Rettssaken og taushetsplikt...

[Gjest Persille]

Likevel kan det bli litt spinkelt.

Om det er mange foreldre som har alvorlige anklager,så er det til din fordel at det er mange som stiller.

Jeg tror anklagene må være av litt alvorlig karakter. Nytter ikke si at det bare er dårlig vasket i kroker e.l.

Jeg har ikke fått med meg alt du hadde å utsette, men etter hva jeg har skjønt, hadde du glemt å gi skriftlig advarsel. Var det ikke så?

Jeg har litt dårlig følelse for din del.

Tror ihvertfall jeg ville ha spurt mer en forelder.

Jeg har ikke glemt å gi skriftlig advarsel - man trenger ikke det når man avskjediger noen. Spørsmålet er heller om det h*n har gjort er grovt nok til å miste jobben på dagen - eller om det "bare" er grovt nok til oppsigelse.

Og h*n har fått skriftlige referater fra de TRE møtene vi hadde før dette skjedde, hvor jeg har spesifiser alt jeg ikke var fornøyd med helt ned i minste detalj.

[Gjest Persille]

Nå har ikke jeg fått med meg denne saken fra børjan av, så jeg vet ikke så mye om den.

Stemmer det imidlertid at du ikke har gitt skriftlig advarsel, så blir bevisbyrden enda større for deg. Da må du nemlig klare å bevise at årsakene til oppsigelsen er så graverende at du ikke hadde noe annet valg enn å si opp med kort varsel. I såfall vil jeg tro du kan trenge alle de vitner du klarer å hoste opp?

Jeg har ikke glemt å gi skriftlig advarsel - man trenger ikke det når man avskjediger noen. Spørsmålet er heller om det h*n har gjort er grovt nok til å miste jobben på dagen - eller om det "bare" er grovt nok til oppsigelse.

Og h*n har fått skriftlige referater fra de TRE møtene vi hadde før dette skjedde, hvor jeg har spesifiser alt jeg ikke var fornøyd med helt ned i minste detalj.

Men jeg har fire vitner på min side - så det burde holde...

[Gjest Persille]

Nei, men da ville jeg ikke tenkt så mye på det hvis jeg var deg. Regner med foreldrene kan motsette seg å vitne hvis de ønsker det. Og da er vel alt greit?

Nei, det er vitneplikt i Norge

[Gjest glaice]

Pedagogen har levert skriftlig klage, og skal i tillegg vitne i retten, den andre assistenten likeså.

Så da er det i så fall tre ord mot ett...

Må bare si at den personen du har gitt sparken, må være både sta, tøff og ha en god porson med selvtillit, for å stå i en rettsak og høre så mye negativt om seg selv.

Eller så må h*n være enten stokk dum eller h*n syns at du har en veldig dårlig sak!

[Gjest Persille]

For det første jus, det man selv mener og hva som er rettferdig har ikke alltid de store påviselige sammenhengene.

Jeg har selv vært vitne til de mest horrible urimelige dommer, der årsaken til utfallet var en advokat som ikke gjorde jobben sin.

Hva jeg regner for rimelig, og hva som står seg i retten er to vidt forskjellige ting.

Det neste er bare hva jeg tenker. Jus er ikke mitt fag:

Punkt en.

Om jeg klager på en ansatt til bedriftens leder er det litt mer enn en fortrolig samtale. Jeg må forstå at min klage kan få konsekvenser for vedkommende. Vedkommende må få en anledning til å forsvare seg. Da må jeg være kvinne for å stå for det jeg har sagt, også i en arbeidsrettsak. Kan/vil jeg ikke selv stå fram i retten å fortelle om hva jeg har sett og hørt, kan jeg heller ikke regne med at mine klagemål blir tatt til følge. Norge har ingen kultur eller rettspraksiss for annonyme vitner.

Punkt to.

Du kan ikke sikre deg godt nok, særlig om du glemte å gi skriftlig advarsel. Dra inn på stedet-vitner til alle episoder som fortelles om. Helst mer enn en person per episode. Har du vitner til episoder der du er innblandet så få dem frem. Du vil alltid kunne påstås å være innhabil.

Husk at denne personen framsto pålitelig nok til at du ansatte vedkommende. H*n kan gjøre det samme i en rettsal.

Punkt tre.

Ikke la motpartens kandidat velge foreldrevitner eller spille på at du har for få av dem.

Om jeg var motpartens kandidat ville jeg valgt meg ut de vitnene som var enklest og motsi og kjøre i senkt for å skape tvil om hele sakens troverdighet. De jeg ikke regnet med å kunne herje med ville jeg ikke brukt.

Dra dem inn foreldervitnene selv.

Punkt fire.

Forelderrepresentanten er valgt av foreldrene til å representere dem i samarbeidet med barnehagen, ikke i en rettsal. H*n vil være et naturlig hovedvitne i og med at vedkommende har vært mer engasjert og til stedet enn de fleste andre foreldrene.

Rettsvesnet fungerer ikke som et politisk parti eller organisasjon der man velger noen til å snakke for seg.

I retten må enhver snakke for seg selv ut fra hva en selv har sett, hørt og opplevd. Man kan fortelle hva andre har sagt, men det tillegges ikke vekt. Man kan ikke som enkeltperson eller gruppe deligere til andre å føre vitnemål i retten. Skal man bli hørt i retten må man snakke selv.

Episoder som mangler øyevitner som stiller i retten vil du nok ikke komme langt med.

Om du har glemt å gi skriftlig advarsel må du kunne vise at ting var så graverende at oppsigelsen likevel var saklig. Da trenger du all hjelpen du kan få.

Punkt fem.

Å bli viklet inn i en arbeidsrettsak er ikke noe jeg ønsker meg som en forelder med barn i barnehage. Samtidig må jeg akseptere at akkurat nå er jeg en av de uheldige som må til pers for å sikre kvaliteten i "min" barnehage og for å sikre kvaliteten i barnehager generelt.

Om denne personen har vært så ille at det var saklig grunn for oppsigelse, er det fullt mulig at mange foreldre vil ønske å få sin versjon hørt i retten.

Punkt seks.

Er du med i en "drive-barnehage-forenign" eller er din førskolelærer medlem av en fagforening, kan det være en idé og hente gode råd å tips fra de kantene.

Kan hende har saken så mange prinsippielle sider at en eller annen organisasjon er villig til å se litt på den selv om du ikke er medlem.

Punkt sju.

