Sinna 4-åring

[Gjest mammaen til Jeckyll & Hyde]

Dette er vel et tema som vi aldri får nok svar på )

Jeg har en jente som blir fire år om to uker.

Hun er en selvstendig,harmonisk og kosete jente. I sommer har hun begynt med noen sinneanfall som er vanskelig å takle.

Noen ganger skjønner vi hva som trigger det, andre ganger ikke. Det kan være at hun går sist inn døren, at hun må vaske hender sist, at hun ikke får låne gameboyen til storebror på åtte.

Vi prøver å la henne komme "først" enkelte ganger, men at hun også må vente på tur.

Hun har verdens snilleste storebror som faktisk låner bort gameboyen sin til lillesøster, men hun må også akseptere ett nei.

Alt ligger jo til rette for at hun ikke skal bli så sint.

Men sinne er at den typen hvor hun noen ganger slår (seg selv eller en annen, helst meg) Hun står og hopper av sinne. Hun skriker, hun tar sats for å få mest mulig lyd. Hun gråter, men det er av sinne.

Det går ikke an å snakke med henne. Det går ikke an å kose henne. Det går ikke an å true. Hun hører absolutt ingenting.

Det eneste som fungerer av og til er å løfte henne ut av situasjonen til et annet sted. Da hender det hun "snapper" ut av det.

I dag morges prøvde jeg å holde henne rolig men hardt til deg gav seg. Det fungerte også faktisk.

Hun viser ikke tegn til anger e.l. når det er ferdig. Det er akkurat som om hun ikke selv vet hvor sint hun har vært.

En ting til er at hun våkner om natten og hyler. Hun må som regel tisse eller er tørst eller noe.

Jeg prøver å få henne til å si i fra istedenfor å bare hyle.

Hun hyler også om morgenen fremfor bare å stå opp eller rope på meg. (Hun har en seng som hun fint kommer ut av.)

Regner med at det er en periode som hun er inne i akkurat nå, men er litt sliten. Har dere noen andre tips til hvordan takle jeckyll/hyde situasjonen?

[Gjest Mom33]

Som å lese om vår 4-åring...!

Det som virker for oss har vært (det begynner nemlig å gå over - langt mellom hvert anfall nå, ja!) å snakke mye om sinne hennes når hun ikke har vært sint, fortelle hvordan vi reagerer (at vi blir lei oss osv.), at det ikke er lov å slå selv om man blir sint osv.

Videre: Når disse anfallene kom, bar vi henne hylende, sparkende og skrikende ut på rommet sitt. Ikke fordi hun skulle straffes så hardt, men fordi hun der kunne roe seg. Etter hvert sprang hun dit av seg selv (gjør det enda) når hun blir illsint. Prøver ikke å snakke til henne mens det står på.

Videre har ros vært veldig viktig. Hun er storesøster, og vi roser uhemmet når hun gjør noe hyggelig for veslesøster, roser når hun hører etter uten masing (masing i spesielle situasjoner kunne gjerne utløse sinneanfall), forteller hvor glade vi er for å ha fått så stor og flink jente osv. Det har fungert veldig godt.

Det er nok en fase som de aller fleste skal gjennom, men man ønsker jo å gjøre fasen så kort som mulig...

[Gjest mammaen til Jeckyll & Hyde]

Som å lese om vår 4-åring...!

Det som virker for oss har vært (det begynner nemlig å gå over - langt mellom hvert anfall nå, ja!) å snakke mye om sinne hennes når hun ikke har vært sint, fortelle hvordan vi reagerer (at vi blir lei oss osv.), at det ikke er lov å slå selv om man blir sint osv.

Videre: Når disse anfallene kom, bar vi henne hylende, sparkende og skrikende ut på rommet sitt. Ikke fordi hun skulle straffes så hardt, men fordi hun der kunne roe seg. Etter hvert sprang hun dit av seg selv (gjør det enda) når hun blir illsint. Prøver ikke å snakke til henne mens det står på.

Videre har ros vært veldig viktig. Hun er storesøster, og vi roser uhemmet når hun gjør noe hyggelig for veslesøster, roser når hun hører etter uten masing (masing i spesielle situasjoner kunne gjerne utløse sinneanfall), forteller hvor glade vi er for å ha fått så stor og flink jente osv. Det har fungert veldig godt.

Det er nok en fase som de aller fleste skal gjennom, men man ønsker jo å gjøre fasen så kort som mulig...

Takk! Vi gjør akkurat det vi også; snakker mer om hvor glade vi er når hun er blid enn om hvor dumt det er når hun er sint.

