Barnehagen liker at barna skriker

[Mrs. Wallace]

betyr i så fall at jeg har èn som er sånn passe engasjert, to som gir blanke - og til sist en liten en som etteret helt år i barnehage, nå er påmeldt til VM i tilknytning ;-)

Hahaha, VM i tilknytning!

*ser for meg stadion*

[Gjest M.Angelica]

'MEN, det betyr jo ikke at barna som ikke gråter ikke er glad i foreldrene sine for det. Tingen er jo bare at selv om barnet gråter, så betyr det ikke at barnet ikke trives i b.hg eller ikke har det godt.'

Ja, det er en feilslutning å si at når gråtende barn er knyttet til foreldrene, må de ikke-gråtende være ikke-knyttet til foreldrene.

Ja, det blir helt feil å si.

Det er vel bare et forsøk på å berolige foreldre som ser barna sine gråter og ikke vil være i b.hg. Var bare noe rar vinkling i denne artikkelen...

[favn]

"Et toskete og upedagogisk utspill."

Der tar du helt feil. Dette er noe som er i pensum på førskolelærerutdanningen. Har hatt hun i artikkelen som foreleser mange ganger.

Mulig det er pensum, men slik dette presenteres i artikkelen, er det upedagogisk. Slik det fremstår nå, sier jo dette mennesket at barn som ikke gråter, ikke har det noe særlig med foreldrene.

[Gjest M.Angelica]

Mulig det er pensum, men slik dette presenteres i artikkelen, er det upedagogisk. Slik det fremstår nå, sier jo dette mennesket at barn som ikke gråter, ikke har det noe særlig med foreldrene.

Kan være enig i det, ja. Det blir jo litt rart å ha en overskrift feks, at de liker at barna gråter. Det kan jo tolkes helt feil!!

[favn]

Kan være enig i det, ja. Det blir jo litt rart å ha en overskrift feks, at de liker at barna gråter. Det kan jo tolkes helt feil!!

Jeg registrerer at vi i grunnen er enige.

For alt vi vet, kan jo vedkommende ha presisert at ethvert barn er knyttet til foreldrene. Journalist og desk i avisa kan ha ønsket å vinkle med mer punch.

[Gjest M.Angelica]

Jeg registrerer at vi i grunnen er enige.

For alt vi vet, kan jo vedkommende ha presisert at ethvert barn er knyttet til foreldrene. Journalist og desk i avisa kan ha ønsket å vinkle med mer punch.

Jeg tror og vi er enige =)

Og ja, jeg tror også det at journalisten har vridd litt på ting til sin egen fordel..

[Knotten]

Ja, det blir helt feil å si.

Det er vel bare et forsøk på å berolige foreldre som ser barna sine gråter og ikke vil være i b.hg. Var bare noe rar vinkling i denne artikkelen...

Jeg tror ingen i bunn og grunn er uenige, men artikkelen, slik den er vinklet, sier jo egentlig at barn som IKKE gråter ikke har like god tilknytning til sine foreldre.

Artikkelen er derfor toskete, selv om kanskje uttalelsen er sann nok, modifisert og i en større sammenheng

Artig artikkel om en evner å ta ting med en klype salt, da

[Knotten]

Huf, det er mye en skal ha dårlig samvittighet for.

Nå må jeg åpenbart bekymre meg for at guttungen ikke felte en tåre da han hadde barnehagetilvenning.

*sukk*

Jepp *dobbeltsukk*

[Knotten]

Dette er faktisk pensum på førskolelærer. Der står det i bøkene at barn som gråter ved levering (spes da i tilvenningsperioden) Som det står, det er bare et bevis på at det er god tilknytning og at de ikke lar seg passe på av hvem som helst!

MEN, det betyr jo ikke at barna som ikke gråter ikke er glad i foreldrene sine for det. Tingen er jo bare at selv om barnet gråter, så betyr det ikke at barnet ikke trives i b.hg eller ikke har det godt.

Barn som ikke har en god tilknytting til sine foreldre vil nok vise helt andre tegn enn å kun la være å gråte...

Det er nok i aller største grad også aldersbetinget.

Et barn på 1 år gråter langt lettere om mor/far forsvinner enn et barn som er 3-4 år, slik gutta mine var.

De var godt forberedt, gledet seg, og tilvenningen gikk uten en eneste tåre.

