Ekspertsvar Please svar meg! Er så frustrert!

[steinbukk124]

Dette er om mann på 32 år, jeg selv er kvinne på 28 år.

Jeg har en liten misstanke om at kjærsten min har et stort følelsesmessig problem! Han er vel egentlig som gutter flest, men veldig ekstrem. Det virker som han ikke føler noe! Jeg ser sjelden noe empati, han kan ikke uttrykke en eneste følelse verken på det positive eller det negative, han har få meninger om ting, og spør man om hva han tenker, er svaret alltid vet ikke, ikke noe, tenker?,osv. Han kan aldri finne på å si han er glad i meg, det har han heller ikke gjort med tidligere kjærester. Det kan virke som om alt som har med følelser å gjøre Bare er et ork å snakke om, eller at han ikke har noen følelsesmessige behov.

Jeg har tatt det opp med han noen ganger, at jeg synes det er rart at han aldri gir et seriøst uttrykk for å føle noe. Og det eneste han kommer frem til er at han tenker ikke over det(noe jeg tror heller er usikkerhet med hensyn til å snakke om det).

Han har i tidligere forhold vært mye utro, og hatt store problemer med å la være, selv om han egentlig ikke ønsker det. Men det er ikke nødvendigvis sex med andre som frister, heller spenninga.

Han ønsker sterkt å få et A4 liv, men har til stadighet problemer med å holde seg innenfor de grenser som er satt for et. Vi er for tiden fra hverandre pga brudd i de skrevne reglene, fra hans side. Jeg vet han er veldig lei seg, og overhodet ikke ønsket at det skulle gå slik, men han bare klarer ikke å holde seg trofast. Han har ikke sagt med egne ord at han er lei seg,utenom å svare ja, nei,selvfølgelig osv. på de spm jeg har stilt han.Han klarer rett og slett ikke å formulere en eneste følesesladet setning med egne ord. jeg vet at dette kan være litt typisk for gutter i forhold til oss jenter, men selv om det kanskje er vanskelig å få det godt nok frem her, han er VELDIG ekstrem.

Men jeg kan se det i øynene hans, kroppsspråket og annsiktsuttrykket at det gjør vondt for han. Alikevel klarer han ikke få ut et ord, alikevel klarer han ikke å holde seg trofast. Jeg ser at han sliter med seg selv.

Når jeg har tatt opp problemet med følelsesmangelen, sier han at han ikke alltid har vært slik, og at han tror det er noe galt selv. Det jeg har problemer med å se, er om han har lite følelser(han viser jo så lite empati, også for sin egen sønn faktisk)eller om han bare ikke ser det, får de frem, eller om han rett og slett er så usikker på seg selv at han ikke tør å vise de. Han sier jo selv at han ikke tenker noe på det. Jeg ønsker å tro at det er et skalkesjul.

Synes det er så rart at man aldri tenker på å vise at man er glad i noen ved å gi et kjertegn,et stryk på kinnet,et ømt smil,noen gode ord,eller bare et godt blikk hvis man virkelig er det. Og husk at dette gjelder ikke bare meg og tidligere kjærester, men også sønnen hans! Og det må jo finnes noen følelser for han i alle fall!

Jeg vet han gjerne vil ha meg tilbake nå, men klarer ikke å se om det er fordi han er redd for å bli alene eller om det virkelig er meg.Vet jeg er typisk en slik jente han ønsker seg, han har samtykket i dette når vi har snakket om det. Jeg vet han synes vi har det bra sammen, og det har vi jo. Men bare på det ovrflatiske plan. Det virker som om dette er nok for han til å ha det bra. Han har liksom aldri et behov for å være litt dyp. Synes dette er så merkelig.

Men det gjenstår nå et viktig punkt: Han var for omtrent 8-10 år siden i Libanon millitært. Dette var under en tid med mye bombing, hvor han så mye vondt, og måtte mest sannsynlig stenge av alle følelser for ikke å la det gå inn på seg. Barn som var sprengt i filler, Måtte rydde i et blodbad, osv. du kan jo sikkert forestille deg et slikt scenario. Jeg lurer nemlig på om Dette kan være en av årsakene til at han er så ekstremt lite følsom. Jeg føler noen ganger at jeg ser en stor usikkerhet i øynene hans. Jeg ser på en måte en side som ligger dypt nedgravd i han, og som jeg håper vil komme frem.Men dette er kanskje en ønskedrøm? Går det an å være så kald som han virker? Det må jo være en grunn til at jeg faktisk forstår at han er oppriktig glad i meg, noe følelser må jo ha kommet frem ettersom jeg er så sikker på at det er meg han vil ha, for det ser jeg jo! Eller så er jeg bare naiv, men tror ikke det, jeg pleier å ha en god magefølelse på slikt.

Er så redd for at dette ikke er noe å gjøre med, for han er jo en utrolig god gutt, og jeg ønsker å tro at det er usikkerhet, og redsel for noe som gjør han så kald i hverdagen. Håper du nå forstår hva jeg mener, og kan gi meg noen råd om hva jeg kan gjøre, og hva som kan være galt el ikke. Jeg er jo så glad i han, og vet han ikke mener å såre, og vet at vi kunne hatt det veldig fint sammen dersom han kunne klart å kontrollere spenningsbehovet sitt, og vist en litt mykere side av seg selv, og ikke minst vist mer empati i de situasjoner det er naturlig.Er det foresten mulig å gjøre noe med mangel på empati? Jeg er så sikker han har det i seg, kan jo ikke tro noe annet! Man må vel ha følelser?!

