Mer om opphav og fantasi

[avidi]

Viser til innlegg litt lengre ned om fantasier vedr. bakkgrunn.

Sønnen vår er nå 7 år og er svært opptatt av hvem som er hans "ordentlige" mamma for tiden. Han informerer kompisene sine om at jeg egentlig ikke er mammaen hans sånn helt på ekte for hun bor i Korea.

Dette medfører veldig mye spekulasjon og forundring hos non av vennene hans som har innvandrerbakgrunn.

Senest da jeg skulle hente junior på SFO i dag ble jeg næremest overfalt med spørsmål fra en av kompisene hans, er det sant at du ikke er den ordentlige mammaen hans? Jeg svare at han er født i Korea men at jeg nå er den ekte mammaen hans. Da kommer det kjapt fra junior; "nei du er egentlig ikke den ekte mammaen min for hun bor i Korea."

Jeg satte meg ned og forklarte både ham og kompisen hans for "ørtende" gang at nå er jeg den ekte mammaen hans men at han er født av en dame i Korea men hun er ikke mammaen hans lenger.

Dettte slo de seg til ro med enn så lenge men jeg regner med at spørsmålene dukker opp igjen. Det er ikke like lett å skjønne fantasi og virkelighet for unger. Junior har snakket veldig mye om dette det siste så det er tydelig at det noe som opptar ham.

[ahg]

Et viktig, følsomt og tildels vanskelig tema det med "ordentlig mamma", synes jeg. Har gått diverse runder med meg selv på det.

Jeg har valgt følgende variant: Jeg sier til mine to at de har to ordentlige mammaer og pappaer: først magemammaen/pappaen i Kina, og deretter oss. Og nå er det vi som skal være mammaen og pappaen deres for bestandig. Denne forklaringen synes de har vært helt grei. De er faktisk litt stolt av å ha hele to sett med ordentlige foreldre.

Men, det er ikke ferdig med det. Eldstejenta (8) har prøvd seg et par ganger i det siste når hun har vært sint på meg fordi jeg har sagt nei til et eller annet: "Du er den dummeste mammaen i hele verden! Jeg skal flytte til xxx (venninnen). Og dessuten så er du ikke den ordentlige mora mi!"

Da har jeg svart ganske rolig at det stemmer at jeg ikke er hennes biologiske mor / magemamma, men at jeg absolutt er ordentlig mamma for henne. Hun bor hos meg, jeg passer på henne, gir henne mat, hjelper henne med lekser, følger henne til skolen, koser med henne, kjefter på henne, og gjør alle de tingene som ordentlige mammaer gjør. Jeg har dessuten sagt ja til å være mammaen hennes så lenge jeg lever, og jeg elsker henne. Derfor mener jeg at jeg absolutt er ordentlig mamma for henne.

Gullet har lyttet nysgjerrig til svaret mitt, og jeg har fått en følelse av at hun er litt fornøyd med å høre det, selv om hun fremdeles er sur på meg og jeg er ultra-dum fordi jeg feks har forlangt at hun skal gjøre lekser før hun ser på TV.

[Gjest uten pappa]

Et viktig, følsomt og tildels vanskelig tema det med "ordentlig mamma", synes jeg. Har gått diverse runder med meg selv på det.

Jeg har valgt følgende variant: Jeg sier til mine to at de har to ordentlige mammaer og pappaer: først magemammaen/pappaen i Kina, og deretter oss. Og nå er det vi som skal være mammaen og pappaen deres for bestandig. Denne forklaringen synes de har vært helt grei. De er faktisk litt stolt av å ha hele to sett med ordentlige foreldre.

Men, det er ikke ferdig med det. Eldstejenta (8) har prøvd seg et par ganger i det siste når hun har vært sint på meg fordi jeg har sagt nei til et eller annet: "Du er den dummeste mammaen i hele verden! Jeg skal flytte til xxx (venninnen). Og dessuten så er du ikke den ordentlige mora mi!"

Da har jeg svart ganske rolig at det stemmer at jeg ikke er hennes biologiske mor / magemamma, men at jeg absolutt er ordentlig mamma for henne. Hun bor hos meg, jeg passer på henne, gir henne mat, hjelper henne med lekser, følger henne til skolen, koser med henne, kjefter på henne, og gjør alle de tingene som ordentlige mammaer gjør. Jeg har dessuten sagt ja til å være mammaen hennes så lenge jeg lever, og jeg elsker henne. Derfor mener jeg at jeg absolutt er ordentlig mamma for henne.

Gullet har lyttet nysgjerrig til svaret mitt, og jeg har fått en følelse av at hun er litt fornøyd med å høre det, selv om hun fremdeles er sur på meg og jeg er ultra-dum fordi jeg feks har forlangt at hun skal gjøre lekser før hun ser på TV.

Jeg grubler litt på hvordan det vil bli når vesla mi blir så stor at hun begynner å bli opptatt av dette (hun er bare 2 år nå).

Siden jeg er alenemor, regner jeg med at hun vil kunne bli særlig opptatt av det at hun har en pappa i et annet land.

