Venninner som ikke kan snakke om noe annet enn barn..

[Gjest KariKruskakli]

Når man får barn så fyller det nesten hele livet....

Du vet, det hjertet er fullt av, renner munnen over med.

Jeg har barn selv og mener at man må skjerpe seg og ikke tute ørene til alle man kjenner full av barneprat!

Skjerp dere damer!!! Det er såå kjedelig med folk som helt ukritisk bare kjapper i vei om det man selv er mest opptatt av for øyeblikket. ( samme om det er unger, ens egen jobb eller en eller annen sær interesse...)

Begynner å tenke på ei dame jeg kjenner (gamlenaboen)som drar frem katalogen for å vise meg hva hun har tenkt og bestille, og babler i vei uten stans.

Og, så måtte jeg komme å se på alle hennes nyinnkjøp på klesfronten. Hun dro frem fra skuffer og skap. Satte i gang å prøvde alle klærne forran meg. Det var en tolmodighetsprøve det.

For ikke å snakke om da jeg skulle være med henne å handle klær stadig vekk. Hun sprang som en tornado mellom klestativene og røsket med seg.

Jeg har aldri sett noen som har så mange skopar som henne.

Hun var så lykkelig og sprudlende etter disse handleturene.

Men midten av måneden var hun blakk stakkars og hadde så mange bekymringer.

[Gjest mener jeg ja]

Det er helt utrolig at barnas utvikling blir gjenstand for konkurranse, men sånn er det. Det er liksom om å gjøre å være først ute med å krype, gå osv....

Latterlig!

[laban]

Jeg har vært både i din situasjon og i "de andres", altså de som har småbarn mens noen få i gruppa ikke har.

Jeg synes ETHVERT tema som dominerer alle slike treff over lang tid, blir veldig utdebatterte og kjedelige. Og jeg tror ikke det har bare med ammetåke og hormoner å gjøre - men noen personer lar alltid egen situasjon og egne interesser være hovedtema, uansett hvilken livsfase de er inne i. Når disse får skolebarn og senere tenåringer, kommer _dette_ til å dominere samtalen. Det kan være litt usikkerhet - at man alltid må snakke med andre for å få bekreftet at man gjør Det Eneste Riktige - og litt en ego-greie.

Men jeg tror ikke du kommer langt med å ta det opp som et problem. Da vil de antakelig bli veldig stille og se skyldbevisst på deg hvis de nevner barna sine. Og ikke minst - minne deg på det tusen ganger når det blir din tur til å ha en baby og kanskje forteller om den iblant.

Jeg tror din eneste sjanse er å ha noen andre emner klare når dere skal treffes, og snakke om disse før bæsjepraten kommer igang. Og det nytter ikke å velge f.eks. siste nytt på kino eller bokfronten, for de nybakte mødrene har neppe anledning til å holde seg oppdatert der.

[kakki1365380609]

Jeg har vært både i din situasjon og i "de andres", altså de som har småbarn mens noen få i gruppa ikke har.

Jeg synes ETHVERT tema som dominerer alle slike treff over lang tid, blir veldig utdebatterte og kjedelige. Og jeg tror ikke det har bare med ammetåke og hormoner å gjøre - men noen personer lar alltid egen situasjon og egne interesser være hovedtema, uansett hvilken livsfase de er inne i. Når disse får skolebarn og senere tenåringer, kommer _dette_ til å dominere samtalen. Det kan være litt usikkerhet - at man alltid må snakke med andre for å få bekreftet at man gjør Det Eneste Riktige - og litt en ego-greie.

Men jeg tror ikke du kommer langt med å ta det opp som et problem. Da vil de antakelig bli veldig stille og se skyldbevisst på deg hvis de nevner barna sine. Og ikke minst - minne deg på det tusen ganger når det blir din tur til å ha en baby og kanskje forteller om den iblant.

Jeg tror din eneste sjanse er å ha noen andre emner klare når dere skal treffes, og snakke om disse før bæsjepraten kommer igang. Og det nytter ikke å velge f.eks. siste nytt på kino eller bokfronten, for de nybakte mødrene har neppe anledning til å holde seg oppdatert der.

Enig )

[Gjest Vanskelig situasjon]

Fuji - jeg kjenner meg svært godt igjen.

Jeg valgte i vår periode med prøverørsforsøk å holde avstand til venninnene. A)det var veldig sårt å oppleve alt babysnakket når vi selv prøvde....Jeg var dritforbannet på all barnevognreklame og alle høygravide som spankulerte stolt i gatene....! B)jeg hadde dengang en litt...annen hverdag og helt andre interesser enn mine venninner. Og som med deg, var jeg også ganske LEI av all skryting og bæsjeprat.

Jeg forklarte situasjonen, og de forsto veldig godt hvorfor jeg trakk meg unna i denne perioden. (sa de ihvertfall) Jeg sa ingenting om at jeg var LEI...for å si det slik. Bare at det var litt sårt. ;o)

I dag har vi god kontakt igjen, men vi møtes sjeldnere fordi deres barn er blitt større og krever mer. Jeg er ikke lei meg for det, da jeg vet at tidene igjen vil forandre seg når barna er ute av redet. Sånn er det bare. )

[morsan]

Slik er det heldigvis ikke hos oss! :-)

Her kan praten gå om alt mulig - OGSÅ om barn, men jeg har aldri opplevd at det er noen slik "konkurranse" mellom oss.

