Besteforeldre samvær

[Gjest sånn er det her]

Min mor arbeidet i tillegg til å være alenemor. Og hun klarte det. I vår omgangkrets var det ingen av barna som ble satt bort på ferie slik som det er beskrevet av noen nedenfor.

Nei hos min mor var det ingen egenpleie for å si det slik. Kun hard jobbing døgnet rundt. Men klaget hun ? Nei! Og det er forskjell på vår generasjon, nemlig at vi ofte tar ting for gitt og tror at familien skal stille opp helst mer enn et par ganger i året.

De som har god hjelp er veldig heldige, men det er altså ingen selvfølgelighet å forvente seg.

Din mor var nok ei sterk dame, med stoltheta i behold, skjønner godt at du er stolt av henne!

Jeg liker også å klare meg selv, og gjør det.

MEN jeg syns likevel det er skrekkelig sårt at mine foreldre ikke ønsker å bruke tid på sine barnebarn. (foreløpig er det bare meg i søskenflokken som har barn)

Det er et pes bare å spørre om å få komme på besøk dit, enten skal de noe, eller de har ikke plass osv.

De er heller nesten aldri her, de var en natt i julen, og i juni var de her i fire timer en ettermiddag.

Siste gang de var her, spurte min eldste (snart 5) på eget iniativ om han kunne få være med de hjem. (de hadde ferie da)

Han fikk bare et kort NEI:(

Blir ikke noe godt forhold av slikt, ungene er sluttet å spørre etter mine foreldre.

Heldigvis har de min svigerfar her, og selv om han ikke er i topp helse, så forguder han ungene.

Han er innom her minst èn gang hver dag, og ungene får stikke inn dit når de ønsker.

[Knotten]

Mulig vi mormødre ikke flyr i skauen og plukekr bær og sopp og safte og sylter lenger - vi sitter på DOL eller drikker vin med venninner

*LOL*

Jeg håper jeg arver noen av min farmors egenskaper! Et stort og romslig fang, verdens mykeste hender, fantastisk humor og en evne til å se lyst på livet på tross av mye vondt.

Min farmor hadde et spesielt hjerte som hadde plass til uendelig mange!

[GKL]

Farmor og farfar er hhv 65 og 70 år gamle, i fullt arbeid og bor ca 30 minutter unna med bil. Vi treffer dem ca en gang i uka, de sitter mer enn gjerne barnevakt ved behov, og barna er der ca. 1 gang pr måned, begge to samtidig og fra fredag til søndag.

Mormor er 66 år og enslig pensjonist, bor rett ved barnehage og skole, vi var nabo med henne tidligere. Hun tilbyr seg aldri å være sammen med eller passe noen av barna. Hvis vi spurte var det vanskelig eller passet dårlig. Nå spør vi ikke mere....

Morfar er 64 år og gift, bor 2 timers biltur unna, er (pensjonist og) deltidsarbeidende og kan til en viss grad styre arbeid/fritid. Er aldri barnevakt og har aldri barna på overnattings- eller helgebesøk.

[cecily]

Nei, det er det ikke alle som har. Det er flere av de jeg kjenner til hvor foreldrene har betalt kost/losji til de var ferdig med videregående, men ikke løftet en finger eller bidratt etter det. Og heller ikke hjulpet til med fritisaktiviteter når de bodde hjemme. Når man fra 18-19 års alder hjelper foreldre med å klippe plen, måke snø, vanne blomster, ta inn post, inviterer de på middag, flytte for de, pusse opp for de o.l. uten at de gjør noe igjen, så synes jeg man kan forvente at de skal passe barna når det virkelig er krise.

Det er kanskje akkurat da en ikke kan forvente det, om du skjønner hva jeg mener. Dersom foreldrene ikke har løftet en finger for ungene sine, som du sier, etter tenårene, så vil det nok være et tegn på at barnepass heller ikke vil komme automatisk.

Det jeg sier er at jeg aldri kommer til å forvente at de skal stille opp når det passer meg. Klarer jeg å skaffe dem barnebarn, så tar jeg det heller som en selvfølge at de ønsker å treffe barnebarna sine og kanskje ha dem en helg. Men da fordi de har lyst og anledning, ikke for å såkalt avlaste meg og mannen. Slik tenker jeg om mine foreldre.

[Sofies mamma]

Det er kanskje akkurat da en ikke kan forvente det, om du skjønner hva jeg mener. Dersom foreldrene ikke har løftet en finger for ungene sine, som du sier, etter tenårene, så vil det nok være et tegn på at barnepass heller ikke vil komme automatisk.

Det jeg sier er at jeg aldri kommer til å forvente at de skal stille opp når det passer meg. Klarer jeg å skaffe dem barnebarn, så tar jeg det heller som en selvfølge at de ønsker å treffe barnebarna sine og kanskje ha dem en helg. Men da fordi de har lyst og anledning, ikke for å såkalt avlaste meg og mannen. Slik tenker jeg om mine foreldre.

Skjønner hva du mener, ja. Men når man for barn så tror man i hvertfall at man hører noe fra besteforeldre. Skulle jo tro det var stas å få være sammen med barnebarn, men for noen virker det helt uinteressant. Uansett om de har stilt opp for egne barn eller ikke.

[emin]

Vi har avlastning fra besteforeldre eller oldeforeldre ca. 1 gang i måneden, noen ganger mer. Nå i sommer f.eks. hadde svigers henne ene uka, og så sov hun hjemme en natt før mamma hentet henne og hadde henne en uke. Ellers ringer de ofte og spør om å få ha henne en helg, både besteforeldre og oldeforeldrene i byen.

Mamma bor 5 minutters kjøring unna oss, det samme gjør bestesvigers (i motsatt retning av mamma da), mens svigersene bor 4 timer unna hvis man kjører eller 1 time og 15 min. dersom man tar hurtigbåt.