Besteforeldre, igjen

[Gjest efoll]

Leste tråden om besteforeldre med interesse. Da min mor ble førtidspensjonist for en tid tilbake, hadde jeg virkelig trodd hun ville ha stilt opp mer. Mine foreldre har alltid jobbet mye, vi var stort sett først og sist ut i barnehagen. Selv om både mormor og farmor er pensjonister nå, er det ingen av dem som feks henter ungene i barnehagen eller låner dem en helg. De sier begge at vi må spørre, men når vi spør, er det mye om og men.

Moren min vil helst bare ha en av barna om gangen, greit nok, men det er synd hun alltid vil ha den eldste jenta, aldri guttungen på 3.

Da min niese var liten for en 10-12 år siden, var hun hos dem ca. 1 helg hver måned, pluss at hun hentet henne i barnehage, tok henne med på masse osv.

Jeg vet at vi ikke skal "kreve" masse barnepass, men når det er så tydelig at det første barnebarnet fikk/og får (!) så mye mer samvær, og at deet i tillegg er forskjell på søsknene, blir jeg litt lei meg. Men jeg forstår at moren min var sprekere som 55 åring enn som 63 åring, men hun er faktisk sprek enda...

Og de reiser to ganger i året på cruice.....

Jeg unner dem jo det, men...

[Knotten]

Og her er du inne på noe vesentlig som jeg skal legge meg på minnet til jeg en gang blir farmor: Å legge opp løpet slik at det blir mest mulig likt!!!

Mine svigerser fikk en datterdatter tre år før vår eldstesønn kom. De stilte opp langt over hva man kan forvente av besteforeldre, tok henne med på ferier og alt man kan tenke seg, satt kvelder så datter/svigersønn kunne trene, var delvis dagmamma...

Så kom sønnen vår og vi fikk stadig høre: "Bare han blir så stor som henne, så skal han også få...."

Det viste seg fort at dette var mer enn de kunne realisere, årene gikk og frasen "Bare han blir like stor...", ja den fortsatte de med. Problemet var jo at han ikke BLIR like stor, han vil alltid være tre år yngre!

Etterhvert begynte gutten vår å spørre hvorfor kusina var med på alt og han aldri fikk lov? Hva svarer man til slikt, da?

Mannen tok det opp med foreldrene en gang og senere en gang til, og resultatet var at de begynte å hemmeliggjøre det de fant på med snuppa.

I sommer "fersket" vi dem da de hadde henne med på ferie, de var såå beklemte, men vi sa ikke noe.

Noen dager etterpå ringte de og inviterte gutta våre til hytta si og de fikk et par kjempekoselige dager sammen.

I morgen skal storebror og kusina hans begge få komme til hytta, sammen, for et par dager.

Vet ikke helt hva som har stukket dem, men...

Det lille poenget i denne lange utredningen er: Som besteforeldre MÅ man forsøke å balansere litt mellom barnebarna. Det kan ikke være slik at man bruker seg opp på ett barnebarn/en side og ikke har kapasitet til de andre.

Vi har virkelig lagt oss i selen for å ikke la det skinne igjennom hva vi synes om slikt, men storebror har "straffet" dem allikevel.

Vi kjører forbi svigerinnen min til/fra huset vårt, og han la veldig godt merke til at bestemors bil stod der mange ganger i uken, mens de knapt var hjemme hos oss. Han kommenterte det og spurte hvorfor. Han kommenterte at kusina alltid fikk være med og spurte hvorfor.

De sa stadig at han snart skulle få være med på dette og hint, men ingenting skjedde.

Tilslutt var det akkurat som om han ga blaffen i dem, rett og slett. Han sluttet å snakke om dem, sluttet å bry seg om de kom innom, sluttet å ville besøke dem. En gang ble han invitert med på skogtur, men svarte at han ikke ville for han syntes ikke han kjente dem...