Det er en pris for "meg" å betale for å vitne for deg i retten. En kostnad du på sett og vi påfører meg. Men det er også en pris for deg å betale ved og skåne meg. Hvis den prisen blir urimelig høy i forhold til min noe begrensede "utgift" er det mest riktig og rettferdig at jeg tar den støyten.

Punkt åtte.

Ha i bakhodet at retten fort kan tendere mot å se arbeidstaker som den svake part.

Når du skriver her i stedet for å spørre advokaten din, er det fordi du er uenig med advokaten din?`

mvh

Tusen takk for kjempesvar!

For det første - jeg er ikke uenig med advokaten min - men han tar betalt for alle telefonsamtaler, og er rett og slett så gammel at han ikke bruker mail

Jeg har skjønt at rettferdighet og lovrett ikke er det samme. Dyrekjøpt erfaring.

Og jeg er kjemperedd for å tape fordi retten anser assistenten som et stakkars offer og velger å se bort fra det faktum at h*n ikke har gjort jobben sin, og i tillegg utsatt ungene mine for fare, eller fordi arvokaten min ikke er tøff nok. Motpartens advokat er nemlig helt gal, du skulle sett ham rope og veive i forhandlingsmøtet...

Punkt en:

Jeg er enig i det du sier - men samtidig mener jeg at man som forelder skal kunne si at man ikke er fornøyd med ting, på et generelt grunnlag, uten at det har vært grove enkelt episoder. Og for min del; det er ikke én forelders klage som har forårsaket dette, det er summen av alle klagene, alle feilene jeg har oppdaget - og dette at h*n gikk fra ungene.

Punkt to.

"Du kan ikke sikre deg godt nok"

Nei, det har jeg skjønt... Og jeg har ikke glemt skriftlig advarsel - h*n ble avskjediget på dagen, og da kan man ikke advare. Men; det finnes skriftlige referater fra tre møter jeg hadde med dem (to stk, en sa opp selv) - som de begge fikk utdelt. Uheldigvis har jeg ikke bedt dem signere på det...

"Husk at denne personen framsto pålitelig nok til at du ansatte vedkommende. H*n kan gjøre det samme i en rettsal."

H*n innrømmet i forhandlingsmøte å ha unnlatt å nevne endel ting på intervjuet som har kommet frem i ettertid. Og i tillegg har h*n regelrett løyet på intervjuet - noe blant annet foreldren kan vitne om. H*n presenterte seg selv på første foreldremøte (før oppstart) og lovet gull og grønne skoger - man har ikke holdt noe i ettertid. Og lyver du på jobbintervju, og blir ansatt på bakgrunn av løgner, så kan man bli tatt på det i ettertid - noe jeg også kommer til å gå på. H*n har bevisst gått inn for å lure meg.

Punkt tre.

"Ikke la motpartens kandidat velge foreldrevitner eller spille på at du har for få av dem"

Nei, det er nettopp det jeg ikke vil.

Punkt fire.

"Episoder som mangler øyevitner som stiller i retten vil du nok ikke komme langt med"

Heldigvis har vi vært flere til stede mange av gangene det har vært kritikkverdige forhold.

Punkt fem.

"Om denne personen har vært så ille at det var saklig grunn for oppsigelse, er det fullt mulig at mange foreldre vil ønske å få sin versjon hørt i retten"

Nei, de ønsker ikke det - det er det som er problemet. Jeg hadde problemer med å få flere enn to til å bekrefte min versjon skriftlig før jeg visste at jeg ble stevnet...

Punkt seks.

Jeg er ikke medlem noe sted, det er altfor dyrt - og heller ikke førskolelæreren min. Men; jeg har fått mange råd av arbeidsgiverforeningen, og forsikringsselskapet mitt. Når jeg har fortalt dem hele historien i detalj mener de begge at jeg har gjort det helt rett - og at saken står sterkt i retten. Men kan jo aldri være sikker...

Punkt åtte.

"Ha i bakhodet at retten fort kan tendere mot å se arbeidstaker som den svake part."

Og dette bekymrer meg veldig. H*n er sosialt sett typisk svakere enn meg - og man ser på bakgrunn. Økonomisk selvfølgelig svakere - og i tillegg går de på at h*n har blitt dårlig behandlet av meg.

De mener jeg har tvunget assistenten til å signere kontrakten, til å utvide prøvetiden, snakket stygt til andre og spredt rykter. De går relativt hardt ut mot meg som person - og har innkalt to vitner i retten som skal vitne om min opptreden. Den ene er en som ringte meg i forkant av saken og fortalte masse om assistenten, som nå hevder at jeg har ringt henne. En utskrift av telefonregningene vil jo vise hvem som har ringt, men likevel. Mamma hørte hele samtalen - men likevel vil nok ikke hun bli vektlagt.

Den andre er en venn som bor samme med assistenten, og som jeg la igjen avskjeden hos før jeg ringte assistenten og ga beskjed om at jeg hadde gjort det. Assistenten hadde ringt inn syk den dagen - og jeg dro hjem for å levere den, h*n burde jo teoretisk vært hjemme - men hadde altså reist bort. Jeg kunne ikke vente til dagen etter, for h*n varlset om at h*n skulle sykemelde seg fra neste dag - og da hadde jeg stått helt uten rettigheter.

Mye av grunnen til at jeg skriver her er for egenterapi. Jeg sliter forferdelig med denne saken - jeg mener selv jeg har gjort det eneste rette, og føler at jeg blir så til de grader svartmalt at jeg har problemer med å takle det.

I tillegg synes jeg det er blodig urettferdig at jeg som egentlig bare prøver å gjøre noe hyggelig for alle (jeg tjener jo ikke penger på det her en gang) har havnet i dette utføret. Jeg var ikke klar over at det skulle være så forbannet vanskelig å bli kvitt en ansatt som ikke gjorde jobben sin, jeg trodde det var det prøvetid var til for!

Her er det et bredt utvalg mennesker som kan gi meg nyanserte svar. Selvsagt er min versjon subjektiv, men samtidig forsøker jeg å være så objektiv som jeg kan - fortelle hva som har skjedd, hva jeg har gjort og hvorfor, og utelate alt for mye meninger. Det er ikke så lett - men jeg tror jeg hvertfall tildels klarer å presentere saken som den er, og ikke sånn jeg synes den er.

Og jeg må presisere at jeg ikke hadde noen ting i mot denne personen før dette skjedde. Jeg ønsket å gi en sjanse til en som ikke har hatt det så greit alltid, og when the shit hits the fan....

