Besteforeldre, igjen

[Knotten]

Jeg er veldig enig med deg. Jeg elsker barna mine, og hvis de får barn selv, vil jeg gjøre det jeg kan for å stille opp. Hvis jeg er frisk nok, og det håper jeg!

Sånn tenker jeg også, og håper for guds skyld jeg ikke føler meg "ferdig" og bare ønsker å prioritere meg selv!

[Gjest Persille]

Jo, jeg skjønner at de første får mer oppmerksomhet når de er alene (altså før de senere er født). Men etterpå må vel alle få ca. likt? sånn at ikke det fortsetter, fordi besteforeldrene "kjenner dem best"?

Jeg er enig i teorien - men du vet hvordan det er...

Enkelte barn, søsken, kusiner, besteforeldre, etc har man et bedre forhold til enn andre - og det er kanskje ikke så lett å endre på?

Jeg har aldri vært i situasjonen, så jeg vet ikke selv, men klarer liksom ikke tenke meg at de gjør dette av ren ondhet....

[flisa]

Jeg kjenner ikke alle grunnene, tror det er sammensatt. Men jeg tipper hun var lei av jobben, utbrent etc. Men hun er sprek, trener flere ganger i uka, reiser på masse ferieturer etc.

Og det er jeg veldig glad for, jeg skulle bare ønske meg bittelitt mer engasjement....Men så er det jo flere barnebarn og sikkert vanskelig å gi likt til alle. Men den minste burde få lov til å være litt alene med besteforeldre, han også...?

Godt jeg har bare ett barnebarn enda - ille nok å skulle behandle ungene likt syns jeg.

[snø]

Skjønner at vi er veldig godt stilt når det gjelder besteforeldre som stiller opp :-)

Besteforeldre på begge sider stiller opp som barnevakt når vi trenger det (som ikke er så ofte, egentlig). Og besteforeldre på begge sider ber på eget initiativ om å få låne barnabarna. Denne uka er feks Bella på hyttetur med mormor fra mandag til torsdag.

Vi er faktisk litt restriktive med å låne henne bort i helger. Iom at vi begge jobber 100% er helgene ganske mye verd. Litt lettere å låne bort i uka da. Selv om jeg synes at fire dager er alt for lenge da... for min del - Bella har det storveis :-))

Vi innser at vi er veldig, veldig heldige med våre besteforeldre, og forsøker å ikke utnytte det for mye. Begge settene med besteforeldre er jo i full jobb og har et liv utenom livet som besteforeldre.

Jeg har i alle fall ingen grunn til å klage - tvert i mot :-)

Beste hilsen fra

[mariaflyfly]

Jada, jeg kunne ha skrevet det innlegget du skrev der.

Jeg var også en sånn besteforeldre-hjelper. Da min mormor ble alvorlig syk stelte jeg for dem begge, handlet, vasket osv.

Min bestefar hadde fast treff med gamlekara (!!) på kafèen i byen hver formiddag. Etterhvert som han ikke klarte det selv, kjørte jeg han dit et par ganger i uka. Glemmer aldri de treffene. De sa det selv at de satt der og jugde og prata, og jeg fikk høre den ene røverhistorien etter den andre Jeg studerte og hadde det noe fleksibelt, så det lot seg gjennomføre.

Da Mormor døde var jeg hos bestefar i allefall tre ganger hver uke, kjørte han på treff, handlet, vasket og annet forefallende.

Da han ble syk, var det jeg som kjørte til legen, snakket med hjemmesykepleien og ordnet alt praktisk.

Jeg var hos min farmor og farfar like mye og hjalp dem med det som trengtes.

Jeg hadde anledning og da skulle det bare mangle.

Alle fire ble syke og døde i løpet av 4 år, så det var litt å henge fingrene i på den tiden (i tillegg til studier), men jammen er jeg så utrolig takknemlig for at jeg kunne gjøre nettopp det.