Nå håper jeg det har gått opp et lite lys for besteforeldrene, det kan jammen virke slik

[kati]

Mine svigerforeldre har gjort forskjell også på barnebarna. Sønnen vår var første barnebarnet, og de har alltid forgudet han. Han har vært der mye, og er godgutten til svigerfar. Så ble datteren vår født, men da kom problemene. De ville helst ikke passe begge, men kunne godt passe ham, sa de. Jeg tenkte at det var fordi han ikke var bleiebarn lengre etc. Men det har vært sånn siden. Datteren vår er nå 4 år, og klarer det meste selv, men likevel foretrekker svigisene gutten.

Min mann tok ett oppgjør med de i sommer, for da hadde sønnen vår vært der alene i noen uker, og datteren vår ville så gjerne det hun også. Få litt tid alene med de. Og jammen meg gikk de ikke med på det, gitt! De storkoste seg alle 3, både hun og besteforeldrene! Så jeg håper inderlig at de har et litt annet syn på saken nå. Leit når ungene begynner å merke at det gjøres forskjell!

Ellers så er det ikke så mye hjelp å hente fra min mor. Hun er enke, og har en venn. Så hun ønsker å bruke helger og fritid på ham, og det er jo bra at hun ikke er alene! Men hun blir nok ikke en sånn mormor som jeg hadde da jeg var barn. (en sånn god og rund mormor med alltid tid og alltid noe godt på bordet til oss! Det er nemlig en sånn mormor/farmor jeg har bestemt med for å bli om 20-30 år!

[Gjest Anne Gro (30)]

Synes dere problematiserer fælt jeg. Jeg hadde kjempesnille besteforeldre som jeg var svært glad i da jeg vokste opp, men de "passet" meg og søsknene mine aldri, verken dager eller helger eller ferier. Vi besøkte dem sammen som familie. Mine besteforeldre hadde mange barnebarn (15-20) og det var egentlig stor forskjellsbehandling, noe som var helt naturlig. De aller eldste var mest sammen med dem, jeg som var blant de yngste var ikke, og kjente dem nok ikke like godt. Jeg føler og følte at det var helt naturlig, og ikke at jeg har gått glipp av noe stort, ikke at besteforeldrene mine var mer glad i mine eldre søskenbarn eller at jeg ble snytt for verdifull alenetid med dem. Alle kan ikke være like mye sammen med alle når familien er stor. Selv har jeg ynglingstanter/og onkler.

Selv ønsker jeg minimal innblanding fra mine foreldre og svigerforeldre i det daglige, det betyr ikke at vi ikke besøker dem/får besøk ofte og at mine barn ikke vil bli kjent med dem. Å være barnevakt/avlastning er ikke besteforeldres ansvar, og som foreldre må man bare innse at ikke alle andre elsker å tilbringe en masse tid med våre barn, selvom det er familie. (enn hvor uforståelig det virker). Ikke bli såra for slikt.

Barnevakt ordner vi mellom venner, da blir det en gjensidighet med det, og ferier har vi sammen med barna (gjerne hos bestemor og bestefar)

[favn]

Og her er du inne på noe vesentlig som jeg skal legge meg på minnet til jeg en gang blir farmor: Å legge opp løpet slik at det blir mest mulig likt!!!

Mine svigerser fikk en datterdatter tre år før vår eldstesønn kom. De stilte opp langt over hva man kan forvente av besteforeldre, tok henne med på ferier og alt man kan tenke seg, satt kvelder så datter/svigersønn kunne trene, var delvis dagmamma...

Så kom sønnen vår og vi fikk stadig høre: "Bare han blir så stor som henne, så skal han også få...."

Det viste seg fort at dette var mer enn de kunne realisere, årene gikk og frasen "Bare han blir like stor...", ja den fortsatte de med. Problemet var jo at han ikke BLIR like stor, han vil alltid være tre år yngre!

Etterhvert begynte gutten vår å spørre hvorfor kusina var med på alt og han aldri fikk lov? Hva svarer man til slikt, da?

Mannen tok det opp med foreldrene en gang og senere en gang til, og resultatet var at de begynte å hemmeliggjøre det de fant på med snuppa.