Jeg er så frustrert og lei meg både på hans og egne vegne, vær så snill å hjelp meg! Med vennelig hilsen Steinbukk 124

- steinbukk124

[Gjest rose26]

Jeg mener at skal et forhold overleve er det viktig at begge parter gir av hverandre. Nå han ikke gir deg noe av seg selvså tror jeg dette blir vanskelig.

Å forandre seg er heller ikke lett...

[PieLill]

Det er forskjell på å ikke ha følelser og å ikke vise følelser. Det er også forskjell på å ikke utrykke følelser og å ikke uttrykke dem med ord. Det er forskjell på kald hud og et kaldt hjerte.

Jeg får inntrykk av at du har stort behov for å snakke mye om følelser. Er det slik for deg at det nesten blir slik at om man ikke viser følelsene med ord, har man de ikke.

Det du skriver er litt selvmotsigende. På den ene siden sier du at han ikke har følelser, på den andre siden sier du at du kan se han er lei seg. Og hvordan henger det sammen at han ikke viser følelser og at du kan se han er lei seg. Da har jo følelsen vært så tydelig at du har sett den.

En del personer, særlig menn, må man lese følelsene. Man lærer seg at noen små ord, et ansiktsuttrykk, en handling, en bestemt bevegelse betyr omtrent det samme som en halv times verbal utlegning fra den mer snakkesalige arten.

Hva er årsaken til at du mener at han ikke har empati?

Om forholdet skal være liv laga, må sansynligvis du gå en lang vei i å akseptere at han uttrykker følelser med særdeles små bokstaver. Når han har vist en følelse på sin nesten umerkelige måte, må du gange det med hundre for å kunne forstå det riktig ut fra din skala.

Du må også gå en lang vei for å forstå din måte å takle smerte, motgang og frustrasjon på, kan bli fullstendig feil for en annen. Snakkemetoden er ikke den eneste riktige.

----

Når det er sagt vil jeg understreke at jeg ikke har sagt noe om at han ikke kan ha problemer han kunne trenge hjelp med. Jeg har har heller ikke sagt noe om at han ikke med hell kunne utvidet sitt uttrykksregister.

Mye av det du skriver får meg til å lure på om forholdet er liv laga i det hele tatt.

Jeg mener ikke du er helt på jordet. Men det er en gang slik at det er enklere for deg å forandre på deg enn på han.

Skal dere ha en sjanse blir du kanskje nødt til å revelusjonere hele din definisjon av å vise/uttrykke følelser.

Kan hende er ditt behov for en tydelig respons så stor at det ikke er mulig for deg å venne deg til denne mannen. Høyst forståelig.

Kan hende har han brutt så mye av din tillit at det er en pris du ikke er villig til å betale.

mvh

[steinbukk124]

Det er forskjell på å ikke ha følelser og å ikke vise følelser. Det er også forskjell på å ikke utrykke følelser og å ikke uttrykke dem med ord. Det er forskjell på kald hud og et kaldt hjerte.

Jeg får inntrykk av at du har stort behov for å snakke mye om følelser. Er det slik for deg at det nesten blir slik at om man ikke viser følelsene med ord, har man de ikke.

Det du skriver er litt selvmotsigende. På den ene siden sier du at han ikke har følelser, på den andre siden sier du at du kan se han er lei seg. Og hvordan henger det sammen at han ikke viser følelser og at du kan se han er lei seg. Da har jo følelsen vært så tydelig at du har sett den.

En del personer, særlig menn, må man lese følelsene. Man lærer seg at noen små ord, et ansiktsuttrykk, en handling, en bestemt bevegelse betyr omtrent det samme som en halv times verbal utlegning fra den mer snakkesalige arten.

Hva er årsaken til at du mener at han ikke har empati?

Om forholdet skal være liv laga, må sansynligvis du gå en lang vei i å akseptere at han uttrykker følelser med særdeles små bokstaver. Når han har vist en følelse på sin nesten umerkelige måte, må du gange det med hundre for å kunne forstå det riktig ut fra din skala.

Du må også gå en lang vei for å forstå din måte å takle smerte, motgang og frustrasjon på, kan bli fullstendig feil for en annen. Snakkemetoden er ikke den eneste riktige.

----

Når det er sagt vil jeg understreke at jeg ikke har sagt noe om at han ikke kan ha problemer han kunne trenge hjelp med. Jeg har har heller ikke sagt noe om at han ikke med hell kunne utvidet sitt uttrykksregister.

Mye av det du skriver får meg til å lure på om forholdet er liv laga i det hele tatt.

Jeg mener ikke du er helt på jordet. Men det er en gang slik at det er enklere for deg å forandre på deg enn på han.

Skal dere ha en sjanse blir du kanskje nødt til å revelusjonere hele din definisjon av å vise/uttrykke følelser.

Kan hende er ditt behov for en tydelig respons så stor at det ikke er mulig for deg å venne deg til denne mannen. Høyst forståelig.

Kan hende har han brutt så mye av din tillit at det er en pris du ikke er villig til å betale.

mvh

Tusen takk for svar! Jeg setter stor pris på all innspill!

Det du sier om at det er forskjell på å ikke ha følelser, og ikke å vise dem osv. er jeg helt inneforstått med.I dette tilfelle er jo det et av problemene, at det er så vanskelig å se om det er det ene eller det andre...

Du sier jeg er selvmotsigende, og JA jeg er det, fordi jeg selv ikke forstår hva som er reelt, om han mangler en del følelser,det lille han kommer med virker så påtvunget, er redd han egentlig ikke har behovet for å gi noe av seg selv. Eller om det bare er vanskelig for han å få følelsene sine til overflaten, noe som usikkerheten hans i visse situasjoner kan tyde på(Det er her jeg tror jeg "ser" at han mener han er glad i meg).