En 1-åring kan ikke forberedes. Begrepet "barnehage" er vel like vanskelig å forstå som et hvilket som helst fremmedord.

Et større barn har kanskje venner i barnehage, de klarer å se det for seg når man forklarer hvordan det er..

Hadde uttalelsen stått i en lang og langt mer utdypende artikkel, ville flere aspekter av denne virkeligheten ha kommet frem.

Oppslaget blir derfor ganske enkelt en halv sannhet, som, tolket motsatt, innebærer at de barn som ikke gråter ikke har slike gode bånd til foreldrene.

[Knotten]

Sikkert en Krf-barnehage som prøver å mose arbeidende eller studerende gifte og single mødre - om mulig - enda mer.

Et toskete og upedagogisk utspill.

Ja, slik det står så blir det fullstendig feil.

Spørs om ikke journalisten har en finger med i spillet. KrF-politikere fra indre strøk kan jo også bli journalister, vet jeg...

[Gjest dina2]

Nei, det betyr det abselutt ikke. Du har nok heller gjort en glimrende jobb som oppdrager, barna dine er trygge på seg selv og har lyst å leke sammen med andre barn:)

[Gjest M.Angelica]

Det er nok i aller største grad også aldersbetinget.

Et barn på 1 år gråter langt lettere om mor/far forsvinner enn et barn som er 3-4 år, slik gutta mine var.

De var godt forberedt, gledet seg, og tilvenningen gikk uten en eneste tåre.

En 1-åring kan ikke forberedes. Begrepet "barnehage" er vel like vanskelig å forstå som et hvilket som helst fremmedord.

Et større barn har kanskje venner i barnehage, de klarer å se det for seg når man forklarer hvordan det er..

Hadde uttalelsen stått i en lang og langt mer utdypende artikkel, ville flere aspekter av denne virkeligheten ha kommet frem.

Oppslaget blir derfor ganske enkelt en halv sannhet, som, tolket motsatt, innebærer at de barn som ikke gråter ikke har slike gode bånd til foreldrene.

Ja. Mente småbarn, 0-3 år.

[Gjest M.Angelica]

Jeg tror ingen i bunn og grunn er uenige, men artikkelen, slik den er vinklet, sier jo egentlig at barn som IKKE gråter ikke har like god tilknytning til sine foreldre.

Artikkelen er derfor toskete, selv om kanskje uttalelsen er sann nok, modifisert og i en større sammenheng

Artig artikkel om en evner å ta ting med en klype salt, da

Toskete er det vel ikke akkurat.

Det er jo sant at barna som gråter ved levering har god tilknytning til forledrene og at barna bør få bruke overgangsobjekt i sånne situasjoner.

Men, de burde jo absolutt ha skrevet litt mer info. enn det de har gjort.

[Gjest M.Angelica]

Det er nok i aller største grad også aldersbetinget.

Et barn på 1 år gråter langt lettere om mor/far forsvinner enn et barn som er 3-4 år, slik gutta mine var.

De var godt forberedt, gledet seg, og tilvenningen gikk uten en eneste tåre.

En 1-åring kan ikke forberedes. Begrepet "barnehage" er vel like vanskelig å forstå som et hvilket som helst fremmedord.

Et større barn har kanskje venner i barnehage, de klarer å se det for seg når man forklarer hvordan det er..

Hadde uttalelsen stått i en lang og langt mer utdypende artikkel, ville flere aspekter av denne virkeligheten ha kommet frem.

Oppslaget blir derfor ganske enkelt en halv sannhet, som, tolket motsatt, innebærer at de barn som ikke gråter ikke har slike gode bånd til foreldrene.

"En 1-åring kan ikke forberedes"

Klart det kan forbedres. Bare ikke i samme grad som en som er eldre

[Gjest neofix]

"En 1-åring kan ikke forberedes"

Klart det kan forbedres. Bare ikke i samme grad som en som er eldre

Bare for ordens skyld: Min 4-åring skrek ved levering senest i dag. Mye nytt som skjedde rundt han i dag, ny avdeling i barnehagen, gledet seg og var veldig spent, og plutselig tenkte han bare at mamma må ikke gå. Jeg brukte 15 minutter til å sitte med han på fanget, og prate med han. Da jeg skulle gå kom tårene. Og da vi vinket i vinduet hylskrek han. 5 minutter senere ringte de fra avdelingen. Nå satt han og lekte med de andre, blid og fornøyd.

