Gikk på akkord med meg selv...

[Gjest villesagtnei]

Gikk med på å adoptere et barn jeg var skamfull over. Jeg ville ikke dette og min mann nærmest tvang meg til det. Sa jeg ville takke nei, men da ville han ikke noengang ha barn. Det var mye press på oss fra foreningen også... Ventetiden var lang og tøff. Vi kranget mye på hentereisen og hjemme før vi reiste og ikke minst hjemme. Tøft å være så uenige. Dette har nesten tatt knekken på ekteskapet vårt.

Var skamfull over å vise bildet av barnet rundt i familiene våre. Barnet har vi nå fått hjem og jeg stresser veldig sammen med familie og venner. Vi ser lite til dem, det er nok delvis min feil som trekker meg unna...

Barnet ble adoptert bort fordi ingen i giverlandet ville ha det, fordi de ikke likte utseendet. Det sa barnehjemsbestyreren i retten som begrunnelse for hvorfor ingen i giverlandet ville ha dette barnet.

Dette høres sikkert høres brutalt ut, men slik er virkeligheten for meg. Og, ja jeg er skamfull over at jeg føler og tenker slik. Føler meg som verdens verste menneske.

Vet ikke om de gode morsfølelsene vil komme noen gang.

[Gjest trist å lese]

Får helt vondt når jeg ser hva du skriver. Hvis det er sant så må jeg virkelg spørre,Hvorfor i allverden ble du med på det?Barnet fortjener en mor som elsker det å ikke en mor slik du beskriver deg selv.

[Gjest Mener nå jeg....]

Det ekteskapet deres vaklet lenge før barnet kom inn i bildet, så ikke gi adopsjonen skylden! Synes uendelig synd i den uskyldige parten i dette, og det er hverken deg eller din mann.. Det er på høy tid du/dere skaffer dere profesjonell hjelp!

[Gjest håper du kan få hjelp]

Dette skjønner jeg ikke er lett for deg.

Det er da for galt at vi har et samfunn som så til de grader vurderer et menneske etter utseende, for det handler jo også om det,og ikke bare dine egne vanskelige motstridende følelser.

Jeg håper du finner ut av dette etterhvert.

Og jeg håper du og mannen din kan snakke sammen om dette.

Nå har dere jo barnet og dette lille mennesket har helt sikkert kvaliteter som du som mor kan finne etterhvert.

Barnet fortjener og bli elsket og det betyr ikke at man går rundt i en konstant salig rus av morslykke...

Syns det høres ut som dere kunne ha godt av litt hjelp til å snakke sammen om dette.

Ønsker deg alt godt.

[Gjest En fast bruker]

Beklager, men dette innlegget klarer jeg ikke å ta alvorlig. Som en av de som har vært her en stund, så syns jeg det er noe merkelig kjent ved det... ;-)

[Gjest villesagtnei]

Beklager, men dette innlegget klarer jeg ikke å ta alvorlig. Som en av de som har vært her en stund, så syns jeg det er noe merkelig kjent ved det... ;-)

DOL sier:

'Har vi bekymringer og problemer deler vi dem også, og hjelper hverandre med råd og trøst'.

Gjelder ikke dette for DOL forumet lenger? Skal vi bare dele solskinnshistorier her?

[Gjest En fast bruker]

DOL sier:

'Har vi bekymringer og problemer deler vi dem også, og hjelper hverandre med råd og trøst'.

Gjelder ikke dette for DOL forumet lenger? Skal vi bare dele solskinnshistorier her?

Der beviste du - for meg - at jeg hadde helt rett i mine antagelser. ;-) Bare den jeg tror det er kunne kommet med et sånn svar.

Jaja, du får nå styre på og så håper jeg du får ny resept snart.

[Gjest villesagtnei]

Der beviste du - for meg - at jeg hadde helt rett i mine antagelser. ;-) Bare den jeg tror det er kunne kommet med et sånn svar.

Jaja, du får nå styre på og så håper jeg du får ny resept snart.

Ha en fin dag, det fortjener du! :-)

[Gjest arnebeate]

Beklager, men dette innlegget klarer jeg ikke å ta alvorlig. Som en av de som har vært her en stund, så syns jeg det er noe merkelig kjent ved det... ;-)

Jeg er temmelig sikker jeg også på at dette er Bare tull.., man kjenner igjen "lusa på gangen"!

Kjempesynd at noen (les.EN) alltid må lage kvalme om et alvorlig tema !

[Gjest kjenner lusa på gangen]

Der beviste du - for meg - at jeg hadde helt rett i mine antagelser. ;-) Bare den jeg tror det er kunne kommet med et sånn svar.

Jaja, du får nå styre på og så håper jeg du får ny resept snart.

Det samme tenkte jeg - og nå fikk vi se hvem det var.

Vi får håpe at plageånden vår får profesjonell hjelp.

[mess]

Det er faktisk ungen og IKKE!!!!!!!!!!! deg det er synd på.

Hilsen

[Gjest scarlett o`mia]

Hva slags barn er det du ville vært stolt over og hatt da? Hva er galt med barnet ditt - fargen ? misdannelser?

Det å gjøre ting mot sin vilje for sin ektefelles skyld er selvsagt ikke godt. Men gråter av tårer for det adopterte barnet opp i det hele!

Få noen å snakke med som er profesjonelle aktører og kontakt barnevernet for bistand.

[ahg]

Det er vondt å høre at du ikke klarer å akseptere barnets utseende. Smertefullt og skamfullt for deg, sikkert ille for mannen din, men aller verst for barnet som er et lite menneske med samme behov for kjærlighet og omsorg som alle andre barn, uansett utseende. Det er du som er barnets mor nå, og barnet er helt prisgitt hva du evner å gi det!

Jeg slutter meg til de andre som oppfordrer deg til å søke profesjonell hjelp. Det er viktig at du finner noen som du kan tømme ut dine negative tanker og følelser for, uten at du føler deg fordømt tilbake. Så får du en mulighet til å renske opp innvendig, og forhåpentligvis klare å se lenger enn til barnets utseende.

Jeg tror også det er viktig at du og mannen din får hjelp sammen. Det høres ut som det har slått seg skikkelig vrangt mellom dere. Ditt sinne over å føle deg presset av ham til å gå på akkord med deg selv, kan stå direkte i veien for din evne til å ha positive følelser for barnet. Dette må du ta ansvar for. Det har egentlig ingenting med barnet å gjøre, men med å føle deg presset til å si ja til noe du absolutt ikke ønsket, og som har store konsekvenser.

Dere vil heller aldri kunne få det godt sammen som familie, om dere ikke klarer å finne tilbake til hverandre og få et samarbeid og samhold rundt barnet som styrker muligheten for positiv kontakt mellom dere og barnet, og mellom dere to.

Du har gjort en dyrekjøpt erfaring, og du skammer deg over deg selv. Det høres ut som du er rasende og bitter på mannen din. Slikt er vanskelig å jobbe seg ut av selv. Søk hjelp og ikke gi opp håpet om at du kan få gode følelser for barnet ditt etter hvert. Det er ekstremt viktig for hele familien, og ikke minst livsviktig for barnet!

Ta ansvar for hva du tross alt har valgt å si ja til!

Ønsker deg/dere all mulig lykke til.