Besteforeldre samvær

[Gjest synes jeg]

"Men samlivet har godt av en frinatt i ny og ne uten "nattevandrere", særlig siden vi bor slik til at å gå ut for å spise eller kino medfører behov for barnepass over natten. (avhengig av ferge, som ikke går kveld og natt)"

Det jeg trenger er å SOVE!

Joda det er da kos, men skulle bare statuere et eksempel på hvordan vi bor. At en tur ut med eks venninner ikke innebærer slike ting heller.

Vet ikke helt om jeg forstår hva du mener er dine behov, men hvis du ønsker å sove så burde du og din mann avtale en dag hver i helga som en av dere kan sove ekstra lenge om morgenen, mens den andre står opp med barna.

Det kan fungere greit innimellom for å hente inn litt søvnbehov hos den enkelte.

[Lillemus]

Forrige generasjon klarte seg selv. De var så dødslitne at det ikke lignet noen ting, men holdt ut alikevel. Min mor var alenemor med fire barn. Ingen hjelp å få så vi i vår generasjon burde klare likedan uten å syte så mye.

Min mor var alenemor til 3 og hun fikk faktisk MYE hjelp!

Flere helger i mnd var vi hjemme hos min mormor (enke), hver eneste juleferie, vinterferie, høstferie, pinse og påske likeså. Og når skolen tok slutt om våren ble vi "skipet" ut til mormor og hentet hjem igjen når skolen begynte - mamma var der i helgene da, men ellers var hun jo på jobb i byen.

Det dreide seg altså ikke om avlastning på kveldstid, barnevakt og sånt, men mormor hadde oss MYE!

[mumitrollet]

Mulig at jeg har feilformulert meg kraftig her, da, eller virker storforlangende?

Det er her snakk om tre små, hvorav et sykt barn. (død uten operasjon)

Nå når den harde perioden er over, og vi trenger å komme til hektene har vi bedt om EN helg, IKKE avlastning annenhver helg hele året.

Når de trenger hjelp med noe er det en selvfølge å stille opp, og får meg ikke til å si; jeg hjelper dere mot barnepass!

Har ikke for vane å gå rundt og forvente at andre skal ta min jobb.

For å forsøke å forstå dine foreldre, så vet jeg om andre besteforeldre som ikke har lyst til å passe/ha ansvaret for små barn, i alle fall ikke flere, og i HVERT FALL ikke syke barn. Jeg kan på en måte forstå dem.

For å svare på spørsmålet ditt, så bor besteforeldrene 30 og 90 mil herfra, så barnevakt begrenser seg til et par timers handletur når vi er der/de er her noen få ganger i ået.

[Sofies mamma]

Det ene besteforeldreparet gjør det aldri og har aldri gjort det, for de orker ikke stå opp så tidlig for da blir hele dagen ødelagt.

Det andre paret passer én natt ca. annenhver mnd.

Begge parene bor 2 og 3 mil unna.

[Sofies mamma]

Jeg forundrer meg faktisk stadig over foreldre som venter at besteforeldre skal avlaste dem.

Dersom en hjelper hverandre med ulikt, så kan kanskje dere bytte en tjeneste mot barnevakt en helg. F.eks.

Det er kanskje lett for meg å si, som ikke har barn selv. Jeg har iallefall bestemt meg for at jeg aldri skal forvente barnepass av noen. Det er mitt og mannen min sitt valg å bringe barn inn i familien, og da er ordet avlastning direkte feil syns jeg.

Du får kanskje en annen oppfatning den dagen du har to syke barn og begge bør jobbe overtid. Eller dere har begge 40 i feber eller omg.syke og ingen av dere skjønner hvordan dere skal klare lage matlaging, skifte bleie, følge i barnehage osv...

Hvis du får én sånn dag, så skjønner du at av og til er avlastning den eneste løsningen.

Selvfølgelig bør man gi hjelp til de man spør om hjelp og. Det er mange barn som hjelper foreldrene sine, men ikke får en dritt igjen. Jeg skjønner godt at de blir bitre.

[org]

Mine foreldre er døde begge to.

Da mor levde, kunne hun med glede passe våre to og to nabobarn (med kveldsstell, astmamedisiner og legging) sånn at vi kunne få tatt oss en tur på kino med vennene våre.

Og jeg glemmer heller ikke den gangen mor tok drosje til oss. Jeg hadde nyrebekkenbetennelse, og hun kom uoppfordret for å passe barna!

