Mannemann? (langt)

[Gjest Anonym i kveld]

Hei - jeg er litt fortvilet i kveld og skriver derfor inn her... kanskje har noen gode råd eller trøstende ord?

Min mann og jeg har etter mange års nøye vurdering nå søkt om adopsjon og saken vår er såvidt komt i gang i kommunen. Jeg synes det er kjempeherlig at det endelig blir mer konkret - at noe skjer - og at vi kan begynne å planlegge litt livet framover.

Mannen min derimot vil helst ikke snakke om det. Han synes det er lenge til og vil gjerne nyte tiden i "frihet" som han sier i ventetida. Han ønsker seg forsåvidt familie og barn, men ser for seg alle de slitsomme sidene ved dette, mer enn jeg gjør. Av og til er han så negativ at jeg begynner å tro at han er usikker på det hele. Dette benekter han.

Jeg synes det er deilig å drømme litt og tenker at det er en fin forberedelse til det som kommer. Han blir lei hvis jeg tar opp temaet og ønsker å "ta alt som det kommer."

Jeg kjenner at jeg blir veldig såret og lei meg, men prøver å innfinne meg med at vi bare er forskjellige her. Likevel merker jeg at jeg begynner å tenke for mye når han ikke vil snakke om det. Får dumme tanker som at han kanskje er usikker, eller kanskje han ikke vil ha barn likevel, kanskje tviler han på forholdet etc...skjønner? Altså tanker som oppstår fordi jeg grubler for mye i mitt eget lille hode når han ikke vil snakke om det.

Det blir liksom ikke det samme å snakke med mamma, søstra mi eller venninnene mine. Det er jo han og jeg som skal bli foreldre...sammen.

Sukk!

Dette har blitt vanskelig for meg og jeg vet ikke hvordan jeg skal løse det uten at mannen min bare synes jeg maser/syter for mye. Han prøver å trøste meg når han merker jeg blir lei, men det hjelper ikke så mye.

Er han bare en Mannemann eller er det grunn til min fortvilelse?

Håper dere vil dele deres erfaringer

[Gjest akej]

Heisann. tror jeg vet hvordan du har det. jeg har en mann som ikke skulle gifte seg,ikke kjøpe hus eller har barn. Nå mangler vi bare barnet som vi håper kommer fra Colombia til jul. Mannen min er kjempespent og er veldig opptatt av det som skal skje noe han var litt bob bob til tidligere. Tror du kan slappe av og la han bli vant til tanken så kommer det etterhvert. Lykke til

[ssr]

Er det ikke slik at vi kvinner har større behov for å snakke om slikt da?

Det du skriver er ikke langt fra det jeg selv kunne skrevet for et år siden. Jeg ville prate og prate. Og han slettes ikke så mye. Ga de samme svarene som mannen din gjorde han også.

Nå sitter vi her da og venter på at papirene skal bli ferdige til å sendes over landsgrensene er situasjonen en helt annen. Nå må vi begynne å forberede. Gjøre de siste forberedelsene i huset, starte å lage barnerom, etc. Nå merker jeg det mere på ham at han gleder seg masse han også.

I mellomtiden gjør vi ting som vi ikke har så stor mulighet til å gjøre når vi får en liten en, for tiden går jo så forferdelig sakte når man venter og venter.

Så til ditt spørsmål: Mannen din høres ut som å være en mannemann. Det blir sikkert lettere for deg utover i prossessen

[Gjest bitte litt anonym]

heisann.

Her hos oss var det motsatt. Jeg ble sint på mannen om han snakket for mye om det, og sa ting som "når" vi blir foreldre, i stedet for "viss". Jeg er typen som ikke liker dagdrømming, mannen min lever av det.

Jeg klarte ikke at han tok ting for gitt, for jeg kjente at usikkerheten lå i bakhodet mitt hele tiden, og til vi fikk BUFA godkjenningen, ville jeg helst ikke at andre skulle vite hva vi drev på med i det hele tatt.

Jeg kunne ikke vente med å bli mor, men jeg var så redd for skuffelser at jeg valgte å ta litt sorger på forskudd. For å være forberedt på det værste. Jeg er litt slik av person.

Kanskje mannen din er litt slik som meg. Min manne er en evig optimist, tror ikke det strefet han at vi kanskje ikke ble godkjent, derfor holder nok jeg litt igjen.

