Jeg har lyst til å adoptere, men har mange spm...

[Sofies mamma]

Jeg har ett barn, som jeg har fått enkelt og greit med med min mann. Nå har jeg fått vedlig lyst til å adoptere, men har mange spørsmål og tanker.

Først og fremst har jeg lyst fordi jeg har lyst på et barn til, men jeg klarer ikke tanken på svangerksap og fødsel.Dermed føler jeg meg vedlig egoistisk. Det er ikke det at jeg vil hjelpe et barn som trenger en familie som er det avgjørende. Hvis noen skjønner hvordan jeg har det.

Så føler jeg det litt rart å ha biologisk først, adoptert etterpå. Er på en måte redd for at jeg ikke skal bli like glad i den adopterte som jeg er i datteren min. Jeg vil jo at de skal være likeverdige, men er redd jeg føler mer for den som er mitt kjøtt og blod.

Og til slutt lurer jeg på

1) Kan man velge land, kjønn og alder selv?

2) Hvor mye betaler man?

3) Hvor lang er ventetiden?

Har lest litt her og dere virker alle som så utrolig gode mennesker!

[hypathia]

Jeg synes så absolutt ikke at du er egoistisk med tanke på at du ikke orker tanken på graviditet. Jeg har tre egenfødte, og skal adoptere nr.4, og det føles helt likt å vente på denne som på de tre første. Når man først har fått barnet sitt tror jeg ikke det spiller noen rolle på hvilken måte man fikk han/henne.

Lykke til med det du bestemmer deg for.

[Sofies mamma]

Jeg synes så absolutt ikke at du er egoistisk med tanke på at du ikke orker tanken på graviditet. Jeg har tre egenfødte, og skal adoptere nr.4, og det føles helt likt å vente på denne som på de tre første. Når man først har fått barnet sitt tror jeg ikke det spiller noen rolle på hvilken måte man fikk han/henne.

Lykke til med det du bestemmer deg for.

Føler litt at jeg trenger meg inn i køen. Jeg kan jo få barn ved å ha sex med mannen min, som vi uansett har. Tenker på alle de som venter og venter og har prøvd i mange år.

[Gjest myrsnipemora]

Føler litt at jeg trenger meg inn i køen. Jeg kan jo få barn ved å ha sex med mannen min, som vi uansett har. Tenker på alle de som venter og venter og har prøvd i mange år.

Du trenger deg ikke inn, her er det plass for alle som vil ha barn, uansett om de har barn fra før eller ei. Her er det adopsjon som er temaet å mange har barn fra magen pluss adoptivbarn så kom igjen du er sååå velkommen.

[Sofies mamma]

Du trenger deg ikke inn, her er det plass for alle som vil ha barn, uansett om de har barn fra før eller ei. Her er det adopsjon som er temaet å mange har barn fra magen pluss adoptivbarn så kom igjen du er sååå velkommen.

Takk : )

[Ahava]

Finnes mange eksempler på de som adopterer selv om de kan få barn selv.. Til spørsmålene dine (de jeg husker, i alle fall)

Land kan dere, til en viss grad, velge selv. Det finnes endel krav fra de enkelte landene, så noen vil nok "velge bort seg selv". Kjønn kan dere IKKE velge, men noen land har overvekt av ett kjønn, f.eks kommer det flest jenter fra Kina. Du KAN likevel få en sønn. Alder; dere blir godkjent for en aldersgruppe, f.eks 0-2 år i Norge. Betyr i realiteten at barnet befinner seg i en alder fra noen få måneder til godt og vel 2 år, avhengig av land og "lokal godkjenning". Og i tillegg vil f.eks Colombia kunne gi SIN godkjenning for 0-1 år. Kostnadene er de samme for alle landene, i utgangspunktet, ligger vel på rundt omkring 70.000 ? utgifter til hentereise (gjelder for alle tre foreningene)

Om man blir glad i barna? Har ikke adoptert enda, men er fostermor og har ett egenfødt barn, kan vanskelig tenke meg at jeg blir mindre glad i vårt 3. barn, selv om "veien til oss" er annerledes enn for de andre to! Kjærlighet er noen merkelig greier.. ;-) Det med å være redd for graviditet og fødsel, vel, det er vel flere som kjenner det sånn Men, for at det skal være sagt; adopsjon kjennes mer og mer som et svangerskap! Den eneste forskjellen er at jeg kan drikke vin, om jeg vil, og ikke er kvalm om morgenen. Men, det kommer vel, det også.. Lykke til!!