For meg handler det nemlig ikke om å kreve tjenester av sin nære familie, men å hjelpe den som trenger hjelp er en naturlig del av å være nettopp NÆRE!

Vi kunne nok ha litt å snakke om, for her tror jeg vi er veldig enige

Jeg tror du er en bra dame.

[Knotten]

Jeg tror du er en bra dame.

Takk i like måte Godt med litt sånn skryt oss i mellom, er det ikke

[flisa]

Noe har slått meg gjennom alle disse innleggene...

Det "dere" som oftest klager på er at bestemor gjør forskjell på barnebarna - der datters barn blir forfordelt sønnens barn...

Tar jeg feil?

Om jeg ikke gjør det, kan det ha noe med forholdet mor/datter - mor/sønn å gjøre?

At vi som jenter involverer mødrene våre mer enn våre menn gjør - og på den måten egentlig forårsaker av våre svigrinner blir gretne på sine svigermødre (les våre mødre)?

Eller er jeg helt på jordet nå?

Jeg har alltid hatt (og har) et nært forhold til mamma - noe mine kjærester gjennom tidene ikke har hatt. Søstrene deres derimot har som oftest nærere bånd til foreldrene sine. Konsekvensen av dette er jo at jeg konsekvent "bruker" mamma når det er noe - fremfor eks-svigers (som jeg forøvrig ikke kommer overens med - så hadde ikke spurt dem uansett), for det anser jeg som pappaens oppgave å "vedlikeholde".

Mulig dette er helt fjernt, men det kan se sånn ut...

Sånn er det serru :-) og jeg har bare jenter

[mariaflyfly]

Takk i like måte Godt med litt sånn skryt oss i mellom, er det ikke

Definitivt.

[Gjest jeg tror ikke alle klarer det i praksis...]

Jeg er liksom grunnleggende uenig med deg, jeg da.

Har man satt barn til verden , så er man i familie livet ut. Å være i familie forplikter!

Man gir og tar etter evne. I noen livsfaser er det naturlig å ta mer enn man gir, i andre livsfaser er det omvendt.

Er man glad i et menneske, ønsker man at det mennesket skal ha det bra. Om man ser at barnet sitt er dønn utslitt av nattevåk, syke unger, jobb og hva det nå er, hvorfor vil man da ikke hjelpe til?? Det klarer jeg ikke å skjønne, jeg!

Om ei venninne er skit-sliten så tilbyr jeg å ha ungene en ettermiddag eller natt, bare fordi jeg bryr meg om henne og fordi jeg liker å omgås ungene hennes.

Hvorfor skal en ikke ha det slik i en familie? Det betyr vel bare at man bryr seg om hverandre, vil nå jeg si!

Tenk deg følgende familieforhold:

Du har tre barn og dine barn får 2-3 barn hver senere.

Da har du plutselig opptil 9 barn som skal passes. Hvor mange dager kan dette ta i løpet av en måned? Hvor mye fritid vil du selv få som mormor hvis du alltid skal være barnevakt?

Det blir ikke mye tid tilbake. Tanken er god, men det er vanskelig å få dette til i praksis. Og mange eldre mennesker elsker å reise for kanskje første gang i sitt liv og gjøre som dem vil. Er ikke dette en tanke som også tiltaler alle dere som sier så kjekt at dere skal stille opp ofte når dere blir gamle?

Dette svaret er ikke bare til deg, men til generellt flere her inne med meget bastante meninger om å stille opp.

[flisa]

Sånn tenker jeg også, og håper for guds skyld jeg ikke føler meg "ferdig" og bare ønsker å prioritere meg selv!

Jeg føler veldig at jeg vil være ferdig med unger. Jeg ble mormor da minsten var 5 år - sånn hadde min mor det også - vi er yrkesaktive og har mange interesser. Det er ikke da man IKKE skal tenke på seg selv heller - når minstemann omsider smører brødskiva si sjøl. Når man ble husmor som 17-åring og alltid har stått på for andre - så må det være lov å bruke den lille fritiden man har til å være bare voksen dame-mann

Det unner jeg moren min - og meg selv. Jeg er nok mer barnevakt enn de fleste - da hun er vokst opp her - omtrent, barnebarnet -men hun er mer som en i søskenflokken.