Jeg sier jeg vet han er glad i meg og ønsker å ha meg, ja, men jeg klarer ikke å se hva det egentlig betyr for han. Kan virke som at han tror det å være glad i noen, er et ønske om å ha dem i nærheten bare. Fordi det virker som om behovene hans er minimale på det følelsesmessige plan.Men det er den usikkerheten han har i seg som gir meg et lite håp om at han har problemer med å vise de, ikke at han ikke har behovet(dette som gjør meg så forvirret og selvmotsigende)

jeg refererer til:"En del personer, særlig menn, må man lese følelsene. Man lærer seg at noen små ord, et ansiktsuttrykk, en handling, en bestemt bevegelse betyr omtrent det samme som en halv times verbal utlegning fra den mer snakkesalige arten."

Jeg vet at menn ofte ikke er like "flinke" til å snakke og vise følelser som oss jenter, og ofte ikke har like store følelsesmessige behov. Jeg er selv heller ikke av den dypeste arten,tror kanskje det kom frem at jeg var veldig glad i de laaange setningene som bekreftelser, men dette er feil. Ja, jeg er veldig avhengig av bekreftelser(blir fort usikker uten)men i form av et lite blikk, et stryk på kinnet, osv.INNIMELLOM.Ønsker ikke noe overdrevent "suppeforhold"

MEN Han gir ALDRI et "blikk" kommer ikke med de "små ordene" rører deg ikke dersom det ikke har med sex å gjøre, jeg kan klemme hånden hans, gi han et stryk på kinnet, noe som er naturlig for meg ovenfor en jeg er glad i, men han gjør ALDRI slikt, sier han ikke tenker på det.

Dette er hva jeg synes er unaturlig hvis man virkelig føler noe...

Glem ikke at dette ikke bare gjelder meg, men han viser heller aldri noen positive følelser for sin egen sønn, spør aldri: "Går det bra? Hvordan har du det? Har du gjort noe gøy i dag?" osv.Jeg har sett han gi sin egen sønn klem EN gang på et år!!

Jeg vil si at dette har med mangel på empati å gjøre, ikke vise noe interresse for om "du" har det bra eller ikke,ikke komme med et eneste følelsesmessig innspill når det har skjedd noen noe vondt,er man lei seg for noe er det null sympati, det kan nevnes, men ikke snakkes om. Han har ikke noe å si på slikt, vet ikke hva det er å komme med et trøstende ord osv.

Han virker veldig kald.Og jeg må også få nevne at han selv sier andre har reagert på samme måte som meg, at vi blir frustrerte over mangel på behov til å vise følelser. Flere av hans tidligere kjærester, og t.o.m. hans egen mor har jo reagert. Jeg blir frustrert fordi han er så innmari ekstrem!

Vet at vi nok er av to ytterkanter, men jeg ønsker bare å finne ut om det er noe å gjøre med, vet det er vanskelig å forandre noen, ønsker heller ikke det, trenger bare å finne ut om det er muligheter for oss å gjøre noe med akkurat dette... han sier jo selv at han føler noe er galt.

Selvfølgelig skjønner jeg at jeg ikke kan kreve full omveltning, at jeg må skrenke litt inn på mine egne behov også for å møtes litt på halvveien,men han er så ekstrem, han gir så utrolig lite av seg selv på egenhånd uten at man "minner han på det" og da kommer det jo egentlig fra deg selv, og det er ingen bekreftelse i det hele tatt...

Vil også nevne at forutenom dette passer vi som hånd i hanske! Men det er jo en ganske viktig del vi mangler da, spør du meg.Håper jo at det er usikkerhet som gjør han så kald, for da kan man kanskje gjennom forståelse og full åpenhet selv, kanskje også litt hjelp, gi han trygghet nok til å åpne for det som ligger dypt i han.Dette er jo hva jeg ønsker å tro, og ønsker et svar på. Ikke så lett kanskje...

Vil bare si at det er en stund siden jeg skrev dette innlegget,men fikk ikke svar og prøvde på nytt. Jeg har altså valgt å gi han en ny sjanse etter utroskap (vær så snill ikke døm meg etter det, jeg har mine grunner). Men, ønsker jo å finne ut om vi har noe dypt å bygge på også,muligheter for et mer voksent forhold, enn BARE det å ha det bra på overflaten. Er redd det ikke holder for meg...Men jeg er jo så glad i han! Igjen, tusen takk for svar, og håper du har tatt deg tid til å lese dette, og forstår hva jeg mener. Er litt vanskelig å formidle de rette tingene på denne måte... Mvh

[steinbukk124]

Jeg mener at skal et forhold overleve er det viktig at begge parter gir av hverandre. Nå han ikke gir deg noe av seg selvså tror jeg dette blir vanskelig.

Å forandre seg er heller ikke lett...

Tusen takk for svar! Nei, det er ikke så lett på denne måten, man blir så frustrert av det, og prøver å tolke i alle retninger... kanskje jeg tolker og tenker for mye, noe vi jenter er litt kjent for. Håper bare det er noe å gjøre med, er jo så glad i han, og vi har det jo veldig fint på mange måter også. men det mangler en utrolig viktig del! Mvh

[PieLill]

Tusen takk for svar! Jeg setter stor pris på all innspill!

Det du sier om at det er forskjell på å ikke ha følelser, og ikke å vise dem osv. er jeg helt inneforstått med.I dette tilfelle er jo det et av problemene, at det er så vanskelig å se om det er det ene eller det andre...

