hvor mange barn har dere og hvor mange skal dere ha

[Sofies mamma]

Jeg mente ikke å bli sur, men måten du svarte på var litt flåsete og du skal vite at dette er noe jeg har tenkt veldig mye på etter at jeg møtte kjæresten min! Jeg steriliserte meg fordi jeg hadde såpass store underlivsproblemer etter de to fødselene jeg har vært gjennom at jeg måtte under kniven. Og et nytt svangerskap ville kunne føre til at jeg revnet på kryss og tvers og hele underlivet bli skadet - ble sterkt frarådet keisersnitt også, selv svangerskapet ville bli for hardt for bekkenbunnen min.

Det er ikke lett å måtte si til et annet menneske at om han bestemmer seg for å satse på meg så vil han være nødt til å gi avkall på egne biologiske barn. Heldigvis er kjæresten min en mann det går an å snakke med og vi har snakket en del om dette.

Jeg har gått en del runder med meg selv på om jeg synes det er riktig av meg å kreve det av ham - men han sier han skal takle det så da får jeg bare tro ham. For ja - jeg skulle gjerne "gitt" ham et biologisk barn om det blir oss to fremover.

Jeg har til og med gått så langt som til å fundere på om det er riktig av meg i forhold til hans foreldre - på denne måte snyter jeg dem for biologiske barnebarn fra ham. På den annen side håper jeg jo de vil bli glade i mine to da - dessuten har de alt barnebarn fra ett av hans søsken og sikkert muligheten fra andre.

Jeg mente det absolutt ikke flåsete, men seriøst. Har flere nære som er i situasjonen hvor de føler at de må få ett barn til med en ny. Og også en som er sterilisert og angrer veldig (hun valgte det jo selv).

Har en svigerinne som er i ganske lik situasjon som deg og dere har veldig like tanker hva angår mann og svogerforeldre. Hun føler også at hun snyter de litt for noe. De har valgt å adoptere siden ingen av de har gjort det før, det blir liksom deres spesielle greie.

Det må være tøft å gå de rundene man må gjennom i din situasjon.

[Lillemus]

Jeg mente det absolutt ikke flåsete, men seriøst. Har flere nære som er i situasjonen hvor de føler at de må få ett barn til med en ny. Og også en som er sterilisert og angrer veldig (hun valgte det jo selv).

Har en svigerinne som er i ganske lik situasjon som deg og dere har veldig like tanker hva angår mann og svogerforeldre. Hun føler også at hun snyter de litt for noe. De har valgt å adoptere siden ingen av de har gjort det før, det blir liksom deres spesielle greie.

Det må være tøft å gå de rundene man må gjennom i din situasjon.

Ja, i utgangspunktet var jeg "ute etter" en mann som hadde barn selv og derfor var "ferdig" med den delen - men kjærligheten spør ikke om slikt vet du! )

Vi kommer ikke til å adoptere, jeg har alt to og det er alt jeg har overskudd til nå. Vi har imidlertid andre felles interesser som nok vil bli "vår greie" etterhvert antar jeg. )

[mamma til ni]

Har fem gutar og fire jenter. Blir ikkje fleire - er for gammal, 44 år.

[smekka]

Har nettopp fått nr. to, men vil gjerne ha en eller to til...

[Gjest togli]

Jeg har tre og er fornøyd med det :-)

[Gjest Elextra]

grunnen til jeg ikke vil føde 10 unger kan du kanskje tenke deg selv.... Vil selvølgelig oppdra de selv...men...hallo?? Hvordan tror du det blir med 10 unger i huset? Når jeg synest det er mye med to..

Grunnen er vel jeg tviler ikke det dugg på at jeg har kjærlighet til 10 unger på en gang... Får ikke mye tid for deg selv uten fast barnevakt... Forstår???

Forstår og forstår... )

[jubalong70]

Jeg har bestandig ønsket meg 3 barn. I drømmene mine da jeg var liten var det først en gutt, og så to eneggede tvillingjenter. (Dette var definitivt FØR jeg fikk barn.)

Min kjære har bestandig bare villet ha 2 barn. En av hvert.