Mine svigerforeldre passer barna en sjelden gang i blant så vi kan få tatt oss en handletur. Kanskje en gang hver 3. måned.

Men et annet barnebarn passer de nesten hver helg...

Så det er visse forskjeller ute og går, ja!

[cecily]

Du får kanskje en annen oppfatning den dagen du har to syke barn og begge bør jobbe overtid. Eller dere har begge 40 i feber eller omg.syke og ingen av dere skjønner hvordan dere skal klare lage matlaging, skifte bleie, følge i barnehage osv...

Hvis du får én sånn dag, så skjønner du at av og til er avlastning den eneste løsningen.

Selvfølgelig bør man gi hjelp til de man spør om hjelp og. Det er mange barn som hjelper foreldrene sine, men ikke får en dritt igjen. Jeg skjønner godt at de blir bitre.

Foreldrene har vel på en måte allerede spart opp litt på den hjelpekontoen, syns du ikke?

Jeg tenker iallefall at mine har det.

[Sofies mamma]

Foreldrene har vel på en måte allerede spart opp litt på den hjelpekontoen, syns du ikke?

Jeg tenker iallefall at mine har det.

Nei, det er det ikke alle som har. Det er flere av de jeg kjenner til hvor foreldrene har betalt kost/losji til de var ferdig med videregående, men ikke løftet en finger eller bidratt etter det. Og heller ikke hjulpet til med fritisaktiviteter når de bodde hjemme. Når man fra 18-19 års alder hjelper foreldre med å klippe plen, måke snø, vanne blomster, ta inn post, inviterer de på middag, flytte for de, pusse opp for de o.l. uten at de gjør noe igjen, så synes jeg man kan forvente at de skal passe barna når det virkelig er krise.

[Gjest GA]

Bestemødrene stiller opp når vi spør, men tilbyr seg ikke uoppfordret. De har ikke ungene bare fordi de synes det er koselig, men synes det er koselig å passe dem hvis vi trenger hjelp hvis du skjønner hva jeg mener. I vår måtte vi ha hjelp temmelig ofte pga jobbsituasjonen vår. Var oppe i barnevakt 5-10 kvelder i mnd i april-juni.

Farmor bok i nabohuset, og mormor 5 min unna med bil.

Bestefedrene stiller ikke opp like mye, men de er heller ikke noe flinke med små unger som våre. De er opptatt av ungene, men liker best å drive med tennis, ski og andre aktiviteter sammen med dem.

Tror ikke man kan kreve noe av besteforeldrene. Man kan spørre dem om hjelp, og hvis de ikke vil/kan må man prøve å få hjelp andre steder. Ungenes tanter stiller opp hvis jeg spør dem og de kan. Har t.o.m. betalt en dags lønn for lillesøstra mi for at hun skulle passe unger istedenfor å jobbe (hun er student)

[Gjest sandex]

Vi får faktisk barnevakt når det enn måtte passe Men vi passer på å ikke utnytte de for masse. Akkurat denne uken er min eldste på besøk hos mine foreldre - alene Koser seg glugg i hjel. Og det var frivillig - de er ikke barnevakt

[Gjest sandex]

Forrige generasjon klarte seg selv. De var så dødslitne at det ikke lignet noen ting, men holdt ut alikevel. Min mor var alenemor med fire barn. Ingen hjelp å få så vi i vår generasjon burde klare likedan uten å syte så mye.

Når det gjelder mine foreldre, så hadde de jammen avlastning Husker at jeg og min bror var hos vår bestemor hver eneste sommer, gjerne 1 mnd. i strekk, og ellers var vi der ofte hver eneste ferie det måtte passe. Så jammen hadde de avlastning, men kanskje de kalte det noe annet da?! Det var mer naturlig å være sammen med besteforeldrene/andre generasjoner uten at det ble kalt for "barnevakt"

[Gjest Forrråværeærlig]

Forrige generasjon klarte seg selv. De var så dødslitne at det ikke lignet noen ting, men holdt ut alikevel. Min mor var alenemor med fire barn. Ingen hjelp å få så vi i vår generasjon burde klare likedan uten å syte så mye.

Tja, på den tiden visste de heller ikke hva det var å bry seg om hverandre.

Vi generaliserer litt vel mye nå, vil jeg si.

Det finnes vel nok av de som er aleneforeldre i dagens samfunn også.