I sommer "fersket" vi dem da de hadde henne med på ferie, de var såå beklemte, men vi sa ikke noe.

Noen dager etterpå ringte de og inviterte gutta våre til hytta si og de fikk et par kjempekoselige dager sammen.

I morgen skal storebror og kusina hans begge få komme til hytta, sammen, for et par dager.

Vet ikke helt hva som har stukket dem, men...

Det lille poenget i denne lange utredningen er: Som besteforeldre MÅ man forsøke å balansere litt mellom barnebarna. Det kan ikke være slik at man bruker seg opp på ett barnebarn/en side og ikke har kapasitet til de andre.

Vi har virkelig lagt oss i selen for å ikke la det skinne igjennom hva vi synes om slikt, men storebror har "straffet" dem allikevel.

Vi kjører forbi svigerinnen min til/fra huset vårt, og han la veldig godt merke til at bestemors bil stod der mange ganger i uken, mens de knapt var hjemme hos oss. Han kommenterte det og spurte hvorfor. Han kommenterte at kusina alltid fikk være med og spurte hvorfor.

De sa stadig at han snart skulle få være med på dette og hint, men ingenting skjedde.

Tilslutt var det akkurat som om han ga blaffen i dem, rett og slett. Han sluttet å snakke om dem, sluttet å bry seg om de kom innom, sluttet å ville besøke dem. En gang ble han invitert med på skogtur, men svarte at han ikke ville for han syntes ikke han kjente dem...

Nå håper jeg det har gått opp et lite lys for besteforeldrene, det kan jammen virke slik

Jeg har førstehåndskjennskap til besteforeldre som behandler ulikt. Råttent gjort.

[Knotten]

Jeg har førstehåndskjennskap til besteforeldre som behandler ulikt. Råttent gjort.

Jeg og, men da var det jeg som ble favorisert. Det var også vondt, for jeg så hvordan det virket på lillesøstera mi.

Ikke bra med sånt...

[flisa]

Er det ikke en grunn til at hun er førtidspensjonert da?

[flisa]

Synes dere problematiserer fælt jeg. Jeg hadde kjempesnille besteforeldre som jeg var svært glad i da jeg vokste opp, men de "passet" meg og søsknene mine aldri, verken dager eller helger eller ferier. Vi besøkte dem sammen som familie. Mine besteforeldre hadde mange barnebarn (15-20) og det var egentlig stor forskjellsbehandling, noe som var helt naturlig. De aller eldste var mest sammen med dem, jeg som var blant de yngste var ikke, og kjente dem nok ikke like godt. Jeg føler og følte at det var helt naturlig, og ikke at jeg har gått glipp av noe stort, ikke at besteforeldrene mine var mer glad i mine eldre søskenbarn eller at jeg ble snytt for verdifull alenetid med dem. Alle kan ikke være like mye sammen med alle når familien er stor. Selv har jeg ynglingstanter/og onkler.

Selv ønsker jeg minimal innblanding fra mine foreldre og svigerforeldre i det daglige, det betyr ikke at vi ikke besøker dem/får besøk ofte og at mine barn ikke vil bli kjent med dem. Å være barnevakt/avlastning er ikke besteforeldres ansvar, og som foreldre må man bare innse at ikke alle andre elsker å tilbringe en masse tid med våre barn, selvom det er familie. (enn hvor uforståelig det virker). Ikke bli såra for slikt.

Barnevakt ordner vi mellom venner, da blir det en gjensidighet med det, og ferier har vi sammen med barna (gjerne hos bestemor og bestefar)

Skriver under på hvert et ord!

[flisa]

Mine svigerforeldre har gjort forskjell også på barnebarna. Sønnen vår var første barnebarnet, og de har alltid forgudet han. Han har vært der mye, og er godgutten til svigerfar. Så ble datteren vår født, men da kom problemene. De ville helst ikke passe begge, men kunne godt passe ham, sa de. Jeg tenkte at det var fordi han ikke var bleiebarn lengre etc. Men det har vært sånn siden. Datteren vår er nå 4 år, og klarer det meste selv, men likevel foretrekker svigisene gutten.

