Barn og selvmord

[Gjest redd mamma]

I vår lille kommune har vi opplevd flere tragiske selvmord i sommer. Unge mennesker helt nede i ungdomsskolealder.

Jeg har selv et barn på mellomtrinnet. På forespørsel kunne barnet bekrefte at de har snakket om selvmord på skolen, og at barnet visste om disse som hadde tatt sitt liv.

Noe mer diskusjon rundt dette var ikke mulig å få til.

Barnet mitt har tidligere vist tendenser til depresjon, og jeg er selvsagt redd for at det samme skal skje oss.

Hvordan i alle dager snakker man med barn om dette, hva sier man? Jeg har ellers ingen problemer med å kommunisere om alt mulig med barnet, men dette ble vanskelig fordi barnet var så uvillig og trakk seg unna mine forsøk på å få igang en samtale om dette.

[Gjest bare en tanke]

Kanskje barnet synes det er vanskelig å snakke med mamma om dette, og du kunne fått hjelp av en grei tante/onkel eller annen oppegående voksen som både du og barnet har tillit til?

[Lilli]

Som etterlatt etter selvmord vet jeg en ting: åpenhet og ærlighet er uhyre viktig, også når det gjelder barn.

Legger ved noen linker der du kanskje finner svar på noe av det du lurer på:

Her finner du en artikkel skrevet av Magne Raundalen: "Hva skal vi si til barn om selvmord?" http://www.med.uio.no/ssff/0002Raundalen.htm

Etterlatteorganisasjonen LEVE har nettsider der du kan finne en del informasjon: http://www.levenorge.no/

Og jeg vil anbefale en barnebok som er veldig bra skrevet og har en del informasjon for voksne også. Det er mulig den virker litt barnslig, men den er lest her i huset av både store og små:

Margaretha Runvik

"Pappa ville ikke leve".