Enslig?

[Gjest tantesnuppa]

Vel er ikke enslig pr. i dag men samboeren ønsker ikke å adoptere, enda vi har prøvd å få barn i tilsammen 8 år inkl,prøverrørsforsøk i 4 av dem.Så det er vel egentlig bare et spørsmål, slik at jeg vet hva jeg itilfellet har i vente:-)

[muriel]

Håper det ordner seg, på ene eller andre måten )

Men husk - skal dere adoptere sammen, må dere gifte dere først.

[Melissa]

Lykke til, uansett hva valget ditt blir :klemmer:

[Gjest tantesnuppa]

Lykke til, uansett hva valget ditt blir :klemmer:

Tusen takk, damer:-)

Det trenger jeg.

[Gjest Kjenner meg så godt igjen]

Hei Tantesnuppa

Jeg ville bare si at jeg vet akkurat hvordan du har det, for jeg har hatt det slik i mange år. Jeg har alltid likt å være sammen med barn, og har hele tiden tenkt på det som en selvfølge å skulle bil mor - enten for egenfødte eller adopterte barn. Men så viste det seg at jeg ikke kunne bli gravid på naturlig vis.Jeg gjennomgikk derfor 4 prøverørsforsøk - uten å bli gravid. Etter siste prøverørsforsøk var jeg ikke særlig høy i hatten: jeg hadde bestemt meg for at jeg ikke ville gjennomgå flere prøverørsforsøk, samtidig som mannen min ikke ville adoptere. Gruuusomt, rett og slett.

Jeg var fadder i en barnedåp bare uker etter at jeg visste at også det siste prøverørsforsøket var mislykket, og det var hjerteskjæjrende trist. På bilder fra barnedåpen ser jeg så tapper ut, men jeg vet at det var en kjempeanstrengelse å klare og gjennomføre dagen uten så altfor mange tårer.

Etterpå begynte mitt "nye" liv, jeg begynte på ny utdanning og satset på karriere, Det ble nok redningen for forholdet,. Uten å skifte fokus hadde kanskje sorgen over å ikke få bli mor blitt for stor. I noen år var jeg fornøyd med tilværelsen, jeg tenkte mange tanker om at det GÅR JO an å leve lykkelig som barnløs, og det snakket jeg høyt om til alle som orket å høre på. Jeg tror fortsatt det er mulig! (Men høytider slik som jul har vært kjempetunge - da har barnesavnet alltid blusset opp veldig.)

Etter omsnuingsoperasjonen med ny utdanning, ny yrkesveii/karriere kom noe annet sigende, nemlig økt selvtillit. Jeg begynte etterhvert å forstå at jeg selv kan velge hvordan livet mitt skal være. Jeg forsto også at jeg nok på et vis hadde forsøkt å lure meg selv med å tenke at jeg ikke savnet barn så mye. (Så lenge det var sårt å se gravide, barnevogner, artikler om familier med barn i blad, så var det nok et tegn på at barnesavnet faktisk ikke var så enkelt å stenge ute som jeg gjerne skulle ønsket).

Etterhvert innså jeg at nå var øyeblikket inne for å aodptere - med eller uten mannen min (dengang samboeren min). Jeg sa til han at han eventuelt måtte velge bort meg og familie dersom han ikke var klar for å adoptere, for jeg tenkte å adoptere med eller uten han. Jeg vektla veldig sterkt at jeg ønsket å ha han med på det hele (for det gjør jeg, han er virkelig mannen i mitt liv - og jeg ønsker ikke å bytte han ut med noen), men dersom jeg ble nødt, så måtte jeg adoptere alene, for mor måtte jeg bli hvis jeg skulle unngå å bli en bitter gammel dame.

Først ble mannen min lei seg, for han oppfattet det som om jeg var villig til å velge han vekk. Men etterhvert så forsto han for en stor ting det faktisk er at jeg ønsker at han skal være far til mine barn. For min egen del var det godt å tenke slik at det var han som eventuelt skulle velge bort familie - og ikke jeg som ville velge bort han.

