Barnets sinn.... idag

[Gjest ikke undertegnet - I KVELD]

Først - gratulerer til alle som har fått barn. Fint med alle "lykkelige" historier her. De trengs, men det er også andre historier som burde blitt luftet her.

Her er en. Barnet vårt ble frustrert fordi h*n ikke fikk til å lese et enkelt ord - som jeg utfordret barnet på. Det regelrett "klikket" helt for barnet, barnet ropte/skrek, gjorde fysiske ting mot oss osv. Gidder ikke nevne alt. Da barnet gikk til fysisk angrep, tok jeg tak i barnet og holdt det. Men, barnet fortsatte bare med kjefting, men ingen fysiske angrep lengre. Det var like før det ble sendt beskjed til arbeidsplassen om "sykt barn" idag. Etter en time roet alt seg, og vi kom oss avgårde. Barnet er i småskolen.

Kjenner at jeg fortsatt er forbanna. Barnet føler seg nok litt på det også, har trukket seg helt ut og på sitt eget rom.

Nå går jeg straks inn for å snakke med barnet - for å høre om hvordan dagen har vært, og hvordan vi vil ha det her i heimen. Ikke lett alltid å være foreldre. Hva ville du ha gjort - eller hva gjør du/dere i slike situasjoner? Eller har dere alle bare veloppdragne barn til enhver tid ?

[Anabanana]

hei! det er vel ingen som har "perfekte"barn i den forstand at man ikke opplever noen konflikter og at barnet alltid gjør slik foreldrene ønsker og håper.

Jeg tenkte at jeg ville svare deg, eller dele noen av mine tanker..

Jeg har ikke barn selv, men venter på noen :-)

Jeg jobber derimot som pedagogisk leder i en barnehage.

Du skrev at du fortsatt er forbannet. Men hva er du forbannet på ?

På barnets reaksjon? eller at h"n ikke greide å gjennomføre det du stilte krav om, at h"n skulle lese noe?

det du ba barnet om, var det realistisk å forvente at barnet skulle klare det, eller stilte du for høye krav?

jeg er enig i at man kan snakke om hvordan det er greit å reagere når man ikke får til noe man har lyst til, eller noe andre har lyst at man skal få til, og at det ikke er hyggelig når h"n utagerer. Slåing, sparking osv er ikke akseptabel måte at komunisere på.

Dersom du gir tydelig uttrykk for at dette er noe du syntes barnet bør klare, og barnet ikke klarer det så kan det jo hende at det reagerer slik fordi det er redd for hva du sier / gjør når h"n ikke får det til.

Mange barn stille veldig store krav til seg selv, og er redd for at man blir sint dersom de ikke klarer det.

kanskje dere kan bli enige om hvordan man skal "si i fra " om at dette klarer/vil jeg ikke, og prate om at det er greit å ikke klare alt.

Dersom h"n øver seg så går det kanskje neste gang, eller neste..

Vennlig hilsen

[trompet]

hei! det er vel ingen som har "perfekte"barn i den forstand at man ikke opplever noen konflikter og at barnet alltid gjør slik foreldrene ønsker og håper.

Jeg tenkte at jeg ville svare deg, eller dele noen av mine tanker..

Jeg har ikke barn selv, men venter på noen :-)

Jeg jobber derimot som pedagogisk leder i en barnehage.

Du skrev at du fortsatt er forbannet. Men hva er du forbannet på ?

På barnets reaksjon? eller at h"n ikke greide å gjennomføre det du stilte krav om, at h"n skulle lese noe?

det du ba barnet om, var det realistisk å forvente at barnet skulle klare det, eller stilte du for høye krav?

jeg er enig i at man kan snakke om hvordan det er greit å reagere når man ikke får til noe man har lyst til, eller noe andre har lyst at man skal få til, og at det ikke er hyggelig når h"n utagerer. Slåing, sparking osv er ikke akseptabel måte at komunisere på.

Dersom du gir tydelig uttrykk for at dette er noe du syntes barnet bør klare, og barnet ikke klarer det så kan det jo hende at det reagerer slik fordi det er redd for hva du sier / gjør når h"n ikke får det til.

Mange barn stille veldig store krav til seg selv, og er redd for at man blir sint dersom de ikke klarer det.

kanskje dere kan bli enige om hvordan man skal "si i fra " om at dette klarer/vil jeg ikke, og prate om at det er greit å ikke klare alt.

Dersom h"n øver seg så går det kanskje neste gang, eller neste..