Du sier jeg er selvmotsigende, og JA jeg er det, fordi jeg selv ikke forstår hva som er reelt, om han mangler en del følelser,det lille han kommer med virker så påtvunget, er redd han egentlig ikke har behovet for å gi noe av seg selv. Eller om det bare er vanskelig for han å få følelsene sine til overflaten, noe som usikkerheten hans i visse situasjoner kan tyde på(Det er her jeg tror jeg "ser" at han mener han er glad i meg).

Jeg sier jeg vet han er glad i meg og ønsker å ha meg, ja, men jeg klarer ikke å se hva det egentlig betyr for han. Kan virke som at han tror det å være glad i noen, er et ønske om å ha dem i nærheten bare. Fordi det virker som om behovene hans er minimale på det følelsesmessige plan.Men det er den usikkerheten han har i seg som gir meg et lite håp om at han har problemer med å vise de, ikke at han ikke har behovet(dette som gjør meg så forvirret og selvmotsigende)

jeg refererer til:"En del personer, særlig menn, må man lese følelsene. Man lærer seg at noen små ord, et ansiktsuttrykk, en handling, en bestemt bevegelse betyr omtrent det samme som en halv times verbal utlegning fra den mer snakkesalige arten."

Jeg vet at menn ofte ikke er like "flinke" til å snakke og vise følelser som oss jenter, og ofte ikke har like store følelsesmessige behov. Jeg er selv heller ikke av den dypeste arten,tror kanskje det kom frem at jeg var veldig glad i de laaange setningene som bekreftelser, men dette er feil. Ja, jeg er veldig avhengig av bekreftelser(blir fort usikker uten)men i form av et lite blikk, et stryk på kinnet, osv.INNIMELLOM.Ønsker ikke noe overdrevent "suppeforhold"

MEN Han gir ALDRI et "blikk" kommer ikke med de "små ordene" rører deg ikke dersom det ikke har med sex å gjøre, jeg kan klemme hånden hans, gi han et stryk på kinnet, noe som er naturlig for meg ovenfor en jeg er glad i, men han gjør ALDRI slikt, sier han ikke tenker på det.

Dette er hva jeg synes er unaturlig hvis man virkelig føler noe...

Glem ikke at dette ikke bare gjelder meg, men han viser heller aldri noen positive følelser for sin egen sønn, spør aldri: "Går det bra? Hvordan har du det? Har du gjort noe gøy i dag?" osv.Jeg har sett han gi sin egen sønn klem EN gang på et år!!

Jeg vil si at dette har med mangel på empati å gjøre, ikke vise noe interresse for om "du" har det bra eller ikke,ikke komme med et eneste følelsesmessig innspill når det har skjedd noen noe vondt,er man lei seg for noe er det null sympati, det kan nevnes, men ikke snakkes om. Han har ikke noe å si på slikt, vet ikke hva det er å komme med et trøstende ord osv.

Han virker veldig kald.Og jeg må også få nevne at han selv sier andre har reagert på samme måte som meg, at vi blir frustrerte over mangel på behov til å vise følelser. Flere av hans tidligere kjærester, og t.o.m. hans egen mor har jo reagert. Jeg blir frustrert fordi han er så innmari ekstrem!

Vet at vi nok er av to ytterkanter, men jeg ønsker bare å finne ut om det er noe å gjøre med, vet det er vanskelig å forandre noen, ønsker heller ikke det, trenger bare å finne ut om det er muligheter for oss å gjøre noe med akkurat dette... han sier jo selv at han føler noe er galt.

Selvfølgelig skjønner jeg at jeg ikke kan kreve full omveltning, at jeg må skrenke litt inn på mine egne behov også for å møtes litt på halvveien,men han er så ekstrem, han gir så utrolig lite av seg selv på egenhånd uten at man "minner han på det" og da kommer det jo egentlig fra deg selv, og det er ingen bekreftelse i det hele tatt...

Vil også nevne at forutenom dette passer vi som hånd i hanske! Men det er jo en ganske viktig del vi mangler da, spør du meg.Håper jo at det er usikkerhet som gjør han så kald, for da kan man kanskje gjennom forståelse og full åpenhet selv, kanskje også litt hjelp, gi han trygghet nok til å åpne for det som ligger dypt i han.Dette er jo hva jeg ønsker å tro, og ønsker et svar på. Ikke så lett kanskje...

Vil bare si at det er en stund siden jeg skrev dette innlegget,men fikk ikke svar og prøvde på nytt. Jeg har altså valgt å gi han en ny sjanse etter utroskap (vær så snill ikke døm meg etter det, jeg har mine grunner). Men, ønsker jo å finne ut om vi har noe dypt å bygge på også,muligheter for et mer voksent forhold, enn BARE det å ha det bra på overflaten. Er redd det ikke holder for meg...Men jeg er jo så glad i han! Igjen, tusen takk for svar, og håper du har tatt deg tid til å lese dette, og forstår hva jeg mener. Er litt vanskelig å formidle de rette tingene på denne måte... Mvh

Håper jeg forstår bedre hva du mener nå. Beklager at jeg tolket deg i feil retning.

Du har ikke fortalt hva som tiltrekker deg ved denne mannen. Men du har skrevet at dere passer godt sammen ellers.

Det du beskriver virker ekstremt. Jeg vet ikke om jeg hadde klart å leve med det. Teoretisk sett kan han forandre seg. Men jeg tror det er uhyggelig lite sannsynlig.

Tar vi et tall ut av løse luften. Si at det er 20% sjanse for at han forandrer seg. Er du villig til å sjanse på det? Hvor mye tid, følelser og skuffelser er du villig til å satse. Hvor mange mulige bedre kandidater skal få gå forbi deg i mellomtiden. Om han ikke forandrer seg, vil du orke å fortsette forholdet? Hva vil du da sitte igjen med?