Foreløpig har jeg bare snakket med henne om at hun lå i magen til "mage-mor" før hun kom til meg (hun forstår det nok ikke så veldig enda). Dette med biologisk far har jeg ennå ikke nevnt, men må jo det snart.

Hun har begynt å spørre om hun har en pappa, siden hun ser at barna i barnehagen blir hentet av pappaene sine noen ganger. Jeg har bare svart at hun har ingen pappa. Noen ganger tilføyer jeg at hun har tre onkler som er veldig glad i henne, og en (mannlig) fadder, og mange flere.

Jeg tenker at hun etter hvert kanskje vil bli veldig opptatt av (og sår over?) at hun har en biologisk far et sted som hun ikke kjenner.

Har noen enslige adoptanter her noen erfaringer rundt dette, og hva som kan være lurt å si?

[noppy]

Takk for at du deler dette med oss.

Jeg er veldig spent på hva som dukker opp av spørsmål etterhvert, og det er veldig fint og lese om andres erfaringer.

[Gjest Myrstripemora]

Jeg grubler litt på hvordan det vil bli når vesla mi blir så stor at hun begynner å bli opptatt av dette (hun er bare 2 år nå).

Siden jeg er alenemor, regner jeg med at hun vil kunne bli særlig opptatt av det at hun har en pappa i et annet land.

Foreløpig har jeg bare snakket med henne om at hun lå i magen til "mage-mor" før hun kom til meg (hun forstår det nok ikke så veldig enda). Dette med biologisk far har jeg ennå ikke nevnt, men må jo det snart.

Hun har begynt å spørre om hun har en pappa, siden hun ser at barna i barnehagen blir hentet av pappaene sine noen ganger. Jeg har bare svart at hun har ingen pappa. Noen ganger tilføyer jeg at hun har tre onkler som er veldig glad i henne, og en (mannlig) fadder, og mange flere.

Jeg tenker at hun etter hvert kanskje vil bli veldig opptatt av (og sår over?) at hun har en biologisk far et sted som hun ikke kjenner.

Har noen enslige adoptanter her noen erfaringer rundt dette, og hva som kan være lurt å si?

Det problemet er jo egentlig noe hun ikke er alene om,

Mange har bare en mamma, å en pappa som ikke er tilstede i barnets liv.Det er ikke bare adopterte av alene foreldre som har det slik,

Kontakt foreldreforeningen for alene foreldre, Der får du sikkert et svar som kan være tilfredsstillende inntil barnet er stort nok til å forstå hvorfor hun ikke har en far.

[trompet]

Et viktig, følsomt og tildels vanskelig tema det med "ordentlig mamma", synes jeg. Har gått diverse runder med meg selv på det.

Jeg har valgt følgende variant: Jeg sier til mine to at de har to ordentlige mammaer og pappaer: først magemammaen/pappaen i Kina, og deretter oss. Og nå er det vi som skal være mammaen og pappaen deres for bestandig. Denne forklaringen synes de har vært helt grei. De er faktisk litt stolt av å ha hele to sett med ordentlige foreldre.

Men, det er ikke ferdig med det. Eldstejenta (8) har prøvd seg et par ganger i det siste når hun har vært sint på meg fordi jeg har sagt nei til et eller annet: "Du er den dummeste mammaen i hele verden! Jeg skal flytte til xxx (venninnen). Og dessuten så er du ikke den ordentlige mora mi!"

Da har jeg svart ganske rolig at det stemmer at jeg ikke er hennes biologiske mor / magemamma, men at jeg absolutt er ordentlig mamma for henne. Hun bor hos meg, jeg passer på henne, gir henne mat, hjelper henne med lekser, følger henne til skolen, koser med henne, kjefter på henne, og gjør alle de tingene som ordentlige mammaer gjør. Jeg har dessuten sagt ja til å være mammaen hennes så lenge jeg lever, og jeg elsker henne. Derfor mener jeg at jeg absolutt er ordentlig mamma for henne.

Gullet har lyttet nysgjerrig til svaret mitt, og jeg har fått en følelse av at hun er litt fornøyd med å høre det, selv om hun fremdeles er sur på meg og jeg er ultra-dum fordi jeg feks har forlangt at hun skal gjøre lekser før hun ser på TV.

Min tenåringsgutt var også sint fordi han ble nektet noe. Han prøvde seg med at "DU er ikke mora mi så du bestemmer ikke over meg!"

Hvorfor bor du her da sa jeg hvis ikke jeg er mora di?

Ja da ble den store fornærmede gutten svar skyldig samtidig fikk han en bekreftelse på at det var fordi jeg var mora hans at han ble nektet det han ville der å da.

Det er noe som alle foreldre vil få opp gjennom barnas oppvekst.

Hadde jo vært greit å ikke blitt nektet noe av å til liksom.

Helt tilbake til meg selv som hadde en strengere mor enn far,

Fikk jeg ikke penger av mor så fikk jeg det kanskje etter å ha smisket med far, For å hevne meg på min idiotiske teite,å gjerrige mor sa jeg "Jeg vet hvem faren min er men ikke mora mi!"

Morsomt for mor å høre det argumentet siden jeg var omtrent prikk lik henne, å lite lik faren min i utseende.