En god ting er å bry seg om hverandre, og det syns jeg forrige generasjon nå burde ha lært. Syns det er mye dømmende uttalelser. Er nesten sikker på at de fleste av dere aldri har prøvd å ha tre barn alene, og ikke få avlastning hverken fra den ene eller den andre kanten.

-------------

[favn]

Min mor var alenemor til 3 og hun fikk faktisk MYE hjelp!

Flere helger i mnd var vi hjemme hos min mormor (enke), hver eneste juleferie, vinterferie, høstferie, pinse og påske likeså. Og når skolen tok slutt om våren ble vi "skipet" ut til mormor og hentet hjem igjen når skolen begynte - mamma var der i helgene da, men ellers var hun jo på jobb i byen.

Det dreide seg altså ikke om avlastning på kveldstid, barnevakt og sånt, men mormor hadde oss MYE!

Jeg husker egentlig ikke foreldrene mine fra barndommen.

Det jeg husker er imidlertid alle flotte og morsomme helger og ferier jeg var hos besteforeldre, tanter, onkler og søskenbarn. 'Urettferdig' vil kanskje hverdagsforeldrene mine mene, men...

Som svar på hovedinnlegget sa jeg: 'Aldri.'

Var det noen som sa ironisk?

[Rhea Silvia]

Mine barn har to sett besteforeldre og en haug med tanter og onkler som ikke veit hva godt de skal gjøre for dem (og oss). Mine foreldre har 15 barnebarn ( fra 0-27), sivgers har 9 (1-13) og de stiller opp der de kan. Alle fire er over 70 år.

Vi er sammen med dem og hjelper dem, mens de er sammen med barna, ofte, både på spørsmål og uoppfordret. både på dagtid og natta. Det er vi som setter begrensningene. Så vi overlater litt til tanter ol også :-)

Men så har de også barnebarn som elsker de til himmels. Tre åringen forkynte for all verden i helgen at hun " EEEEELsket bettefar!"

Men jeg har alltid hatt et godt forhold til foreldrene mine, og mannen min sin til sine ( litt anstrengt mellom han og faren til tider, men det har roet seg nå)

Mine foreldre hadde forresten lite avlastning da de hadde små barn ( untatt de første årene), min far var foreldreløs, min bestemor invalid og bestefar døde tidlig.

På min manns side var det derimot både flotte og aktive besteforeldre ( mest -mødre sikkert :-)) og tanter.

[nypa]

Forrige generasjon klarte seg selv. De var så dødslitne at det ikke lignet noen ting, men holdt ut alikevel. Min mor var alenemor med fire barn. Ingen hjelp å få så vi i vår generasjon burde klare likedan uten å syte så mye.

Vel det var nok like stor forskjell på folk den gangen som nå. Men det som er sikkert er jo at det var adskillig fler hjemmeværende husmødre da jeg og mine søsken var barn (60-70-tallet). Min mor var også det men vikarierte litt på skolen når det passet. Det er klart at behovet for barnepass blir mindre når den ene av foreldrene ikke har jobb. Derimot hadde de vel behov for litt tid uten barn på fritida også. Da fikk de hjelp av sine foreldre sjøl om det var sjelden.

Sjøl er jeg alenmor til 2 barn på 5 og 7. Jeg får stort sett hjelp når jeg trenger det av foreldrene mine, og det kan kanskje være en gang annahver måned i gjennomsnitt. De er mye på hytta og på reiser i utlandet, i tillegg har de 8 barnebarn så jeg prøver å klare meg mest mulig sjøl. Min mor er svært barnekjær og vil helst ikke si nei om jeg spør, men siden de er mye bortreist så syns jeg det er rimelig at de hjelper meg litt når de er hjemme. Jeg har ikke dårlig samvittighet for det og jeg tror de klarer å sette grenser for seg sjøl.

[Knotten]

Vi har besteforeldre som stiller opp om de kan, og de har litt ulike roller. Svigersene liker best å være 2-timers barnevakt mens mine foreldre gladelig har dem over, tar de med en tur etc.

Oftest er det på vårt spørsmål at det skjer.