Jeg har ingen tro på å gå inn i forhold basert på at den andre skal forandre seg, selv om det er en forandring som absolutt hadde vært på sin plass. Har man allerede investert noe i et forhold, må man gi et visst rom for å la den andre forandre seg, men det går en grense.

Har du / ønsker du å få barn? Ønsker du at denne mannen skal være far til dine barn? Om du ikke ønsker at han skal være far til dine barn slik han er nå, hvor mange av dine "furktbare" år vil du investere for å vente?

Har han snakket noe om at han vil motta hjelp og behandling for å endre på dette? Er han selv innstilt på forandring.

Du har en mann der med en historie av uttroskap som også har vært uttro mot deg minst en gang. Skal du være ærlig mot deg selv, er du vel ikke trygg på at det ikke skjer igjen. Om han har følelser, viser han de knapt. Han virker kald i forhold til andre, innkludert deg og hans egen sønn.

Kan du leve videre med ham akkurat som han er nå og om fem eller ti år ikke angre på at du investerte i akkurat denne mannen?

Om det er en forutsetning at han skal forandre seg for at forholdet skal vare er det kanskje best å avslutte det med en gang. Tror du derimot at dette er den beste du får, og at "fordelene" oppveier "ulempene" og vel så det er kanskje forholdet liv laga.

mvh

[steinbukk124]

Håper jeg forstår bedre hva du mener nå. Beklager at jeg tolket deg i feil retning.

Du har ikke fortalt hva som tiltrekker deg ved denne mannen. Men du har skrevet at dere passer godt sammen ellers.

Det du beskriver virker ekstremt. Jeg vet ikke om jeg hadde klart å leve med det. Teoretisk sett kan han forandre seg. Men jeg tror det er uhyggelig lite sannsynlig.

Tar vi et tall ut av løse luften. Si at det er 20% sjanse for at han forandrer seg. Er du villig til å sjanse på det? Hvor mye tid, følelser og skuffelser er du villig til å satse. Hvor mange mulige bedre kandidater skal få gå forbi deg i mellomtiden. Om han ikke forandrer seg, vil du orke å fortsette forholdet? Hva vil du da sitte igjen med?

Jeg har ingen tro på å gå inn i forhold basert på at den andre skal forandre seg, selv om det er en forandring som absolutt hadde vært på sin plass. Har man allerede investert noe i et forhold, må man gi et visst rom for å la den andre forandre seg, men det går en grense.

Har du / ønsker du å få barn? Ønsker du at denne mannen skal være far til dine barn? Om du ikke ønsker at han skal være far til dine barn slik han er nå, hvor mange av dine "furktbare" år vil du investere for å vente?

Har han snakket noe om at han vil motta hjelp og behandling for å endre på dette? Er han selv innstilt på forandring.

Du har en mann der med en historie av uttroskap som også har vært uttro mot deg minst en gang. Skal du være ærlig mot deg selv, er du vel ikke trygg på at det ikke skjer igjen. Om han har følelser, viser han de knapt. Han virker kald i forhold til andre, innkludert deg og hans egen sønn.

Kan du leve videre med ham akkurat som han er nå og om fem eller ti år ikke angre på at du investerte i akkurat denne mannen?

Om det er en forutsetning at han skal forandre seg for at forholdet skal vare er det kanskje best å avslutte det med en gang. Tror du derimot at dette er den beste du får, og at "fordelene" oppveier "ulempene" og vel så det er kanskje forholdet liv laga.

mvh

Godt å høre du skjønte hva jeg mente.

Du lurer på hva jeg tiltrekkes av. Hm... Det er alt det overflatiske, som at vi kan le og ha det gøy sammen, det er ingen sjalusi inne i bildet, vi kan like så godt ha det det gøy alene bare med hverandre, som sammen med venner. Likeså har vi begge også en forståelse for at vi kan gjøre ting fra hverandre uten tusen spm... osv Dette virker kanskje helt normalt, men for meg betyr det mye at vi kan ha et normalt syn på slike ting begge to, det er ikke alle som kan det.

Han er en fornuftig gutt med hensyn til jobb, "Pakken" han kommer med er av den kjempe fine sort, noe jeg setter høyt!

Vet ikke helt hva som er årsaken til direkte tiltrekning,Har stilt meg selv dette spm også.

Men jeg er så sikker på at han har noe i seg, og har jo lyst til å klemme han flat, så noe må det jo være... kanskje jeg ønsker å beskytte og ta vare på den usikre gutten jeg til tider ser.

Er redd det er litt angsten for å bli alene. Etter å ha vært alenemor i 7 år og ting ikke har løst seg, er jeg redd jeg vil bli alene i 7 år til. Det er jo ingen garanti for at ikke det vil skje.

Orker ikke å være alene, og siden kjærsten min og jeg har det fint på så mange områder, og mye er så riktig(alt kommer nok ikke frem her) så håper jeg så inderlig det er noe å gjøre,som kan hjelpe på dette problemet. Som f.eks sende han til en psykolog kunne hjelpe kanskje, men jeg vet jo ikke om det er et stort nok problem.Vil jo ikke bare rope ulv heller!

Han sier jo selvfølgelig at han ønsker å forbedre seg, men jeg vet jo ikke om han VIRKELIG forstår omfanget av problemet siden han kanskje ikke klarer å føle det på samme måte som meg,for han er jo alt i orden liksom.

Jeg føler han kun ønsker å forbedre seg fordi JEG sier jeg ønsker det, ikke fordi han ønsker det selv. Han er så vanskelig å forstå. Er redd en forbedring hos han bare vil vare for en liten periode hvis han skal styre det selv uten noe som helst hjelp.