Min mann tok ett oppgjør med de i sommer, for da hadde sønnen vår vært der alene i noen uker, og datteren vår ville så gjerne det hun også. Få litt tid alene med de. Og jammen meg gikk de ikke med på det, gitt! De storkoste seg alle 3, både hun og besteforeldrene! Så jeg håper inderlig at de har et litt annet syn på saken nå. Leit når ungene begynner å merke at det gjøres forskjell!

Ellers så er det ikke så mye hjelp å hente fra min mor. Hun er enke, og har en venn. Så hun ønsker å bruke helger og fritid på ham, og det er jo bra at hun ikke er alene! Men hun blir nok ikke en sånn mormor som jeg hadde da jeg var barn. (en sånn god og rund mormor med alltid tid og alltid noe godt på bordet til oss! Det er nemlig en sånn mormor/farmor jeg har bestemt med for å bli om 20-30 år!

Sånn tenkte jeg også - men da jeg ble den runde trivelige mormora som alltid lagde mat - - så fikk jeg helt panikk og begynte å trene å slanke meg å drikek rødvin i stedet -morsommere for barnebarnet også det at jeg er litt sprekere til beins - hehe

[favn]

Jeg og, men da var det jeg som ble favorisert. Det var også vondt, for jeg så hvordan det virket på lillesøstera mi.

Ikke bra med sånt...

Da vet du jo hvor lett det er for barn å merke og avsløre slikt.

En av besteforeldrene til våre barn er helt motsatt, frenetisk opptatt av rettferdighet overfor barn og barnebarn. H*n ble nemlig utsatt for forskjellsbehandling som barn og det sverget vedkommende på å aldri gjøre selv.

Jeg håper jeg blir slik, selv om det antagelig er anstrengende å veie alt på vekt.

[Knotten]

Synes dere problematiserer fælt jeg. Jeg hadde kjempesnille besteforeldre som jeg var svært glad i da jeg vokste opp, men de "passet" meg og søsknene mine aldri, verken dager eller helger eller ferier. Vi besøkte dem sammen som familie. Mine besteforeldre hadde mange barnebarn (15-20) og det var egentlig stor forskjellsbehandling, noe som var helt naturlig. De aller eldste var mest sammen med dem, jeg som var blant de yngste var ikke, og kjente dem nok ikke like godt. Jeg føler og følte at det var helt naturlig, og ikke at jeg har gått glipp av noe stort, ikke at besteforeldrene mine var mer glad i mine eldre søskenbarn eller at jeg ble snytt for verdifull alenetid med dem. Alle kan ikke være like mye sammen med alle når familien er stor. Selv har jeg ynglingstanter/og onkler.

Selv ønsker jeg minimal innblanding fra mine foreldre og svigerforeldre i det daglige, det betyr ikke at vi ikke besøker dem/får besøk ofte og at mine barn ikke vil bli kjent med dem. Å være barnevakt/avlastning er ikke besteforeldres ansvar, og som foreldre må man bare innse at ikke alle andre elsker å tilbringe en masse tid med våre barn, selvom det er familie. (enn hvor uforståelig det virker). Ikke bli såra for slikt.

Barnevakt ordner vi mellom venner, da blir det en gjensidighet med det, og ferier har vi sammen med barna (gjerne hos bestemor og bestefar)

Jeg er liksom grunnleggende uenig med deg, jeg da.

Har man satt barn til verden , så er man i familie livet ut. Å være i familie forplikter!

Man gir og tar etter evne. I noen livsfaser er det naturlig å ta mer enn man gir, i andre livsfaser er det omvendt.

Er man glad i et menneske, ønsker man at det mennesket skal ha det bra. Om man ser at barnet sitt er dønn utslitt av nattevåk, syke unger, jobb og hva det nå er, hvorfor vil man da ikke hjelpe til?? Det klarer jeg ikke å skjønne, jeg!

