Gjør vi barn våre urett..

[Gjest tvilende mor]

.når vi henter dem fra sitt fødeland til det kalde nord? Min datter på 7,5 år går gjennom en vanskelig periode. Hun er lei seg for at hun er så liten av vekst, lei seg for at det bare er henne i klassen som har svart hår, hun ønsker seg sånne øyne som meg, og har flere ganger kommet hjem og fortlt at noen har sagt "sjokoladekake" til henne, eller sagt at hun er så brun at hun ser skitten ut, eller sagt "ching-chong-Kina" til henne. Jeg synes det er helt forferdelig og blir rett og slett litt satt ut. Jeg vet ikke hvordan jeg skal hjelpe henne med å takle dette. Hun har sine gode venner, men jeg tror ertingen skjer på SFO hvor de ikke følger så godt med barna som de gjør på skolen. Av og til tenker jeg at adopsjon er kun for å tilfredsstille våre egne ønsker om å være foreldre, men barna våre som ikke har bedt om å få komme hit er de som må bære problemene. Jeg elsker ungene mine og synes det er grusomt å se at datteren min sliter. Jeg klarer ikke å bruke hodet, for hjertet og magefølelsen min sier at jeg skal oppsøke hver eneste en som snakker stygt til datteren min og ta den ene og slå den andre med........ Og selv jeg skjønner at det ikke er særlig smart.

Noen tanker???

[Velouria]

Ta det opp med SFO og skolen, lærere og i FAU.

[Gjest stor klem fra meg]

Det er utrolig vondt å oppleve at barnet ens har det vondt. Men det er dermed ikke sagt at det er noe galt at dere adopterte henne! Nå må du tenke deg godt om!

I en ideell verden er det ikke behov for adposjon. Da har alle barn foreldre som elsker dem og kan ta vare på dem, alle som får barn er skikkede foreldre.

En slik verden har aldri eksistert, og kommer dessverre aldri til å gjøre det.

Uansett om vi utlignet de grove forskjellene mellom nord og sør, ville det fremdeles vært barn igjen som trengte en ny mamma og pappa.

Og slik ting er nå, er det MANGE barn som står uten de foreldrene de har behov for. Hva hadde alternativet vært for barna våre dersom de ikke var blitt våre? Et liv på institusjon eller på gata, en oppvekst i fattigdom og dårlige fremtidsutsikter.

Du elsker datteren din, du vil gjøre det aller beste for henne og ta vare på henne med all omsorg du kan oppdrive. En (eller to) foreldre som gir en ubetinget kjærlighet er det aller beste et barn kan få.

Når det er sagt, må vi selvsagt sørge for at de andre tingene også fungerer. Snakk med skolen og SFO, sørg for at temaet blir tatt på foreldremøte.

Gi henne rikelig med gode tilbakemeldinger, og oppmuntre henne til å ha kontakt med flere forskjellige grupper - feks gjennom barneteater, idrett o.l.

Vis henne gode rollemodeller og forbilder.

Og glem aldri at du er mammaen hennes!

Lykke til.

[byboer]

Ta det opp med SFO og skolen, lærere og i FAU.

Ta det opp med skolen og SFO. På barnas skole har de et manifest mot mobbing !

Ingen skal mobbes på vår skole. Elever, foreldre og skole skal arbeide sammen for å nå målet om mobbefri skole. Elever på skolen skal ikke mobbe, men være snille med hverandre. Alle skal si ifra til voksne hvis de ser noen som blir mobbet. De voksne skal gripe inn hvid de hører om elelr ser noen som mobber eller blir mobbet. Forledre ved skolen skal snakke med barna om mobbing og si ifra til skolen hvis noen elever blir plaget.

Ta det opp og sørg for at skolen får et manifest mot mobbing.

I min sønns konferansetime på skolen, sa han at han ble kalt "småen" av noen i em høyere klasse. Læreren sa at det er et negativt nanv og hun ville vite hvem som sa det om det fortsetter. Man skal ikke kalle noen noe negativt.

Våre barn er med i aktiviteter utenfor skolen og har og fått venner der. Vi har hatt perioder med at du har brune øyne og svart hår så du får ikke bli med å leke osv.Eller ikke få komme i bursdager. Bare resten av jentene i klassen...

Barna har nå funnet sitt som de er stolte av og og trygge på.Pjokkens bein løper ikke så fort over banen, men dribling mellom de andre lange beina og at han er nesten den eneste som tørr stå i mål og er blitt reser på fiolin, er noe guttungen er stolt av og bygger seg opp på. Jentungen husker veldig godt og kan ofte lekser utenatt.Og så er hun alltid nøye med beskjeder og å komme tidsnok på skolen og er stolt over å ikke ha fått glemmekryss osv.

Håper dette var litt trøst inn i St.Hans.

mvh

[Gjest Myrstripemora]

Ta det opp med skolen og SFO. På barnas skole har de et manifest mot mobbing !

Ingen skal mobbes på vår skole. Elever, foreldre og skole skal arbeide sammen for å nå målet om mobbefri skole. Elever på skolen skal ikke mobbe, men være snille med hverandre. Alle skal si ifra til voksne hvis de ser noen som blir mobbet. De voksne skal gripe inn hvid de hører om elelr ser noen som mobber eller blir mobbet. Forledre ved skolen skal snakke med barna om mobbing og si ifra til skolen hvis noen elever blir plaget.

Ta det opp og sørg for at skolen får et manifest mot mobbing.

I min sønns konferansetime på skolen, sa han at han ble kalt "småen" av noen i em høyere klasse. Læreren sa at det er et negativt nanv og hun ville vite hvem som sa det om det fortsetter. Man skal ikke kalle noen noe negativt.