Jeg skjønner jo nå at ting har vært vanskelig fordi h*n har vært ubrukelig i alle arbeidsforhold frem til nå. Det er jo også grunnen til at den forrige arbeidsgiveren stiller som vitne for meg.

Jeg tar dette så personlig, jeg klarer ikke å være profesjonell i det hele tatt, og er rett og slett kjempedeppa. Jeg har mistet troen på rettferdighet, fornuft, moral og folkeskikk.

Konsekvensen er jo nå at de stakkars andre ansatte må lide av at jeg er kynisk, leverer skriftlig alle beskjeder jeg gir, og har arbeidskontrakt på tre sider med alt tenkelig nedfelt.

For en sørpe!

[Gjest Persille]

Har du ikke et par foreldre til som du kan spørre? Foreldrerepresentantens vitnemål må vel kunne tillegges særlig vekt, siden han faktisk representerer resten av foreldrene. Et par foreldrevitner til vil jo styrke inntrykket av at det er stor enighet i foreldregruppen om saken.

Jeg har allerede meldt inn mine vitner - motparten også. De vil bare vite hvem det er slik at de KAN kalle dem inn om de vil.

Antagelig er det bare for å presse meg...

[Gjest Persille]

Må bare si at den personen du har gitt sparken, må være både sta, tøff og ha en god porson med selvtillit, for å stå i en rettsak og høre så mye negativt om seg selv.

Eller så må h*n være enten stokk dum eller h*n syns at du har en veldig dårlig sak!

H*n er ung og veldig naiv. H*n er ikke klar over hva dette innebærer, og heller ikke at h*n skal få høre så mye negativt i retten.

Advokaten er helt vill og har antagelig lovet gull og grønne skoger, men "glemt" å fortelle om gjelden h*n pådrar seg om h*n taper.

Advokaten mener saken er KJEMPEGOD, min advokat, arbeidsgiverforeningen, forsikringsselskapet mitt og "alle andre" jeg har snakket med om dette (fagfolk) mener at min sak er sterkest.

[Gjest Margarites]

Nei, det er vitneplikt i Norge

Ja, det stemmer vel.

Men jeg tror ikke du kan ha noe å bekymre deg for. Du sier jo selv at foreldrene er enige i vurderingen av at denne assisten ikke gjorde en god jobb. Du bør vel informere alle da om at de kan risikere å bli innkalt? I et brev eller ta et møte på det.

Er du redd for at noen skal trekke seg på det de har sagt? At de ikke vil være "gode" vitner for din side av saken?

Eller er det bare det at de blir trukket inn i en rettssak som bekymrer deg? Det ville jeg ikke tenkt så mye på. Så lenge du har ditt på det tørre så skjønner foreldrene at dette ikke er din skyld.

[Gjest Persille]

Ja, det stemmer vel.

Men jeg tror ikke du kan ha noe å bekymre deg for. Du sier jo selv at foreldrene er enige i vurderingen av at denne assisten ikke gjorde en god jobb. Du bør vel informere alle da om at de kan risikere å bli innkalt? I et brev eller ta et møte på det.

Er du redd for at noen skal trekke seg på det de har sagt? At de ikke vil være "gode" vitner for din side av saken?

Eller er det bare det at de blir trukket inn i en rettssak som bekymrer deg? Det ville jeg ikke tenkt så mye på. Så lenge du har ditt på det tørre så skjønner foreldrene at dette ikke er din skyld.

"Er du redd for at noen skal trekke seg på det de har sagt?"

Ja, uten tvil.

Og at de ikke lenger kan komme med konkrete datofestede eksempler slik de kunne da det skjedde.

[Gjest Margarites]

"Er du redd for at noen skal trekke seg på det de har sagt?"

Ja, uten tvil.

Og at de ikke lenger kan komme med konkrete datofestede eksempler slik de kunne da det skjedde.

Men baserer du saken mest på disse foreldrenes observasjoner og uttalelser? Eller har du _selv_ konkrete datoer og hendelser å vise til? Det vil jo være ganske avgjørende da...

[mumitrollet]

Jeg har allerede meldt inn mine vitner - motparten også. De vil bare vite hvem det er slik at de KAN kalle dem inn om de vil.

Antagelig er det bare for å presse meg...

OK. Litt av en nøtt, det der. Men, kan du avtale med noen få av foreldrene, og så oppgi deres navn?

[PieLill]

Tusen takk for kjempesvar!

For det første - jeg er ikke uenig med advokaten min - men han tar betalt for alle telefonsamtaler, og er rett og slett så gammel at han ikke bruker mail

Jeg har skjønt at rettferdighet og lovrett ikke er det samme. Dyrekjøpt erfaring.

Og jeg er kjemperedd for å tape fordi retten anser assistenten som et stakkars offer og velger å se bort fra det faktum at h*n ikke har gjort jobben sin, og i tillegg utsatt ungene mine for fare, eller fordi arvokaten min ikke er tøff nok. Motpartens advokat er nemlig helt gal, du skulle sett ham rope og veive i forhandlingsmøtet...

Punkt en:

Jeg er enig i det du sier - men samtidig mener jeg at man som forelder skal kunne si at man ikke er fornøyd med ting, på et generelt grunnlag, uten at det har vært grove enkelt episoder. Og for min del; det er ikke én forelders klage som har forårsaket dette, det er summen av alle klagene, alle feilene jeg har oppdaget - og dette at h*n gikk fra ungene.

Punkt to.

"Du kan ikke sikre deg godt nok"

Nei, det har jeg skjønt... Og jeg har ikke glemt skriftlig advarsel - h*n ble avskjediget på dagen, og da kan man ikke advare. Men; det finnes skriftlige referater fra tre møter jeg hadde med dem (to stk, en sa opp selv) - som de begge fikk utdelt. Uheldigvis har jeg ikke bedt dem signere på det...

"Husk at denne personen framsto pålitelig nok til at du ansatte vedkommende. H*n kan gjøre det samme i en rettsal."

H*n innrømmet i forhandlingsmøte å ha unnlatt å nevne endel ting på intervjuet som har kommet frem i ettertid. Og i tillegg har h*n regelrett løyet på intervjuet - noe blant annet foreldren kan vitne om. H*n presenterte seg selv på første foreldremøte (før oppstart) og lovet gull og grønne skoger - man har ikke holdt noe i ettertid. Og lyver du på jobbintervju, og blir ansatt på bakgrunn av løgner, så kan man bli tatt på det i ettertid - noe jeg også kommer til å gå på. H*n har bevisst gått inn for å lure meg.

