Og hva nå?

[Gjest alensomhet]

Min sønn på 11 har fått diagnosen adhd. Far er uenig og mener mor og skolen (som henviste) og helsevesen - i dette tilfellet BUP - er noe stort tøys! Han har ingen problemer med gutten, så når alle vi andre har det, er det oss det er noe galt med, sier far.

Far og jeg er skilt, men med delt foreldrerett. BUP opplyste selvsagt om at _begge_ foreldrene må samtykke om et barn skal forsøke Ritalin eller annen medisin eller psykoterapi. Men far mener jeg barnet er friskt, så han nekter.

Han nekter også å la barnet gå i leke eller samtaleterapi.

Hva gjør jeg da? Gutten bor med meg og søsken. Han sliter med å ikke forstå sosialt samspill, han er svær og vanskelig å sette på plass, det er ikke bare å ta ham i armen og få ham inn på rommet, for å si det slik. (kanskje alle vi andre skulle gå på rommet når han bråker i stedet?) han krangler både med søsken, meg og skolen.

Men siden far ikke vil la ham få verken terapi eller medisin, toer BUP sine hender og sier at da kan de ikke gjøre noe mer...og da lurer jeg på - hva nå? Skal dette bare gå sin skeive gang - eller er det noe annet jeg kan gjøre i denne saken?

Noen som vet eller har forslag?

Som dere vet, er sommerferien lang, strukturen forholdsvis slapp og humøret varierende... Det er kanskje mest jeg som sliter med det uforutsigbare ved situasjonen - jeg klarer liksom aldri å forutse at nå skjærer det seg - før vi står midt oppi en konflikt eller annen katastrofe...og - det får meg til å lure på om far kan ha rett - er det bare jeg som ikke får til dette?

Far er veldig tydelig og klar - uforutsigbar, ja - som sin sønn - men når han bestemmer noe, nytter det ikke å diskutere. Jeg er helt uenig i fars metoder - men ser jo at de virker...

Men altså - når ikke far vil samarbeide om saken - er barnet og jeg da overlatt til oss selv? Altså helt alene? Jeg vet ikke om jeg orker det - han er svær nå - og bare vokser og vokser - og jeg er redd han en dag kommer opp i en situasjon som kan skade ham eller andre...

[Dorthe]

Jeg har ikke noe annet råd til deg enn at du får gå til sak mot faren slik at du får foreldreretten alene. For fedrene kan nekte, uansett hva du ønsker. Dessuten kan du sjøl få problemer fordi ungen blir nektet behandling, det er liksom din jobb da og overtale far til riktig avgjørelse.

[Gemini]

Jeg regner ikke med at det er et reelt alternativ at gutten bor hos far?

Tror Dorthe har det beste forslaget ellers. Det er så leit at det er sånn, men ikke helt uvanlig at en av foreldrene ikke innser problemene. Har sett det på nært hold...

[Gjest cuti]

Du kan også få veiledning til oppdragelsen, til oppfølging av skolearbeid og en del annet praktisk. Gå tilbake til de som har gjort utredningen og be dem gi deg en ordentlig oversikt over hva gutten og du kan ha nytte av ut over medisiner og terapi. Det vil ikke hjelpe han i samme grad, men det kan definitivt hjelpe deg.

(Kan ikke svare mer konkret om hvor du får hjelp, siden det varierer fra kommune til kommune.)

[Gjest alensomhet]

Jeg har ikke noe annet råd til deg enn at du får gå til sak mot faren slik at du får foreldreretten alene. For fedrene kan nekte, uansett hva du ønsker. Dessuten kan du sjøl få problemer fordi ungen blir nektet behandling, det er liksom din jobb da og overtale far til riktig avgjørelse.

En gutt trenger sin far - jeg er ikke interessert i å dra barnevernet inn i dette for å få gitt ham medisin - for det første er det jo ikke sikkert at medisin er det beste for gutten min - for det andre, kan det jo godt tenkes at ulempene med å ikke ha en far på banen er større enn fordelene medisinering gir? Så det er nok ikke så enkelt å velge.

Når det gjelder at far ikke vil samarbeide - så mistenker jeg jo at det kommer av at han også har adhd? Av den "protesterende" sorten? Uansett - har jo _han_ på sett og vis klart seg til denne dag uten både diagnose og medisiner - så kanskje han har noe å tilføre sønnen vår som far på den måten også - tenker jeg.

Så det er nok som en av dere foreslår - _jeg_ som trenger hjelp her - men hvor får jeg den fra? Jeg får vel gå i meg selv og finne den styrken jeg har - og lese bøker og se om det finnes noen adhd-forening jeg kan være medlem av.

[Gjest cuti]

En gutt trenger sin far - jeg er ikke interessert i å dra barnevernet inn i dette for å få gitt ham medisin - for det første er det jo ikke sikkert at medisin er det beste for gutten min - for det andre, kan det jo godt tenkes at ulempene med å ikke ha en far på banen er større enn fordelene medisinering gir? Så det er nok ikke så enkelt å velge.

Når det gjelder at far ikke vil samarbeide - så mistenker jeg jo at det kommer av at han også har adhd? Av den "protesterende" sorten? Uansett - har jo _han_ på sett og vis klart seg til denne dag uten både diagnose og medisiner - så kanskje han har noe å tilføre sønnen vår som far på den måten også - tenker jeg.

Så det er nok som en av dere foreslår - _jeg_ som trenger hjelp her - men hvor får jeg den fra? Jeg får vel gå i meg selv og finne den styrken jeg har - og lese bøker og se om det finnes noen adhd-forening jeg kan være medlem av.