Noen ganger skulle jeg ønske at alt gikk saktere og at jeg hadde bedre tid....)

[Gjest ikke signatur]

Moren min passer aldri barna alene. Faren min passer dem gjerne. Han kan sitte barnevakt mens jeg ikke kan spørre moren min om det.

[Motiva]

Jeg er liksom grunnleggende uenig med deg, jeg da.

Har man satt barn til verden , så er man i familie livet ut. Å være i familie forplikter!

Man gir og tar etter evne. I noen livsfaser er det naturlig å ta mer enn man gir, i andre livsfaser er det omvendt.

Er man glad i et menneske, ønsker man at det mennesket skal ha det bra. Om man ser at barnet sitt er dønn utslitt av nattevåk, syke unger, jobb og hva det nå er, hvorfor vil man da ikke hjelpe til?? Det klarer jeg ikke å skjønne, jeg!

Om ei venninne er skit-sliten så tilbyr jeg å ha ungene en ettermiddag eller natt, bare fordi jeg bryr meg om henne og fordi jeg liker å omgås ungene hennes.

Hvorfor skal en ikke ha det slik i en familie? Det betyr vel bare at man bryr seg om hverandre, vil nå jeg si!

Er SÅ enig med deg. Man gir og tar etter evne i forskjellige faser. Det værste med disse besteforeldrene som aldri har tid til barnebarna er at de 10-15 år senere sitter og syter og klager for at ingen noengang kommer for å besøke dem. Slik man sår, slik høster man!

Jeg synes det er rart når folk mener at de har jo hatt sin tid med små unger og må få slippe å ha det en gang til. Akkurat som om man skulle si til sine eldre, syke slektninger at "vi får også vår tid med alderdom og sykdom, så vi har ikke lyst til å hjelpe dere nå"

[Gjest Persille]

Sånn er det serru :-) og jeg har bare jenter

Jeg og!

Like greit det, så slipper vi at svigerdøtrene beskylder oss for å være selvsentrerte og forskjellsbehandlende

[....AV]

Jeg er liksom grunnleggende uenig med deg, jeg da.

Har man satt barn til verden , så er man i familie livet ut. Å være i familie forplikter!

Man gir og tar etter evne. I noen livsfaser er det naturlig å ta mer enn man gir, i andre livsfaser er det omvendt.

Er man glad i et menneske, ønsker man at det mennesket skal ha det bra. Om man ser at barnet sitt er dønn utslitt av nattevåk, syke unger, jobb og hva det nå er, hvorfor vil man da ikke hjelpe til?? Det klarer jeg ikke å skjønne, jeg!

Om ei venninne er skit-sliten så tilbyr jeg å ha ungene en ettermiddag eller natt, bare fordi jeg bryr meg om henne og fordi jeg liker å omgås ungene hennes.

Hvorfor skal en ikke ha det slik i en familie? Det betyr vel bare at man bryr seg om hverandre, vil nå jeg si!

De fleste er jo ikke dønn utslitte av ungene sine hele tiden. Her snakkes det vel mest om avlastning i hverdagen, ikke unntaksvis fordi småbarnsforeldrene holder på å knekke sammen.

Når barna har blitt voksne, tar de egne valg og må ta ansvar for sine handlinger. Setter man barn til verden, må man kunne ta seg av dem selv, og kan ikke kreve at andre skal stille opp for en synes jeg. Mine foreldre stiller opp hvis vi spør, det samme gjør svigerfar. Men alle er i full jobb og jeg ser at de trenger fritiden sin til å slappe av. Derfor spør vi ikke om barnevakt uten at vi virkelig trenger det.

[Gjest Mom33]

Vi har ingen hjelp fra noen av besteforeldrene, verken for timer eller noe annet.

