Hva gjør jeg?

[Aryane]

Noen bekjente har en sønn på 2 år. Har tilbrakt mye tid sammen med dem, + at jeg har passet gutten noen ganger.

Gutten veier 11 kg og er utrolig tynn, men han spiser som en hest. Han er veldig lite aktiv, sitter mest i ro, til tross for at andre prøver å få ham med på lek. Han har diare bestandig og jeg er sikker på at det må være noe som ikke stemmer, har prøvd å hinte om dette til foreldrene men det går liksom ikke inn.

Dessuten virker han nesten deprimert.

Kjenner en som fikk søliaki, og jeg syns jeg ser samme symptomene hos denne gutten.

Har så vondt av ham og skulle ønske foreldrene fikk øynene opp, vil jo ikke blande meg for mye heller, men syns dere jeg skal si rett ut til foreldrene hva jeg mener?

[Gjest ville jeg gjort]

Si det mer direkte. Se på "symptomer" og likeheter med gutten som fikk cøliaki.

[Gjest veldig vanskelig]

Som jeg kjenner meg igjen med min niese. Aner ikke hva jeg skal gjøre. Det gjør ikke saken noe lettere at moren er helsesøster.

[Gjest been there done that]

Been there, done that!

Sånn var vår yngste også, fra hun var bare noen måneder gammel og til hun var nesten 3 år.

Hun spiste som en hest, hadde alltid løs avføring og 4-6 bæsjebleier om dag. Var veldig tynn.

Inn og ut hos leger, som ikke fant noe / skjønte noe / ville noe. En lege mente det kunne være det de kalte "Småbarnsdiare" - som rett og slett er noe barna vokser av seg, vanligvis innen 2-3-4 års alder. Altså litt ømtålig mage uten noe mer spesifikt.

Det eneste de gjorde var å følge med på veksten hennes, både lengde og vekt. Det ble ikke tatt prøver med tanke på cøliaki, men vi hadde forsøk med å kutte ut melk, egg, osv.

Jeg vet ikke hvor godt dere kjenner hverandre, og hvor mye de eventuelt forteller deg. Jeg vet i allefall med meg selv at vi fortalte ikke alt til folk rundt oss om datteren vår. Vi ble lei av "sykelig-gjøringen" av henne, lei av at alle sa "stakkars liten" og ville stikke til henne noe skikkelig usunt så hun kunne legge på seg, eller motsatt - noe skikkelig sunt så hun fikk et ordentlig kosthold.

Jeg ble veldig lei av fokuset på hennes vekst, og fokuset på hva vi foreldre hadde gjort galt, det var jo åpenbart at feilen var vår, når hun spiste godt men ikke la på seg. Jeg ble lei av sammenligninger med andres unger som alle hadde vært mye rundere, osv.

Jeg ble lei av alle som hver gang hun ble forkjølet kom med konklusjoner av typen: "ja, det er vel ikke noe rart, kan ikke være noe motstandskraft i den lille kroppen der".

Jeg sier dette fordi... det kan være greit for deg å ha i bakhodet slik at du ikke går i den fella at du dramatiserer og sykelig-gjør. Da vi hadde gått igjennom over 2 år med bekymring og legebesøk, og folk for ørtende gang kommenterer at hun er tynn eller "får hun ikke mat hjemme" eller "hvis de får for mye melk å drikke så mister de matlysten" eller "ikke gi kjeks og søtsaker mellom måltidene" - da var det like før jeg sprakk.

Jeg syns det er helt greit at du tar det opp med foreldrene hvis du tar det opp på en ordentlig måte. Med det mener jeg dropp hintingen, spør rett ut om hvorfor han alltid har diare og om de har vurdert å få det sjekket av lege.

Og for ordens skyld - de fant ingen forklaring på vår datters diare. Da hun nærmet seg 3 år så ble det plutselig bra av seg selv. Så det var kanskje bare "småbarnsdiare" og "helt normalt" som legen sa.

[caprice]

Slik du beskriver det høres det ut som de klassiske symptomene på cøliaki. Det skal bare en enkel blodprøve til for å få bekreftet om det kan være det eller ikke. Jeg har selv to cøliakere. Den minste er bare to, og veier også 11kg, men hun er ikke store jenta i høyden heller da. Mine barn har aldri hatt noen av cøliakisymptomene, men når nyere undersøkelser viser at muligens så mange som 1 av 100 har det så er det mange udiagnostiserte tilfeller ute og går...

Det er ikke helt heldig å gå ubehandlet heller, bla kan det ødelegge tannemaljen, i tillegg til tarmtottene etc etc

[Aryane]

Been there, done that!