Vennlig hilsen

Min erfaring er at jeg brukte mange timer på å være sammen min sønn med lekselesing osv. Skolen forsto ikke å fortalte oss derfor ikke at han hadde dysleksi å kalkdysleks, dvs matte å lesing var vanskelig, det var til ingen nytte å bli sur osv Han kunne ikke noe for at han sleit. Å jeg ble sint å han ble sint å blyantene ble brukket i to å alt ble uhyggelig. Skulle ønske at noen fotalte oss at han hadde dysleksi, men siden han var så klok å sosial å lurte lærerene trill rundt, så fikk han ikke hjelp før i femte klasse, så tenk den veien istedet, de vet ikke at de har vanskliheter og har en diagnose , derfor setter de krava så alt for høyt.å blir sinte og frustrerte på seg selv .. å noen må det jo gå ut over , å hvem er nærmest? jo mor og far .

[Gjest tenåring og seksåring i huset]

En god barneoppdragelse...hva er definisjonen på det? Har selv to barn som til tider båder kjefter, hyler og skriker. Mener selv at barna får en god oppdragelse:-) De får gode skussmål fra andre (skole/barnehage)

Jeg tror ikke vi kan forvente at barn skal oppføre seg til enhver tid sånn at det passer oss. Dårlige dager har vi alle sammen...og frustrasjon over noe som vi ikke for til akkurat der og da...den har vi vel alle kjent på.Jeg er enig at fysiske og verbale(stygge ord) angrep ikke tolereres. Tror alikevel at det beste er at vi foreldre forholder oss rolige når temperaturen er høyest.Opplever at det roer seg fort hvis vi foreldre snakker rolig men bestemt når det står på. Tror ikke at langsinthet hjelper. Opplever at ungene er leie seg etter utblåsninger.Vi snakker om det og er ferdige med det etter det. Det bør ikke brukes mot barnet i ettertid. Hvis du merker at frustrasjonen er sterkest ved ting som barnet ikke får til ved skolearbeid, så fokuser heller mer på ting som det for til. Jeg syns det er viktig å få frem at vi ikke kan få til alt. Noe får vi til med en gang, andre ting må vi bruke lengre tid på. Ingen skal ha forventninger om at en må klare alt. Det viktigste er at vi prøver. Å takle nederlag er også viktig.

Å oppdre barn er ikke lett...men ferdig oppdradde barn finns ikke:-) Til tider er det hard arbeide(syns nå jeg).Om vi lykkes...tja hvem vet...det for vi svar på om noen år(kanskje). Det er mange teorier ute å går.Jeg prøver bare å følge magefølese min.Andre for følge sin overbevisning.

Lykke til!

[favn]

Slike ting ligger kanskje til arvet temperament? Har aldri vært borte i noe som ligner her.

[Gjest mamma til to som er ganske forskjellige]

Hvis barnet ditt ikke klarte å lese et ord som det følte at det «burde» fått til fordi det er helt normalt å få det til på den alderen, kan det være veldig sårt. Barnet kan føle seg dum og utilstrekkelig. Slik sårhet kan ofte komme ut som raseri, er min erfaring. Kanskje du kan spørre barnet om det egentlig ble lei seg, selv om det kom ut som sinne?

Vår ene datter (8 1/2 år) kan bli voldsomt rasende for små detaljer. Det ser ut for meg som det er verst for henne hvis ting ikke blir som hun har forventet og planlagt i sitt hode, eller hvis hun ikke får til noe hun tror andre forventer av henne.

Hun stiller veldig høye krav til seg selv og blir superfrustrert hvis hun føler hun ikke strekker til. Da blir det gjerne hyling, gråting, tramping, slamring med dører, sette seg inn i en krok osv. Noen ganger går hun løs på ting også, men da sier vi klart ifra at det ikke er lov. Ellers lar vi henne stort sett få ri følelsene av. Hvis hun får avreagere uten at vi gjør noe nummer ut av det, roer hun seg ganske raskt. Det beste er å la henne være i fred for seg selv. Hvis vi blander oss inn og kommenterer eller holder henne fast, tar hun fullstendig av. Får hun furte i fred i en krok noen minutter, er hun plutselig blid som ei lerke igjen. Snodige greier. Jeg prøver å holde meg rolig når det «braker løs», men blir både forskrekket og opprørt innimellom. Prøver å minne meg selv om at under raseriet er hun antakelig lei seg og føler seg utilstrekkelig.

Raseriutbruddene kommer oftere hvis hun er sliten/trøtt eller har hatt et eller annet problem på skolen/med venner eller liknende.

