Småengstelig - eller bare følelsesladet?...(langt)

[Gjest girasol]

I dag troppet jeg og knærten opp i barnehagen for aller første gang! Han er 1 1/2 år og skal gå 50% i barnehage i år, er planen. Men da vi kom hjem ble jeg så overmannet av følelser... Knærten er veldig sosial av seg, det har han vært siden dag 1 da vi fikk ham, han elsker folk,både barn og voksne, og er usansynlig tillitsfull. Han er faktisk så tillitsfull til omverdenen at jeg har vært bekymra for om tilknytningen til sin kjernefamilie (oss) er helt på plass... (dette er sårt for meg kjenner jeg akkurat nå). Han sitter på fanget til hvem som helst og av og til lurer jeg på om han kunne blitt med hvem som helst som hadde løftet ham opp (fremmede og).

Han viser helt tydelig at han er glad i oss som er foreldre og at han har en trygg og god hverdag, men det slår meg ofte at det ikke er naturlig at han er så tillitsfull til hele omverdenen rundt seg...

Er det noen andre som er/har vært i lignende situasjon, som kunne tenke seg å dele sine erfaringer, og eventuelle tiltak, på dette området? Da ville jeg bli glad!

M.v.men og litt engstelig, hilsen

[Gjest nemo72]

Jeg har en veninne som har en sønn (egenfødt) som er lik din lille krabat. Han går bort til hvem som helst og er ikke redd for noen. Han kan gi en klem til en fremmed, slik er han bare. Jeg tror ikke at barnet ditt er slik pga adopsjon og mangel av kjærlighet/oppmersomhet i sitt første leveår (?). Jeg tror bare at det er noen barn som er veldig tillitsfulle.

Lykke til videre

[Gjest girasol]

Jeg har en veninne som har en sønn (egenfødt) som er lik din lille krabat. Han går bort til hvem som helst og er ikke redd for noen. Han kan gi en klem til en fremmed, slik er han bare. Jeg tror ikke at barnet ditt er slik pga adopsjon og mangel av kjærlighet/oppmersomhet i sitt første leveår (?). Jeg tror bare at det er noen barn som er veldig tillitsfulle.

Lykke til videre

Hei! Takk for svar! Det hjelper meg faktisk å høre at også andre barn er sånn, både adoptivbarn og egenfødte, for "normalen" blant de andre barna som har begynt i barnehagen er at de gråter og jamrer seg gjennom den første uka. Det tror jeg neppe gutten vår kommer til å gjøre... og takk gud for det da, vi må jo se det posotive i situasjonen og, nemlig at han får en grei og positiv overgang til barnehagetilværelsen!!

Jeg tror du har rett i at han faktisk ER tillitsfull som person, det er IKKE mangel på kjærlighet hans første leveår som er problemet tror jeg...

Men jeg trenger å snakke ut om det, for synes jeg møter lite forståelse blant folk "ute i verden" når jeg ymter frempå om at jeg syns han er for tillitsfull...

Håper flere vil svare meg, jeg har jo liksom lagt noe sårbart ut til allmenn beskuelse liksom...

M.v.h.

[Gjest To forskjellige]

Hei! Takk for svar! Det hjelper meg faktisk å høre at også andre barn er sånn, både adoptivbarn og egenfødte, for "normalen" blant de andre barna som har begynt i barnehagen er at de gråter og jamrer seg gjennom den første uka. Det tror jeg neppe gutten vår kommer til å gjøre... og takk gud for det da, vi må jo se det posotive i situasjonen og, nemlig at han får en grei og positiv overgang til barnehagetilværelsen!!

Jeg tror du har rett i at han faktisk ER tillitsfull som person, det er IKKE mangel på kjærlighet hans første leveår som er problemet tror jeg...

Men jeg trenger å snakke ut om det, for synes jeg møter lite forståelse blant folk "ute i verden" når jeg ymter frempå om at jeg syns han er for tillitsfull...

Håper flere vil svare meg, jeg har jo liksom lagt noe sårbart ut til allmenn beskuelse liksom...

M.v.h.