[Ahava]

Finnes mange eksempler på de som adopterer selv om de kan få barn selv.. Til spørsmålene dine (de jeg husker, i alle fall)

Land kan dere, til en viss grad, velge selv. Det finnes endel krav fra de enkelte landene, så noen vil nok "velge bort seg selv". Kjønn kan dere IKKE velge, men noen land har overvekt av ett kjønn, f.eks kommer det flest jenter fra Kina. Du KAN likevel få en sønn. Alder; dere blir godkjent for en aldersgruppe, f.eks 0-2 år i Norge. Betyr i realiteten at barnet befinner seg i en alder fra noen få måneder til godt og vel 2 år, avhengig av land og "lokal godkjenning". Og i tillegg vil f.eks Colombia kunne gi SIN godkjenning for 0-1 år. Kostnadene er de samme for alle landene, i utgangspunktet, ligger vel på rundt omkring 70.000 ? utgifter til hentereise (gjelder for alle tre foreningene)

Om man blir glad i barna? Har ikke adoptert enda, men er fostermor og har ett egenfødt barn, kan vanskelig tenke meg at jeg blir mindre glad i vårt 3. barn, selv om "veien til oss" er annerledes enn for de andre to! Kjærlighet er noen merkelig greier.. ;-) Det med å være redd for graviditet og fødsel, vel, det er vel flere som kjenner det sånn Men, for at det skal være sagt; adopsjon kjennes mer og mer som et svangerskap! Den eneste forskjellen er at jeg kan drikke vin, om jeg vil, og ikke er kvalm om morgenen. Men, det kommer vel, det også.. Lykke til!!

Skulle være PLUSS utgifter til hentereise Og velkommen hit.. God plass til flere her!

[Ahava]

Og ja; ventetiden avhenger av hvor du bor (behandlingstiden i kommunen og i den regionen du bor), og hvilket land dere skal adoptere fra.. Anbefaler deg å gå inn på nettsidene til de tre adopsjonsforeningene, så får du en viss peiling når det gjelder tidsaspektet i de forskjellige landene.. www.inoradopt.no

www.adopsjonsforum.no

www.verdensbarn.no

Om jeg ikke har sagt det før; Lykke til med bestemmelsen!

[fruundrene]

Takk : )

Vil bare si at jeg tror det er mange som tenker som deg om man virkelig kan bli så glad i et adoptivbarn som et biologisk. I alle fall før barnet er kommet.

Jeg har jo bare en gutt som vi har vært så heldig å få adoptere, så jeg vet jo bare hvordan det føles, men jeg kan love deg at jeg ALDRI kunne blitt mer glad i et egenfødt barn enn jeg er i ham. Jeg hadde mine tvil på forhånd,ja, jeg tvilte mye, men på tildelingsdagen var all min tvil borte.

Jeg tror også at jeg kommer til å favorisere ham visst vi får flere barn, men vet jo at dette er tanker som veldig mange har, så logikken min sier at det er plass til et barn til som får like mye kjærlighet som nr 1.

Tenk ikke på at du sniker i køen, for det er mange barn der ute som trenger foreldre, selv om det ikke er derfor du ønsker å adoptere. Tro meg at mange av oss adopterer av rent egoistiske grunner, vi gjør det ikke for å drive u-hjelp. Min egoistiske grunn var at jeg ønsket meg barn;)))

Så velkommet til oss her på forumet, og lykke til.

Klem

[Melissa]

Ser du har fått mange bra svar :-).

For vår del adopterte vi først en gutt og fikk så en datter etterpå. Tro meg, tankene var helt like da, og jeg var jammen ikke sikker på at jeg kom til å bli like glad i babyen som skulle komme som jeg var i sønnen min. Men jammen kom følelsene like sterkt da og de er begge det beste som har hendt oss.

Kjenner jeg meg rett så kommer de samme tankene om vi går for barn nummer tre en gang.

Lykke til, klem fra

[korea06]

Rart dette med tankene, de surrer rundt og lever nesten et eget liv!! Vi har et biologisk barn fra før, og kan få flere(tror vi..), men er nå inne i prosessen med å adoptere!! Folk har mange tanker om det dette svangerskapet, men for oss er det nesten som det forrrige! Endel venting, spenning, håp og alt det som følger med når man skal bli flere!! Vil absolutt anbefale det!!!!