Jeg ga han bare et par måneder til å tenke seg grundig om. I denne tenkeperioden anstrengte jeg meg for å vise han for en god familie han allerede er en del av; jeg var positiv, omtenksom og forståelsesfull. Jeg hørte på hans tanker, men jeg var hele tiden sikker og bestemt på at jeg ikke kom til å gi meg på dette, selv om jeg ikke maste om det.

Etter to måneder kom endelig svaret som jeg hadde ventet på så lenge: han var klar til å bli pappa ))

Nå gleder vi begge oss til at vi skal bli en større famlilie. Jeg kjenner det ikke som om jeg har presset igjennom noe, men mer som om jeg har gitt han det ekstra puffet som han trengte for å ta den riktige avgjørelsen.

Jeg vet ikke hva som er riktig for deg å gjøre. Men jeg vet så inderlig godt hvordan du har det. - og hvor tøft det kan være innimellom. Jeg håper du finner den løsningen som fungerer best for deg.

Jeg tenker at det på et vis har vært en mening med det hele - jeg har blitt sterkere av å oppleve dette. Og; dersom vi ikke hadde ventet så lenge så hadde vi ikke fått bli foreldre til akkurat det barnet som vi gleder oss sånn til å treffe i løpet av høsten en gang.

Styrkeklem

Det er vel ikke utenkelig at noen som leser dette kjenner meg igjen - og da vil jeg bare si: ha en riktig fin helg )

[Gjest tantesnuppa]

Hei Tantesnuppa

Jeg ville bare si at jeg vet akkurat hvordan du har det, for jeg har hatt det slik i mange år. Jeg har alltid likt å være sammen med barn, og har hele tiden tenkt på det som en selvfølge å skulle bil mor - enten for egenfødte eller adopterte barn. Men så viste det seg at jeg ikke kunne bli gravid på naturlig vis.Jeg gjennomgikk derfor 4 prøverørsforsøk - uten å bli gravid. Etter siste prøverørsforsøk var jeg ikke særlig høy i hatten: jeg hadde bestemt meg for at jeg ikke ville gjennomgå flere prøverørsforsøk, samtidig som mannen min ikke ville adoptere. Gruuusomt, rett og slett.

Jeg var fadder i en barnedåp bare uker etter at jeg visste at også det siste prøverørsforsøket var mislykket, og det var hjerteskjæjrende trist. På bilder fra barnedåpen ser jeg så tapper ut, men jeg vet at det var en kjempeanstrengelse å klare og gjennomføre dagen uten så altfor mange tårer.

Etterpå begynte mitt "nye" liv, jeg begynte på ny utdanning og satset på karriere, Det ble nok redningen for forholdet,. Uten å skifte fokus hadde kanskje sorgen over å ikke få bli mor blitt for stor. I noen år var jeg fornøyd med tilværelsen, jeg tenkte mange tanker om at det GÅR JO an å leve lykkelig som barnløs, og det snakket jeg høyt om til alle som orket å høre på. Jeg tror fortsatt det er mulig! (Men høytider slik som jul har vært kjempetunge - da har barnesavnet alltid blusset opp veldig.)

Etter omsnuingsoperasjonen med ny utdanning, ny yrkesveii/karriere kom noe annet sigende, nemlig økt selvtillit. Jeg begynte etterhvert å forstå at jeg selv kan velge hvordan livet mitt skal være. Jeg forsto også at jeg nok på et vis hadde forsøkt å lure meg selv med å tenke at jeg ikke savnet barn så mye. (Så lenge det var sårt å se gravide, barnevogner, artikler om familier med barn i blad, så var det nok et tegn på at barnesavnet faktisk ikke var så enkelt å stenge ute som jeg gjerne skulle ønsket).

Etterhvert innså jeg at nå var øyeblikket inne for å aodptere - med eller uten mannen min (dengang samboeren min). Jeg sa til han at han eventuelt måtte velge bort meg og familie dersom han ikke var klar for å adoptere, for jeg tenkte å adoptere med eller uten han. Jeg vektla veldig sterkt at jeg ønsket å ha han med på det hele (for det gjør jeg, han er virkelig mannen i mitt liv - og jeg ønsker ikke å bytte han ut med noen), men dersom jeg ble nødt, så måtte jeg adoptere alene, for mor måtte jeg bli hvis jeg skulle unngå å bli en bitter gammel dame.