Jeg tror det er viktig å ta barn på alvor. De raser ikke av ren faenskap. Det er ofte såre følelser som ligger under, og barnet trenger å bli møtt på dem.

[Gjest mamma til to som er ganske forskjellige]

Hvis barnet ditt ikke klarte å lese et ord som det følte at det «burde» fått til fordi det er helt normalt å få det til på den alderen, kan det være veldig sårt. Barnet kan føle seg dum og utilstrekkelig. Slik sårhet kan ofte komme ut som raseri, er min erfaring. Kanskje du kan spørre barnet om det egentlig ble lei seg, selv om det kom ut som sinne?

Vår ene datter (8 1/2 år) kan bli voldsomt rasende for små detaljer. Det ser ut for meg som det er verst for henne hvis ting ikke blir som hun har forventet og planlagt i sitt hode, eller hvis hun ikke får til noe hun tror andre forventer av henne.

Hun stiller veldig høye krav til seg selv og blir superfrustrert hvis hun føler hun ikke strekker til. Da blir det gjerne hyling, gråting, tramping, slamring med dører, sette seg inn i en krok osv. Noen ganger går hun løs på ting også, men da sier vi klart ifra at det ikke er lov. Ellers lar vi henne stort sett få ri følelsene av. Hvis hun får avreagere uten at vi gjør noe nummer ut av det, roer hun seg ganske raskt. Det beste er å la henne være i fred for seg selv. Hvis vi blander oss inn og kommenterer eller holder henne fast, tar hun fullstendig av. Får hun furte i fred i en krok noen minutter, er hun plutselig blid som ei lerke igjen. Snodige greier. Jeg prøver å holde meg rolig når det «braker løs», men blir både forskrekket og opprørt innimellom. Prøver å minne meg selv om at under raseriet er hun antakelig lei seg og føler seg utilstrekkelig.

Raseriutbruddene kommer oftere hvis hun er sliten/trøtt eller har hatt et eller annet problem på skolen/med venner eller liknende.

Jeg tror det er viktig å ta barn på alvor. De raser ikke av ren faenskap. Det er ofte såre følelser som ligger under, og barnet trenger å bli møtt på dem.

Glemte å si at når datteren vår har rast og furtet ferdig, da er hun mottakelig for kos og kroppskontakt. Men ikke før. Spør jeg om hun er lei seg og vil ha kos mens raseriutbruddet står på, vræler hun bare NEI og GÅ VEKK. Prøver jeg å holde rundt henne, sparker og slår hun.

«Du får komme og få kos etterpå hvis du ombestemmer deg,» sier jeg ofte for å holde døren åpen for henne (hvis jeg har klart å bevare sinnsroen da, det er jo ikke alltid). Og da kommer hun gjerne tuslende etter en stund, myk og blid igjen, som om ingenting har skjedd. Det slutter ikke å forundre meg.

Hvis jeg synes vi må prate om det som har skjedd, gjør vi det i ettertid når begge parter har gjenvunnet roen. Siden hun ikke er så verbal av seg, spør jeg gjerne om hun ble lei seg, om hun fikk motbør på noe som var viktig for henne osv. Og hvis jeg synes at jeg oppførte meg dumt i situasjonen, så ber jeg om unnskyldning for det (noen ganger har hun blitt utrolig lettet over det). Men ting jeg mener sterkt (feks ikke ødelegge ting eller slå andre) holder jeg fast ved.

Sukk, ikke lett. Noen ganger takler jeg raseriutbruddene bra, andre ganger helt på trynet. Heldigvis klarer vi alltid å skvære opp i ettertid - i hvert fall så langt. Men jeg må innrømme at jeg gruer litt for tenåringstiden innimellom.

[Gjest tidligere '!-o-!']

Min erfaring er at jeg brukte mange timer på å være sammen min sønn med lekselesing osv. Skolen forsto ikke å fortalte oss derfor ikke at han hadde dysleksi å kalkdysleks, dvs matte å lesing var vanskelig, det var til ingen nytte å bli sur osv Han kunne ikke noe for at han sleit. Å jeg ble sint å han ble sint å blyantene ble brukket i to å alt ble uhyggelig. Skulle ønske at noen fotalte oss at han hadde dysleksi, men siden han var så klok å sosial å lurte lærerene trill rundt, så fikk han ikke hjelp før i femte klasse, så tenk den veien istedet, de vet ikke at de har vanskliheter og har en diagnose , derfor setter de krava så alt for høyt.å blir sinte og frustrerte på seg selv .. å noen må det jo gå ut over , å hvem er nærmest? jo mor og far .