Men det jeg har tenkt litt på, er hvorfor besteforeldre opptrer så ulikt overfor barnebarna - det er jo tydeligvis noe som opptar veldig mange.

Jeg var første barnebarnet på mors side, vi bodde der mine første leveår og jeg ble en desidert favoritt. Jeg husker ikke annet enn at jeg var mye hos bestemor og bestefar (senere bare bestemor). Det kom mange barnebarn etter hvert, min søster er yngst av til sammen 8 stk.

Jeg tenkte ikke så mye på det da, men jeg vet jo at ingen av de andre fikk så mye tid hos bestemor og bestefar som meg. Min søster har aldri vært der alene, mens jeg i perioder mer eller mindre bodde der. Hvorfor? Jeg vet også nå, i voksen alder har både tanter/onkler og søskenbarn fortalt det, at de opplevde dette som veldig urettferdig.

Jeg tror det er to ting som virker inn på forholdet besteforeldre/barnebarn. Det ene er alder/helse på besteforeldrene. Mine var veldig unge da jeg kom, men ingen var yrkesaktive. Min mor var alene med meg, så jeg tror de så det som sin plikt å hjelpe til.

Det andre er hvor mye jobb det er med barnebarna. Noen barn er enkle å ha med å gjøre, andre krever mer av sine omgivelser. Jeg var et veldig enkelt barn etter hvert, svært selvstendig og "stor" for alderen. Mitt jevnaldrende søskenbarn var stikk motsatt, utrolig krevende både mht aktivitet, sær i matveien osv. Jeg tror faktisk ikke bestemor og bestefar orket å ha henne så mye av den grunn!

Også tror jeg jo, som Persille (?) sier, at døtrenes barn ofte blir prioritert høyere enn sønnenes.

Når det er sagt, så klarer vi oss greit uten besteforeldre vi, men gud så deilig det hadde vært å kunne sove utpå en søndagsmorgen sammen...

[Knotten]

Er SÅ enig med deg. Man gir og tar etter evne i forskjellige faser. Det værste med disse besteforeldrene som aldri har tid til barnebarna er at de 10-15 år senere sitter og syter og klager for at ingen noengang kommer for å besøke dem. Slik man sår, slik høster man!

Jeg synes det er rart når folk mener at de har jo hatt sin tid med små unger og må få slippe å ha det en gang til. Akkurat som om man skulle si til sine eldre, syke slektninger at "vi får også vår tid med alderdom og sykdom, så vi har ikke lyst til å hjelpe dere nå"

Nettopp!

[Knotten]

Tenk deg følgende familieforhold:

Du har tre barn og dine barn får 2-3 barn hver senere.

Da har du plutselig opptil 9 barn som skal passes. Hvor mange dager kan dette ta i løpet av en måned? Hvor mye fritid vil du selv få som mormor hvis du alltid skal være barnevakt?

Det blir ikke mye tid tilbake. Tanken er god, men det er vanskelig å få dette til i praksis. Og mange eldre mennesker elsker å reise for kanskje første gang i sitt liv og gjøre som dem vil. Er ikke dette en tanke som også tiltaler alle dere som sier så kjekt at dere skal stille opp ofte når dere blir gamle?

Dette svaret er ikke bare til deg, men til generellt flere her inne med meget bastante meninger om å stille opp.

Jeg synes ikke vi har noen rett til å _kreve_ besteforeldrenes interesse, barnevakt, avlastning eller annen hjelp.

Noe ganske annet er innstillingen; "Jeg er ferdig med dette, nå er det MITT liv som teller."

Jeg klarer bare ikke forstå at man kan havne i den stemningen. NOE tid må man vel kunne "ofre" for familien?