Om ei venninne er skit-sliten så tilbyr jeg å ha ungene en ettermiddag eller natt, bare fordi jeg bryr meg om henne og fordi jeg liker å omgås ungene hennes.

Hvorfor skal en ikke ha det slik i en familie? Det betyr vel bare at man bryr seg om hverandre, vil nå jeg si!

[Gjest Persille]

Noe har slått meg gjennom alle disse innleggene...

Det "dere" som oftest klager på er at bestemor gjør forskjell på barnebarna - der datters barn blir forfordelt sønnens barn...

Tar jeg feil?

Om jeg ikke gjør det, kan det ha noe med forholdet mor/datter - mor/sønn å gjøre?

At vi som jenter involverer mødrene våre mer enn våre menn gjør - og på den måten egentlig forårsaker av våre svigrinner blir gretne på sine svigermødre (les våre mødre)?

Eller er jeg helt på jordet nå?

Jeg har alltid hatt (og har) et nært forhold til mamma - noe mine kjærester gjennom tidene ikke har hatt. Søstrene deres derimot har som oftest nærere bånd til foreldrene sine. Konsekvensen av dette er jo at jeg konsekvent "bruker" mamma når det er noe - fremfor eks-svigers (som jeg forøvrig ikke kommer overens med - så hadde ikke spurt dem uansett), for det anser jeg som pappaens oppgave å "vedlikeholde".

Mulig dette er helt fjernt, men det kan se sånn ut...

[mariaflyfly]

Jeg er liksom grunnleggende uenig med deg, jeg da.

Har man satt barn til verden , så er man i familie livet ut. Å være i familie forplikter!

Man gir og tar etter evne. I noen livsfaser er det naturlig å ta mer enn man gir, i andre livsfaser er det omvendt.

Er man glad i et menneske, ønsker man at det mennesket skal ha det bra. Om man ser at barnet sitt er dønn utslitt av nattevåk, syke unger, jobb og hva det nå er, hvorfor vil man da ikke hjelpe til?? Det klarer jeg ikke å skjønne, jeg!

Om ei venninne er skit-sliten så tilbyr jeg å ha ungene en ettermiddag eller natt, bare fordi jeg bryr meg om henne og fordi jeg liker å omgås ungene hennes.

Hvorfor skal en ikke ha det slik i en familie? Det betyr vel bare at man bryr seg om hverandre, vil nå jeg si!

Jeg er helt enig. Du svarte noe lignende før i dag også. Da jeg leste det, tenkte jeg at du sikkert hadde svart like fornuftig som jeg synes selv jeg gjorde i denne tråden i går :

http://www.doktoronline.no/section/nosection?action=gotomsg&left=%2Fforum%2F6%2F1749.ipg%3Fview%3Dthread%26thread%3D2701455&right=%2Fforum%2Fbin%2Fshow.wa%3Fmsgid%3D2701455

[Gjest Anne Gro (30)]

Jeg er liksom grunnleggende uenig med deg, jeg da.

Har man satt barn til verden , så er man i familie livet ut. Å være i familie forplikter!

Man gir og tar etter evne. I noen livsfaser er det naturlig å ta mer enn man gir, i andre livsfaser er det omvendt.

Er man glad i et menneske, ønsker man at det mennesket skal ha det bra. Om man ser at barnet sitt er dønn utslitt av nattevåk, syke unger, jobb og hva det nå er, hvorfor vil man da ikke hjelpe til?? Det klarer jeg ikke å skjønne, jeg!

Om ei venninne er skit-sliten så tilbyr jeg å ha ungene en ettermiddag eller natt, bare fordi jeg bryr meg om henne og fordi jeg liker å omgås ungene hennes.

Hvorfor skal en ikke ha det slik i en familie? Det betyr vel bare at man bryr seg om hverandre, vil nå jeg si!

