Sjalu ettåring!

[Gjest mamma til lille sjalusi]

Vi forberedte eldstemann godt på adopsjonen av lilleøster, og var forberedt på at sjalusei fra den kanten. Vi var ikke like forberedt på at den sist ankomne skulle bli så sjalu.

I starten gikk det bra, men etter 4 mnd hjemme, og det vi opplever som en sterk tilknytning til oss fra lillesøster, så tåler hun nesten ikke at eldstemann kommer nær oss.

Det er på en måte et godt tegn at hun føler eierforhold til oss, men det er vanskelig for den eldste. Lillesøster klyper, hyler og sparker den eldste hvis h*n får oppmerksomhet fra oss, og trenger seg inn dersom den eldste feks får en klem.

Hva gjør vi? Vi aksepterer ikke klyping osv, "tar" henne for det. Men sliter med den vanskelige balansegangen mellom å gjøre trygg og å oppdra og samtidig sørge for at den eldste ikke blir totalt overkjørt (tar nemlig ikke igjen).

Gode råd?

[nanchang]

Jada, dette er helt normalt, men lite omtalt i det som er skrevet om sjalusi. Det går over, eller det tar nye former, etter som barna blir større. For oss skjedde det en merkbar forandring da lillebror begynte i storesøsters barnehage, for da representerte hun det trygge og kjente, og han tydde veldig mye til ho det første året. Merkbar forbedring i fysisk kontakt dem i mellom kort tid etter barnehagestart.

Husker da han var 16 mndr, i Kina, og tilknytning hadde ikke begynt, men at han hadde fått fri tilgang til et mammafang, det hadde han fått med seg, og det skulle ikke deles med noen andre nei, grynt, hyl og vekkdytting av storesøster, fryktelig slitsomt altså. Hun som elsket han fra første stund, og ville overøse han med kjærtegn, det ble jo alt for mye for den vesle puddingen, han kunne nok ikke ha reagert annerledes.

Men alt går seg til som sagt, og det er HELT normalt.