[Knotten]

Jeg føler veldig at jeg vil være ferdig med unger. Jeg ble mormor da minsten var 5 år - sånn hadde min mor det også - vi er yrkesaktive og har mange interesser. Det er ikke da man IKKE skal tenke på seg selv heller - når minstemann omsider smører brødskiva si sjøl. Når man ble husmor som 17-åring og alltid har stått på for andre - så må det være lov å bruke den lille fritiden man har til å være bare voksen dame-mann

Det unner jeg moren min - og meg selv. Jeg er nok mer barnevakt enn de fleste - da hun er vokst opp her - omtrent, barnebarnet -men hun er mer som en i søskenflokken.

Noen ganger skulle jeg ønske at alt gikk saktere og at jeg hadde bedre tid....)

Du bruker da tid på barnebarn og familie, flisa??! Det er jo nettopp slik interesse du har som mange etterlyser!

[Knotten]

De fleste er jo ikke dønn utslitte av ungene sine hele tiden. Her snakkes det vel mest om avlastning i hverdagen, ikke unntaksvis fordi småbarnsforeldrene holder på å knekke sammen.

Når barna har blitt voksne, tar de egne valg og må ta ansvar for sine handlinger. Setter man barn til verden, må man kunne ta seg av dem selv, og kan ikke kreve at andre skal stille opp for en synes jeg. Mine foreldre stiller opp hvis vi spør, det samme gjør svigerfar. Men alle er i full jobb og jeg ser at de trenger fritiden sin til å slappe av. Derfor spør vi ikke om barnevakt uten at vi virkelig trenger det.

Jeg ble nok veldig skjemt bort som liten, for jeg var mye hos mine besteforeldre på begge sider, og jeg elsket det!

Hos mormor var jeg i "byen", det var spennende!

Hos farmor var jeg på en gård med forskjellige dyr og gjøremål. Farmor hadde etterhvert 19 barnebarn og noen oldebarn, men man kunen aldri merke om hun hadde favoritter. Vi følte oss så velkomne til enhver tid.

Jeg ønsker at mine unger skal ha et slikt forhold til sine besteforeldre som jeg hadde til mine. Det ga en enorm ballast å ha med seg i livet.

Dessuten så stilte jeg opp veldig mye for dem alle da de ble syke og trengte hjelp, ikke fordi meg måtte men fordi jeg var så glad i dem alle at jeg gjerne ville.

Jeg tror det er denne genuine interessen for sine barnebarn mange savner, ikke nødvendigvis avlastning eller hjelp.

Om mine foreldre eller svigerforeldre en gang i mellom foreslår å ta med ungene på noe, så gir det meg et deilig og uventet pusterom, men jeg forventer og krever ikke noe. Jeg vet å sette pris på dem slik de er og jeg trives veldig godt med min egen, lille familie

[tussetrollet]

Hos oss er eldstegutten første barnebarnet på begge sider, og lillebror er nr 3 på min side, og nr 4 på samboerns side. Alle barnebarna blir behandlet likt hos alle 4 besteforeldre.

Mens da jeg vokste opp opplevde jeg forskjellsbehandling hos farmor/farfar. jeg og søsteren min var eneste barnebarna på moren min sin side. De bodde 3 timer unna, men mormor stilte alltid opp. (morfar var den første tiden i jobb, senere var han også med). Der følte vi oss alltid velkomne.

Hos farmor/farfar ble søskenbarna mine tydelig favoriserte. De fikk penger mens vi så på, de fikk klær og mye mer, de hadde egne rom (bodde 10 min unna) mens vi fikk en stygg billig pyntegjenstad ol til bursdager og jul.

Både jeg og søsteren min opplevde dette veldig sårende.

Heldigvis har vi ikke dette problemet med mine foreldre og svigerforeldre. Guttene våre er på overnattinger og fryder seg av glede hver gang de besøker besteforeldrene, eller de kommer på besøk. Det er heller ikke noe "kjøpepress" blant besteforeldrene, som at den ene MÅ kjøpe den dyreste og fineste gaven. Våre foreldre har spleiset på gaver til barna, nå nettopp fikk de barnehagesekker av de.