Husker det forholdet jeg hadde til mine besteforeldre. Jeg husker det som om jeg var der støtt, og at det var jeg som gjerne ville. Jeg var så glad i dem og har masse fine minner. De ble alle fire syke i løpet av få år, jeg var i slutten av tenårene/begynnelsen av 20-årene, og de trengte hjelp til mye. Da fikk jeg "gitt tilbake" og det er jeg veldig takknemlig for

Et slikt forhold vil neppe gutta mine få til sine besteforeldre, for de bruker rett og slett ikke tid nok sammen, vanlig hverdags-tid hvor de deltar i besteforeldrenes gjøremål, til å bli så kjent.

Mens jeg var med Mormor i skogen og plukket bær og sopp, hjalp henne å handle og vaske og alle andre hverdagslige gjøremål, synes dagens besteforeldre at det må skje noe ekstra om de passer ungene. Tusenfryd og denslags. Hyggelig det, men da skjønner jeg også hvorfor det blir litt vel mye for enkelte!

Noen her i tråden mener tydeligvis at våre foreldre er ferdig med å hjelpe oss når vi er voksne, at de har bidratt nok og at det er vår tur til å hjelpe dem nå. Det er vel ikke slik det fungerer, vel??

Etter min mening er familie selve betegnelsen på å gi og ta livet igjennom. I noen faser gir man mer, i andre tar man mer. Man tar vare på hverandre som best man kan. Jeg klarer ikke å se for meg å slutte å hjelpe etter evne selv om ungene er voksne. Skal jeg bare sitte og vente på at jeg skal FÅ hjelp, så blir jeg en bitter og skrukkete dame, trur jeg.

Det som sårer mest om foreldre/svigerforeldre ikke ønsker å passe barnebarna litt (gitt at de er friske og har anledning) er at man som forelder har en illusjon om at besteforeldrene skal like å bruke tid sammen med barna våre.

Det sårer om de virker likeglade!

[mariaflyfly]

Vi har besteforeldre som stiller opp om de kan, og de har litt ulike roller. Svigersene liker best å være 2-timers barnevakt mens mine foreldre gladelig har dem over, tar de med en tur etc.

Oftest er det på vårt spørsmål at det skjer.

Husker det forholdet jeg hadde til mine besteforeldre. Jeg husker det som om jeg var der støtt, og at det var jeg som gjerne ville. Jeg var så glad i dem og har masse fine minner. De ble alle fire syke i løpet av få år, jeg var i slutten av tenårene/begynnelsen av 20-årene, og de trengte hjelp til mye. Da fikk jeg "gitt tilbake" og det er jeg veldig takknemlig for

Et slikt forhold vil neppe gutta mine få til sine besteforeldre, for de bruker rett og slett ikke tid nok sammen, vanlig hverdags-tid hvor de deltar i besteforeldrenes gjøremål, til å bli så kjent.

Mens jeg var med Mormor i skogen og plukket bær og sopp, hjalp henne å handle og vaske og alle andre hverdagslige gjøremål, synes dagens besteforeldre at det må skje noe ekstra om de passer ungene. Tusenfryd og denslags. Hyggelig det, men da skjønner jeg også hvorfor det blir litt vel mye for enkelte!

Noen her i tråden mener tydeligvis at våre foreldre er ferdig med å hjelpe oss når vi er voksne, at de har bidratt nok og at det er vår tur til å hjelpe dem nå. Det er vel ikke slik det fungerer, vel??

Etter min mening er familie selve betegnelsen på å gi og ta livet igjennom. I noen faser gir man mer, i andre tar man mer. Man tar vare på hverandre som best man kan. Jeg klarer ikke å se for meg å slutte å hjelpe etter evne selv om ungene er voksne. Skal jeg bare sitte og vente på at jeg skal FÅ hjelp, så blir jeg en bitter og skrukkete dame, trur jeg.

Det som sårer mest om foreldre/svigerforeldre ikke ønsker å passe barnebarna litt (gitt at de er friske og har anledning) er at man som forelder har en illusjon om at besteforeldrene skal like å bruke tid sammen med barna våre.

Det sårer om de virker likeglade!

Amen!

[Gjest synes jeg]

Vel det var nok like stor forskjell på folk den gangen som nå. Men det som er sikkert er jo at det var adskillig fler hjemmeværende husmødre da jeg og mine søsken var barn (60-70-tallet). Min mor var også det men vikarierte litt på skolen når det passet. Det er klart at behovet for barnepass blir mindre når den ene av foreldrene ikke har jobb. Derimot hadde de vel behov for litt tid uten barn på fritida også. Da fikk de hjelp av sine foreldre sjøl om det var sjelden.