Punkt tre.

"Ikke la motpartens kandidat velge foreldrevitner eller spille på at du har for få av dem"

Nei, det er nettopp det jeg ikke vil.

Punkt fire.

"Episoder som mangler øyevitner som stiller i retten vil du nok ikke komme langt med"

Heldigvis har vi vært flere til stede mange av gangene det har vært kritikkverdige forhold.

Punkt fem.

"Om denne personen har vært så ille at det var saklig grunn for oppsigelse, er det fullt mulig at mange foreldre vil ønske å få sin versjon hørt i retten"

Nei, de ønsker ikke det - det er det som er problemet. Jeg hadde problemer med å få flere enn to til å bekrefte min versjon skriftlig før jeg visste at jeg ble stevnet...

Punkt seks.

Jeg er ikke medlem noe sted, det er altfor dyrt - og heller ikke førskolelæreren min. Men; jeg har fått mange råd av arbeidsgiverforeningen, og forsikringsselskapet mitt. Når jeg har fortalt dem hele historien i detalj mener de begge at jeg har gjort det helt rett - og at saken står sterkt i retten. Men kan jo aldri være sikker...

Punkt åtte.

"Ha i bakhodet at retten fort kan tendere mot å se arbeidstaker som den svake part."

Og dette bekymrer meg veldig. H*n er sosialt sett typisk svakere enn meg - og man ser på bakgrunn. Økonomisk selvfølgelig svakere - og i tillegg går de på at h*n har blitt dårlig behandlet av meg.

De mener jeg har tvunget assistenten til å signere kontrakten, til å utvide prøvetiden, snakket stygt til andre og spredt rykter. De går relativt hardt ut mot meg som person - og har innkalt to vitner i retten som skal vitne om min opptreden. Den ene er en som ringte meg i forkant av saken og fortalte masse om assistenten, som nå hevder at jeg har ringt henne. En utskrift av telefonregningene vil jo vise hvem som har ringt, men likevel. Mamma hørte hele samtalen - men likevel vil nok ikke hun bli vektlagt.

Den andre er en venn som bor samme med assistenten, og som jeg la igjen avskjeden hos før jeg ringte assistenten og ga beskjed om at jeg hadde gjort det. Assistenten hadde ringt inn syk den dagen - og jeg dro hjem for å levere den, h*n burde jo teoretisk vært hjemme - men hadde altså reist bort. Jeg kunne ikke vente til dagen etter, for h*n varlset om at h*n skulle sykemelde seg fra neste dag - og da hadde jeg stått helt uten rettigheter.

Mye av grunnen til at jeg skriver her er for egenterapi. Jeg sliter forferdelig med denne saken - jeg mener selv jeg har gjort det eneste rette, og føler at jeg blir så til de grader svartmalt at jeg har problemer med å takle det.

I tillegg synes jeg det er blodig urettferdig at jeg som egentlig bare prøver å gjøre noe hyggelig for alle (jeg tjener jo ikke penger på det her en gang) har havnet i dette utføret. Jeg var ikke klar over at det skulle være så forbannet vanskelig å bli kvitt en ansatt som ikke gjorde jobben sin, jeg trodde det var det prøvetid var til for!

Her er det et bredt utvalg mennesker som kan gi meg nyanserte svar. Selvsagt er min versjon subjektiv, men samtidig forsøker jeg å være så objektiv som jeg kan - fortelle hva som har skjedd, hva jeg har gjort og hvorfor, og utelate alt for mye meninger. Det er ikke så lett - men jeg tror jeg hvertfall tildels klarer å presentere saken som den er, og ikke sånn jeg synes den er.

Og jeg må presisere at jeg ikke hadde noen ting i mot denne personen før dette skjedde. Jeg ønsket å gi en sjanse til en som ikke har hatt det så greit alltid, og when the shit hits the fan....

Jeg skjønner jo nå at ting har vært vanskelig fordi h*n har vært ubrukelig i alle arbeidsforhold frem til nå. Det er jo også grunnen til at den forrige arbeidsgiveren stiller som vitne for meg.

Jeg tar dette så personlig, jeg klarer ikke å være profesjonell i det hele tatt, og er rett og slett kjempedeppa. Jeg har mistet troen på rettferdighet, fornuft, moral og folkeskikk.

Konsekvensen er jo nå at de stakkars andre ansatte må lide av at jeg er kynisk, leverer skriftlig alle beskjeder jeg gir, og har arbeidskontrakt på tre sider med alt tenkelig nedfelt.

For en sørpe!

Jeg føler virkelig med deg og har tenkt mye på deg.

Jeg føler at du forsøker å skrive så saklig du klarer. Med den situasjonen du er i har du vist et imponerende måtehold i bruken av nedsettende adjektiver!

Forstår godt at du trenger å ventilere. Var ikke negativt ment når jeg spurte om du var uenig med advokaten. Kom ikke på i farten hvor fort takstametrene løper på de kontorene. Advokatsalærene er etter mitt syn en av de største truslene mot rettssikkerheten.

Du ville ikke vært menneske om ikke dette gikk inn på deg. Arbeidskonflikter er forferdelig opprivende. Det gjør noe med en når man har forsøkt å gjøre ting riktig og får så mye i trynet. Du håndterer dette helt profft om du forsøker å gjøre det riktige og fornuftige tross dine opprevne følelser.

Kanskje har de personene hvis barn du ønsket å beskytte ikke verdsatt dette ved å stille opp tilbake som de burde.

Oppsigelsesvernet i dette landet er noe merkelig noe. Jeg har selv blitt usaklig oppsagt på en ganske kvalm måte. (Den tradisjonelle når man kommer tilbake etter endt permisjon...) Fagforeningen min er best når det ikke gjelder. ;-)

Jeg har også fått servert medhjelpere som jeg helst hadde sett vi hadde lønnet for å holde seg unna. Ikke mye kjekt å sitte med ansvaret da... Enkelte har overdimensjonerte kunnskaper om sine rettigheter i forhold til bevisstheten om sine plikter.

Fagbevegelsen i sammerbeid med venstresiden i politikken og en venstrevridd presse har gjort mye for å skape generelle monsterbidler av arbeidsgivere og glansbilder av arbeidstakere. Virkeligheten er en smule mer nyansert.