Jeg vet ikke om du her snakker om adopterte eller egenfødte barn, men hvis dysleksien er arvet (egenfødt barn) burde du kanskje hatt en idé om hva som var i veien? Regner med at du har et snev av dysleksi selv siden du skriver såpass mye feil (mener IKKE å være slem nå, det er bare en observasjon..), og da var det vel nærliggende å tenke at det samme gjaldt for sønnen din?

Uansett, å stille umulige krav til et barn gjør bare barnet vondt. At noen greier være sint på et barn mer enn ti minutter i slengen overgår min forstand. Det er svært viktig for et barn som er kommet ut av en vond situasjon å få vite at selv om mamma eller pappa ble sint, så er man ikke sint lenger etterpå.

[trompet]

Jeg vet ikke om du her snakker om adopterte eller egenfødte barn, men hvis dysleksien er arvet (egenfødt barn) burde du kanskje hatt en idé om hva som var i veien? Regner med at du har et snev av dysleksi selv siden du skriver såpass mye feil (mener IKKE å være slem nå, det er bare en observasjon..), og da var det vel nærliggende å tenke at det samme gjaldt for sønnen din?

Uansett, å stille umulige krav til et barn gjør bare barnet vondt. At noen greier være sint på et barn mer enn ti minutter i slengen overgår min forstand. Det er svært viktig for et barn som er kommet ut av en vond situasjon å få vite at selv om mamma eller pappa ble sint, så er man ikke sint lenger etterpå.

Må smile litt av at jeg skriver mange feil, ja jeg er nok alt for rask på tastene her,men forhåpentligvis så har dere forstått hva jeg skrev alikevel. Nei da , tidligere`!-o-! jeg har ikke dysleksi , å min sønn er adoptert, `han er nummer fire i rekka å jeg følte at jeg hadde fullstendig godt greie på hva som kunne forventes av ham, i den alderen, Heldigvis for nestemann så var jeg føre var å fikk satt igang hjelp umiddelbart, da jeg forsto at også h*n hadde en del problemer.Så til saken: jeg ble også sint før jeg forsto at han ikke var lat å likegyldig. Det var slitsomt å prøve å hjelpe en som ikke "gadd" å følge med på hva jeg forklarte.

Men av skade blir man klok.

[Gjest tidligere '!-o-!']

Må smile litt av at jeg skriver mange feil, ja jeg er nok alt for rask på tastene her,men forhåpentligvis så har dere forstått hva jeg skrev alikevel. Nei da , tidligere`!-o-! jeg har ikke dysleksi , å min sønn er adoptert, `han er nummer fire i rekka å jeg følte at jeg hadde fullstendig godt greie på hva som kunne forventes av ham, i den alderen, Heldigvis for nestemann så var jeg føre var å fikk satt igang hjelp umiddelbart, da jeg forsto at også h*n hadde en del problemer.Så til saken: jeg ble også sint før jeg forsto at han ikke var lat å likegyldig. Det var slitsomt å prøve å hjelpe en som ikke "gadd" å følge med på hva jeg forklarte.

Men av skade blir man klok.

"ja jeg er nok alt for rask på tastene her"

Bare for å pirke litt, det er ikke at man er rask på labben når man taster som gjør at man skriver å der det skal være og. Jeg skjønner jo hva du mener, men stusser bare over åpenbare feil nettopp på grunn av tema denne gangen.

[Gjest Nemmelig..]

"ja jeg er nok alt for rask på tastene her"

Bare for å pirke litt, det er ikke at man er rask på labben når man taster som gjør at man skriver å der det skal være og. Jeg skjønner jo hva du mener, men stusser bare over åpenbare feil nettopp på grunn av tema denne gangen.

Hvis og og å "feil" tyder på dysleksi, så har nok landets PPT kontorer lært noe nytt idag. Flisespikkeri er noe herk!

[Gjest tidligere '!-o-!']

Hvis og og å "feil" tyder på dysleksi, så har nok landets PPT kontorer lært noe nytt idag. Flisespikkeri er noe herk!

Mange skrivefeil er ofte tegn på dysleksi i en eller annen form, og/å var selvfølgelig bare et eksempel. Og noe som var greit å henvise til når trompet skylder på at det går fort i svingene og at det h*n bedriver er tasteleifer. Jeg syns henvisning til mulig dysleksi hos en av foreldrene (hvis barnet var egenfødt) kunne påpekes i akkurat denne tråden. Når jeg så fikk svar syns jeg slett ikke det er flisespikkeri å vise til hva som satte meg på tanken.