Sjøl er jeg alenmor til 2 barn på 5 og 7. Jeg får stort sett hjelp når jeg trenger det av foreldrene mine, og det kan kanskje være en gang annahver måned i gjennomsnitt. De er mye på hytta og på reiser i utlandet, i tillegg har de 8 barnebarn så jeg prøver å klare meg mest mulig sjøl. Min mor er svært barnekjær og vil helst ikke si nei om jeg spør, men siden de er mye bortreist så syns jeg det er rimelig at de hjelper meg litt når de er hjemme. Jeg har ikke dårlig samvittighet for det og jeg tror de klarer å sette grenser for seg sjøl.

Min mor arbeidet i tillegg til å være alenemor. Og hun klarte det. I vår omgangkrets var det ingen av barna som ble satt bort på ferie slik som det er beskrevet av noen nedenfor.

Nei hos min mor var det ingen egenpleie for å si det slik. Kun hard jobbing døgnet rundt. Men klaget hun ? Nei! Og det er forskjell på vår generasjon, nemlig at vi ofte tar ting for gitt og tror at familien skal stille opp helst mer enn et par ganger i året.

De som har god hjelp er veldig heldige, men det er altså ingen selvfølgelighet å forvente seg.

[nypa]

Min mor arbeidet i tillegg til å være alenemor. Og hun klarte det. I vår omgangkrets var det ingen av barna som ble satt bort på ferie slik som det er beskrevet av noen nedenfor.

Nei hos min mor var det ingen egenpleie for å si det slik. Kun hard jobbing døgnet rundt. Men klaget hun ? Nei! Og det er forskjell på vår generasjon, nemlig at vi ofte tar ting for gitt og tror at familien skal stille opp helst mer enn et par ganger i året.

De som har god hjelp er veldig heldige, men det er altså ingen selvfølgelighet å forvente seg.

Du har nok rett, det er nok dessverre ingen selvfølge at familien stiller opp for hverandre her til lands, og det er veldig trist syns jeg.

[flisa]

Vi har besteforeldre som stiller opp om de kan, og de har litt ulike roller. Svigersene liker best å være 2-timers barnevakt mens mine foreldre gladelig har dem over, tar de med en tur etc.

Oftest er det på vårt spørsmål at det skjer.

Husker det forholdet jeg hadde til mine besteforeldre. Jeg husker det som om jeg var der støtt, og at det var jeg som gjerne ville. Jeg var så glad i dem og har masse fine minner. De ble alle fire syke i løpet av få år, jeg var i slutten av tenårene/begynnelsen av 20-årene, og de trengte hjelp til mye. Da fikk jeg "gitt tilbake" og det er jeg veldig takknemlig for

Et slikt forhold vil neppe gutta mine få til sine besteforeldre, for de bruker rett og slett ikke tid nok sammen, vanlig hverdags-tid hvor de deltar i besteforeldrenes gjøremål, til å bli så kjent.

Mens jeg var med Mormor i skogen og plukket bær og sopp, hjalp henne å handle og vaske og alle andre hverdagslige gjøremål, synes dagens besteforeldre at det må skje noe ekstra om de passer ungene. Tusenfryd og denslags. Hyggelig det, men da skjønner jeg også hvorfor det blir litt vel mye for enkelte!

Noen her i tråden mener tydeligvis at våre foreldre er ferdig med å hjelpe oss når vi er voksne, at de har bidratt nok og at det er vår tur til å hjelpe dem nå. Det er vel ikke slik det fungerer, vel??

Etter min mening er familie selve betegnelsen på å gi og ta livet igjennom. I noen faser gir man mer, i andre tar man mer. Man tar vare på hverandre som best man kan. Jeg klarer ikke å se for meg å slutte å hjelpe etter evne selv om ungene er voksne. Skal jeg bare sitte og vente på at jeg skal FÅ hjelp, så blir jeg en bitter og skrukkete dame, trur jeg.

Det som sårer mest om foreldre/svigerforeldre ikke ønsker å passe barnebarna litt (gitt at de er friske og har anledning) er at man som forelder har en illusjon om at besteforeldrene skal like å bruke tid sammen med barna våre.

Det sårer om de virker likeglade!

Mulig vi mormødre ikke flyr i skauen og plukekr bær og sopp og safte og sylter lenger - vi sitter på DOL eller drikker vin med venninner