Har selv en sønn som nå er 13 år.Han har ALLTID vært tillitsfull.Satt seg på fanget til " hvem som helst", sagt hei til alt og alle, villet sove borte hos venner o.s.v

I dag, som tenåring er han en trygg og flott gutt.Han tilpasset seg etterhvert.Fortsatt er han åpen og vennlig mot de fleste, men han har fått på plass en serre han ikke hadde som liten gutt.

Søsteren derimot kunne ALDRI tenke seg å SMILE engang til fremmede, langt mindre sette seg på fanget.

[kina2002]

Hei

Når jeg leser ditt innlegg er det omtrent som om jeg skulle ha skrevet det selv.

Vår datter (adoptert fra Kina) på 3år er akkurat slik du beskriver din sønn. Og jeg har mange mange ganger hatt nøyaktig de samme tankene som du skriver.

Jeg forstår godt hvordan du føler det.

Min mann og jeg har snakket endel om dette, og vi har også snakket litt med familie og venner om dette.

Et fasitsvar er jo veldig vanskelig å gi,men vi må bare regne med at dette er hennes personlighet. At hun er veldig utadvendt/uredd og godtroende av natur. Og at skepsisen og tilbakeholdingen til andre vil komme med tiden.

Det er absolutt ikke mangel på kjærlighet som er tilfelle hos oss heller.

Så...lykke til...mist ikke motet.

Klem fra

[Gjest girasol]

Hei

Når jeg leser ditt innlegg er det omtrent som om jeg skulle ha skrevet det selv.

Vår datter (adoptert fra Kina) på 3år er akkurat slik du beskriver din sønn. Og jeg har mange mange ganger hatt nøyaktig de samme tankene som du skriver.

Jeg forstår godt hvordan du føler det.

Min mann og jeg har snakket endel om dette, og vi har også snakket litt med familie og venner om dette.

Et fasitsvar er jo veldig vanskelig å gi,men vi må bare regne med at dette er hennes personlighet. At hun er veldig utadvendt/uredd og godtroende av natur. Og at skepsisen og tilbakeholdingen til andre vil komme med tiden.

Det er absolutt ikke mangel på kjærlighet som er tilfelle hos oss heller.

Så...lykke til...mist ikke motet.

Klem fra

Tusen takk for trøstende svar!!

Jeg har tenkt mye på dette i ettermiddag, særlig ettersom jeg har opplevd at det har vært en slitsom ettermiddag for både meg og gutten, ettersom vi har vært alene hjemme etter barnehagen. Han viser sin reaksjon på det nye ved å bli "masete" hjemme etterpå. Og det skal han få lov til...

Blir spennende å se i mårra, åssen det går når jeg skal la ham være alene i b.h.i noen timer!

Klem tilbake, fra

[Gjest girasol]

Har selv en sønn som nå er 13 år.Han har ALLTID vært tillitsfull.Satt seg på fanget til " hvem som helst", sagt hei til alt og alle, villet sove borte hos venner o.s.v

I dag, som tenåring er han en trygg og flott gutt.Han tilpasset seg etterhvert.Fortsatt er han åpen og vennlig mot de fleste, men han har fått på plass en serre han ikke hadde som liten gutt.

Søsteren derimot kunne ALDRI tenke seg å SMILE engang til fremmede, langt mindre sette seg på fanget.

Tusen takk for trøstende svar, det er veldig godt å høre som sagt, at andre også har erfaringer med særdeles fortrolige barn, og at de blir trygge og gode tenåringer!!

Takk!

M.v.h.

[trk1365380645]

Hei Girasol!

Skjønner godt at du tenker på det, det gjør jeg også med ujevne mellomrom. Vi har også en gutt som er utadvendt og sosial, og har vært det siden vi traff ham da han var vel 2 år for 16 måneder siden. Men jeg kommer som oftest frem til at det er hans personlighet, og han må få være seg selv og ha frihet selv om vi syns det er litt skummelt (Han kommer nok til å få seg en del "på trynet" fordi han er så aktivt sosial med "hvem som helst", spesielt de store guttene....) og er litt engstelige for at det har med tilknytning å gjøre. Men jeg ser også at han lærer av erfaringene han gjør, og det er vel eneste måten han kan få litt sunn skepsis?!