Godt å høre at det roer seg. Er nesten litt skremmende nå, spesielt når storebror har hatt ett sinneanfall i hele sitt liv.

[Lillemus]

Husets straks-5-åring tiltet forleden kveld. Husker ikke hva det var, antagelig var det noe hun "skulle bare" før tannpussen, hun er ekspert på det.

Hun tiltet fullstendig! Hylte og skrek, sparket og slo, beit og klønet! Til slutt ga jeg opp, jeg prøvde å holde henne inntil meg til hun roet seg ned, men det funket ikke så jeg lot henne sitte i fred og hyle.

Etterpå kom hun bort til meg, ga meg en klem og ba om unnskyldning og sa hun hadde vært så trøtt. Stakkar liten. )

[Gjest Mom33]

Takk! Vi gjør akkurat det vi også; snakker mer om hvor glade vi er når hun er blid enn om hvor dumt det er når hun er sint.

Godt å høre at det roer seg. Er nesten litt skremmende nå, spesielt når storebror har hatt ett sinneanfall i hele sitt liv.

Første gangen ble vi helt perpleks, vi, og skjønte knapt nok at det var vår milde, søte jente som klarte å bli SÅ sint. He-he.

Man venner seg til alt, og når vi har funnet måten å takle det på så går det greiere.

Og som sagt, nå er hun 4 1/2 år, og det er mye lengre mellom hvert anfall. I barnehagen har hun blitt rene engelen, sier de ansatte, og det er godt å høre. Dessuten må hun ha mye "sterkere" grunner nå for å bli så sint, hun skjønner mer av dynamikken i sitt litt samfunn og fyker ikke opp for den minste lille ting.

Det ordner seg nok - mye ros er viktig!

[Gjest mammaen til Jeckyll &Hyde]

Første gangen ble vi helt perpleks, vi, og skjønte knapt nok at det var vår milde, søte jente som klarte å bli SÅ sint. He-he.

Man venner seg til alt, og når vi har funnet måten å takle det på så går det greiere.

Og som sagt, nå er hun 4 1/2 år, og det er mye lengre mellom hvert anfall. I barnehagen har hun blitt rene engelen, sier de ansatte, og det er godt å høre. Dessuten må hun ha mye "sterkere" grunner nå for å bli så sint, hun skjønner mer av dynamikken i sitt litt samfunn og fyker ikke opp for den minste lille ting.

Det ordner seg nok - mye ros er viktig!

Det er nok jeg som får lide mest også pappaen da. I bhg skjønner de ikke hva jeg snakker om. Der er hun bare grei. Nei, jeg får holde ut og rose mye. Av og til har jeg også lyst til å skrike høyt og trampe i gulvet..... (Lurer på hva hun hadde gjort da, hihi)

[Gjest GA]

Gutten min var sånn da han var mindre. Det eneste som fungerte var å la ham skrike seg tom. Da først kunne jeg komme nær ham for å trøste eller forklare. Prøvde jeg å holde rundt ham, ble han bare sintere. Små detaljer kunne sette igang anfallene, umulig å forutsi endel av dem, men de kom litt hyppigere hvis han var sulten eller sliten.

Nå er han 6 år, og det er utrolig sjelden har har sånne raserianfall.

Mitt råd er: dill minst mulig med henne når hun begnynner å "fyre seg opp", la henne skrike seg ferdig, og trøst henne når hun roer seg ned. Bær henne evt. til et sted der hun kan rase uten å skade seg selv eller andre.

[Gjest Mom33]

Det er nok jeg som får lide mest også pappaen da. I bhg skjønner de ikke hva jeg snakker om. Der er hun bare grei. Nei, jeg får holde ut og rose mye. Av og til har jeg også lyst til å skrike høyt og trampe i gulvet..... (Lurer på hva hun hadde gjort da, hihi)

Det har jeg prøvd, og da begynte hun å storle! Synes allikevel ikke det er riktige måten å takle det på, da, så det ble med den ene gangen. Den glemmer hun imidlertid ikke, så vi har ledd mye av det senere.

Det må jo være lov å være sint, og sinne synes ikke jeg man skal "tulle vekk". Heller prøve å a) ikke bli sint for bagateller og lære seg å være sint på en folkelig måte.

[Luise]

Vår 4-årige jente har også sånne innimellom - siste gang for 3 timer siden, men heldigvis ikke så ofte.

Hos oss skjer det nesten alltid når det er for lenge siden hun spiste sist - både jeg og mannen min har også tendens til å bli litt aggresive hvis blodsukkeret blir for lavt - så vi kjenner kuren som virker for vår familie, MAT så fort som mulig.