Jeg tror mange er i stand til å se dette. Vi får håpe at det også gjelder de som skal dømme i denne saken. Om denne kruttønnen av jurist prøver å bygge en sak rundt at du har vært grusom mot denne stakkars snille mannen, og det viser seg at at han kanskje ikke er så grei selv, kan det fort slå tilbake. Avdempede normenn blir heller ikke alltid like imponert av de som roper og skriker støtt.

Slik jeg forstår det sa du opp denne mannen på dagen da han lot ungene være alene for å ta en privat telfon til sin ikke nødvendigvis syke og døende mor. Altså ingen livsvikt samtale. Var han i samme byggning som barna, eller forlot han byggningen?

Ville det hjulpet å stevne inn en bestyrer i en barnehage som sakkyndig for å karakterisere dette. Eller en ansatt ved barnevernet?

Du kan forsøke å skrive en e-post til en eller annen fagorganisasjon e.l. og høre om de er interessert i å uttale seg om saken på rinsippielt grunnlag.

Har du forsket på hvilket rettslig ansvar du og ped. leder ville hatt om du ikke tok tak i dette? Hvem ville blitt stilt til veggs om det faktisk skjedde noe med barna mens de var uten tilsyn?

Har du bedt dine ansatte om litt tolmodighet og overbærenhet med deg i denne vanskelige perioden. Folk tåler mye om de bare får en liten tilbakemelding på at du forstår at de kommer under press fordi du er det.

Jeg håper på en dom som er både juridisk korrekt og rettferdig.

mvh

[PieLill]

Vel, kanksje på generelt grunnlag. Jeg er selv foreldrerepresentant i styret i barnehagen, men ville innhentet synspunkter om spesielle saker tas opp - ikke gått ut fra at min mening er allmenn. Dette høres ut som en såpass spesiell sak at det kan være verdt å innhente samtykke spesielt.

Men, jeg aner ikke om det kan brukes i retten.

Slik jeg har forstått uttaler man seg som enkeltperson som vitne i en rettsak, hvem man enn er.

En av grunnene til dette er at motpart skal kunne kryssforhøre vitne. Man kan ikke kryssforhøre en gruppe, representert ved en enkeltperson. Et vitne i retten skal heller ikke redegjøre for et flertallsvedtak om hva som er sannheten. Retten skal i stedet selv få høre ulike vitner uttale seg og selv danne seg et totalbilde av situasjonen.

Man er også strafferettslig ansvarlig for det man sier fra vitneboksen. Blir man tatt i bevisst løgn er man ille ute. Hvordan vil dette stå seg om det man sa var etter pålegg fra en gruppe.

Man kan selvsagt redegjøre for en gruppes syn på en sak, men man representerer ikke gruppen i vitneboksen. (I denne saken kunne f.eks en erklæring på at oppsigelsen ble støttet signeres av alle foreldre.) Det vil vel gå som bevismateriale. Men som vitne representere man kun sitt eget syn på hva som er fakta i (deler av) saken. Dette fordi en gruppe ikke kan tas i ed. Det er ulovlig å forsøke å påvirke vitner i en bestemt rettning.

En forelderkontakt kan for eksempel si at i løpet av xx mndr hadde jeg yy henvendelser angående missnøye med nn. De fleste henvendelsene gikk på. Skal man derimot skildre enkeltepisoder bør det helst være to øyenvitner. Annenhåndshistorier blir i slike tilfeller som regel tillagt lite vekt.

mvh

[Gjest Persille]

Jeg føler virkelig med deg og har tenkt mye på deg.

Jeg føler at du forsøker å skrive så saklig du klarer. Med den situasjonen du er i har du vist et imponerende måtehold i bruken av nedsettende adjektiver!

Forstår godt at du trenger å ventilere. Var ikke negativt ment når jeg spurte om du var uenig med advokaten. Kom ikke på i farten hvor fort takstametrene løper på de kontorene. Advokatsalærene er etter mitt syn en av de største truslene mot rettssikkerheten.

Du ville ikke vært menneske om ikke dette gikk inn på deg. Arbeidskonflikter er forferdelig opprivende. Det gjør noe med en når man har forsøkt å gjøre ting riktig og får så mye i trynet. Du håndterer dette helt profft om du forsøker å gjøre det riktige og fornuftige tross dine opprevne følelser.

Kanskje har de personene hvis barn du ønsket å beskytte ikke verdsatt dette ved å stille opp tilbake som de burde.

Oppsigelsesvernet i dette landet er noe merkelig noe. Jeg har selv blitt usaklig oppsagt på en ganske kvalm måte. (Den tradisjonelle når man kommer tilbake etter endt permisjon...) Fagforeningen min er best når det ikke gjelder. ;-)

Jeg har også fått servert medhjelpere som jeg helst hadde sett vi hadde lønnet for å holde seg unna. Ikke mye kjekt å sitte med ansvaret da... Enkelte har overdimensjonerte kunnskaper om sine rettigheter i forhold til bevisstheten om sine plikter.

Fagbevegelsen i sammerbeid med venstresiden i politikken og en venstrevridd presse har gjort mye for å skape generelle monsterbidler av arbeidsgivere og glansbilder av arbeidstakere. Virkeligheten er en smule mer nyansert.

Jeg tror mange er i stand til å se dette. Vi får håpe at det også gjelder de som skal dømme i denne saken. Om denne kruttønnen av jurist prøver å bygge en sak rundt at du har vært grusom mot denne stakkars snille mannen, og det viser seg at at han kanskje ikke er så grei selv, kan det fort slå tilbake. Avdempede normenn blir heller ikke alltid like imponert av de som roper og skriker støtt.

Slik jeg forstår det sa du opp denne mannen på dagen da han lot ungene være alene for å ta en privat telfon til sin ikke nødvendigvis syke og døende mor. Altså ingen livsvikt samtale. Var han i samme byggning som barna, eller forlot han byggningen?

Ville det hjulpet å stevne inn en bestyrer i en barnehage som sakkyndig for å karakterisere dette. Eller en ansatt ved barnevernet?

Du kan forsøke å skrive en e-post til en eller annen fagorganisasjon e.l. og høre om de er interessert i å uttale seg om saken på rinsippielt grunnlag.

Har du forsket på hvilket rettslig ansvar du og ped. leder ville hatt om du ikke tok tak i dette? Hvem ville blitt stilt til veggs om det faktisk skjedde noe med barna mens de var uten tilsyn?