Våre barn er med i aktiviteter utenfor skolen og har og fått venner der. Vi har hatt perioder med at du har brune øyne og svart hår så du får ikke bli med å leke osv.Eller ikke få komme i bursdager. Bare resten av jentene i klassen...

Barna har nå funnet sitt som de er stolte av og og trygge på.Pjokkens bein løper ikke så fort over banen, men dribling mellom de andre lange beina og at han er nesten den eneste som tørr stå i mål og er blitt reser på fiolin, er noe guttungen er stolt av og bygger seg opp på. Jentungen husker veldig godt og kan ofte lekser utenatt.Og så er hun alltid nøye med beskjeder og å komme tidsnok på skolen og er stolt over å ikke ha fått glemmekryss osv.

Håper dette var litt trøst inn i St.Hans.

mvh

Sørgelig at slikt skjer, men å tenke at du gjør barna urett ved å ta dem hit til "kalde nord"er å dra det for langt.

Hun er elsket å hun er en av elevene på skolen. Men at hun blir mobbet pga hudfarge er jo også trist men er nok noe som sikkert mange vil oppleve selv om de bor sammen med sine biologiske foreldre. Norge har blitt et flerkulturelt land.

Jeg hadde nok villet tatt den ene med å dengt den andre med jeg også , men da det ikke går ville jeg tatt et alvorsprat med lærere og personalet på sfo .

De er jo opptatt av at ingen skal ertes eller mobbes og derfor mest sannsynlig uvitende om problemet.

[veps1365380824]

Hei,

Jeg kan godt huske tilbake til en tid da jeg som liten jente var lei de blå øyne mine og så inderlig ønsket med brune samt svart hår. Det er noe så normalt som det går an at man ønsker seg et anderledes utseende enn det man har på denne alderen.

Når det gjelder mobbingen er det veldig viktig at de barn som mobber henne pga opprinnelsen hennes får beskjed om at slikt er uakseptablet og at det er nettopp dette som er så flott med menneskene, at det finnes så mange forskjellige av dem og at alle like mye verdt. Verden er så mye større enn grensene til Norge.

Men uansett må hun nok etterhvert lære seg å ikke la slike ting gå inn på seg for mye. Andre (norske, blonde, blåøyde) barn blir mobbet fordi de er fete, lite flinke på skolen og andre ting.

Det med mobbing er et vanskelig tema. Jeg tror at idealet om en mobbefri skole nærmest er umulig å oppnå. Kanskje mest fordi det er vanskelig å si hva som egentlig er mobbing? Barn erter hverandre og vil alltid gjøre det. Men når blir erting til mobbing?

Jeg har alltid vært en snill jente, men har har helt sikkert også sagt ting til mine venninner som såret dem i denne aldren. Og jeg har blitt mobbet for dialekten min (den gangen flyttet vi fra en landsdel til en annen),for å være for flink på skolen og for å ha for strenge foreldre. Jeg har følt meg utenfor mange ganger. Men jeg hadde en trygg og flott familie og noen gode venner. Jeg har lært meg å ikke legge noe i det, å bli trygg på meg selv og hadde ikke noen spesielle problemer med dette.

Uansett hudfarge og opprinnelsesnasjonalitet må barne lære seg å finne seg til rette i samfunnet, og det kan være like vanskelig for norske barn som for utenlandske. Det beste du kan gjøre for datteren din er å gi henne trygghet på seg selv. Den trenger hun for å møte alt mulig av problemer senere i livet uansett. Alle barn går gjennom vanskelige perioder, og da er det bare å stå på å vise dem hva de er verdt.

Du vet ikke hvordan livet hennes hadde blitt om hun ikke hadde blitt adoptert av deg eller om hun hadde blitt adpotert til et annet land enn Norge. Når du ser det litt fra avstand tror jeg nok likevel at Norge er et av de flotteste alternativene som kunne ha hendt henne. Det er jeg overbevist om.

[Gjest jepp jepp jepp]

Alle som adopterer fra andre land er vel innenforstått med risikoen for at barna blir utsatt for rasisme både som barn og voksne? Rasismen brer seg i vårt egoistiske samfunn.

Det å være lei av utseendet hører til alderen. Jeg har ei jente på samme alder som er etnisk norsk med brune øyne. Hun ønsker seg blå øyne på samme måte som jeg ønsket med brune øyne og svart hår da jeg var på den alderen. Det er normalt å være misfornøyd med utseendet.

Mobbing må selvfølgelig tas opp på skolen uansett hvorfor barna mobbes!

[Gjest ikke adoptant, men]

Det er veldig viktig å ta opp mobbing med ledelsen på SFO og skolen. Men det er også viktig å huske at mobbingen neppe skyldes at hun er mørk. Barn som mobber, finner grunner for å mobbe uansett hva det er. Selv ble jeg mobbet for å ha fregner, og jeg ønsket inderlig å være fregneløs og å ha masse mørke krøller istedenfor mitt brune, strie hår. Jeg var også mye usikker på meg selv,noe som gjorde meg til et yndet mobbeoffer.

Det viktigste man kan gjøre, er å snakke med skolen (og ikke gi seg før de tar det ordentlig opp). Dessuten er det viktig å lære barnet metoder på hva man kan svare, gjerne med rollespill. En trygg selvtillit, sammen med selvironi og en fleiping tilbake, eller annen selvhevdelse, kan faktisk motvirke mobbing. Men slikt tar jo ta tid å lære for et barn. Selv lærte jeg det ikke før jeg var godt uti tenårene, og skulle ønske noen hadde hjulpet meg med det da jeg var yngre.