Oppfølging av fysioterapeut - jeg føler meg udugelig..

[Maggi]

Overfor gutten taklet jeg det slik som du sier her. Det er viktig at man lærer seg å takle forskjellige ting som dukker opp i livet, selvsagt.

Så kanskje jeg bare skulle si til meg selv; Let it go?

Fysioterapeuten skulle ringe meg før hun skulle ta neste kontroll, så det gir jo en god mulighet for å ta en prat også.

Jeg er enig med frosken i det hun skriver. Og dersom du skulle forfølge det likevel, ville jeg gått til henne og ikke hennes overordnede. Det er lettere å formidle ditt budskap uten din sønn tilstede.

Så flott med slik fokus på grovmotorikk. Han høres ut til å være en aktiv kar!

[Maggi]

Herre min hatt! Dama hadde nok PMS ;-)

"Herre min hatt." Er du fra Stavanger, eller...?

[frosken]

Overfor gutten taklet jeg det slik som du sier her. Det er viktig at man lærer seg å takle forskjellige ting som dukker opp i livet, selvsagt.

Så kanskje jeg bare skulle si til meg selv; Let it go?

Fysioterapeuten skulle ringe meg før hun skulle ta neste kontroll, så det gir jo en god mulighet for å ta en prat også.

Synes så avgjort at du kan gi en tilbakemelding til henne om at du er uenig i hennes vurding. Poenget mitt er bare at du sannsynligvis tjener mest på å være litt overbærende og ikke gjøre mye ut av dette. Dersom gutten din ikke har motoriske vansker (og det har han neppe ut i fra din beskrivelse), så slipper dere å ha noe mer med henne å gjøre etter høstens etter-kontroll.

Dersom hun mot formodning skulle fastholde sine sære vurderinger etter neste kontroll, så må du selvfølgelig sørge for å markere skikkelig at du mener hun feilvurderer. I såfall hadde jeg bedt fastlegen om en "second opinion og bedt h*n sende et brev med sin vurdering til skolehelsetjenesten.

I konflikter med "systemer" tjener man ofte mest på å vise at man er mer "moden" enn de som har utvist dårlig skjønn og manglende kompetanse. Ingenting trigger slike fagpersoner og systemet mer enn foreldre som "overreagerer" og går i forsvar - dessverre.

[Gjest togli]

"Herre min hatt." Er du fra Stavanger, eller...?

Hehe, nei. Har aldri vært i Stavanger en gang. Kommer fra Nordvestlandet, men har ei venninne fra Arendal som alltid sier "Herre min hatt". Muligens påvirkning derfra? ;-)

[Knotten]

Synes så avgjort at du kan gi en tilbakemelding til henne om at du er uenig i hennes vurding. Poenget mitt er bare at du sannsynligvis tjener mest på å være litt overbærende og ikke gjøre mye ut av dette. Dersom gutten din ikke har motoriske vansker (og det har han neppe ut i fra din beskrivelse), så slipper dere å ha noe mer med henne å gjøre etter høstens etter-kontroll.

Dersom hun mot formodning skulle fastholde sine sære vurderinger etter neste kontroll, så må du selvfølgelig sørge for å markere skikkelig at du mener hun feilvurderer. I såfall hadde jeg bedt fastlegen om en "second opinion og bedt h*n sende et brev med sin vurdering til skolehelsetjenesten.

I konflikter med "systemer" tjener man ofte mest på å vise at man er mer "moden" enn de som har utvist dårlig skjønn og manglende kompetanse. Ingenting trigger slike fagpersoner og systemet mer enn foreldre som "overreagerer" og går i forsvar - dessverre.

Ja, jeg er helt på linje med deg, og det er derfor jeg ikke har gjort noe med det også. Som jeg skriver i hovedinnlegget, så tenkte jeg under seansen "Skit i hva hun mener".

Jeg vet at han ikke ligger tilbake på det motoriske. Høres kanskje veldig "oppesen" ut, men hun definerte kravene, som var å stå 15 min. på ett ben og å kunne hinke noen meter, og det gjør han jo helt uten problemer.

Det første han gjorde da vi kom hjem, var nettopp å overgå kravene så det sang Barnehagen har jo også fulgt opp dette, og de har fortalt at de mener han ligger i det øvre skiktet hva gjelder balanse og grovmotorikk.