Og: For at barna skal vite og bli trygge på at vi kommer tilbake til dem, må vi jo nødvendigvis gå fra dem for en stund...?!

Lykke til i morgen, håper du klarer å kose deg med litt alenetid...!

[Gjest girasol]

Hei Girasol!

Skjønner godt at du tenker på det, det gjør jeg også med ujevne mellomrom. Vi har også en gutt som er utadvendt og sosial, og har vært det siden vi traff ham da han var vel 2 år for 16 måneder siden. Men jeg kommer som oftest frem til at det er hans personlighet, og han må få være seg selv og ha frihet selv om vi syns det er litt skummelt (Han kommer nok til å få seg en del "på trynet" fordi han er så aktivt sosial med "hvem som helst", spesielt de store guttene....) og er litt engstelige for at det har med tilknytning å gjøre. Men jeg ser også at han lærer av erfaringene han gjør, og det er vel eneste måten han kan få litt sunn skepsis?!

Og: For at barna skal vite og bli trygge på at vi kommer tilbake til dem, må vi jo nødvendigvis gå fra dem for en stund...?!

Lykke til i morgen, håper du klarer å kose deg med litt alenetid...!

Hei trk, tusen takk for svar!!

som du skriver:

"det er hans personlighet, og han må få være seg selv og ha frihet selv om vi syns det er litt skummelt (Han kommer nok til å få seg en del "på trynet" fordi han er så aktivt sosial med "hvem som helst", spesielt de store guttene....)"

dette kunne vært gutten min... :-)

Jeg tenker mye i kveld ja... og kommer mer og mer fram til at hovedproblemet mitt er angst for at han ikke skal være nok tilknyttet oss - og den er i bunn og grunn litt egoistisk. Hans sosiale adferd er i grunnen sekundær... noe som gjør at jeg må ta meg grundig sammen og fokusere på HAM, ikke på meg selv!

Det viktigste er at han har det bra, at han blir venner med folk rundt seg, at han får vokse opp og bli sin egen person...

Så takk for svar til både deg og de andre, jeg har godt av litt selvransakelse, samtidig som det er bra å fokusere på det jeg faktisk opplever som en utfordrijng og - for jeg kommer aldri til å ta lett på ting som KAN være potensielle faresignaler.

M.v.h.

[elly]

Barn er forskjellige, noen er tillitsfulle mens andre er mer forsiktige. Jeg tror dette med tillitsfulle barn er et litt ømt tema for noen av oss adoptivforeldre. Storebror var utrolig tillitsfull da vi fikk ham og frem til han var 2,5 år. Han gikk til alle og det var aldri noen problem å levere ham til dagmamma og andre. Når jeg hentet ham ville han ikke hjem. Jeg synes det var litt dumt at han ikke ville komme til moren sin etter en lang dag, men allikevel godt å se at han hadde det bra der han var.Når han ble litt eldre ble han mer forsiktig, og du kjenner han jo og vet hvordan han er nå!

Vi har også hatt innkjøring i bhg. i det siste. Lillebror var alene i fire timer i dag. Jeg gikk fra en unge som hylte og brølte "nei, nei, mo ...". Ikke noe kjekt, men gutten hadde sluttet å grine rett etter at jeg hadde gått ut døra, og han var bli som ei lerke da jeg hentet ham.

Girasol; det å ha et barn som er tillitsfullt er godt. Nyt at småen kan gi kjærlighet til de rundt seg og at han er et sosialt lite individ. Han vet veldig godt at dere er hans mamma og pappa!

Koselig å treffe dere i sommer. Har noen fine bilder som jeg skal få mailet deg! Lykke til i bhg.

Stor klem fra

[ahg]

Da eldstejenta vår begynte i barnehagen (2 år gml) var hun så ivrig at jeg var bekymret for om vi var bra nok foreldre for henne. Hun hadde knapt nok tid til å spise frokost de dagene hun skulle i barnehagen (hun stilte seg gjerne i utgangsdøra i bare pysjen), og hun storkoste seg fra første dag.