Skulle gjerne ha forhørt meg med en som kan litt om det indre, og som kunne gitt meg et lite svar.

Dersom det ikke er mulighet for forbedringer, kan jeg ikke være i dette forholdet, det skjønner jeg jo, men jeg er villig til det meste for å finne ut om det er sjanser for forbedringfør jeg går. Vet jo at det overhodet ikke er noe "grønnere" på den siden, det er så innmari ensomt.

Takker igjen for ditt engasjement. Mvh

[PieLill]

Godt å høre du skjønte hva jeg mente.

Du lurer på hva jeg tiltrekkes av. Hm... Det er alt det overflatiske, som at vi kan le og ha det gøy sammen, det er ingen sjalusi inne i bildet, vi kan like så godt ha det det gøy alene bare med hverandre, som sammen med venner. Likeså har vi begge også en forståelse for at vi kan gjøre ting fra hverandre uten tusen spm... osv Dette virker kanskje helt normalt, men for meg betyr det mye at vi kan ha et normalt syn på slike ting begge to, det er ikke alle som kan det.

Han er en fornuftig gutt med hensyn til jobb, "Pakken" han kommer med er av den kjempe fine sort, noe jeg setter høyt!

Vet ikke helt hva som er årsaken til direkte tiltrekning,Har stilt meg selv dette spm også.

Men jeg er så sikker på at han har noe i seg, og har jo lyst til å klemme han flat, så noe må det jo være... kanskje jeg ønsker å beskytte og ta vare på den usikre gutten jeg til tider ser.

Er redd det er litt angsten for å bli alene. Etter å ha vært alenemor i 7 år og ting ikke har løst seg, er jeg redd jeg vil bli alene i 7 år til. Det er jo ingen garanti for at ikke det vil skje.

Orker ikke å være alene, og siden kjærsten min og jeg har det fint på så mange områder, og mye er så riktig(alt kommer nok ikke frem her) så håper jeg så inderlig det er noe å gjøre,som kan hjelpe på dette problemet. Som f.eks sende han til en psykolog kunne hjelpe kanskje, men jeg vet jo ikke om det er et stort nok problem.Vil jo ikke bare rope ulv heller!

Han sier jo selvfølgelig at han ønsker å forbedre seg, men jeg vet jo ikke om han VIRKELIG forstår omfanget av problemet siden han kanskje ikke klarer å føle det på samme måte som meg,for han er jo alt i orden liksom.

Jeg føler han kun ønsker å forbedre seg fordi JEG sier jeg ønsker det, ikke fordi han ønsker det selv. Han er så vanskelig å forstå. Er redd en forbedring hos han bare vil vare for en liten periode hvis han skal styre det selv uten noe som helst hjelp.

Skulle gjerne ha forhørt meg med en som kan litt om det indre, og som kunne gitt meg et lite svar.

Dersom det ikke er mulighet for forbedringer, kan jeg ikke være i dette forholdet, det skjønner jeg jo, men jeg er villig til det meste for å finne ut om det er sjanser for forbedringfør jeg går. Vet jo at det overhodet ikke er noe "grønnere" på den siden, det er så innmari ensomt.

Takker igjen for ditt engasjement. Mvh

Det virker som du har tenkt og reflektert veldig mye frem og tilbake før du skrev innlegget ditt her? Virker som du vet nokså godt hva du vil og hva du er villig til å betale?

Det at han sier at han vil forandre på det er i hvert fall en god start. Kanskje da en idé å utfordre ham til å sette handling bak viljen og oppsøke en psykolog. Det bør være en drablig dyktig en!

Vær obs på en ting. Om han har vært annerledes før og det så har skjedd noe som har fått ham til å stenge av følelsene, er det en grunn til at de ble avslått. Det kan bli ganske mye lurveleven ut av å slå dem på igjen. Man får ikke da bare noen hyggelige ømme følelser for samboer og barn. Man får hele pakka. På godt og vondt. Det får du også.

Det er en risikosport å ta lokket av en trykkoker.

Det kan være helt andre grunner til at denne biten er som den er. Ofte når man begynner å pirke i slikt er det som når man pusser opp et gammelt hus. Man vet aldri hva man kan finne der bak 7 lag tapet. Men har man først begynt må man gjøre seg ferdig.

Han kan forandre seg på flere områder enn det og vise følelser. Ingen av dere vet nøyaktig hva dere går til. Men sannsynligvis vil dere om han finner en bra terapeut og har høy egeninnsats, vil det være vel verdt det.

Om han ikke er villig til å gjøre noe praktisk for å ta tak i dette ville jeg trukket i tvil hans forandringsvilje.

Om han i begynnelsen gjør dette bare for deg, synes jeg egentlig det er greit. Etter hvert vil han gjøre det for seg selv også, eller droppe hele greiene.

For en som er såvidt avslått som det du beskriver, er det vanskelig å feike følelser. Det tror jeg ikke du trenger å være så bekymret for.

Der ville jeg vært mer bekymret for type gambler som ødelegger økonomien og lover bot og bedring annen hver uke.

mvh

[steinbukk124]

Det virker som du har tenkt og reflektert veldig mye frem og tilbake før du skrev innlegget ditt her? Virker som du vet nokså godt hva du vil og hva du er villig til å betale?

Det at han sier at han vil forandre på det er i hvert fall en god start. Kanskje da en idé å utfordre ham til å sette handling bak viljen og oppsøke en psykolog. Det bør være en drablig dyktig en!

Vær obs på en ting. Om han har vært annerledes før og det så har skjedd noe som har fått ham til å stenge av følelsene, er det en grunn til at de ble avslått. Det kan bli ganske mye lurveleven ut av å slå dem på igjen. Man får ikke da bare noen hyggelige ømme følelser for samboer og barn. Man får hele pakka. På godt og vondt. Det får du også.