Sånn var vår yngste også, fra hun var bare noen måneder gammel og til hun var nesten 3 år.

Hun spiste som en hest, hadde alltid løs avføring og 4-6 bæsjebleier om dag. Var veldig tynn.

Inn og ut hos leger, som ikke fant noe / skjønte noe / ville noe. En lege mente det kunne være det de kalte "Småbarnsdiare" - som rett og slett er noe barna vokser av seg, vanligvis innen 2-3-4 års alder. Altså litt ømtålig mage uten noe mer spesifikt.

Det eneste de gjorde var å følge med på veksten hennes, både lengde og vekt. Det ble ikke tatt prøver med tanke på cøliaki, men vi hadde forsøk med å kutte ut melk, egg, osv.

Jeg vet ikke hvor godt dere kjenner hverandre, og hvor mye de eventuelt forteller deg. Jeg vet i allefall med meg selv at vi fortalte ikke alt til folk rundt oss om datteren vår. Vi ble lei av "sykelig-gjøringen" av henne, lei av at alle sa "stakkars liten" og ville stikke til henne noe skikkelig usunt så hun kunne legge på seg, eller motsatt - noe skikkelig sunt så hun fikk et ordentlig kosthold.

Jeg ble veldig lei av fokuset på hennes vekst, og fokuset på hva vi foreldre hadde gjort galt, det var jo åpenbart at feilen var vår, når hun spiste godt men ikke la på seg. Jeg ble lei av sammenligninger med andres unger som alle hadde vært mye rundere, osv.

Jeg ble lei av alle som hver gang hun ble forkjølet kom med konklusjoner av typen: "ja, det er vel ikke noe rart, kan ikke være noe motstandskraft i den lille kroppen der".

Jeg sier dette fordi... det kan være greit for deg å ha i bakhodet slik at du ikke går i den fella at du dramatiserer og sykelig-gjør. Da vi hadde gått igjennom over 2 år med bekymring og legebesøk, og folk for ørtende gang kommenterer at hun er tynn eller "får hun ikke mat hjemme" eller "hvis de får for mye melk å drikke så mister de matlysten" eller "ikke gi kjeks og søtsaker mellom måltidene" - da var det like før jeg sprakk.

Jeg syns det er helt greit at du tar det opp med foreldrene hvis du tar det opp på en ordentlig måte. Med det mener jeg dropp hintingen, spør rett ut om hvorfor han alltid har diare og om de har vurdert å få det sjekket av lege.

Og for ordens skyld - de fant ingen forklaring på vår datters diare. Da hun nærmet seg 3 år så ble det plutselig bra av seg selv. Så det var kanskje bare "småbarnsdiare" og "helt normalt" som legen sa.

Det er nettopp derfor jeg er så usikker, for jeg vil jo ikke "sykeliggjøre" gutten uten grunn. Han har alltid diare sier moren, men hun mener at så lenge han ikke har vondt i magen er det ikke noe å bekymre seg for.

Går ut fra at han blir fulgt opp med hensyn til vekt på helsestasjon. Men så er det dette med at han virker så deprimert, har aldri sett det hos et så lite barn før.

Men som du sier, det er jo kjempeirriterende når alle skal blande seg, derfor vet jeg ikke, kanskje jeg bare skal være litt direkte og si det som det er, så får det bli opp til dem om de vil gjøre noe?

[Speak]

Regner med at også foreldrene egentlig synes dette er et problem. Kanskje du kan finne noe om cøliaki og si at det kanskje kan være det. Gjerne forsiktig å si at du selvsakt ikke har noe med det å gjøre....

Overlever skriftlig noe om symptomene, så kan foreldrene få tid til å se på dette i ro og mak.

På den måten tråkker du ikke på dem, men gir dem info og trekker deg tilbake.

[Aryane]

Regner med at også foreldrene egentlig synes dette er et problem. Kanskje du kan finne noe om cøliaki og si at det kanskje kan være det. Gjerne forsiktig å si at du selvsakt ikke har noe med det å gjøre....

Overlever skriftlig noe om symptomene, så kan foreldrene få tid til å se på dette i ro og mak.

På den måten tråkker du ikke på dem, men gir dem info og trekker deg tilbake.

Har prøvd å hinte litt om søliaki, fortalte om den andre gutten jeg kjenner, men de vil liksom ikke høre. De er veldig opptatt av karrierene sine og et problembarn passer liksom ikke inn i deres travle liv. Huff, jeg har bare så vondt av gutten...

[karisma]

Det første jeg tenkte var også cøliaki.