Jeg mener vel det at i livsfasen (småbarns)foreldre er det naturlig å yte alt for barna sine, som besteforeldre er det tid for å motta mest. F.eks. hyggelig samvær med barnabarna uten for mye ansvar og forpliktelser.

Selvfølgelig bør man hjelpe folk i familien/barna sine hvis de virkelig sliter, men hente i barnehagen- ordninger, regelmessige ferier osv. er da ikke blant dette. Jeg mener ikke at man ikke skal stille opp hvis noen er alvorlig syke, eller at besteforeldre ikke skal være mye tilstede hvis de (og foreldrene) ønsker det, bare at det ikke er noe å klage over hvis det ikke alltid er slik.

Jeg bryr meg om niesene mine selv om jeg aldri har hatt dem her på ferie alene.

[Gjest efoll]

Jeg er liksom grunnleggende uenig med deg, jeg da.

Har man satt barn til verden , så er man i familie livet ut. Å være i familie forplikter!

Man gir og tar etter evne. I noen livsfaser er det naturlig å ta mer enn man gir, i andre livsfaser er det omvendt.

Er man glad i et menneske, ønsker man at det mennesket skal ha det bra. Om man ser at barnet sitt er dønn utslitt av nattevåk, syke unger, jobb og hva det nå er, hvorfor vil man da ikke hjelpe til?? Det klarer jeg ikke å skjønne, jeg!

Om ei venninne er skit-sliten så tilbyr jeg å ha ungene en ettermiddag eller natt, bare fordi jeg bryr meg om henne og fordi jeg liker å omgås ungene hennes.

Hvorfor skal en ikke ha det slik i en familie? Det betyr vel bare at man bryr seg om hverandre, vil nå jeg si!

Jeg er veldig enig med deg. Jeg elsker barna mine, og hvis de får barn selv, vil jeg gjøre det jeg kan for å stille opp. Hvis jeg er frisk nok, og det håper jeg!

[Gjest efoll]

Er det ikke en grunn til at hun er førtidspensjonert da?

Jeg kjenner ikke alle grunnene, tror det er sammensatt. Men jeg tipper hun var lei av jobben, utbrent etc. Men hun er sprek, trener flere ganger i uka, reiser på masse ferieturer etc.

Og det er jeg veldig glad for, jeg skulle bare ønske meg bittelitt mer engasjement....Men så er det jo flere barnebarn og sikkert vanskelig å gi likt til alle. Men den minste burde få lov til å være litt alene med besteforeldre, han også...?

[Gjest efoll]

Noe har slått meg gjennom alle disse innleggene...

Det "dere" som oftest klager på er at bestemor gjør forskjell på barnebarna - der datters barn blir forfordelt sønnens barn...

Tar jeg feil?

Om jeg ikke gjør det, kan det ha noe med forholdet mor/datter - mor/sønn å gjøre?

At vi som jenter involverer mødrene våre mer enn våre menn gjør - og på den måten egentlig forårsaker av våre svigrinner blir gretne på sine svigermødre (les våre mødre)?

Eller er jeg helt på jordet nå?

Jeg har alltid hatt (og har) et nært forhold til mamma - noe mine kjærester gjennom tidene ikke har hatt. Søstrene deres derimot har som oftest nærere bånd til foreldrene sine. Konsekvensen av dette er jo at jeg konsekvent "bruker" mamma når det er noe - fremfor eks-svigers (som jeg forøvrig ikke kommer overens med - så hadde ikke spurt dem uansett), for det anser jeg som pappaens oppgave å "vedlikeholde".

Mulig dette er helt fjernt, men det kan se sånn ut...

Det stemmer ikke hos oss. Her er det slik at de eldste barnebarna prioriteres, altså de som ble født først. Og gjerne jentene. Spiller ingen rolle om det er datterdatter eller sønnedatter.

synes det er synd at de eldste får mest, de fikk også mest tid med besteforeldre da de var små. Så får de det når de blir store, også....

Men jeg syter sikkert, og er misunnelig og dum....