Det er en risikosport å ta lokket av en trykkoker.

Det kan være helt andre grunner til at denne biten er som den er. Ofte når man begynner å pirke i slikt er det som når man pusser opp et gammelt hus. Man vet aldri hva man kan finne der bak 7 lag tapet. Men har man først begynt må man gjøre seg ferdig.

Han kan forandre seg på flere områder enn det og vise følelser. Ingen av dere vet nøyaktig hva dere går til. Men sannsynligvis vil dere om han finner en bra terapeut og har høy egeninnsats, vil det være vel verdt det.

Om han ikke er villig til å gjøre noe praktisk for å ta tak i dette ville jeg trukket i tvil hans forandringsvilje.

Om han i begynnelsen gjør dette bare for deg, synes jeg egentlig det er greit. Etter hvert vil han gjøre det for seg selv også, eller droppe hele greiene.

For en som er såvidt avslått som det du beskriver, er det vanskelig å feike følelser. Det tror jeg ikke du trenger å være så bekymret for.

Der ville jeg vært mer bekymret for type gambler som ødelegger økonomien og lover bot og bedring annen hver uke.

mvh

Du har så rett så rett! At dette er fryktelig vanskelig. Men, synes du jeg burde prøve, at det kan være verdt det? Med tanke på hva som er det andre alternativet: Ensomhetsfølelsen, du føler deg patetisk fordi du alltid sitter der alene, deperesjonene (har slitt noe fryktelig med det) følelsen av mindreverdighet som kommer etter å ha vært så mye alene og "utenfor" alle rundt(har ingen i nærheten i samme situasjon som alenemor) osv.

Etter at vi ble kjærester har jeg fått muligheten igjen til å føle en samhørighet med noe, noe jeg ikke har følt på mange år. Det er det som gjør det så vanskelig å bare gå, det er ikke så mange fisker i havet lenger, orker ikke tanken på å bli alene igjen. Uff, men det gjør så vondt å ikke få den responsen man ønsker i et forhold. Jeg føler det nesten litt som en tap tap situasjon, hvis det ikke er mulighet for forbedringer. Det gjør så vontd å savne å ha en kjæreste når man har en, hvis du skjønner.

[PieLill]

Du har så rett så rett! At dette er fryktelig vanskelig. Men, synes du jeg burde prøve, at det kan være verdt det? Med tanke på hva som er det andre alternativet: Ensomhetsfølelsen, du føler deg patetisk fordi du alltid sitter der alene, deperesjonene (har slitt noe fryktelig med det) følelsen av mindreverdighet som kommer etter å ha vært så mye alene og "utenfor" alle rundt(har ingen i nærheten i samme situasjon som alenemor) osv.

Etter at vi ble kjærester har jeg fått muligheten igjen til å føle en samhørighet med noe, noe jeg ikke har følt på mange år. Det er det som gjør det så vanskelig å bare gå, det er ikke så mange fisker i havet lenger, orker ikke tanken på å bli alene igjen. Uff, men det gjør så vondt å ikke få den responsen man ønsker i et forhold. Jeg føler det nesten litt som en tap tap situasjon, hvis det ikke er mulighet for forbedringer. Det gjør så vontd å savne å ha en kjæreste når man har en, hvis du skjønner.

Jeg tør ikke si hva du burde gjøre.

Av det du skriver får jeg inntrykk av at du ikke er klar for å gi helt opp. Kanskje trenger du å prøve litt til, om ikke annet så for å vite at du har prøvd.

Har du blitt bombardert med anmodninger om å kutte ham ut? At du orker!!! osv.

Hvis jeg forstår deg rett er ikke fyren falig? Altså han slår ikke, terroriserer ikke med kritikk, sjalusi og kontroll, setter ikke økonomien over styr og påfører deg gjeld. Han har egen inntekt og lever ikke av deg? Han er ikke destruktiv i sin væremåte, bare veldig lite givende på visse områder?

Det er en vanskelig situasjon. Du vet hva du har, men ikke hva du får, eller om du får noen andre. (Det er nok litt mer fisk i havet enn du tror.)

Er det ikke slik at du må kjenne at dette er _din_ avgjørelse? Du kan sikkert ha glede av innspill fra andre. Men til syvende og sist er det du som skal leve med eller uten denne mannen.

Om du bryter med ham, nærmest av ytre press, hvor lang tid vil det ta før dere er sammen igjen? Eller før du kaster deg kritikkløst, hodestups inn i et annet forhold?

Du har rett. Hva du enn gjør har du noe å tape og noe å vinne. Oddsen er usikker. Om det ikke er noe ved forholdet som du burde flykte fra jo før jo heller, trenger du kanskje litt mer tid på å bestemme deg.

Når man skal leve med konsekvensene av slike vanskelige valg, er det veldig viktig å kjenne at man tok et bevisst valg på et tidspunkt man var klar for det. Stormer du ut av forholdet i tåkete panikk, kan det være vanskelig å leve med. Om du blir værende etter homla-suser-prinsippet, kan det bli minst like vanskelig å leve med.

Så det eneste rådet jeg kan gi er at du på et eller annet tidspunkt, ikke alt for langt frem i tid forsoner deg med det umulige i situasjonen og tar et valg. Det være seg å bryte, å prøve et år til for så å ta det opp til ny vurdering, eller hva du måtte kjenne blir riktigst.