I dag er vi verdens lykkeligste foreldre til verdens vakreste barn, og er skjønt ening i at vi ALDRI hadde fått et så herlig barn om vi skulle produsere det selv:))

Adopsjonsprosessen er ulik for oss alle, og det er utrolig mange følelser og usikkerhetsmomenter med i den.

Selv kan jeg ikke nå skjønne at jeg tvilte på at vi skulle bli godkjent,og neste gang kommer nok ikke tanken til å slå meg en gang.

Lykke, lykke til.

[cool]

Høres veldig kjent ut!

Nå er vi på adopsjon nr. 2 (har 1 egenfødt) og min mann har aldri vært noe flink til å snakke om det at vi venter barn. Han er nok mere praktisk anlagt. Greit å gjøre ferdig barnerommet etc.

Husker forresten når vi kjøpte barnevogn i forrige runde. Jeg fikk han og storebror med på et utsalg en kveld. De falt helt for ei heilt svart vogn - kanskje ikke helt den jeg ville valgt men det ble den, bare pga. iveren i øynene deres. Vi var til og med innom noen venner som bodde i nærheten - med vogna - for å vise den frem. Jeg var dypt sjokkert over at det var min mann!

Så, ikke vær redd. Mannen din er nok helt normal. Gleden kommer når dere får barnet likevel.

Min mann er forresten verdens beste far - synes jeg!!

[fillolin]

Jeg tror mannen din er ganske typisk. Dette spørsmålet dukker opp i forskjellige fora avogtil, og mitt inntrykk er at mange kvinner har det som deg. For min egen del kan jeg bare si at selvfølgelig ville det vært kjekt hvis vi var på akkurat "samme sted" i prosessen hele tida og kunne dele følelsene rundt det. På den annen side hadde det neppe fungert så godt hvis vi begge skulle venta like aktivt som jeg gjør.... Det er iallefall slitsomt å bli tillagt følelser en ikke har, så jeg håper du klarer å ikke bli "mistenksom" overfor ham og motivene og følelsene hans. Kanskje hjelper det å ha kontakt på nettet, snakke med venninner og familie som tross alt vil snakke, være aktiv i adopsjonsforening e.l.? Lykke til!

[fillolin]

Jeg tror mannen din er ganske typisk. Dette spørsmålet dukker opp i forskjellige fora avogtil, og mitt inntrykk er at mange kvinner har det som deg. For min egen del kan jeg bare si at selvfølgelig ville det vært kjekt hvis vi var på akkurat "samme sted" i prosessen hele tida og kunne dele følelsene rundt det. På den annen side hadde det neppe fungert så godt hvis vi begge skulle venta like aktivt som jeg gjør.... Det er iallefall slitsomt å bli tillagt følelser en ikke har, så jeg håper du klarer å ikke bli "mistenksom" overfor ham og motivene og følelsene hans. Kanskje hjelper det å ha kontakt på nettet, snakke med venninner og familie som tross alt vil snakke, være aktiv i adopsjonsforening e.l.? Lykke til!

Bare et lite tillegg: du vil kanskje oppleve at dine egne følelser også går i bølger. Jeg har iallefall i (kortere) perioder hatt behov for å koble litt av. Kanskje er det en god idè som mannen din sier å gjøre - og nyte... - alle de tingene som kan bli vanskeligere etter at dere har fått barn? Sove lenge, lese i ro og fred, sole seg og sove på stranda, storbyferie, dype og lange samtaler med venner - eller noe annet du og dere liker å gjøre...

[trompet]

Menn generellt utvikler ikke de samme hormonene som oss damer. De kan glede seg , ja de kan tenke seg, ja men vi som skal bli mødre for første, andre og alle ganger utvikler morsinstingtet på en annen måte enn far, å sånn er det i den biologiske prosessen også.Hos oss er det barn opp og barn i mente,som det het i gamle dager. Derfor så er det så forferdelig når noen nye mødre opplever adopsjons, eller fødsels depresjon, for det er jo ikke med i forventningene. Så din mann har nok de helt naturlige hormonene i gang å du de som omtalt lengere opp. Lykke til i prosessen.

[Gjest Sim sala pappa]

Min søster hadde det slik. Klagde seg gjennom adopsjonsprosessen fordi mannen ikke gadd nevne barnet som var underveis en gang. Han svarte så vidt på barnevernets spørsmål, og var ikke spesielt engasjert.