Det er bra å lese bøker og å se etter løsninger, absolutt. Vi har i tillegg hatt veldig god hjelp av fagfolk som ikke utreder eller tester, men som bare veileder oss i foreldrerollen. Og vi er i utgangspunktet to, vi er begge pedagoger og har lest om diagnosen, men likevel, praksis er ikke alltid så lett...

Her i kommunen gis familieveiledning av en "ressurshelsestasjon". Andre steder forstår jeg det er BUP, habiliteringstjenesten, eller familievernkontorer. Det er derfor jeg råder deg til å spørre de som har satt diagnosen, for de bør vite hvor den hjelpen finnes for deg der du bor.

[Dorthe]

En gutt trenger sin far - jeg er ikke interessert i å dra barnevernet inn i dette for å få gitt ham medisin - for det første er det jo ikke sikkert at medisin er det beste for gutten min - for det andre, kan det jo godt tenkes at ulempene med å ikke ha en far på banen er større enn fordelene medisinering gir? Så det er nok ikke så enkelt å velge.

Når det gjelder at far ikke vil samarbeide - så mistenker jeg jo at det kommer av at han også har adhd? Av den "protesterende" sorten? Uansett - har jo _han_ på sett og vis klart seg til denne dag uten både diagnose og medisiner - så kanskje han har noe å tilføre sønnen vår som far på den måten også - tenker jeg.

Så det er nok som en av dere foreslår - _jeg_ som trenger hjelp her - men hvor får jeg den fra? Jeg får vel gå i meg selv og finne den styrken jeg har - og lese bøker og se om det finnes noen adhd-forening jeg kan være medlem av.

Det er ikke du som drar barnevernet inn, du kan bli anmeldt til barnevernet av skole eller barnehage for omsorgssvikt dersom faren forsetter å nekte medisinering. I mitt tilfelle godtok faren utredning tilslutt fordi han ikke ville ha barnevernet inn i bildet. Men minstemann har roet seg betraktelig de siste årene og høyst sannsynlig har han ikke adhd. Men han sliter på skolen men det kommer antageligvis av dysleksi.

Jeg tror også du kan få hjelp på bup til foreldreveiledning men det vet jeg ikke så mye om.

[Gjest gladiol]

En gutt trenger sin far - jeg er ikke interessert i å dra barnevernet inn i dette for å få gitt ham medisin - for det første er det jo ikke sikkert at medisin er det beste for gutten min - for det andre, kan det jo godt tenkes at ulempene med å ikke ha en far på banen er større enn fordelene medisinering gir? Så det er nok ikke så enkelt å velge.

Når det gjelder at far ikke vil samarbeide - så mistenker jeg jo at det kommer av at han også har adhd? Av den "protesterende" sorten? Uansett - har jo _han_ på sett og vis klart seg til denne dag uten både diagnose og medisiner - så kanskje han har noe å tilføre sønnen vår som far på den måten også - tenker jeg.

Så det er nok som en av dere foreslår - _jeg_ som trenger hjelp her - men hvor får jeg den fra? Jeg får vel gå i meg selv og finne den styrken jeg har - og lese bøker og se om det finnes noen adhd-forening jeg kan være medlem av.

Fordeler og ulemper med medisinering kan diskuteres i det uendelige og må utprøves da de virker veldig forskjellig.

Det som er det store spørsmålet er hvordan dette påvirker din gutt på sikt i forhold til bla.rusmisbruk.

Det er jo allment kjent at de som blir medisinert tidlig unngår mye problematikk i ungdomsårene.

Ubehandlet ADHD har ofte tragiske utfall i slutten av tenårene/ tidlig voksen-alder.

Dette er ikke for å skremme, men det finnes så uendelig mange eksempler på hvordan de tyr til stimulerene midler ved ubehandlet ADHD.

[annen adhd-mamma]

En gutt trenger sin far - jeg er ikke interessert i å dra barnevernet inn i dette for å få gitt ham medisin - for det første er det jo ikke sikkert at medisin er det beste for gutten min - for det andre, kan det jo godt tenkes at ulempene med å ikke ha en far på banen er større enn fordelene medisinering gir? Så det er nok ikke så enkelt å velge.

Når det gjelder at far ikke vil samarbeide - så mistenker jeg jo at det kommer av at han også har adhd? Av den "protesterende" sorten? Uansett - har jo _han_ på sett og vis klart seg til denne dag uten både diagnose og medisiner - så kanskje han har noe å tilføre sønnen vår som far på den måten også - tenker jeg.

Så det er nok som en av dere foreslår - _jeg_ som trenger hjelp her - men hvor får jeg den fra? Jeg får vel gå i meg selv og finne den styrken jeg har - og lese bøker og se om det finnes noen adhd-forening jeg kan være medlem av.

Du har tydeligvis svaret selv.

jeg synes for øvrig det er rart at fordi far nekter kan et barn nektes behandling for sin lidelse.

Jeg mener at dersom BUP og andre instanser mener at barnet kan ha nytte av medisiner kan ikke en vrang far nekte sitt barn behandling.

Det finnes noe som heter PMT, hvor foreldrene får veiledning i å takle barn med adferdsvansker. Dette opplegget involverer barnet i liten grad, kun på første og siste møtet, ellers er det foreldrene som går til veiledning. Spør om det finnes et slikt tilbud i nærheten av der du bor.

[Datamamma]

Kan du vere så snill å ta problemstillinga di med til www.bokstavbarna.no også? Kan trenge ein slik tråd der. Kanskje der er andre som utan å seie det har vore borte i det same.