Synes iallefall du kan hinte om at ting ikke ser ut til å være helt sånn som de skal. Stakkars gutt.

[Gjest been there done that]

Det er nettopp derfor jeg er så usikker, for jeg vil jo ikke "sykeliggjøre" gutten uten grunn. Han har alltid diare sier moren, men hun mener at så lenge han ikke har vondt i magen er det ikke noe å bekymre seg for.

Går ut fra at han blir fulgt opp med hensyn til vekt på helsestasjon. Men så er det dette med at han virker så deprimert, har aldri sett det hos et så lite barn før.

Men som du sier, det er jo kjempeirriterende når alle skal blande seg, derfor vet jeg ikke, kanskje jeg bare skal være litt direkte og si det som det er, så får det bli opp til dem om de vil gjøre noe?

Ja, jeg syns det er bedre at du sier det rett ut eller spør direkte, enn å drive å hinte eller spekulere. Spør, og sier hun at det er normalt, så tar du det med ro og regner med at de har alt under kontroll.

Regner også med at helsestasjonen følger opp lengde og vekt, og at det i såfall blir tatt tak i hvis det blir et problem. Men det skal mye til før det anses som unormalt.

Det at han virker deprimert er jo vanskelig å ta tak i, han er jo enda så liten og har antagelig et begrenset språk.

[Gjest been there done that]

Regner med at også foreldrene egentlig synes dette er et problem. Kanskje du kan finne noe om cøliaki og si at det kanskje kan være det. Gjerne forsiktig å si at du selvsakt ikke har noe med det å gjøre....

Overlever skriftlig noe om symptomene, så kan foreldrene få tid til å se på dette i ro og mak.

På den måten tråkker du ikke på dem, men gir dem info og trekker deg tilbake.

Jeg hadde antagelig sett rødt om noen hadde presentert skriftlig materiale på bakgrunn av bekymring for mitt barn.

I vårt tilfelle så VAR vi kontakt med helsevesenet, og det var VI som maste og sto på for å få undersøkelser. Det er selvsagt ikke sikkert at alle gjør det, men uansett vil slike ting som du beskriver lett provosere fram negative ting.

Husk på: Hvis du er bekymret for noen andres barn - så vil det lett oppleves som kritikk av den andre parten. De vil tro at du mener de ikke kan, vet eller vil sitt eget barns beste. De vil føle at du forsøker å overkjøre dem eller problematisere noe som i utgangspunktet av dem ikke anses som et problem, eller som for oss - sykeliggjøring og forsøk på å plassere "skyld".

Jeg sier ikke at man ikke skal si i fra, men at man skal være VELDIG varsom, og presentasjon av skriftlig dokumentasjon er ikke min definisjon av varsomhet.

[Speak]

Jeg hadde antagelig sett rødt om noen hadde presentert skriftlig materiale på bakgrunn av bekymring for mitt barn.

I vårt tilfelle så VAR vi kontakt med helsevesenet, og det var VI som maste og sto på for å få undersøkelser. Det er selvsagt ikke sikkert at alle gjør det, men uansett vil slike ting som du beskriver lett provosere fram negative ting.

Husk på: Hvis du er bekymret for noen andres barn - så vil det lett oppleves som kritikk av den andre parten. De vil tro at du mener de ikke kan, vet eller vil sitt eget barns beste. De vil føle at du forsøker å overkjøre dem eller problematisere noe som i utgangspunktet av dem ikke anses som et problem, eller som for oss - sykeliggjøring og forsøk på å plassere "skyld".

Jeg sier ikke at man ikke skal si i fra, men at man skal være VELDIG varsom, og presentasjon av skriftlig dokumentasjon er ikke min definisjon av varsomhet.

Men om man da sier at: Jeg leste dette, og tenkte på deres sønn..... Eller noe i den retningen.

Jeg er ganske sikker på at jeg hadde tatt det greit, og at jeg i hvertfall hadde lest dette i ettertid.

[Mandolaika]

Begge mine veie 12,5 kg. da de var 2 år, så radmager er han vel ikke. Men å gå med stadig diaré er da ikke riktig. Kan ikke forstå at foreldrene ikke reagerer på dette.

Jeg ville ha sagt direkte ut hva jeg trodde fordi du har sett de samme symptomene før.

[Mandolaika]

Men om man da sier at: Jeg leste dette, og tenkte på deres sønn..... Eller noe i den retningen.

Jeg er ganske sikker på at jeg hadde tatt det greit, og at jeg i hvertfall hadde lest dette i ettertid.

Den versjonen der synes jeg hørtes grei ut.