Først ble mannen min lei seg, for han oppfattet det som om jeg var villig til å velge han vekk. Men etterhvert så forsto han for en stor ting det faktisk er at jeg ønsker at han skal være far til mine barn. For min egen del var det godt å tenke slik at det var han som eventuelt skulle velge bort familie - og ikke jeg som ville velge bort han.

Jeg ga han bare et par måneder til å tenke seg grundig om. I denne tenkeperioden anstrengte jeg meg for å vise han for en god familie han allerede er en del av; jeg var positiv, omtenksom og forståelsesfull. Jeg hørte på hans tanker, men jeg var hele tiden sikker og bestemt på at jeg ikke kom til å gi meg på dette, selv om jeg ikke maste om det.

Etter to måneder kom endelig svaret som jeg hadde ventet på så lenge: han var klar til å bli pappa ))

Nå gleder vi begge oss til at vi skal bli en større famlilie. Jeg kjenner det ikke som om jeg har presset igjennom noe, men mer som om jeg har gitt han det ekstra puffet som han trengte for å ta den riktige avgjørelsen.

Jeg vet ikke hva som er riktig for deg å gjøre. Men jeg vet så inderlig godt hvordan du har det. - og hvor tøft det kan være innimellom. Jeg håper du finner den løsningen som fungerer best for deg.

Jeg tenker at det på et vis har vært en mening med det hele - jeg har blitt sterkere av å oppleve dette. Og; dersom vi ikke hadde ventet så lenge så hadde vi ikke fått bli foreldre til akkurat det barnet som vi gleder oss sånn til å treffe i løpet av høsten en gang.

Styrkeklem

Det er vel ikke utenkelig at noen som leser dette kjenner meg igjen - og da vil jeg bare si: ha en riktig fin helg )

Til laaaangt svar.

Det var helt utrolig å lese innlegget ditt, det var som om jeg skulle ha skrevet det selv.Jeg har også gitt han muligheten til å gå ut av forholdet.

Akkurat nå skulle jeg nesten ha ønsket det, da han sliter meg ut.Har også et innlegg liggende på Psykiatri.nederst på siden til venstre. Ellers så prøver jeg å gi han et lite pusterom, og ikke mase om barn.Men jeg synes jeg har vært tålmodig lenge. Når vi har holt på så lenge så skulle en tru at han har vært inne på tanken selv.Men, jeg er utrolig stolt av deg, og jeg ønsker dere allverdens lykke til videre.

Stooor klem fra meg

[Gjest tantesnuppa]

Hei Tantesnuppa

Jeg ville bare si at jeg vet akkurat hvordan du har det, for jeg har hatt det slik i mange år. Jeg har alltid likt å være sammen med barn, og har hele tiden tenkt på det som en selvfølge å skulle bil mor - enten for egenfødte eller adopterte barn. Men så viste det seg at jeg ikke kunne bli gravid på naturlig vis.Jeg gjennomgikk derfor 4 prøverørsforsøk - uten å bli gravid. Etter siste prøverørsforsøk var jeg ikke særlig høy i hatten: jeg hadde bestemt meg for at jeg ikke ville gjennomgå flere prøverørsforsøk, samtidig som mannen min ikke ville adoptere. Gruuusomt, rett og slett.

Jeg var fadder i en barnedåp bare uker etter at jeg visste at også det siste prøverørsforsøket var mislykket, og det var hjerteskjæjrende trist. På bilder fra barnedåpen ser jeg så tapper ut, men jeg vet at det var en kjempeanstrengelse å klare og gjennomføre dagen uten så altfor mange tårer.

Etterpå begynte mitt "nye" liv, jeg begynte på ny utdanning og satset på karriere, Det ble nok redningen for forholdet,. Uten å skifte fokus hadde kanskje sorgen over å ikke få bli mor blitt for stor. I noen år var jeg fornøyd med tilværelsen, jeg tenkte mange tanker om at det GÅR JO an å leve lykkelig som barnløs, og det snakket jeg høyt om til alle som orket å høre på. Jeg tror fortsatt det er mulig! (Men høytider slik som jul har vært kjempetunge - da har barnesavnet alltid blusset opp veldig.)

