Forteller dere det til familien?

[Jegvilblifrisk]

Forteller dere det til familien dersom dere er deprimerte eller syke? Jeg tør nemlig ikke fortelle mamma noe i frykt for at hun bruker min sykdom mot meg eller avviser meg, dette har skjedd engang tidligere for to år siden. og det såret ennå mer da hun ikke ville forstå hvodan jeg hadde det. det var fryktelig vondt, og det er det ennå. Spesieltda jeg ikke ahr familie å dele dette med..

[Gjest '78 Mariah]

Nei, jeg sier ikke noe til familien - de ville ikke forstått likevel. Jo mer de ikke vet, jo bedre er det for meg dessverre..

[Hønemoren]

Jeg forteller nesten ikke noe til min familie, gjelder både barn, foreldre og søsken egentlig. Når det gjelder min mor ville jeg da hatt telefon flere ganger i uka etterpå med spørsmål om hvordan jeg har det og det blir for slitsomt. Barna skal jeg liksom skåne, men kan jo diskuteres om det er riktig da.....Er ikke noe flink til å snakke med "gubben" om det heller jeg, føler han ikke skjønner.

[Gjest svaksterk]

Hei, det spørsmålet er individuellt fra person til person tror jeg.

Noen har familier der det ikke er mulig å bli møtt og man ikke blir respektert. Da nytter det ikke.

Man kan også bli positivt overrasket og få et nærmere forhold til familien sin dersom man tør åpne seg og være ærlig. Da kan man få støtte i dem, hvis de klarer ta imot.

Av og til og enkelte, som meg, må prøve først for å finne ut om det går, om man kan få til et bra forhold til familien sin før man finner ut at, nei, det nytter ikke.

Jeg tror du og bare du må tygge litt på dette for å finne ut hva du vil gjøre.

Har moren din klart å møte deg på andre områder?

Har dere en god tone ellers?

Kanskje kan dere ta det med en tredjeperson tilstede? Psykolog?

Jeg personlig liker å være ærlig. Da vet jeg hvor jeg har folk. Når jeg har fortalt, så trekker noen seg unna, noen blir gode nære venner, og noen takler det ikke og jeg trekker meg unna.

Alt i alt, har jeg valgt, og velger å være ærlig dersom det er personer som er viktige i livet mitt.

Men foreldrene mine, de taklet det svært dårlig da jeg fortalte om overgrep. Så jeg har ikke så mye kontakt med dem lenger. For meg er det egentlig bra.

Av og til er det riktig å fortelle, av og til skal men ikke fortelle. Det er individuellt og jeg tror ikke det finnes noen fasit på hva man bør gjøre.

Kjenne etter, hva har du behov for? hva ønsker du å gjøre? hva ønsker du skal bli resultatet, og er dette et oppnåelig resultat?

Tygge på det og bestemme selv, det tror jeg er lurest i fh til et sånn spørsmål.

Lykke til :-)

[liz1977]

Jeg forteller mine foreldre alt, vel, nesten.

Jeg forteller dem ikke om: avhengighet av sovepiller, litt alkoholdrikking og litt selvskading. Det blir mellom meg og min psykiater.

Forøvrig vet de alt, og det føles godt å være åpen.

[Gjest Lat og sånn]

nei, jeg forteller ingenting til dem.

[Jegvilblifrisk]

Hei, det spørsmålet er individuellt fra person til person tror jeg.

Noen har familier der det ikke er mulig å bli møtt og man ikke blir respektert. Da nytter det ikke.

Man kan også bli positivt overrasket og få et nærmere forhold til familien sin dersom man tør åpne seg og være ærlig. Da kan man få støtte i dem, hvis de klarer ta imot.

Av og til og enkelte, som meg, må prøve først for å finne ut om det går, om man kan få til et bra forhold til familien sin før man finner ut at, nei, det nytter ikke.

Jeg tror du og bare du må tygge litt på dette for å finne ut hva du vil gjøre.

Har moren din klart å møte deg på andre områder?

Har dere en god tone ellers?

Kanskje kan dere ta det med en tredjeperson tilstede? Psykolog?

Jeg personlig liker å være ærlig. Da vet jeg hvor jeg har folk. Når jeg har fortalt, så trekker noen seg unna, noen blir gode nære venner, og noen takler det ikke og jeg trekker meg unna.

Alt i alt, har jeg valgt, og velger å være ærlig dersom det er personer som er viktige i livet mitt.

Men foreldrene mine, de taklet det svært dårlig da jeg fortalte om overgrep. Så jeg har ikke så mye kontakt med dem lenger. For meg er det egentlig bra.