Har du bedt dine ansatte om litt tolmodighet og overbærenhet med deg i denne vanskelige perioden. Folk tåler mye om de bare får en liten tilbakemelding på at du forstår at de kommer under press fordi du er det.

Jeg håper på en dom som er både juridisk korrekt og rettferdig.

mvh

"Slik jeg forstår det sa du opp denne mannen på dagen da han lot ungene være alene for å ta en privat telfon til sin ikke nødvendigvis syke og døende mor. Altså ingen livsvikt samtale. Var han i samme byggning som barna, eller forlot han byggningen?"

Det er en jente - og siden jeg har spesifisert telefonregning ser jeg at hun stadig har hatt telefonsamtaler til moren sin (en annen kant av landet) på 30 min eller mer - midt i arbeidstiden. Også når hun var alene med barna. Jeg har mulighet til å se bhg fra leiligheten min - og det er ikke få ganger jeg har stått og sett på at hun snur ryggen til barna og står og ser over gjerdet for å snakke, mens de tumler rundt for seg selv. Jeg tok det opp med henne også - sa at jeg hadde fått høy telefonregning, og at de ikke kunne skravle når de var på jobb, de fikk de ta i pausene.

Da det imidlertid tippet over for meg, var da den andre assistenten fortalte meg at hun følte hun ikke klarte å gjøre jobben sin fordi XX gikk og satt seg på badet for å snakke med moren hver gang de skulle ha samlingsstund, og at hun ikke deltok når barna skulle legges/tas opp fordi hun alltid hadde vondt overalt. Hun kunne heller ikke leke med barna fordi hun hadde så vondt i hodet, og hun brukte kjeft på ungene som skremte den andre assistenten. Mitt barn tvang hun til å sitte i en stol (barnestol til spisebord) store deler av dagen - slik at hun ikke skulle finne på noen sprell!

Jeg gikk til pedagogen og ba om en uttalelse fra henne - hun hadde flere ganger ymtet frempå ting hun ikke var fornøyd med, men ikke i så krasse ordelag som dette. Men da jeg fortalte hva den andre asssistenten hadde sagt, og at jeg var fortvilet over situasjonen - så kom en lang avhandling. Jeg ba henne skrive det ned for meg, noe hun gjorde - og det er ikke pent.

"Ville det hjulpet å stevne inn en bestyrer i en barnehage som sakkyndig for å karakterisere dette."

Tatt i betraktning at førskolelæreren min (pedagogen) har 20 års erfaring fra barnehage - så føler jeg at hun er kvalifisert til å belyse de sidene av saken.

"Du kan forsøke å skrive en e-post til en eller annen fagorganisasjon e.l. og høre om de er interessert i å uttale seg om saken på rinsippielt grunnlag."

Det har jeg faktisk lurt på... Har snakket mye med en mann i arbeidsgiverforeningen som er helt oppgitt, og jeg har lurt på om jeg skal spørre om han kan bli med meg, evnt skrive ned noen betraktninger på generelt grunnlag.

"Har du forsket på hvilket rettslig ansvar du og ped. leder ville hatt om du ikke tok tak i dette? Hvem ville blitt stilt til veggs om det faktisk skjedde noe med barna mens de var uten tilsyn?"

Jeg ville blitt stilt til veggs. Jeg deler styreransvaret med henne, hun har den pedagogiske opplæringsdelen, jeg har alt annet - og jeg ville blitt personlig straffet. Både med fengsel og økonomisk i form av bøter. Vet ikke om du husker for noen år siden, en liten gutt som døde etter å ha blitt hengt i barnehagen på Nordstrand fordi de ansatte ikke var tilstede? Da ble styrer og eier dømt til å betale foreldrene erstatning, og fikk i tillegg betinget straff. Hun driver ikke barnehage lenger...

"Har du bedt dine ansatte om litt tolmodighet og overbærenhet med deg i denne vanskelige perioden. Folk tåler mye om de bare får en liten tilbakemelding på at du forstår at de kommer under press fordi du er det."

Ja - og de skjønner det. De holder med meg, spør hvordan det går, er enig i avgjørelsen jeg har tatt, og står inne for det. Det føler jeg som en enorm betryggelse. Jeg er også veldig opptatt av at de skal ha det bra. Jeg er sørgelig klar over at vi ikke har god økonomi, og at jeg dermed ikke kan lønne dem det de egentlig fortjener - og derfor prøver jeg å gjøre det bra for dem på andre måter. De bestemmer i stor grad jobben sin selv, planlegger og konstruerer rutiner de er fornøyd med, og som fungerer for dem - og jeg legger meg minst mulig oppi driften annet enn det økonomiske.

Jeg vet med sikkerhet at de også får veldig mange gode tilbakemeldinger fra foreldrene - og det er selvfølgelig hyggelig for meg også

Jeg synes det er vanskelig å være objektiv og profesjonell i den saken her, mest fordi jeg føler meg så lurt og dum på et vis - som har latt denne jenta lure meg trill rundt så lenge. Nå vet jeg ikke om jeg skal være sint, eller skuffet.

Jeg innser at vi snakker om en person som er svakere enn meg på de fleste områder - hun er naiv, på grensen til dum enkelte ganger, og svært enkel å manipulere. Samtidig er hun som du sier svært bevisst på sine rettigheter, men ikke sitt ansvar. I hennes øyne har nok jeg levd på solsiden hele livet - og nå mener hun det er på tide hun får det hun fortjener.

Mamma synes bare synd på henne, og er oppriktig lei seg på hennes vegne. Og vi ser at hun blir så til de grader manipulert av advokaten sin. Jeg prøvde å snakke fornuft med henne i forhandlingsmøtet - men advokaten hennes var ikke i nærheten av interessert i å komme til noen som helst enighet.

Hittil har dette kostet meg 40.000 kroner.

Og det blir sikkert 40 til innen vi er ferdige. Og jeg har ikke begreper om hvordan jeg skal dekke den regningen om jeg dømmes til å dekke de kostnadene. Får jeg hennes i tillegg som sikkert er på 150 - så går jeg faktisk personlig konkurs.

Har du en mail?

[Gjest Persille]

OK. Litt av en nøtt, det der. Men, kan du avtale med noen få av foreldrene, og så oppgi deres navn?

Jeg har gjort det - men advokaten vil ha alle.

[Gjest Persille]

Men baserer du saken mest på disse foreldrenes observasjoner og uttalelser? Eller har du _selv_ konkrete datoer og hendelser å vise til? Det vil jo være ganske avgjørende da...