Jeg synes det er lettere å leve med mine dårlige valg, enn når noe har blitt feil fordi jeg ikke tok et valg. Tok jeg en avgjørelse etter beste evne, vet jeg i det minste med meg selv at jeg prøvde å gjøre mitt beste.

mvh

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

1. Dette er ikke kun en konsekvens av Y-kromosomet. Selv om mange menn er noe mer tause og mindre emosjonelle enn deres kvinner kunne ønske, er dette langt utenfor normalen.

2. Du antyder ay det kan henge sammen med krigsopplevelser. Hvordan var han før FN-tjenesten?

3. Jeg tror mest på at dette er en personlighetsforstyrrelse.

Om han ikke aktivt søker hjelp fordi han plages sterkt med å være slik, tror jeg lite på endring.

4. Jeg tillater meg å undres over hva dette forholdet gir deg. Din beskrivelse er så godt som udelt negativ. Men ja, jeg vet at kjærlighet er en selvstendig faktor uavhengig av vanlig fornuft.

[steinbukk124]

1. Dette er ikke kun en konsekvens av Y-kromosomet. Selv om mange menn er noe mer tause og mindre emosjonelle enn deres kvinner kunne ønske, er dette langt utenfor normalen.

2. Du antyder ay det kan henge sammen med krigsopplevelser. Hvordan var han før FN-tjenesten?

3. Jeg tror mest på at dette er en personlighetsforstyrrelse.

Om han ikke aktivt søker hjelp fordi han plages sterkt med å være slik, tror jeg lite på endring.

4. Jeg tillater meg å undres over hva dette forholdet gir deg. Din beskrivelse er så godt som udelt negativ. Men ja, jeg vet at kjærlighet er en selvstendig faktor uavhengig av vanlig fornuft.

Tusen takk for svar!

Jeg skjønner at du etter dette innlegget undres over hva jeg gjør i dette forholdet. Har faktisk spurt meg selv det spm. også.

Nå skal det sies at han selvfølgelig også har noen gode sider, men de er ikke av den emosjonelle arten bare. Og det er en veldig viktig del som er borte.

vi har det bra på mange måter, men "problemet" hans gjør det veldig vanskelig.

Samtidig er jeg kjempe redd for å bli alene over en lang periode igjen, og holder tilbake for å slippe ensomhetsfølelsen som har vært et stort problem for meg tidligere. Takker igjen for at du svarte meg. Mvh

[steinbukk124]

Jeg tør ikke si hva du burde gjøre.

Av det du skriver får jeg inntrykk av at du ikke er klar for å gi helt opp. Kanskje trenger du å prøve litt til, om ikke annet så for å vite at du har prøvd.

Har du blitt bombardert med anmodninger om å kutte ham ut? At du orker!!! osv.

Hvis jeg forstår deg rett er ikke fyren falig? Altså han slår ikke, terroriserer ikke med kritikk, sjalusi og kontroll, setter ikke økonomien over styr og påfører deg gjeld. Han har egen inntekt og lever ikke av deg? Han er ikke destruktiv i sin væremåte, bare veldig lite givende på visse områder?

Det er en vanskelig situasjon. Du vet hva du har, men ikke hva du får, eller om du får noen andre. (Det er nok litt mer fisk i havet enn du tror.)

Er det ikke slik at du må kjenne at dette er _din_ avgjørelse? Du kan sikkert ha glede av innspill fra andre. Men til syvende og sist er det du som skal leve med eller uten denne mannen.

Om du bryter med ham, nærmest av ytre press, hvor lang tid vil det ta før dere er sammen igjen? Eller før du kaster deg kritikkløst, hodestups inn i et annet forhold?

Du har rett. Hva du enn gjør har du noe å tape og noe å vinne. Oddsen er usikker. Om det ikke er noe ved forholdet som du burde flykte fra jo før jo heller, trenger du kanskje litt mer tid på å bestemme deg.

Når man skal leve med konsekvensene av slike vanskelige valg, er det veldig viktig å kjenne at man tok et bevisst valg på et tidspunkt man var klar for det. Stormer du ut av forholdet i tåkete panikk, kan det være vanskelig å leve med. Om du blir værende etter homla-suser-prinsippet, kan det bli minst like vanskelig å leve med.

Så det eneste rådet jeg kan gi er at du på et eller annet tidspunkt, ikke alt for langt frem i tid forsoner deg med det umulige i situasjonen og tar et valg. Det være seg å bryte, å prøve et år til for så å ta det opp til ny vurdering, eller hva du måtte kjenne blir riktigst.

Jeg synes det er lettere å leve med mine dårlige valg, enn når noe har blitt feil fordi jeg ikke tok et valg. Tok jeg en avgjørelse etter beste evne, vet jeg i det minste med meg selv at jeg prøvde å gjøre mitt beste.

mvh

Jeg må bare få si at det er utrolig godt å få noen synspunkter fra et objektivt hold, for JA det er mange som virkelig råder meg i å gå, og som synes det er helt idiotisk å fortsette etter hans lille "regelbrudd".

Du har rett, han er overhodet ikke farlig under noen som helst omstendigheter. Han er ikke slem, eller av den typen som bare utnytter deg.Han er snill og god. Han bare mangler mye av den emosjonelle delen, og blir vanskelig å forstå seg på, og etter tid vanskelig å leve sammen med.

Jeg vil også si at jeg tenker veldig som du her. Er nok ikke klar for å hoppe ut av dette forholdet, men er nødt til å se det an, med tanke på at det blir lite hyggelig på sikt dersom han ikke er åpen for forandring.

Men jeg er villig til å prøve så godt jeg kan på å få dette til å fungere. Med et åpent sinn, slik at jeg kanskje kan hjelpe meg selv litt dersom jeg skulle bli såret.

Jeg får ta en dag av gangen, jobbe med han, og håpe på det beste. Tusen takk for all hjelp!

Mvh