[Knotten]

Jeg er helt enig. Du svarte noe lignende før i dag også. Da jeg leste det, tenkte jeg at du sikkert hadde svart like fornuftig som jeg synes selv jeg gjorde i denne tråden i går :

http://www.doktoronline.no/section/nosection?action=gotomsg&left=%2Fforum%2F6%2F1749.ipg%3Fview%3Dthread%26thread%3D2701455&right=%2Fforum%2Fbin%2Fshow.wa%3Fmsgid%3D2701455

Jada, jeg kunne ha skrevet det innlegget du skrev der.

Jeg var også en sånn besteforeldre-hjelper. Da min mormor ble alvorlig syk stelte jeg for dem begge, handlet, vasket osv.

Min bestefar hadde fast treff med gamlekara (!!) på kafèen i byen hver formiddag. Etterhvert som han ikke klarte det selv, kjørte jeg han dit et par ganger i uka. Glemmer aldri de treffene. De sa det selv at de satt der og jugde og prata, og jeg fikk høre den ene røverhistorien etter den andre Jeg studerte og hadde det noe fleksibelt, så det lot seg gjennomføre.

Da Mormor døde var jeg hos bestefar i allefall tre ganger hver uke, kjørte han på treff, handlet, vasket og annet forefallende.

Da han ble syk, var det jeg som kjørte til legen, snakket med hjemmesykepleien og ordnet alt praktisk.

Jeg var hos min farmor og farfar like mye og hjalp dem med det som trengtes.

Jeg hadde anledning og da skulle det bare mangle.

Alle fire ble syke og døde i løpet av 4 år, så det var litt å henge fingrene i på den tiden (i tillegg til studier), men jammen er jeg så utrolig takknemlig for at jeg kunne gjøre nettopp det.

For meg handler det nemlig ikke om å kreve tjenester av sin nære familie, men å hjelpe den som trenger hjelp er en naturlig del av å være nettopp NÆRE!

Vi kunne nok ha litt å snakke om, for her tror jeg vi er veldig enige

[Gjest Persille]

Det stemmer ikke hos oss. Her er det slik at de eldste barnebarna prioriteres, altså de som ble født først. Og gjerne jentene. Spiller ingen rolle om det er datterdatter eller sønnedatter.

synes det er synd at de eldste får mest, de fikk også mest tid med besteforeldre da de var små. Så får de det når de blir store, også....

Men jeg syter sikkert, og er misunnelig og dum....

Jeg sier verken at du syter eller er dum - og det var en helt uoffisiell teori...

Kanksje det er sånn at man har mest tid til de eldste - på samme måte som vi foreldre har? Man ser jo gjerne at første barnet har flotte album, alle tegningene inntakt i perm, alle klær i pene esker på loftet osv. - mens nestemann er det litt så som så med. Mener ikke at vi gjør en dårligere jobb med barn to pg tre - men tiden blir jo knappere.

Det er egentlig logisk; ett barnebarn får et visst antall timer - med fem barnebarn ville det antallet timer til alle bli eneste geskjeft, derfor blir det mindre og mindre etterhvert som antallet barnebarn øker. Eller?

[Gjest efoll]

Jeg sier verken at du syter eller er dum - og det var en helt uoffisiell teori...

Kanksje det er sånn at man har mest tid til de eldste - på samme måte som vi foreldre har? Man ser jo gjerne at første barnet har flotte album, alle tegningene inntakt i perm, alle klær i pene esker på loftet osv. - mens nestemann er det litt så som så med. Mener ikke at vi gjør en dårligere jobb med barn to pg tre - men tiden blir jo knappere.

Det er egentlig logisk; ett barnebarn får et visst antall timer - med fem barnebarn ville det antallet timer til alle bli eneste geskjeft, derfor blir det mindre og mindre etterhvert som antallet barnebarn øker. Eller?

Jo, jeg skjønner at de første får mer oppmerksomhet når de er alene (altså før de senere er født). Men etterpå må vel alle få ca. likt? sånn at ikke det fortsetter, fordi besteforeldrene "kjenner dem best"?