Jeg har min observasjoner, dato og tidsfestet - møtereferater fra møter vi har hatt, pedagogens og den andre assistentens skriftlige uttalelser.

Foreldrenes klage er bare et tillegg - foreldre ser ikke alt som foregår, og når de klager har det gjerne vært mye ille de ikke har sett i forkant.

Det er som vannskade. Når du først oppdager den har den ødelagt alt bak tapeten...

Det var da de begynte å klage at jeg skjønte at jeg ikke hadde klart å rette opp feilene, og få bhg til å fungere slik jeg ville. At de fortsatt ikke gjorde som de fikk beskjed om (etter tre møter). At de faktisk med vilje motarbeidet meg.

[PieLill]

"Slik jeg forstår det sa du opp denne mannen på dagen da han lot ungene være alene for å ta en privat telfon til sin ikke nødvendigvis syke og døende mor. Altså ingen livsvikt samtale. Var han i samme byggning som barna, eller forlot han byggningen?"

Det er en jente - og siden jeg har spesifisert telefonregning ser jeg at hun stadig har hatt telefonsamtaler til moren sin (en annen kant av landet) på 30 min eller mer - midt i arbeidstiden. Også når hun var alene med barna. Jeg har mulighet til å se bhg fra leiligheten min - og det er ikke få ganger jeg har stått og sett på at hun snur ryggen til barna og står og ser over gjerdet for å snakke, mens de tumler rundt for seg selv. Jeg tok det opp med henne også - sa at jeg hadde fått høy telefonregning, og at de ikke kunne skravle når de var på jobb, de fikk de ta i pausene.

Da det imidlertid tippet over for meg, var da den andre assistenten fortalte meg at hun følte hun ikke klarte å gjøre jobben sin fordi XX gikk og satt seg på badet for å snakke med moren hver gang de skulle ha samlingsstund, og at hun ikke deltok når barna skulle legges/tas opp fordi hun alltid hadde vondt overalt. Hun kunne heller ikke leke med barna fordi hun hadde så vondt i hodet, og hun brukte kjeft på ungene som skremte den andre assistenten. Mitt barn tvang hun til å sitte i en stol (barnestol til spisebord) store deler av dagen - slik at hun ikke skulle finne på noen sprell!

Jeg gikk til pedagogen og ba om en uttalelse fra henne - hun hadde flere ganger ymtet frempå ting hun ikke var fornøyd med, men ikke i så krasse ordelag som dette. Men da jeg fortalte hva den andre asssistenten hadde sagt, og at jeg var fortvilet over situasjonen - så kom en lang avhandling. Jeg ba henne skrive det ned for meg, noe hun gjorde - og det er ikke pent.

"Ville det hjulpet å stevne inn en bestyrer i en barnehage som sakkyndig for å karakterisere dette."

Tatt i betraktning at førskolelæreren min (pedagogen) har 20 års erfaring fra barnehage - så føler jeg at hun er kvalifisert til å belyse de sidene av saken.

"Du kan forsøke å skrive en e-post til en eller annen fagorganisasjon e.l. og høre om de er interessert i å uttale seg om saken på rinsippielt grunnlag."

Det har jeg faktisk lurt på... Har snakket mye med en mann i arbeidsgiverforeningen som er helt oppgitt, og jeg har lurt på om jeg skal spørre om han kan bli med meg, evnt skrive ned noen betraktninger på generelt grunnlag.

"Har du forsket på hvilket rettslig ansvar du og ped. leder ville hatt om du ikke tok tak i dette? Hvem ville blitt stilt til veggs om det faktisk skjedde noe med barna mens de var uten tilsyn?"

Jeg ville blitt stilt til veggs. Jeg deler styreransvaret med henne, hun har den pedagogiske opplæringsdelen, jeg har alt annet - og jeg ville blitt personlig straffet. Både med fengsel og økonomisk i form av bøter. Vet ikke om du husker for noen år siden, en liten gutt som døde etter å ha blitt hengt i barnehagen på Nordstrand fordi de ansatte ikke var tilstede? Da ble styrer og eier dømt til å betale foreldrene erstatning, og fikk i tillegg betinget straff. Hun driver ikke barnehage lenger...

"Har du bedt dine ansatte om litt tolmodighet og overbærenhet med deg i denne vanskelige perioden. Folk tåler mye om de bare får en liten tilbakemelding på at du forstår at de kommer under press fordi du er det."

Ja - og de skjønner det. De holder med meg, spør hvordan det går, er enig i avgjørelsen jeg har tatt, og står inne for det. Det føler jeg som en enorm betryggelse. Jeg er også veldig opptatt av at de skal ha det bra. Jeg er sørgelig klar over at vi ikke har god økonomi, og at jeg dermed ikke kan lønne dem det de egentlig fortjener - og derfor prøver jeg å gjøre det bra for dem på andre måter. De bestemmer i stor grad jobben sin selv, planlegger og konstruerer rutiner de er fornøyd med, og som fungerer for dem - og jeg legger meg minst mulig oppi driften annet enn det økonomiske.

Jeg vet med sikkerhet at de også får veldig mange gode tilbakemeldinger fra foreldrene - og det er selvfølgelig hyggelig for meg også

Jeg synes det er vanskelig å være objektiv og profesjonell i den saken her, mest fordi jeg føler meg så lurt og dum på et vis - som har latt denne jenta lure meg trill rundt så lenge. Nå vet jeg ikke om jeg skal være sint, eller skuffet.

Jeg innser at vi snakker om en person som er svakere enn meg på de fleste områder - hun er naiv, på grensen til dum enkelte ganger, og svært enkel å manipulere. Samtidig er hun som du sier svært bevisst på sine rettigheter, men ikke sitt ansvar. I hennes øyne har nok jeg levd på solsiden hele livet - og nå mener hun det er på tide hun får det hun fortjener.

Mamma synes bare synd på henne, og er oppriktig lei seg på hennes vegne. Og vi ser at hun blir så til de grader manipulert av advokaten sin. Jeg prøvde å snakke fornuft med henne i forhandlingsmøtet - men advokaten hennes var ikke i nærheten av interessert i å komme til noen som helst enighet.

Hittil har dette kostet meg 40.000 kroner.