Så fikk vi nr. 1 som ble verdens skjønneste jente. 14 mnd etterpå kom den overraskende nr. 2, som var en like skjønn jente.

Jeg følte meg definitivt ikke ferdig med å ha barn, mens min kjære ikke var fullt så sikker på om han ville ha fler. Men han kunne jo tenke seg en gutt også da.

Så nå er jeg 33 uker på vei med nr. 3. Vi aner ikke hva det er. Min kjære håper jo på en sønn, men blir jo selvsagt like glad i barnet om det er en datter nr. 3. For meg er det hipp som happ. Jeg er bare sjeleglad for at jeg får lov til å oppleve dette mirakelet enda en gang. Men føler vel nå at jeg er ferdig (tror jeg...).

Det kunne aldri ramle meg inn å velge å bare få 1 barn.

[Kjersti S]

Har alltid ønsket meg 4, men foreløpig har vi det greit med de to vi har - to skjønne jenter. Dersom jeg hadde hatt en fast jobb å gå til etter en evt. permisjon (og mulighet til å ha en permisjon med litt mer inntekt enn engangsstønad), så ser jeg ikke bort i fra at jeg hadde satt alt inn på å overtale pappa'n til en eller to til, men sånn som min jobbsituasjon er for tida, så ser jeg mørkt på å skulle få barn nå. Har hatt mange søvnløse netter pga av lite jobb, men hvis jeg holder meg "innenfor arbeislivet" noen år framover, så kan det vel hende det dukker opp noe fast før eller siden.

Er fortsatt såpass ung at klokka ikke tikker særlig høyt enda (fyller snart 28), så vi har jo egentlig fortsatt mulighet i mange år enda (farmor var 46 da pappa ble født...).

Så jeg drømmer vel fremdeles egentlig om 4 barn:o) Og jeg ville ikke hyle og skrike av frustrasjon dersom et "uhell" skulle skje...

[Klara Q]

Har 7 og setter nok punktum når nr. 8 er kommet i nov.

Jeg gir meg over!

Aldersspennet?

[Gjest Knoll&tott]

Har alltid ønsket meg 4, men foreløpig har vi det greit med de to vi har - to skjønne jenter. Dersom jeg hadde hatt en fast jobb å gå til etter en evt. permisjon (og mulighet til å ha en permisjon med litt mer inntekt enn engangsstønad), så ser jeg ikke bort i fra at jeg hadde satt alt inn på å overtale pappa'n til en eller to til, men sånn som min jobbsituasjon er for tida, så ser jeg mørkt på å skulle få barn nå. Har hatt mange søvnløse netter pga av lite jobb, men hvis jeg holder meg "innenfor arbeislivet" noen år framover, så kan det vel hende det dukker opp noe fast før eller siden.

Er fortsatt såpass ung at klokka ikke tikker særlig høyt enda (fyller snart 28), så vi har jo egentlig fortsatt mulighet i mange år enda (farmor var 46 da pappa ble født...).

Så jeg drømmer vel fremdeles egentlig om 4 barn:o) Og jeg ville ikke hyle og skrike av frustrasjon dersom et "uhell" skulle skje...

jeg har bare ett barn, mannen vil ikke ha flere... Jeg er såååå babysyk :-((

Dette er sånt som sliter veldig på forholdet mellom oss :-((

Noen som er eller har vært i samme situasjon??

[Gjest amparro]

Vi har ei jente og skal ikke ha flere :-)

[Glimtipper]

Vi har nylig fått vårt første og er usikker på hvor mange vi ønsker oss. Jeg _hatet_ å være gravid, så det er mulig det holder med sønnen vi har. Kanskje adopsjon blir aktuelt når vi blir eldre og har bedre råd(er bare 23 og 25, så vi har god tid).

Men (u)hell skjer jo og det er ikke alle barn man kan planlegge, som vi erfarte med førstemann.

[emin]

Vi har ett og skal ha to. Etter det blir det stopp.

[KaVa]

Jeg har tre - og det er passe for OSS. Godt fornøyd med familien min, jeg :-)

[Jorunn]

Vi har 3 barn nå og er kjempefornøyd med det.