Dette var litt ømtålig for meg, som følte meg både fersk og utilstrekkelig som mamma, med en del usikkerhet rundt hvorvidt jeg var bra nok mor for henne. Når jeg så henne sitte blidt og tillitsfullt på fanget til voksne hun nettopp hadde blitt kjent med i barnehagen, var det ikke fritt for at det stakk litt sårt i meg. Jeg trengte bekreftelse på at jeg hadde en spesiell plass i hennes hjerte, og den bekreftelsen fikk jeg ikke i en slik situasjon.

Selvfølgelig var jeg lettet og glad for at hun trivdes så godt i barnehagen, men likevel...

Med lillesøster var det annerledes. Hun klamret seg til oss og gråt når vi gikk den første tiden i barnehagen. Det var absolutt ikke noe morsomt! Hadde store sjelekvaler de første ukene. Jeg var svært lettet da jeg så at hun falt til ro og ble trygg på at vi kom tilbake for å hente henne.

Slik jeg tenker nå, er det springende punktet at barnet vet hvem som er mamma og pappa, og at barnet naturlig vil søke til sine foreldre når det er redd eller lei seg. Hvis barnet like gjerne søker trøst hos andre voksne selv om foreldrene er til stede, ville jeg ta det som et tegn på at tilknytningen ikke er sterk nok ennå, og at barnet trenger mer tid med foreldrene før det blir "sluppet løs" blant andre voksne.

Jeg foreslår at du forsøker å lytte til hva magefølelsen din sier, du er tross alt den som kjenner barnet ditt best.

[Gjest girasol]

Da eldstejenta vår begynte i barnehagen (2 år gml) var hun så ivrig at jeg var bekymret for om vi var bra nok foreldre for henne. Hun hadde knapt nok tid til å spise frokost de dagene hun skulle i barnehagen (hun stilte seg gjerne i utgangsdøra i bare pysjen), og hun storkoste seg fra første dag.

Dette var litt ømtålig for meg, som følte meg både fersk og utilstrekkelig som mamma, med en del usikkerhet rundt hvorvidt jeg var bra nok mor for henne. Når jeg så henne sitte blidt og tillitsfullt på fanget til voksne hun nettopp hadde blitt kjent med i barnehagen, var det ikke fritt for at det stakk litt sårt i meg. Jeg trengte bekreftelse på at jeg hadde en spesiell plass i hennes hjerte, og den bekreftelsen fikk jeg ikke i en slik situasjon.

Selvfølgelig var jeg lettet og glad for at hun trivdes så godt i barnehagen, men likevel...

Med lillesøster var det annerledes. Hun klamret seg til oss og gråt når vi gikk den første tiden i barnehagen. Det var absolutt ikke noe morsomt! Hadde store sjelekvaler de første ukene. Jeg var svært lettet da jeg så at hun falt til ro og ble trygg på at vi kom tilbake for å hente henne.

Slik jeg tenker nå, er det springende punktet at barnet vet hvem som er mamma og pappa, og at barnet naturlig vil søke til sine foreldre når det er redd eller lei seg. Hvis barnet like gjerne søker trøst hos andre voksne selv om foreldrene er til stede, ville jeg ta det som et tegn på at tilknytningen ikke er sterk nok ennå, og at barnet trenger mer tid med foreldrene før det blir "sluppet løs" blant andre voksne.

Jeg foreslår at du forsøker å lytte til hva magefølelsen din sier, du er tross alt den som kjenner barnet ditt best.

Hei ahg, takk for svar! Magefølelsen skal jeg lytte til, selv om jeg av og til føler at den lurer meg... har faktisk sendt pappa'n avgårde til b.h.i dag, for at han kan vurdere ungens reaksjoner, men jeg planlegger å møte opp litt seinere jeg og ;-)

M.v.h.

[Gjest girasol]

Barn er forskjellige, noen er tillitsfulle mens andre er mer forsiktige. Jeg tror dette med tillitsfulle barn er et litt ømt tema for noen av oss adoptivforeldre. Storebror var utrolig tillitsfull da vi fikk ham og frem til han var 2,5 år. Han gikk til alle og det var aldri noen problem å levere ham til dagmamma og andre. Når jeg hentet ham ville han ikke hjem. Jeg synes det var litt dumt at han ikke ville komme til moren sin etter en lang dag, men allikevel godt å se at han hadde det bra der han var.Når han ble litt eldre ble han mer forsiktig, og du kjenner han jo og vet hvordan han er nå!