Men når det gjelder MENGDEN barneprat, så kommer jo det selvsagt an på øret som hører! Selc før jeg fikk barn reagerte jeg ikke på venninners barneprat - jeg tenkte at det nok ble min tur en dag, og at det var greit å suge til seg litt av andres erfaringer! :-)

Men en venninne kuttet ut gruppa fordi hun mente at det ble FOR MYE barensnakk. For meg er det en komplett gåte, for de/vi snakket ikke mer om barn enn om andre temaer. Man kan ikke forvente at barn skal være et ikke-tema for å tilfredsstille en enkelt venninne ihvertfall.

[morsan]

Vi prater stadig vekk om andre ting. Fyllenerver, gutter som klyper jentene i rompa på byen, billig røyk på svenskeferja, samboere som nekter damene å prate med eks-kjærester, hårfrisyrer, fittefrisyrer og blekemiddel.

Som den nybakte moren jeg er så holder jeg ut disse totalt idiotiske samtaleemnene, og venter å snakke om babyen min til noen spør. Heldigvis syns venninna mi (ei annen enn de jeg refererer til over) at det er kult å se hvor mye babyen min kan i forhold til hennes som er like gammel, hun blir ikke fornærmet, sur eller gretten, men gleder seg til sin egen baby kommer til å gjøre det samme.

Det går an å si fra til venninnene sine om ting og tang, vi har sikkert godt av å høre at barna våre ikke er det eneste i hele verden som er interessant.

*fnis*

et godt eksempel på at like barn leker best? ;-)

[morsan]

Tror mange har samme erfaring som du. Har selv hatt venninner som har virket "blåst" for annet enn barn, og var derfor veldig oppmerksom på dette selv, da det var min tur.

Generelt unngår jeg å snakke om barna når det er venner uten barn til stede, om de ikke selv tar opp temaet. Forsøker også generelt å finne andre ting å snakke med venner om.

Nettopp derfor var det fint med barselgruppe første tiden. Der hadde jeg noen å snakke om alle tenkelige og utenkelige små detaljer om babyene om. Så kunne jeg spare mine andre venner for slike temaer :-)

"Nettopp derfor var det fint med barselgruppe første tiden. Der hadde jeg noen å snakke om alle tenkelige og utenkelige små detaljer om babyene om. Så kunne jeg spare mine andre venner for slike temaer :-) "

Akkurat slik følte jeg det også! :-) Barselgruppa var perfekt, fordi der hadde vi alle babyer på samme alder, og vi hadde derfor en felles interesse i å snakke om babyer! :-)

Men enkelte mener vel at også barselgruppa bør være et babysnakk-fritt forum, og dem om det. Jeg kjente ingen fra b-gruppa fra før, og hadde egentlig ikke så veldig mye til felles med dem utover cde jevngamle barna, så da var babyene et meget opplagt tema! ;-)

[kaffepiken]

Jeg husker jeg hadde et stort behov for å prate med andre med barn på samme alder, da eldstemann var baby. Jeg hadde så lite greie på barn, og trengte noen å sammenlikne oss med, hvis du skjønner. Det var ingen i vennekretsen med barn enda. Så i den fasen ble det mye babysnakk når jeg traff andre med barn. Det første året er veldig intenst, mor og barn blir en slags symbiose hvor barnets behov opptar en til alle tider. Kombinert med at man er fersk i gamet og redd for å gjøre feil, blir dette et tema man aldri kan få snakket nok om..

Men jeg var veldig redd for å bli en sånn som bare snakket om barna mine, når jeg var sammen med venner uten barn. Man prøver å begrense seg, av ren skjær høflighet. Det handler vel om å bruke de sosiale antennene litt, selv om det ER veldig altoppslukende å ha blitt mor for første gang. Skjønner godt at du syns det der blir masete! Særlig når det bærer preg av hårsårhet på sine barns vegne..

Det pleier å gå seg til og bli mindre intenst etter hvert som ungene blir litt større, om det kan være noen trøst...

[Mrs. Wallace]

Jeg har vært både i din situasjon og i "de andres", altså de som har småbarn mens noen få i gruppa ikke har.

Jeg synes ETHVERT tema som dominerer alle slike treff over lang tid, blir veldig utdebatterte og kjedelige. Og jeg tror ikke det har bare med ammetåke og hormoner å gjøre - men noen personer lar alltid egen situasjon og egne interesser være hovedtema, uansett hvilken livsfase de er inne i. Når disse får skolebarn og senere tenåringer, kommer _dette_ til å dominere samtalen. Det kan være litt usikkerhet - at man alltid må snakke med andre for å få bekreftet at man gjør Det Eneste Riktige - og litt en ego-greie.

Men jeg tror ikke du kommer langt med å ta det opp som et problem. Da vil de antakelig bli veldig stille og se skyldbevisst på deg hvis de nevner barna sine. Og ikke minst - minne deg på det tusen ganger når det blir din tur til å ha en baby og kanskje forteller om den iblant.

Jeg tror din eneste sjanse er å ha noen andre emner klare når dere skal treffes, og snakke om disse før bæsjepraten kommer igang. Og det nytter ikke å velge f.eks. siste nytt på kino eller bokfronten, for de nybakte mødrene har neppe anledning til å holde seg oppdatert der.

Godt innlegg. Helt enig.