Akseptere bare ett barn?

[Gjest bakekake]

Ser av innlegg litt lenger nede at mange har mange barn. Vi har en stk skjønn gutt, og har i flere år prøvd å få nr 2. Dette sliter ganske på, og jeg prøver nå å akseptere at vi kanskje bare skal ha ett barn. Dette styrer hele livet mitt, tar ikke ny jobb fordi jeg kanskje kan bli gravid, - og så er det svært liten sjanse for det... Hvordan kan jeg klare å sette strek og gå videre?

[Gjest til bakebake]

Det er ikke bare dere som har ett barn. Men jeg kjenner noen som ikke fikk barn. De prøvde i flere år, men så etter mer enn fem år fikk de to stk.! Ta vare på barnet dere har.

[Gjest kroppogsjel]

Det å fokusere på det barnet man har og det man ikke får er vanskelig. Dere bør kanskje tenke alternative måter å få barn nr 2 på hvis savnet hele tiden er der. F.eks adopsjon.

Ikke lett å gi et godt svar, eller trøst. Det å sette strek og gå videre er hardt, og krever jobbing med deg selv.

[jubalong70]

Forstår at det er vanskelig for dere. Det er like vanskelig å ikke klare å få til nr. 2 som det er for de som ikke klarer å få til nr. 1.

Jeg tror det samme rådet må gis til dere som til de som ikke har noen barn - forsøk å ikke fokuser alt på det som ikke kommer. Lev livet som vanlig. Ikke utsett ting fordi noe kanskje kan skje (ta ny jobb hvis du vil!). Grunnen til det er at da blir fokuset så kjempestort på det tomrommet dere føler.

Prøv heller å fylle tomrommet med hyggelige ting - ny jobb, koselige tider sammen dere 3.

Kanskje er det ikke meningen at dere skal ha flere enn det ene fantastiske barnet dere har nå. Kanskje er det meningen dere skal ha hele huset fullt, bare ikke akkurat nå.

Føler med dere.

[Gjest bramaputra]

Adopsjon er en fin løsning! Kan anbefales på det varmeste.

[Gjest amparro]

Har dere vurdert adopsjon..? Det kan jo være et alternativ ;-)

Har ikke andre råd og gi. Har "bare" et barn selv. Skal ikke ha flere.

[Gjest bare vent og se]

Svigermor og svigerfra strevde med å få nr 2. Legene sa det var liten mulighet for at de kunne få flere barn. 9 år etter 1.mann kom 2.mann

[laban]

Jeg synes ikke du skal legge opp livet etter hva som kan skje dersom du blir gravid.

Altså, hvis du hadde gått ut i jobb nå hvis du visste at du helt sikkert aldri ville få et barn til, så skal du gjøre det. Og hvis dere har lyst til å dra et sted på ferie neste år dersom du ikke er gravid, så skal dere planlegge den ferien.

Blir du gravid, er det likevel nesten et år fra du vet om det og til babyen er der. Det er masse tid til å ordne det praktiske.

Forsøk å fokusere på hvordan dere har det nå, med de "fordelene" det er ved å ikke ha en baby eller en ettåring eller ved å være høygravid. Gjør ting som passer for den familien dere er nå.

Tenk på at det er fint for sønnen din at dere har tid til ham og slipper å ha dårlig samvittighet for at et krevende småsøsken tar all oppmerksomheten. Får dere en til senere, er han stor nok til å forstå, hjelpe til osv. Det er ikke bortkastet selv om de ikke kan leke så mye sammen pga. aldersforskjell. Søsken har man hele livet, det slutter ikke når man flytter hjemmefra.

Lekekamerater kan sønnen din få andre steder, søsken er ikke bare til for å ha en kompis boende. La ham få ha med venner på turer og småferier når han blir større, og la ham få delta på ting hvor han treffer andre barn.

Vi var i din situasjon i årevis. Datteren min var eneste jente-enebarnet i sin aldersgruppe her, men det var noen jevnaldrende gutter i nabolaget som ikke hadde søsken. Hvis det kan være noen trøst, taklet disse guttene det langt bedre enn datteren min. Gutter tar ofte ting mer som det kommer, mens jenter sammenlikner seg med andre og kan bli misunnelige.

Disse gutta endte opp med å få hund (da de ble ganske store), vi var så heldige å få en lillebror i huset til slutt. Men det er stor avstand mellom dem, 8 1/2 år, noe som omgivelsene fordømmer i like stor grad som de fordømmer enebarn. Men det er ikke alt som kan planlegges til minste detalj selv i våre dager.

Vi følte oss for gamle for adopsjon da vi endelig forsto at vi hadde problemer, men det er mange som får nr. 2 på den måten.

Det er forøvrig ikke min erfaring at enebarn er ekle egotrippere, tvert imot er de fleksible og sosiale - nettopp fordi de forstår at de må tilpasse seg hvis de skal ha noen å leke med. Pass på at ingen voksne får si stygge ting om enebarn over hodet på sønnen din, det er mange som tror at enebarn er døve i tillegg til å være uspiselige.

[anom-67]

Skjønner hvordan du har det. Vi strevde i nesten 6 år for å bli gravide med nr 2... Det viste seg at mannen min hadde en lidelse som lett lot seg reparere, og når det var i orden var jeg gravid i løpet av ettpar måneder!

Det å hele tiden føle savnet etter en til styrte også mitt liv. Det gikk voldsomt utover humøret, og jeg var nok ikke helt lett å leve sammen med til tider...

Det er lett for andre å si at man må fokusere på det barnet man har osv - man klarer bare ikke å fokusere annerledes når man har det sånn med seg selv!

Har dere vurdert å bli fosterforeldre? Vi vurderte det selv da vi strevde, men valgte å utsette det til vi evt. fikk endelig beskjed om at vi ikke kunne få fler på egenhånd.

Noen år etter at vi fikk nr 2 ble vi likevel fosterforeldre, og det er en berikelse for hele familien:-)

Vil kanskje ikke anbefale det når dere står midt oppi all frustrasjonen og sorgen over ikke å få flere barn. Et fosterbarn vil jo aldri bli 100% deres barn, i og med at de oftest har biologiske foreldre som kanskje skal ha noe kontakt. Et fosterbarn bør heller ikke være en erstatning for barnet dere aldri fikk, men et tilskudd til familien fordi dere har plass og føler dere har overskudd og lyst til å gi et lite menneske den omsorgen det ikke fikk hjemme.

Støtter også de som foreslår adopsjon, men synes likevel fosterbarn er verd å vurdere. Det er mange barn som venter på å bli plassert hos noen som kan bry seg om dem...