adhd?

[balu]

Dette er noen fine sider, mange gode råd å få av dere som svarer her.

Jeg snakker ikke så mye om min sønn til andre om dette, så lenge han ikke har fått noen diagnose ennå.

Men dette tar tid. Nå har vi nettopp vært i møte med bup,lege,ppt og vi foreldre.Dette er da 1,5 år siden vi meldte vår bekymring til ppt og ønsket utredning.

Eller er det ikke lang tid i forhold til dere andre? Nå skulle vi ha møte til høsten med gutten selv, og så gikk det ca 3 mnd til evt diagnose.Så alt i alt blir det vel 2 år.Kan ikke fatte og begripe at det ikke er en mer effektiv måte å gjøre dette på.At det må gå mange måneder mellom hvert møte og observasjon som skal foretas.Men jeg ønsker ikke å gjøre meg til uvenns med disse kloke hodene, tror ikke vi tjener noe på det.

[karlh1802]

Det siste du skriver tror jeg du har helt rett i. Men hvis du vil tror jeg det ikke er noe farlig hvis du spør dem og det er noen mulighet for å få gjort unna ting litt raskere enn det som skjer nå?

Syns det tok lang tid, men husk at du må være sterk. He, he. Husk det derre gule bondet jeg syns det er så mange som går rundt med, live strong, tror jeg det står på det eller no sånn.

I alle fall uansett hva du gjør jeg støtter dæj. Dette klarer du, tror det lønner seg å tenke prositivt nemmelig. He, he. Har selv AD/HD og for mæj tok den en god stund før jeg ble ferdig utreda, syns det var litt bittert at det skulle ta så utrolig lang tid når jeg tenkte ritalin nesten akkutt. Har ikke prøvd det ennå, og har heldigvis klart å ikke begynnt å ruse mæj.

Men det er utrolig fristende av og til. Men jeg lever sterkt veit u. He, he. I alle fall hadde vært litt bra om du skriver litt mer tror jeg, så jeg kan vite litt mer om hvordan det står til. I alle fall stå på.

Ha en utrolig god sommer og kos dæj kjempe masse oxo da seff... Kooz... Kjempe glad i dæj... Snx...

[chanti]

Faktisk er den gjennomsnittlige ventetiden i fra innmelding og til ferdig utredning er nesten det dobbelte .

Helt tragisk når en tenker på at dette er barn som mister veldig mye av sin kapasitet ogpositiv barndom .

[Gjest gladiol]

PPT brukte ca 1 1/2 år før barnet ble henvist videre til BUP. Hadde jeg visst det jeg vet i dag skulle jeg vært mye tøffere og forlangt henvisning lenge før...

Men, jeg tenkte som deg at dette er nok noen kloke hoder.

Synes det er bittert å tenke på alt som kunne vært unngått, hvis henvisningen hadde kommet tidligere.

Da neste barn skulle til utredning henviste PPT direkte til BUP med en gang. Innen to uker hadde utredningen begynt. Slå den...

Etter relativt mange års erfaring med systemet er jeg overbevist om at jo mer du maser og engasjerer deg, til fortere går det.

Stå på og ikke la de dra ut tiden mer enn de allerede har gjort.

[Gjest mamma'n hans]

Dessverre tar ting tid - og det er rart, for egentlig burde de starte i den enden av utredningen der adhd ligger - sa en lege til meg - etter at vi hadde vært mange år inn i BUP-systemet. De burde begynne med å sjekke om det er noe nevrologisk, sa han. Det finnes jo tester som er raske å ta, og som kan gi en pekepinn.

Og som flere andre her sier - det er tragisk å tenke på hvor annerledes barnas barndom hadde vært om de hadde hatt diagnosen på et tidligere tidspunkt.

Samtidig er man redd for å sage av den greina man sitter på - om man maser, blir de sure på oss da? Vil det gå ut over barnet mitt?

Jeg synes det er flere gode bøker om adhd å få tak i nå - selv er jeg spesielt svak for Chris. Gillbergs bok "Ett barn i hver klasse" - kanskje fordi det først var da jeg leste den, at brikkene falt på plass... Han skriver bra om barnas situasjon - jeg klarte ikke legge den fra meg, men satt og lo og gråt om hverandre mens jeg leste den - det var så deilig å endelig få det hele beskrevet - av en som ikke kritiserte barnet mitt!!

For det er jo ikke til å unngå at i hvert fall i vårt tilfelle ble det mange, mange skoleår med lite konstruktiv kommunikasjon med lærere..."Be ham slutte å snakke stygt!","Be ham konsentrere seg bedre!" - jotakk - og i bunnen dette at han er nok egentlig ikke skikkelig oppdradd... Og fordi jeg ikke visste bedre, var jeg jo enig - det var nok oss foreldre det var noe galt med, for andre unger svarer jo ikke lærere og nekter jo ikke gjøre matte i timene eller vandrer rundt!

Adhd var ikke i mine tanker en eneste gang i alle disse årene - fordi jeg aldri hadde opplevd noen med adhd, det jeg visste, da. Og BUP mente også det var samspillet mellom oss voksne som forårsaket problemet - særlig siden far var så lite samarbeidsvillig og søsknene også hadde problemer...

Nei, det ble mange lite konstruktive år der barnet og vi foreldre fikk skylda - og påtok oss skylda - for de problemene og konfliktene som oppsto. Gutten truet med å hoppe ut fra verandaen, han ville ikke leve lenger - og mor vurderte vel den muligheten, hun også, iblant.

Så kom diagnosen - og med ett er vi liksom "frikjent" - i hvert fall frikjenner jeg meg selv for å ha alt ansvaret for barnets problemer. Det er verre med andre - lærere er ikke så greie å ha med å gjøre...framdeles får jeg beskjed om å si til barna mine at de ikke må - svare stygt, slenge med dører, Jeg er sinna samtidig - over at ikke diagnosen kom på bordet før. År med stadig synkende selvtillit hos både barn og voksen, tar det tid å snu. Og omgitt av "spesialister" både på skolen, i ppt og BUP - som ikke verken vurderte muligheten eller testet barnet mitt med en gang...

Så om du skal presse på? Tja... det er dette med å opprettholde godt forhold til behandlere - samtidig som man skal være "skarp" nok til at de skjønner at de ikke kan ta lettvint på ditt barns tilfelle,men må begrunne alt de sier og mener om barnet ditt...

Jeg er kommet fram til at _alle_ barn egentlig trenger å bli behandlet som om de hadde adhd, jeg - og at det er godt mulig at mange går der ute, udiagnostiserte. Ergo skader det ikke om jeg oppfører meg som om mitt barn har adhd, enten jeg får diagnosen nå eller siden - og når han krangler eller ikke oppfatter, minner jeg meg selv om at kanskje er det en liten hjerneskade og ikke mangel på vilje som gjør at det er slik. Da blir jeg litt mildere stemt - og tar det ansvaret det er å være den voksne og ta ting i beste mening og være tålmodig og snill...

Dette ble langt - og jeg merker at jeg bare "prater" og "prater" - men det er klart, det er litt traumatisk å ha et barn som sliter - og å føle seg alene, selv blant profesjonelle, ja, kanskje særlig blant dem...

Lykke til!