeg som er litt redd for denne "vennen" som kan finne på litt av hvert. Jeg jobber selv som lærer og vet hvor mye som kan skje f.eks på skolen uten at foreldre aner noe om det. Skulle gjerne vært en flue på veggen og fulgt gutten min overalt så jeg hadde full kontroll... Men det går jo ikke:) Så jeg får bare holde øynene åpen for signaler på at noe er galt og passe meg for å se ting som ikke finnes...

[Gjest Pås]

Takk for svar. Så bra at det løste seg så fint for sønnen din!

Heldigvis har jeg ikke noe barn som blir mobbet, men jeg har tenkt litt på hvordan man merker det hvis det skjer. En av min sønns venner er en litt "tøff" type som ikke alltid er snill med min sønn. Men samtidig så er de på en måte bestevenner, så helt ille er det jo ikke. Men i perioder har jeg merket at gutten min skygger unna og ikke er så entusiastisk som vanlig med å gå på skolen o.l. hvis jeg spør ham så blir han litt usikker på hva han skal svare og lurer fælt på hvorfor jeg spør. Så jeg tror ikke det er noe mobbing på gang. Er vel bare jeg som er litt redd for denne "vennen" som kan finne på litt av hvert. Jeg jobber selv som lærer og vet hvor mye som kan skje f.eks på skolen uten at foreldre aner noe om det. Skulle gjerne vært en flue på veggen og fulgt gutten min overalt så jeg hadde full kontroll... Men det går jo ikke:) Så jeg får bare holde øynene åpen for signaler på at noe er galt og passe meg for å se ting som ikke finnes...

Jeg mener ikke å male fanden på veggen her nå, men den gutten som var verst mot min sønn, var hans beste venn i barnehagen... Uten at det selvsagt betyr noe for deres situasjon!

Men det jeg ville vært var for, om jeg var deg, er om gutten forandrer seg, spesielt om han blir mer stille, eller gruer seg for å gå på skolen!

mvh

[Terka]

Jeg har opplevd å bli oppringt av moren til en jente i klassen til min sønn (som da gikk i 2. eller 3. klasse).

Datteren hennes er temmelig lubben, vet det veldig godt selv, og er svært var for hvordan de andre barna behandler henne.

Hun hadde begynt å grue seg til å gå på skolen, ville ikke være på løkka om ettermiddagen o.l.

Moren skjønte at noe var galt, og fikk ut av jenta at hun følte seg ertet av noen gutter i klassen, deriblant min sønn!

Ikke spesielt morsomt å få en slik telefon. Gutten min ble konfrontert med beskyldningene, og kunne beskjemmet innrømme at han kanskje hadde ertet henne litt noen ganger. Men mest hadde han bare stått i utkanten og flirt litt når andre hadde ertet.

Men han sa også at denne jenta oppfattet den minste latter blant guttene som erting, selv om de lo av helt andre ting, og ikke hadde lagt merke til at hun var tilsetede engang. Altså at hun tolket veldig mye som erting og at andre lo av henne.

Jeg halte i hvert fall med meg guttungen hjem til jenta, så han fikk bedt om unnskyldning til henne ansikt til ansikt.

Det var ikke lett for han å gjøre det, men det satt en stopper for all erting fra hans side.