Vi har også hatt innkjøring i bhg. i det siste. Lillebror var alene i fire timer i dag. Jeg gikk fra en unge som hylte og brølte "nei, nei, mo ...". Ikke noe kjekt, men gutten hadde sluttet å grine rett etter at jeg hadde gått ut døra, og han var bli som ei lerke da jeg hentet ham.

Girasol; det å ha et barn som er tillitsfullt er godt. Nyt at småen kan gi kjærlighet til de rundt seg og at han er et sosialt lite individ. Han vet veldig godt at dere er hans mamma og pappa!

Koselig å treffe dere i sommer. Har noen fine bilder som jeg skal få mailet deg! Lykke til i bhg.

Stor klem fra

Hei elly, takk for svar! Hyggelig det! Ja unger er forskjellige, men som mor blir jeg bare engstelig for at han skal synes det er det samme hvem han får sin primære trygghetsfølelse fra... for det første er det sårt for meg! Men for det andre er det også flerer faresignaler som lyser hvis det er så at han ikke er nok tilknyttet oss... men jeg velger å se dette an i ukene som kommer, og handle på det som viser seg mest riktig og logisk, om det skulle bety at jeg må redusere stillingen min mye, så gjør jeg det... men om det like gjerne betyr at knærten tilbringer dagene i b.h.fordi han koser seg og alt går bra både der og hjemme, så gjør vi også det!

Ellers: kjempekos å se dere i sommer, vi må prøve å treffes innimellom da! :-)

Klem,

[jiemei]

Hei ahg, takk for svar! Magefølelsen skal jeg lytte til, selv om jeg av og til føler at den lurer meg... har faktisk sendt pappa'n avgårde til b.h.i dag, for at han kan vurdere ungens reaksjoner, men jeg planlegger å møte opp litt seinere jeg og ;-)

M.v.h.

Vi hadde en enkel tilpasning - det var først da vesla (2 år)innså at dette var noe hun skulle gjøre hver dag at reaksjonen kom, ca en måneds tid etter oppstart. Det varte vel en 14 dagers tid. Styrer trøstet med at dette faktisk var like normalt som at de klenger og gråter den første tiden. Med ett års erfaring vil jeg si: Alt er avhengig av dagsform - noen dager er det trist at vi går og andre dager har hun ikke tid til å si "hadet". Jeg synes dere har vært lure jeg - som gir småen en myk start med 50%

[Gjest girasol]

Vi hadde en enkel tilpasning - det var først da vesla (2 år)innså at dette var noe hun skulle gjøre hver dag at reaksjonen kom, ca en måneds tid etter oppstart. Det varte vel en 14 dagers tid. Styrer trøstet med at dette faktisk var like normalt som at de klenger og gråter den første tiden. Med ett års erfaring vil jeg si: Alt er avhengig av dagsform - noen dager er det trist at vi går og andre dager har hun ikke tid til å si "hadet". Jeg synes dere har vært lure jeg - som gir småen en myk start med 50%

Hei! Takk for svar! I dag greide mor å legge følelsene sine noe til side, og sendte pappa'n avgårde i dagmorges, men kom selv utpå dagen og var med på leggerutiner o.l. Det har gått bra. Først og fremst er jeg glad for at knærten trives og er glad!!! Så får det heller være så som så med mine hjerteknuste følelser når han ikke ville være med meg hjem etterpå, men heller sitte i sandkassa og leke med en gigantisk lastebil!... (Skjønner ikke det ;-))

Ser med spenning frem mot dagen og ukene som kommer. Heldigvis er det en kjempeflott bestyrer i b.h.som jeg fikk lette mitt bekkymrede hjerte for i dag, og det er flott å vite at vi jobber i team med b.h.og at ikke de er mot oss. Jeg fikk henne til å se på heftet "adoptivbarn i barnehage", og tror faktisk ho har ganske bra med empati overfor de følelsene jeg sitter med + er villig til å ha et ekstra øye med mor-far-barn tilknytning ho også.