Så kom jenta. Søstra mi var utslitt, og fikk nedtur. Mannen var i 100. Oppe hver natt og bar det bæljende vidunderet. Kjøpte inn utstyr til prinsessa i rekordfart. Var stolt som en hanefar hele tiden, og kunne ikke snakke om annet.

Ting blir ikke alltid som en har tenkt. Men der i gården var tausheten ikke tegn på mindre farsgener, tvert i mot. Han var så søt at. Nå jobber søster fulltid, mens han har redusert til 50 %, og begge elsker å være foreldre.

[colobris]

Mange som kjenner seg igjen, ja! - og sånn er det med meg også ...

Hos oss går det litt i bølger - noen (og flest) ganger er det jeg som vil prate og prate, andre ganger han. Nå i det siste har det blitt fler og fler anledninger hvor jeg merker at gubbendarius er med for "fulle mugger"! Vi har akkurat sendt papirene avgårde til Colombia - og her en dag måtte jeg bare spørre han rett ut: "Begynner det å gå opp for deg også nå - bli litt mer virkelig?" - Det bare måtte han innrømme, ja.

Vil bare oppfordre deg til å bruke DOL jeg, hver gang du har noen tanker du vil lufte; både store og små - her får du forståelse og engasjement i 100! ... La Mannemannen din få litt rom og tid - tankene modnes - og etterhvert er han like ivrig som deg.

Lykke til!

[morgedion]

Bare et lite tillegg: du vil kanskje oppleve at dine egne følelser også går i bølger. Jeg har iallefall i (kortere) perioder hatt behov for å koble litt av. Kanskje er det en god idè som mannen din sier å gjøre - og nyte... - alle de tingene som kan bli vanskeligere etter at dere har fått barn? Sove lenge, lese i ro og fred, sole seg og sove på stranda, storbyferie, dype og lange samtaler med venner - eller noe annet du og dere liker å gjøre...

Det er bra du tar mot til deg og skriver dette. Jeg hadde nesten glemt det men det du har beskrevet her er nøyaktig det samme jeg opplevde under adoptiv prosessen med min mann.

Men jeg vil bare forsikre deg at i vårt tillfelle så var alle mine bekymringer unødvendige. Vi må bare innse at alle mennesker er forkjellig og takler ting på sin egen måte.

Min mann er nå hodestups forelsket og det er ikke i meg men i sin lille egen prins av en sønn.

Jeg angrer nå på at jeg ikke stolte på min manns forklaring at han ønsket å ta ting som det kom når det kom, i mellomtiden ville han leve så godt så overhode mulig. Han mente det hjalp lite å gå å tenke på det hele tiden.

Å det hadde han rett i!!!

Så mitt råd er tenk mer som gjennomsnittlige menn gjør, grubl mindre, kos mer!!!

Lykke til, du har noe vidundelig i vente!

[Gjest Tja, anonym er greit i dag]

Dette er HELT normalt!! Men likevel så frustrerende... Jeg foreslår at du sjekker opp om det finnes andre mødre/blivende mødre å snakke med. Kanskje er det noen på samme sted som skal eller har adoptert?

Ikke tenk for mye på dette med mannen din, min var også sånn. Nå er han verdens beste pappa!!

[Gjest Anonym i kveld]

Tusen takk alle sammen for beroligende svar !!

Utrolig hvor dette lettet

Takk - takk - takk

Mannen min er en herlig onkel og jeg er overbevist om at han også vil bli en fantastisk far når den tid kommer...

Herlig forum!

[laban]

Hvis det kan være noen trøst, så er det ca. ett sånt innlegg i måneden på Graviditetsforum også - om menn som er uinteressert i fosterbevegelser, babyklær, barneromstapetsering og andre redebyggingsaktiviteter.

Han høres helt normal ut. Sett ham på noen konkrete oppdrag etter hvert som det blir naturlig, f.eks. noe dere må undersøke nærmere om hentereisen.

Og sørg for at han blir sjef for noen helt konkrete aktiviteter fra dag 1 når dere får barnet (f.eks. bading), og at du ikke står og kontrollerer at han gjør det riktig. Si f.eks. at dette føler du deg usikker på, så det må han ta seg av.