Vi har alltid vært der for ungene våre. Vi har aldri presset dem på samvær med andre. Da 4-åringen var baby (opp til 1-års alder) så var han veldig var overfor fremmede. I lange perioder fikk ingen andre holde han, ikke en gang bestemor eller tante. Bare mamma og pappa. Vi presset ikke, fordi vi vil gi han tryggheten og vissheten om at mamma og pappa alltid er der.

Ved barnehagestart ble det det samme for oss. Viktig å vise at vi er ikke så langt unna, og at vi forlater dem ikke der før de føler seg trygge. Når de føler seg trygge kan vi gå selv om de skriker. For de skriker ikke av utrygghet, men fordi avskjeden er vanskelig.

I sommer hadde vi et ukesbesøk av bestemor og bestefar - som vi ikke hadde sett på et år. Da flybussen kjørte avsted med bestemor og bestefar, da brast 4-åringen ut i voldsom gråt,og måtte bæres fra stedet. Han var så utrolig lei seg for at de reiste. Det skyldes ikke utrygghet, men at han var blitt knyttet til dem, og syntes avskjeden var veldig vanskelig.

At barn syns avskjed er vanskelig har ingenting med trygghet eller utrygghet å gjøre. Jeg har selv sett 5-åringer og 6-åringer også gråte i barnehagen ved levering. De gråter litt mer stille, for de vil helst ikke at noen skal se det. Men det er ikke noe unormalt med barn som gråter ved levering i barnehagen.

[Gjest dudass]

Sikkert en Krf-barnehage som prøver å mose arbeidende eller studerende gifte og single mødre - om mulig - enda mer.

Et toskete og upedagogisk utspill.

Himmel så saklig... NOT!

[favn]

Himmel så saklig... NOT!

For sikkerhets skyld scrollet jeg opp og ned i tråden, men finner ingen andre innlegg av deg.

Javelnei.

[Gjest M.Angelica]

Bare for ordens skyld: Min 4-åring skrek ved levering senest i dag. Mye nytt som skjedde rundt han i dag, ny avdeling i barnehagen, gledet seg og var veldig spent, og plutselig tenkte han bare at mamma må ikke gå. Jeg brukte 15 minutter til å sitte med han på fanget, og prate med han. Da jeg skulle gå kom tårene. Og da vi vinket i vinduet hylskrek han. 5 minutter senere ringte de fra avdelingen. Nå satt han og lekte med de andre, blid og fornøyd.

Vi har alltid vært der for ungene våre. Vi har aldri presset dem på samvær med andre. Da 4-åringen var baby (opp til 1-års alder) så var han veldig var overfor fremmede. I lange perioder fikk ingen andre holde han, ikke en gang bestemor eller tante. Bare mamma og pappa. Vi presset ikke, fordi vi vil gi han tryggheten og vissheten om at mamma og pappa alltid er der.

Ved barnehagestart ble det det samme for oss. Viktig å vise at vi er ikke så langt unna, og at vi forlater dem ikke der før de føler seg trygge. Når de føler seg trygge kan vi gå selv om de skriker. For de skriker ikke av utrygghet, men fordi avskjeden er vanskelig.

I sommer hadde vi et ukesbesøk av bestemor og bestefar - som vi ikke hadde sett på et år. Da flybussen kjørte avsted med bestemor og bestefar, da brast 4-åringen ut i voldsom gråt,og måtte bæres fra stedet. Han var så utrolig lei seg for at de reiste. Det skyldes ikke utrygghet, men at han var blitt knyttet til dem, og syntes avskjeden var veldig vanskelig.

At barn syns avskjed er vanskelig har ingenting med trygghet eller utrygghet å gjøre. Jeg har selv sett 5-åringer og 6-åringer også gråte i barnehagen ved levering. De gråter litt mer stille, for de vil helst ikke at noen skal se det. Men det er ikke noe unormalt med barn som gråter ved levering i barnehagen.

"Men det er ikke noe unormalt med barn som gråter ved levering i barnehagen."

Er helt enig, jeg! =)

[favn]

Bare for ordens skyld: Min 4-åring skrek ved levering senest i dag. Mye nytt som skjedde rundt han i dag, ny avdeling i barnehagen, gledet seg og var veldig spent, og plutselig tenkte han bare at mamma må ikke gå. Jeg brukte 15 minutter til å sitte med han på fanget, og prate med han. Da jeg skulle gå kom tårene. Og da vi vinket i vinduet hylskrek han. 5 minutter senere ringte de fra avdelingen. Nå satt han og lekte med de andre, blid og fornøyd.