Og det blir sikkert 40 til innen vi er ferdige. Og jeg har ikke begreper om hvordan jeg skal dekke den regningen om jeg dømmes til å dekke de kostnadene. Får jeg hennes i tillegg som sikkert er på 150 - så går jeg faktisk personlig konkurs.

Har du en mail?

Jeg skal lage meg en mail bare for deg i løpet av dagen.

mvh

[PieLill]

"Slik jeg forstår det sa du opp denne mannen på dagen da han lot ungene være alene for å ta en privat telfon til sin ikke nødvendigvis syke og døende mor. Altså ingen livsvikt samtale. Var han i samme byggning som barna, eller forlot han byggningen?"

Det er en jente - og siden jeg har spesifisert telefonregning ser jeg at hun stadig har hatt telefonsamtaler til moren sin (en annen kant av landet) på 30 min eller mer - midt i arbeidstiden. Også når hun var alene med barna. Jeg har mulighet til å se bhg fra leiligheten min - og det er ikke få ganger jeg har stått og sett på at hun snur ryggen til barna og står og ser over gjerdet for å snakke, mens de tumler rundt for seg selv. Jeg tok det opp med henne også - sa at jeg hadde fått høy telefonregning, og at de ikke kunne skravle når de var på jobb, de fikk de ta i pausene.

Da det imidlertid tippet over for meg, var da den andre assistenten fortalte meg at hun følte hun ikke klarte å gjøre jobben sin fordi XX gikk og satt seg på badet for å snakke med moren hver gang de skulle ha samlingsstund, og at hun ikke deltok når barna skulle legges/tas opp fordi hun alltid hadde vondt overalt. Hun kunne heller ikke leke med barna fordi hun hadde så vondt i hodet, og hun brukte kjeft på ungene som skremte den andre assistenten. Mitt barn tvang hun til å sitte i en stol (barnestol til spisebord) store deler av dagen - slik at hun ikke skulle finne på noen sprell!

Jeg gikk til pedagogen og ba om en uttalelse fra henne - hun hadde flere ganger ymtet frempå ting hun ikke var fornøyd med, men ikke i så krasse ordelag som dette. Men da jeg fortalte hva den andre asssistenten hadde sagt, og at jeg var fortvilet over situasjonen - så kom en lang avhandling. Jeg ba henne skrive det ned for meg, noe hun gjorde - og det er ikke pent.

"Ville det hjulpet å stevne inn en bestyrer i en barnehage som sakkyndig for å karakterisere dette."

Tatt i betraktning at førskolelæreren min (pedagogen) har 20 års erfaring fra barnehage - så føler jeg at hun er kvalifisert til å belyse de sidene av saken.

"Du kan forsøke å skrive en e-post til en eller annen fagorganisasjon e.l. og høre om de er interessert i å uttale seg om saken på rinsippielt grunnlag."

Det har jeg faktisk lurt på... Har snakket mye med en mann i arbeidsgiverforeningen som er helt oppgitt, og jeg har lurt på om jeg skal spørre om han kan bli med meg, evnt skrive ned noen betraktninger på generelt grunnlag.

"Har du forsket på hvilket rettslig ansvar du og ped. leder ville hatt om du ikke tok tak i dette? Hvem ville blitt stilt til veggs om det faktisk skjedde noe med barna mens de var uten tilsyn?"

Jeg ville blitt stilt til veggs. Jeg deler styreransvaret med henne, hun har den pedagogiske opplæringsdelen, jeg har alt annet - og jeg ville blitt personlig straffet. Både med fengsel og økonomisk i form av bøter. Vet ikke om du husker for noen år siden, en liten gutt som døde etter å ha blitt hengt i barnehagen på Nordstrand fordi de ansatte ikke var tilstede? Da ble styrer og eier dømt til å betale foreldrene erstatning, og fikk i tillegg betinget straff. Hun driver ikke barnehage lenger...

"Har du bedt dine ansatte om litt tolmodighet og overbærenhet med deg i denne vanskelige perioden. Folk tåler mye om de bare får en liten tilbakemelding på at du forstår at de kommer under press fordi du er det."

Ja - og de skjønner det. De holder med meg, spør hvordan det går, er enig i avgjørelsen jeg har tatt, og står inne for det. Det føler jeg som en enorm betryggelse. Jeg er også veldig opptatt av at de skal ha det bra. Jeg er sørgelig klar over at vi ikke har god økonomi, og at jeg dermed ikke kan lønne dem det de egentlig fortjener - og derfor prøver jeg å gjøre det bra for dem på andre måter. De bestemmer i stor grad jobben sin selv, planlegger og konstruerer rutiner de er fornøyd med, og som fungerer for dem - og jeg legger meg minst mulig oppi driften annet enn det økonomiske.

Jeg vet med sikkerhet at de også får veldig mange gode tilbakemeldinger fra foreldrene - og det er selvfølgelig hyggelig for meg også

Jeg synes det er vanskelig å være objektiv og profesjonell i den saken her, mest fordi jeg føler meg så lurt og dum på et vis - som har latt denne jenta lure meg trill rundt så lenge. Nå vet jeg ikke om jeg skal være sint, eller skuffet.

Jeg innser at vi snakker om en person som er svakere enn meg på de fleste områder - hun er naiv, på grensen til dum enkelte ganger, og svært enkel å manipulere. Samtidig er hun som du sier svært bevisst på sine rettigheter, men ikke sitt ansvar. I hennes øyne har nok jeg levd på solsiden hele livet - og nå mener hun det er på tide hun får det hun fortjener.

Mamma synes bare synd på henne, og er oppriktig lei seg på hennes vegne. Og vi ser at hun blir så til de grader manipulert av advokaten sin. Jeg prøvde å snakke fornuft med henne i forhandlingsmøtet - men advokaten hennes var ikke i nærheten av interessert i å komme til noen som helst enighet.

Hittil har dette kostet meg 40.000 kroner.

Og det blir sikkert 40 til innen vi er ferdige. Og jeg har ikke begreper om hvordan jeg skal dekke den regningen om jeg dømmes til å dekke de kostnadene. Får jeg hennes i tillegg som sikkert er på 150 - så går jeg faktisk personlig konkurs.

Har du en mail?

Nå har jeg en mail:

[email protected]

Har det litt travelt akkurat nå.

mvh

[Gjest Persille]

Nå har jeg en mail:

[email protected]

Har det litt travelt akkurat nå.

mvh

Mail er sendt

[PieLill]

Mail er sendt

Venter spent, har ikke mottatt den ennå.

Kan det ta lang tid?

mvh