Etter omsnuingsoperasjonen med ny utdanning, ny yrkesveii/karriere kom noe annet sigende, nemlig økt selvtillit. Jeg begynte etterhvert å forstå at jeg selv kan velge hvordan livet mitt skal være. Jeg forsto også at jeg nok på et vis hadde forsøkt å lure meg selv med å tenke at jeg ikke savnet barn så mye. (Så lenge det var sårt å se gravide, barnevogner, artikler om familier med barn i blad, så var det nok et tegn på at barnesavnet faktisk ikke var så enkelt å stenge ute som jeg gjerne skulle ønsket).

Etterhvert innså jeg at nå var øyeblikket inne for å aodptere - med eller uten mannen min (dengang samboeren min). Jeg sa til han at han eventuelt måtte velge bort meg og familie dersom han ikke var klar for å adoptere, for jeg tenkte å adoptere med eller uten han. Jeg vektla veldig sterkt at jeg ønsket å ha han med på det hele (for det gjør jeg, han er virkelig mannen i mitt liv - og jeg ønsker ikke å bytte han ut med noen), men dersom jeg ble nødt, så måtte jeg adoptere alene, for mor måtte jeg bli hvis jeg skulle unngå å bli en bitter gammel dame.

Først ble mannen min lei seg, for han oppfattet det som om jeg var villig til å velge han vekk. Men etterhvert så forsto han for en stor ting det faktisk er at jeg ønsker at han skal være far til mine barn. For min egen del var det godt å tenke slik at det var han som eventuelt skulle velge bort familie - og ikke jeg som ville velge bort han.

Jeg ga han bare et par måneder til å tenke seg grundig om. I denne tenkeperioden anstrengte jeg meg for å vise han for en god familie han allerede er en del av; jeg var positiv, omtenksom og forståelsesfull. Jeg hørte på hans tanker, men jeg var hele tiden sikker og bestemt på at jeg ikke kom til å gi meg på dette, selv om jeg ikke maste om det.

Etter to måneder kom endelig svaret som jeg hadde ventet på så lenge: han var klar til å bli pappa ))

Nå gleder vi begge oss til at vi skal bli en større famlilie. Jeg kjenner det ikke som om jeg har presset igjennom noe, men mer som om jeg har gitt han det ekstra puffet som han trengte for å ta den riktige avgjørelsen.

Jeg vet ikke hva som er riktig for deg å gjøre. Men jeg vet så inderlig godt hvordan du har det. - og hvor tøft det kan være innimellom. Jeg håper du finner den løsningen som fungerer best for deg.

Jeg tenker at det på et vis har vært en mening med det hele - jeg har blitt sterkere av å oppleve dette. Og; dersom vi ikke hadde ventet så lenge så hadde vi ikke fått bli foreldre til akkurat det barnet som vi gleder oss sånn til å treffe i løpet av høsten en gang.

Styrkeklem

Det er vel ikke utenkelig at noen som leser dette kjenner meg igjen - og da vil jeg bare si: ha en riktig fin helg )

Mitt andre innlegg ligger under psykiatri..

"er jeg syk?"

[Gjest ta sunne valg]

Etter å ha lest ditt innlegg på psykiatri, må jeg si at jeg håper du heller kommer deg vekk fra det forholdet du er i, enn å få barn sammen med en slik fyr. Spørs vel også om dere ville blitt godkjent for adopsjon, når forholdet deres er slik. Husk dere blir veldig nøye utspurt om alt mulig i forholdet.

Var jeg deg ville jeg komme meg ut, bruke ett år eller to på å bygge meg opp, og så søke om å adoptere som enslig. Men sett deg på venteliste i adopsjonsforeningene så fort som mulig (straks du er på vei ut av forholdet) i alle tre foreningene, da det uansett kan ta et par år før du får lov å sette igang (hvis du velger Kina ihvertfall, som er det enkleste for enslige),