Av og til er det riktig å fortelle, av og til skal men ikke fortelle. Det er individuellt og jeg tror ikke det finnes noen fasit på hva man bør gjøre.

Kjenne etter, hva har du behov for? hva ønsker du å gjøre? hva ønsker du skal bli resultatet, og er dette et oppnåelig resultat?

Tygge på det og bestemme selv, det tror jeg er lurest i fh til et sånn spørsmål.

Lykke til :-)

nei jeg vil ikke ha medlidenhet som ei skrev her. men riktignok medfølelse. jeg vil også bli en ressurssterk person, leve normalt, men ikke få slag i tryne på vei oppover. hvis dere skjønner..

[Jegvilblifrisk]

Nei, jeg sier ikke noe til familien - de ville ikke forstått likevel. Jo mer de ikke vet, jo bedre er det for meg dessverre..

ja slik føler jeg det også. men mamma er uheldigvis en som spør og grever, trekker inn fortid og bruker det mot meg som rene psykopaten.

[gunter]

Et godt spørsmål!

Hvis man skal se dette fra den "kloke" siden, så tror jeg det er viktig å se på hvem du snakker med. Om mor, far eller andre er istand til å tåle og forstå det du forteller.

Jeg f.eks. må pakke ganske godt inn det jeg forteller mine foreldre. Dette fordi di har så store problemer selv at de ikke ser lenger enn sin egen snute. Jeg vet også at det er jeg som må trøste dem etterpå, og da kan det jo egentlig være det samme.

Prøver derfor å "pynte" på sannheten når jeg snakker med dem. Sier at det går bra med meg. Jeg klarer meg osv.

Har heldigvis en del venninner som jeg prater med og som skjønner hva jeg snakker om .

Men jeg forteller heller ikke dem alt. Føler det er visse ting som er meget privat for meg.

Dette tar jeg heller opp med behandlerne mine.

Jeg tror det er viktig å se på hva du vil oppnå med å fortelle. Er det noe som kan være til hjelp og støtte for deg?

Hvis ikke så finn deg andre mennesker å snakke med. Det finnes heldigvis andre mennesker i denne verden enn nær familie.

[Gjest svaksterk]

nei jeg vil ikke ha medlidenhet som ei skrev her. men riktignok medfølelse. jeg vil også bli en ressurssterk person, leve normalt, men ikke få slag i tryne på vei oppover. hvis dere skjønner..

Ja, slag i trynet er ikke særlig behagelig. :-(

Men... man må tørre noe får å vinne noe desverre. Så går det ikke alltid som man ønsker, mamman din forstår ikke, men det motsatte kan også skje, at du får et fint og nært forhold til moren din.

De slagene man får kan man bearbeide og vokse på også, selv om det er tøfft når man står midt i det.

Jeg tror ikke det finnes noen fasit på hva man bør gjøre i en sånn situasjon, bare du kan vite hva som er den beste løsningen for deg:-)

Jeg tror du finner den.

Lykke til

[willow]

Ja, jeg har fortalt det. På en måte så gikk det greit, på den andre så virker det som de ikke tror meg.

[Jegvilblifrisk]

Et godt spørsmål!

Hvis man skal se dette fra den "kloke" siden, så tror jeg det er viktig å se på hvem du snakker med. Om mor, far eller andre er istand til å tåle og forstå det du forteller.

Jeg f.eks. må pakke ganske godt inn det jeg forteller mine foreldre. Dette fordi di har så store problemer selv at de ikke ser lenger enn sin egen snute. Jeg vet også at det er jeg som må trøste dem etterpå, og da kan det jo egentlig være det samme.

Prøver derfor å "pynte" på sannheten når jeg snakker med dem. Sier at det går bra med meg. Jeg klarer meg osv.

Har heldigvis en del venninner som jeg prater med og som skjønner hva jeg snakker om .

Men jeg forteller heller ikke dem alt. Føler det er visse ting som er meget privat for meg.

Dette tar jeg heller opp med behandlerne mine.

Jeg tror det er viktig å se på hva du vil oppnå med å fortelle. Er det noe som kan være til hjelp og støtte for deg?

Hvis ikke så finn deg andre mennesker å snakke med. Det finnes heldigvis andre mennesker i denne verden enn nær familie.

tusen takk for flotte og varierte svar. Jeg prøvde meg på å fortelle det til mamma, sånn helt forsiktig. men merket med engang at det ikke gikk bra i det hele tatt, så jeg snudde på det jeg sa og sa at de var ei venninne av meg. og nå pynter jeg på sannheten og alt er bra. er lettet over det at jeg vet hva jeg skal si og ikke si.