Tenåringsjente som lyver..(hele tida)..

[Gjest Ikkenicknick]

Nå vet jeg snart ikke min arme råd..

Min datter på 15 år lyver hele tiden. Om absolutt alt. Vi kan aldri vite om det hun sier er sant eller ikke. Hun dikter ikke opp fantasifulle historier og sånt, men lyver om alt fra hvor hun befinner seg, hva hun gjør, hvem hun er sammen med, hvor hun skal, penger, mobiltelefon osv. Hun lyver alltid i konfrontasjoner ( som når hun ikke overholder innetid, hvorfor hun ikke har gjort pliktene sine osv)

Vi har prøvd alt fra å spille på samvittigheten til å inndra penger og mobiltelefon..+ begrense overnatting hos venner.. Ingenting ser ut til å hjelpe.

Nå er ståa slik at vi har tatt fra henne mob. abb. på grunn av dette. Da hun reiste til faren sin fikk hun det ikke tilbake. Med en gang hun kom til han, sprang han til butikken å kjøpte kontantkort til henne. Ingen sa noe til meg ( jeg hadde en mistanke om at hun hadde fått nytt nr, så jeg spurte dem begge.. både far og datter nektet)

Jeg (naiv som jeg er) trodde da på dem, helt til netcom ringte og spurte om en 15 åring virkelig trenger to nr.

Som dere skjønner så har jeg ingen støtte i barnefaren akkurat. Med dette har han jo signalisert overfor jenta at det er greit å lyve for sin mor..

Jeg blir jo helt syk av alle disse løgnene. Innmari tungt å aldri vite hva som virkelig er sant. Hun forteller meg hele tiden kun det som "hørest best ut"

Alle disse løgnene har ført til at vi har et rimelig anstrengt forhold for tiden. Jeg vil jo så gjerne ha et godt forhold til min datter.

Jeg føler meg også som en idiot. Tror hun virkelig jeg er så dum at jeg ikke gjennomskuer henne?

Jeg har prøvd å snakke med faren, men han er ikke interessert.. Kjefter, smeller og legger bare på røret.. Årsaken til det er nok en krangel tidligere i år om fordeling av utgifter i forbindelse med konfirmasjon.

Det skal jo også være sagt at det er mange år siden forholdet mellom meg og faren opphørte,han har ny familie. Så der er ingen sjalusi/følelser mellom oss som påvirker dette.

Jeg har imidlertid en mistanke om at han "jobber" for å få henne til å flytte til han.. så det er mulig han ønsker "en stjerne på himmelen" hos henne..

Jeg er hvertfall skikkelig i villråde om hvordan jeg skal gripe dette an..

Trenger tips..

Hilsen

[cec5]

La henne flytte til faren. Enkelt og greit.

Hun er jo likevel så stor at hun vil flytte ut om noen få år.

[Gjest Ikkenicknick]

La henne flytte til faren. Enkelt og greit.

Hun er jo likevel så stor at hun vil flytte ut om noen få år.

Det ville selvfølgelig vært en enkel løsning på problemet ( og tro meg, det frister når det blåser i toppene). Men jeg er ikke ute etter enkle løsninger. Jeg er glad i barnet mitt, og vil gjerne at hun skal vokse opp og bli et fornuftig og ærlig menneske.

Jeg har sett nok av ungdommer som har blitt sendt mellom foreldrene etterhvert som foreldre har "fått nok"

Disse ungene blir rotløse, usikre og føler at de ikke hører hjemme hverken her eller der.

Jeg tror absolutt ikke at problemet forsvinner ved å flytte til faren.

Jeg prøver å lære henne at man skal løse problemer.. Ikke bare flytte dem...

[Elis31]

Det ville selvfølgelig vært en enkel løsning på problemet ( og tro meg, det frister når det blåser i toppene). Men jeg er ikke ute etter enkle løsninger. Jeg er glad i barnet mitt, og vil gjerne at hun skal vokse opp og bli et fornuftig og ærlig menneske.

