Noen tanker (langt)

[Gjest For privat denne gangen]

Nå er snart permisjonen min over og jeg skal tilbake i jobb. Gullet vårt har fått barnehageplass og vi gleder oss til oppstarten der.

Vi går inn i en ny fase av familie-livet og jeg gjør meg en del tanker om året som har gått.

Noen mener at en får de barna som er ment for en. Jeg vet ikke helt om jeg vil tro det - for da er det "noen" som har bestemt at vi ikke skulle få biologiske barn. Men det jeg fullt og helt tror på er at de som har matchet barnet og oss vet hva de gjør.

Vi har fått et fantastisk barn - og vi er overbevist om at vi ikke kunne fått "et bedre eksemplar". Men samtidig er det et krevende barn, både med sin forhistorie og sin personlighet.

Jeg tror ikke alle foreldre kunne taklet dette barnet på samme måte som oss og gitt h*n det h*n trenger. Derfor tror jeg de som sitter med matching vet hva de gjør - for dette tror jeg ikke er tilfeldig.

Den første tiden med barn var slitsom og jeg er så glad for alle som har vært åpne her inne om manglende morsfølelse i starten. Det tok sin tid før følelsene for barnet kom for alvor. Nå er de her for fullt og jeg kunne ikke elsket h*n høyere eller vært mer stolt over dette barnet.

Men jeg husker hvor usikker jeg var på alt i starten og hvor vanskelig alt føltes til tider. Skulle forklare til familien hvorfor de blir holdt litt på avstand. Eller når vi må forsvare at det er vi som kjenner barnet best selv om vi ikke har kjent h*n mer enn et par uker.

Kjenner at følelsene fra da kommer tilbake bare jeg skriver om det. Heldigvis har jeg en fantastisk bestemor som har skryt av den jobben jeg har gjort som mor og det har hjulpet meg veldig godt i vanskelige stunder.

Etter nærmere et halvt år begynte følelsene for barnet og blomstre og samtidig ble jeg mer sikker på foreldrerollen.

I dag er det selvsagt jeg som vet alt best

Det å bli foreldre er en reise. Det setter en på prøve om og om igjen, men belønningene en får gjennom å få kjenne dette fantastiske barnet er verdt alt slitet.

Og jeg mener og at adopsjon er en god måte å bli foreldre på, vi får så mye tid på å forberede oss mentalt og det tror jeg hvertfall har gjort vårt ekteskap sterkere.

Nå er vi igang med adopsjonsprosessen igjen. Og gleder oss allerede til barnet som skal bli vårt om noen år.

...bare noen tanker fra meg...

[thaimams]

Flott skrevet! Vet du, dette er ting jeg tror biologiske foreldre også strever med nå og da. Rom ble ikke bygd på en dag...men tid og tålmodighet kan utrette mirakler.

Lykke til!

[trk1365380645]

Hei!

Det var et fint innlegg, jeg kjenner meg igjen i mye av det du beskriver! Lykke til videre og med neste adopsjon!

[cool]

Har bare lyst til å at du skriver et flott innlegg og jeg kjenner meg veldig godt igjen i det du skriver.

Ja, det er sånn det er!

Lykke til med nestemann!!

klem

[Gjest Snart mamma til 2.....]

Hei!

Jeg har et egenfødt barn på snart 4 år som vi strevde lenge med å få, og det var akkurat som du beskriver. Det tok veldig lang tid før "morsfølelsen" kom da også. Så jeg tror ikke det er noen forskjell om barnet har ligget i magen din eller ikke....det er det samme uansett! Man jo bli kjent med barnet først, og man kjenner jo ikke barnet som kom ut av magen fra før heller...