Heldigvis!

Jeg kommer nok ikke til å gjøre noe som helst. Med den holdningen hun fremviste på kontrollen, vil jeg tro jeg gjør alle en stor bjørnetjeneste ved å forfølge dette.

Har tenkt å ta en prat med henne på telefon (hun skulle jo ringe meg før neste kontroll), og gi henne et lite tips om at han er sjenert og reagerer med å tulle om han blir usikker - og at hun må ta det med seg. Dessuten vil jeg ha tilbakemelding fra henne direkte i etterkant. Om vi har vidt forskjellige oppfatninger, får jeg heller møte henne og ta en prat om det på to-mannshånd.

Takk for tilbakemeldinger. Det setter jeg pris på

[Knotten]

Jeg er enig med frosken i det hun skriver. Og dersom du skulle forfølge det likevel, ville jeg gått til henne og ikke hennes overordnede. Det er lettere å formidle ditt budskap uten din sønn tilstede.

Så flott med slik fokus på grovmotorikk. Han høres ut til å være en aktiv kar!

Hei og takk for svar.

Fysioterapeuten skal ringe meg før neste kontroll, og jeg har bestemt meg for å forberede henne på at han er sjenert og reagerer med å tulle det vekk. Dessuten vil jeg ha tilbakemelding etterpå, og om vi ikke er enige da, så vil jeg helt klart be om et møte på to-mannshånd, så får vi diskutere det.

Som jeg skriver over her, så dro jeg inn barnehagen i dette umiddelbart, og de mener han ligger svært godt an grovmotorisk, så jeg føler meg ikke på gyngende grunn i det hele tatt.

Kravene ble definert på kontrollen, og umiddelbart etter at vi kom hjem, så hinket han og stod på ett bein så det langt overgikk disse kravene.

Regner med at alt sklir ut i sanden, jeg, og tar strutsevarianten så lenge. Tjener nok mest på det, vil jeg tro.

[isbe]

Skjønner hva du mener - høres ut som den fysioterapeuten har for lite å gjøre....

Høres ut som 6-åringen din er helt normal, og høres ut som fysioterapeuten er noe uerfaren med det å ha barn til behandling.

Dere kan godt avslå tilbudet fysioterapeuten gir, men dere kan også tenke som så at "da får fysioterapeuten mer erfaring til en seinere gang" - om ikke annet får hun studert normalmotoriske førsteklassinger, og det virker som det kan være greit for henne.

Hilsen en fysioterapeut...

[Knotten]

Skjønner hva du mener - høres ut som den fysioterapeuten har for lite å gjøre....

Høres ut som 6-åringen din er helt normal, og høres ut som fysioterapeuten er noe uerfaren med det å ha barn til behandling.

Dere kan godt avslå tilbudet fysioterapeuten gir, men dere kan også tenke som så at "da får fysioterapeuten mer erfaring til en seinere gang" - om ikke annet får hun studert normalmotoriske førsteklassinger, og det virker som det kan være greit for henne.

Hilsen en fysioterapeut...

Jeg tror også at fysioterapeuten ikke er helt erfaren med å ha barn til behandling. Det peneste jeg kan si er vel at hun ikke var særlig lydhør og pedagogisk, og at hun ikke var særlig god på å fange opp signaler fra barn.

Sikkert tilfelle at det hun så ikke var godt nok til en gjennomsnittlig 6-åring, og ut fra det vil se ham igjen for å se om det har falt på plass siden sist.

Jeg håper bare hun har en annen innfallsvinkel neste gang, legger det opp som lek fremfor krav! Ellers er jeg redd hun får samme svaret på nytt fra guttungen min, altså.

[laban]

Jeg svarer her, selv om tråden er blitt litt gammel.

Jeg er helt enig med deg i at det virker som om hun ikke hadde peiling på barn i den alderen, sosialt sett. Hun kommer til å finne MANGE gutter (ja, jeg tror spesielt gutter trenger en annen tilnærming enn "gjør som jeg sier, nå skal vi sjekke hva du kan!" i den alderen) som trenger oppfølging hvis hun fortsetter sånn.