Jeg har sett nok av ungdommer som har blitt sendt mellom foreldrene etterhvert som foreldre har "fått nok"

Disse ungene blir rotløse, usikre og føler at de ikke hører hjemme hverken her eller der.

Jeg tror absolutt ikke at problemet forsvinner ved å flytte til faren.

Jeg prøver å lære henne at man skal løse problemer.. Ikke bare flytte dem...

Føler med deg men har dessverre ingen gode råd. Men jeg synes problemetet er stort og tror det er viktig at hun lærer det nå, ellers kanskje aldri. Du kan jo begynne med å betale et innlegg her hos famlierådgiveren Solveig Vennesland. Ellers tror jeg nesten at jeg hadde kontaktet familierådgivningskontoret der du bor.

[cec5]

Det ville selvfølgelig vært en enkel løsning på problemet ( og tro meg, det frister når det blåser i toppene). Men jeg er ikke ute etter enkle løsninger. Jeg er glad i barnet mitt, og vil gjerne at hun skal vokse opp og bli et fornuftig og ærlig menneske.

Jeg har sett nok av ungdommer som har blitt sendt mellom foreldrene etterhvert som foreldre har "fått nok"

Disse ungene blir rotløse, usikre og føler at de ikke hører hjemme hverken her eller der.

Jeg tror absolutt ikke at problemet forsvinner ved å flytte til faren.

Jeg prøver å lære henne at man skal løse problemer.. Ikke bare flytte dem...

Greit nok.

Forslaget om å bestille time på familivernkontoret (fra Elis31) høres fornuftig ut. Men da bør det inkludere faren. Han må vel få inn med teskje at han ikke kan oppfordre datteren sin til å lyge. Litt av et forbilde!!

[Elis31]

Greit nok.

Forslaget om å bestille time på familivernkontoret (fra Elis31) høres fornuftig ut. Men da bør det inkludere faren. Han må vel få inn med teskje at han ikke kan oppfordre datteren sin til å lyge. Litt av et forbilde!!

Det spørs om hun vil ha med et barn eller to barn...hehe

[PieLill]

Du kan også kontakte PPT.

mvh

[Gjest Mariamma]

Jeg har prøvd ut en metode mot lyving på min nå 13 år gamle sønn. Metoden ser ut til å fungere. Det jeg har gjort er å si klart ifra til ham at hvis jeg tar ham i å lyve (måtte definere hva jeg mener med å lyve - dvs. alt som ikke er sant, uansett om han mener å lyve eller bare gjør det for lettvinthets skyld), tar jeg en ting fra ham som jeg vet betyr noe for ham. Jeg har sagt klart ifra at det kan tilogmed hende jeg tar hodeputa i senga hans, for jeg aksepterer ikke løgn i noen grad eller noen form. La gå at han kommer unna med noen av løgnene, men tar jeg ham i å ikke snakke sant, tar jeg det jeg vil uten forvarsel. Så jeg tok cd-spilleren på rommet hans, mobiltelefonen og puta hans ble det aldri nødvendig å ta. Han har hatt en veldig god periode og jeg har gitt ham tilbake noen av tingene og fortalt ham hvorfor jeg syns han kan få dem igjen.

Poenget er å statuere et kraftig eksempel. Det er noe dritt å være fjortis og plutselig ikke ha mobiltelefonen sin fordi mamma har tatt den. Det er ille å ikke ha musikk på rommet lenger. Jeg er overbevist om at det jeg gjør er til hans eget beste, løgn kan bli et kjempeproblem for ham senere i livet hvis han får aksept for det.

Du kan jo prøve. Men du må være hard. Og husk: begrunnelsen for det du gjør må komme i forkant. Hvis barnet likevel velger å ta sjansen på å lyve, kommer ingen forklaring, ingen tidsperspektiv¨på å få tingene igjen, ingen diskusjon om rimelig eller urimelig. Dette er kjempeviktig, det du skal nå er å sette deg i respekt og vise at enkelte handlinger er så uakseptable at de må få konsekvenser.

Godt råd, bruk det.