Vi har alltid vært der for ungene våre. Vi har aldri presset dem på samvær med andre. Da 4-åringen var baby (opp til 1-års alder) så var han veldig var overfor fremmede. I lange perioder fikk ingen andre holde han, ikke en gang bestemor eller tante. Bare mamma og pappa. Vi presset ikke, fordi vi vil gi han tryggheten og vissheten om at mamma og pappa alltid er der.

Ved barnehagestart ble det det samme for oss. Viktig å vise at vi er ikke så langt unna, og at vi forlater dem ikke der før de føler seg trygge. Når de føler seg trygge kan vi gå selv om de skriker. For de skriker ikke av utrygghet, men fordi avskjeden er vanskelig.

I sommer hadde vi et ukesbesøk av bestemor og bestefar - som vi ikke hadde sett på et år. Da flybussen kjørte avsted med bestemor og bestefar, da brast 4-åringen ut i voldsom gråt,og måtte bæres fra stedet. Han var så utrolig lei seg for at de reiste. Det skyldes ikke utrygghet, men at han var blitt knyttet til dem, og syntes avskjeden var veldig vanskelig.

At barn syns avskjed er vanskelig har ingenting med trygghet eller utrygghet å gjøre. Jeg har selv sett 5-åringer og 6-åringer også gråte i barnehagen ved levering. De gråter litt mer stille, for de vil helst ikke at noen skal se det. Men det er ikke noe unormalt med barn som gråter ved levering i barnehagen.

Jeg er/var av den oppfatning at dersom foreldre trøster og trøster ungene og på alle måter formidler 'at nå, nå er det vanvittig synd i deg fordi jeg skal FORLATE deg på dette-dette _stedet_, og egentlig vil jeg ikke gå fra deg, men holde rundt deg og BESKYTTE deg mot alt og alle hele dagen, så jeg er forferdelig lei meg for å FORLATE deg og at jeg ikke kan BESKYTTE deg så mye som jeg egentlig vil osvosv' - ja, da sier det seg selv at ungene blir redde, usikre, utrygge og strigråter.

Sånn kan det også sies ;-)

[Gjest girasol]

I en annen del av atferdspsykologien sier de at barn som gråter når foreldrene drar like gjerne kan vise tegn på reversert angst... altså at de ikke nødvendigvis er trygge på foreldrene sine og utrygge på de andre omgivelsene. For hadde de vært trygge på foreldrene ville de vært trygge på at foreldrene vet best for dem og at de kommer tilbake og henter dem når de sier at de skal gjøre det!...

Tror det er veldig mange forskjellige oppfatninger ute og går om det emnet. Personlig synes jeg det høres merkelig ut at det skal være "pensum" på førskoleutdanningen at barn "bør" gråte når foreldrene drar. I tillegg synes jeg det er feil, slik noen sier det her, at det er vanskeligere for en 1-åring å separeres fra foreldrene enn for en 3-åring. Jeg mener det like gjerne kan være motsatt, så sant det er første gang for både 1-åringen og 3-åringen. En 3-åring har kognitiv forstand nok til å registrere separasjonen på en mental måte som 1-åringen ikke har. 1-åringen har ikke så lang erfaring som 3-åringen, og vil derfor heller ikke reagere med den samme mentale erkjenning som 3-åringen på at foreldrene drar. Jeg har sett flere 2 og 3 åringer hyle etter mora enn jeg har sett 1 åringer.

Men aller mest synes jeg det er uriktig å generalisere, for unger er forskjellige.

Hilsen ei som har fundert mye på dette i det siste, fordi min 1 1/2 åring ikke synes det er spesiellt trist når jeg leverer ham i barnehagen, og heller ikke viser overstrømmende lykke når jeg henter ham igjen. Han lyser opp når han kommer inn i b.h.og ser de andre ungene, og han er i full leik med de andre når jeg henter ham, og synes det er vanskelig å bli tatt bort fra leiken.

Men hva skal en mor gjøre? Skrike av separasjonsangst sjøl? Nei, jeg har funnet ut at det viktigste av alt er at ungen er fornøyd og har det bra!