Jeg synes frosken skriver mye fornuftig nedenfor. Hvis hun er såpass firkanta som hun virker, vil ethvert forsøk på å "bevise" at du har rett, bli tatt til inntekt for at du nettopp er en sånn som trenger veiledning. Hvis saken virkelig skulle bli til noe mer, bør du heller ta den opp på nivået over henne - og da mer som et kommunikasjonsproblem.

Hvis jeg forstår det riktig, skal hun observere ham og flere andre i en gruppe neste gang? Jeg hadde gjort omtrent følgende:

Når hun ringer, kommer hun kanskje til å spørre f.eks. om dere har fulgt opplegget og evt. sett noen forandring. Da sier du at dere ikke har sett noen endring, fordi du jo, som hun kanskje husker, mener at han kan mye mer enn det han fikk vist under testen - men at dere forsåvidt følger "opplegget" fordi det har dere alltid gjort, uten å kalle det et opplegg. Nettopp derfor ble sønnen din litt satt ut - han forbinder motorisk aktivitet med noe naturlig og lystbetont, ikke noe man gjør hos "legen" for å få en karakter. Og at det regner du med at hun vil få se nå som hun skal se ham i en noe mer naturlig og lekebetont situasjon. Vær veldig rolig og lat som om dette bare er en ting hun ønsker seg, og som dere derfor stiller opp på til tross for at du ikke er de minste bekymret for gutten.

Junior hadde jeg forberedt på omtrent følgende måte: "Hvis du ser hun dama som (...) i gymsalen imorgen, så ikke tenk på det. Hun er kommet for å se på alle som gymmer, ikke bare på deg. Bare gjør som dere pleier - er det ikke sånn at du og X (f.eks.) liker å klatre til toppen av ribbeveggene? Det kan dere sikkert gjøre i morgen også."

Det siste får du tilpasse etter hva du tror vil "virke", og etter hvordan denne gymmen foregår. Poenget mitt er at han ikke skal "stivne" når han ser hun hinkedama.

Og uansett - det spiller ingen som helst rolle om han får noe fra fysioterapeuten på "rullebladet".

[Knotten]

Jeg svarer her, selv om tråden er blitt litt gammel.

Jeg er helt enig med deg i at det virker som om hun ikke hadde peiling på barn i den alderen, sosialt sett. Hun kommer til å finne MANGE gutter (ja, jeg tror spesielt gutter trenger en annen tilnærming enn "gjør som jeg sier, nå skal vi sjekke hva du kan!" i den alderen) som trenger oppfølging hvis hun fortsetter sånn.

Jeg synes frosken skriver mye fornuftig nedenfor. Hvis hun er såpass firkanta som hun virker, vil ethvert forsøk på å "bevise" at du har rett, bli tatt til inntekt for at du nettopp er en sånn som trenger veiledning. Hvis saken virkelig skulle bli til noe mer, bør du heller ta den opp på nivået over henne - og da mer som et kommunikasjonsproblem.

Hvis jeg forstår det riktig, skal hun observere ham og flere andre i en gruppe neste gang? Jeg hadde gjort omtrent følgende:

Når hun ringer, kommer hun kanskje til å spørre f.eks. om dere har fulgt opplegget og evt. sett noen forandring. Da sier du at dere ikke har sett noen endring, fordi du jo, som hun kanskje husker, mener at han kan mye mer enn det han fikk vist under testen - men at dere forsåvidt følger "opplegget" fordi det har dere alltid gjort, uten å kalle det et opplegg. Nettopp derfor ble sønnen din litt satt ut - han forbinder motorisk aktivitet med noe naturlig og lystbetont, ikke noe man gjør hos "legen" for å få en karakter. Og at det regner du med at hun vil få se nå som hun skal se ham i en noe mer naturlig og lekebetont situasjon. Vær veldig rolig og lat som om dette bare er en ting hun ønsker seg, og som dere derfor stiller opp på til tross for at du ikke er de minste bekymret for gutten.

Junior hadde jeg forberedt på omtrent følgende måte: "Hvis du ser hun dama som (...) i gymsalen imorgen, så ikke tenk på det. Hun er kommet for å se på alle som gymmer, ikke bare på deg. Bare gjør som dere pleier - er det ikke sånn at du og X (f.eks.) liker å klatre til toppen av ribbeveggene? Det kan dere sikkert gjøre i morgen også."