Takk til deg og andre som har svart meg!

[Callie]

Det der høres akkurat ut som min eldste bio sønn. Han var faktisk 2 1/2 første gang han så ut til å være "klengete" og ikke ville komme til hvem som helst. Nå, snart tre år, er han generelt tillitsfull, men litt skeptisk i begynnelsen når han møter folk. Etter fem minutt er han varm i trøyen.

Han derre pedagogen som alltid er på tv sa en gang at barn som gikk til hvem som helst hadde problemer med tilknytning. Personlig tror jeg disse barna er så tillitsfulle og trygge i andre omgivelser fordi de har det godt og ikke har noen grunn til eller tidligere erfaringer som skulle tilsi at de burde være redd andre mennesker.

[Gjest girasol]

Det der høres akkurat ut som min eldste bio sønn. Han var faktisk 2 1/2 første gang han så ut til å være "klengete" og ikke ville komme til hvem som helst. Nå, snart tre år, er han generelt tillitsfull, men litt skeptisk i begynnelsen når han møter folk. Etter fem minutt er han varm i trøyen.

Han derre pedagogen som alltid er på tv sa en gang at barn som gikk til hvem som helst hadde problemer med tilknytning. Personlig tror jeg disse barna er så tillitsfulle og trygge i andre omgivelser fordi de har det godt og ikke har noen grunn til eller tidligere erfaringer som skulle tilsi at de burde være redd andre mennesker.

Ja og nja... er ikke helt enig med deg, Callie, men takk for svar! Det ville kunne indikere at de fleste barn har eller har hatt opplevelser som har gjort dem utrygge... for de er vel i fåtall, de ungene som er så trygge som min sønn...? Men i dag, tredje dag i b.h. gikk jeg fra ham etter frokosten, og da var han usikker på situasjonen (hurra ;-)), pekte på meg og sa mamma, mamma, mamma og lurte helt tydelig på hvorfor jeg gikk! Jeg blei glad jeg, men samtidig lurer jeg på hvordan det blir utover dagen, om han kommer til å være engstelig, for det vil jeg jo slett ikke!! (Håper ingen misforstår meg når jeg sier at jeg blir glad når han er lei seg at jeg går!??...-les trådene under dette innlegget, så forstår dere nok hva jeg mener!)

M.v.h.

[trk1365380645]

Ja og nja... er ikke helt enig med deg, Callie, men takk for svar! Det ville kunne indikere at de fleste barn har eller har hatt opplevelser som har gjort dem utrygge... for de er vel i fåtall, de ungene som er så trygge som min sønn...? Men i dag, tredje dag i b.h. gikk jeg fra ham etter frokosten, og da var han usikker på situasjonen (hurra ;-)), pekte på meg og sa mamma, mamma, mamma og lurte helt tydelig på hvorfor jeg gikk! Jeg blei glad jeg, men samtidig lurer jeg på hvordan det blir utover dagen, om han kommer til å være engstelig, for det vil jeg jo slett ikke!! (Håper ingen misforstår meg når jeg sier at jeg blir glad når han er lei seg at jeg går!??...-les trådene under dette innlegget, så forstår dere nok hva jeg mener!)

M.v.h.

Jeg skjønner hva du mener, jeg! Vi voksne syns jo også det er kjekt med bekreftelser på at vi er viktige! Håper ikke han har vært engstelig i dag. Og husk at hvis du ikke går og kommer tilbake, så kan han ikke vite at du kommer tilbake når du går...

[Gjest girasol]

Jeg skjønner hva du mener, jeg! Vi voksne syns jo også det er kjekt med bekreftelser på at vi er viktige! Håper ikke han har vært engstelig i dag. Og husk at hvis du ikke går og kommer tilbake, så kan han ikke vite at du kommer tilbake når du går...

Det er sant! :-) Tror dette skal gå bra jeg. Takk til deg og alle andre som har vært med og "trøstet" meg!

M.v.h.