[Sofies mamma]

Rart dette med tankene, de surrer rundt og lever nesten et eget liv!! Vi har et biologisk barn fra før, og kan få flere(tror vi..), men er nå inne i prosessen med å adoptere!! Folk har mange tanker om det dette svangerskapet, men for oss er det nesten som det forrrige! Endel venting, spenning, håp og alt det som følger med når man skal bli flere!! Vil absolutt anbefale det!!!!

Det høres fantastisk ut å få telefonene, brevene. Jeg får gåshud!

Hvordan er reaksjonene fra de rundt dere?

[alenemor72]

Vil bare si at jeg tror det er mange som tenker som deg om man virkelig kan bli så glad i et adoptivbarn som et biologisk. I alle fall før barnet er kommet.

Jeg har jo bare en gutt som vi har vært så heldig å få adoptere, så jeg vet jo bare hvordan det føles, men jeg kan love deg at jeg ALDRI kunne blitt mer glad i et egenfødt barn enn jeg er i ham. Jeg hadde mine tvil på forhånd,ja, jeg tvilte mye, men på tildelingsdagen var all min tvil borte.

Jeg tror også at jeg kommer til å favorisere ham visst vi får flere barn, men vet jo at dette er tanker som veldig mange har, så logikken min sier at det er plass til et barn til som får like mye kjærlighet som nr 1.

Tenk ikke på at du sniker i køen, for det er mange barn der ute som trenger foreldre, selv om det ikke er derfor du ønsker å adoptere. Tro meg at mange av oss adopterer av rent egoistiske grunner, vi gjør det ikke for å drive u-hjelp. Min egoistiske grunn var at jeg ønsket meg barn;)))

Så velkommet til oss her på forumet, og lykke til.

Klem

Hei "Sofies mamma" + alle de andre.

Jeg har en egenfødt datter på fire år og vil nå adoptere et barn. Jeg har stilt meg akkuratt de samme spørsmålene som deg. "Vil jeg kunne bli like glad i dette barnet som mitt første?" Jeg ser på datteren min og tror ikke grunnen til at jeg er blitt så glad i henne er fordi hun kom ut av meg...vel kanskje dette var viktig i starten av hennes liv. Kjærligheten jeg har for henne begynte å komme allerede før hun ble født. Men mye av kjærligheten har kommet i de neste fire årene, når hun har vokst opp. Jeg kjenner på meg allerede i dag at jeg lengter etter barnet mitt som jeg skal adoptere, jeg drømmer om livet vårt sammen. All denne ventingen og lengselen blir en endelang graviditet som resulterer i et nydelig barn som følelsesmessig vil falle inn blandt resten av familien, som en pusslebit.

Lykke til med tenkingen!

[Sofies mamma]

Hei "Sofies mamma" + alle de andre.

Jeg har en egenfødt datter på fire år og vil nå adoptere et barn. Jeg har stilt meg akkuratt de samme spørsmålene som deg. "Vil jeg kunne bli like glad i dette barnet som mitt første?" Jeg ser på datteren min og tror ikke grunnen til at jeg er blitt så glad i henne er fordi hun kom ut av meg...vel kanskje dette var viktig i starten av hennes liv. Kjærligheten jeg har for henne begynte å komme allerede før hun ble født. Men mye av kjærligheten har kommet i de neste fire årene, når hun har vokst opp. Jeg kjenner på meg allerede i dag at jeg lengter etter barnet mitt som jeg skal adoptere, jeg drømmer om livet vårt sammen. All denne ventingen og lengselen blir en endelang graviditet som resulterer i et nydelig barn som følelsesmessig vil falle inn blandt resten av familien, som en pusslebit.

Lykke til med tenkingen!

Takk. Det fikk meg til å tenke enda mer. Det hørtes så fint ut som du skrev det.

[monolita]

Heisann!

Velkommen i gjengen! Vi har to barn fra før, og skal nå adoptere nr.3. Nr.1 hos oss er adoptert, mens nr.2 er egenfødt, og nå gleder vi oss over å ha kommet i gang igjen med en adopsjon. Vi skal adoptere fra Filippinene. Jeg har heller ikke lyst til å føde flere, og ikke tror jeg at vi kommer til å få en egenprodusert til heller. Vi har egentlig en attest på at vi ikke kan få egenfødte :-).

Jeg for min del kan garantere at man blir like glad i både adopterte og egenfødte. Hvis du har lyst til å snakke om temaet også utenfor forum, kan du gjerne sende meg en mail. Mailadr. er

[email protected]

Lykke til med valget dere tar!