Det siste får du tilpasse etter hva du tror vil "virke", og etter hvordan denne gymmen foregår. Poenget mitt er at han ikke skal "stivne" når han ser hun hinkedama.

Og uansett - det spiller ingen som helst rolle om han får noe fra fysioterapeuten på "rullebladet".

Takk for svar, laban.

Jeg regner med at det blir anledning til å slå av en prat når hun etterhvert ringer, og at det gis en mulighet til å få frem (om enn aldri så fordekt) at vi har holdt på som normalt.

Jeg har aldri vært inne på tanken å hudflette dama, sånn er ikke jeg lagd. Jeg er derimot ultradiplomatisk om jeg må, men slik at jeg får frem det jeg vil uten at det blir kritisk. Det bruker å være en fin måte å kommunisere på

Jeg er ikke bekymret for hans fysiske "rulleblad". Det viktigste er uansett at han fungerer og at han klarer det han setter seg som mål.

Problemet mitt var at denne dama skapte et svært dårlig utgangspunkt for et OK samarbeide. At hun broderte i vei med det hun mente foran Storebror, var ufint og tankeløst. At hun ikke hører på det jeg sier var taktløst ovenfor en forelder. At hun så ber guttungen passe på at mamma husker å ta ham med i skogen - ja det vet jeg nesten ikke hva jeg skal si om.

Forøvrig regner jeg med at det eventuelt hentes erfaringer fra læreren til Storebror om det trengs, så dette ordner seg fint, det er jeg sikker på.

Om hun mener at han trenger fortsatt oppfølging, så får de jo bare gjøre det. Da er det sikkert en grunn som både jeg og barnehagen har oversett.

Om jeg hadde ment han trengte oppfølging, ville jeg ha vært den første til å ta det opp med kompetent personell, og er ingen struts i så måte.

Det er nok derfor jeg føler det som vanskelig at hun gir inntrykk av å tro jeg lyver om aktivitetene vi foretar oss.

[laban]

Takk for svar, laban.

Jeg regner med at det blir anledning til å slå av en prat når hun etterhvert ringer, og at det gis en mulighet til å få frem (om enn aldri så fordekt) at vi har holdt på som normalt.

Jeg har aldri vært inne på tanken å hudflette dama, sånn er ikke jeg lagd. Jeg er derimot ultradiplomatisk om jeg må, men slik at jeg får frem det jeg vil uten at det blir kritisk. Det bruker å være en fin måte å kommunisere på

Jeg er ikke bekymret for hans fysiske "rulleblad". Det viktigste er uansett at han fungerer og at han klarer det han setter seg som mål.

Problemet mitt var at denne dama skapte et svært dårlig utgangspunkt for et OK samarbeide. At hun broderte i vei med det hun mente foran Storebror, var ufint og tankeløst. At hun ikke hører på det jeg sier var taktløst ovenfor en forelder. At hun så ber guttungen passe på at mamma husker å ta ham med i skogen - ja det vet jeg nesten ikke hva jeg skal si om.

Forøvrig regner jeg med at det eventuelt hentes erfaringer fra læreren til Storebror om det trengs, så dette ordner seg fint, det er jeg sikker på.

Om hun mener at han trenger fortsatt oppfølging, så får de jo bare gjøre det. Da er det sikkert en grunn som både jeg og barnehagen har oversett.

Om jeg hadde ment han trengte oppfølging, ville jeg ha vært den første til å ta det opp med kompetent personell, og er ingen struts i så måte.

Det er nok derfor jeg føler det som vanskelig at hun gir inntrykk av å tro jeg lyver om aktivitetene vi foretar oss.

Jeg forstår godt på hvilken måte situasjonen virker vanskelig. Det er dessverre mange eksempler på at klønete kommunikasjonsmåter skaper problemer.

Jeg husker en helsesøster som reagerte med voldsom overraskelse på at datteren min forsto hva vi (altså vi to voksne) snakket om. Hun var da litt over 2 år. Noen later til å tro at barn _aldri_ blir store nok til å følge med på - og reagere på - voksnes samtaler om dem.