Kan hun ta med seg felles barn 50 mil unna?

[favn]

Dette forstod jeg ikke?

Mener du at når man har flyttet fra hverandre, men har felles barn, så skal man ikke kunne få seg en ny kjæreste hvis man genuint og virkelig setter barnets beste øverst?

Var dette så vanskelig? Jeg må jo være en sinke språklig sett, siden jeg må gjenta, men ok...:

Selvsagt har enhver rett til å skaffe seg kjæreste - her faren.

Men da blir det absurd av faren å hevde som hovedargument at :han: utelukkende tenker på 'barnets beste', mens moren ikke gjør det.

Det er ikke 'barnets beste' å skaffe seg en kjæreste, og dermed splitte samarbeidet med moren, men en egoistisk handling slik moren også handler egoistisk ved å reise. Det sier seg vel selv?

Faren hadde skåret mer på å si at :begge: tenker på 'barnets beste, OG at begge har prioriteteringer og ønsker for livet og seg selv. Mao retten til å være egoistisk.

[Gjest KariKruskakli]

Ja, er det ikke det som er tilfelle, da? Hvorfor skulle hans valg være så mye mer legitime og til 'barnets beste' enn hennes valg?

I denne tråden bruker faren argumentet om 'barnets beste' hele veien, og sier at moren ikke tenker 'barnets beste' i motsetning til ham.

Men det gjør han da vitterlig ikke i og med at han skaffer seg kjæreste. Det er selvsagt en egoistisk handling og ikke 'barnets beste'. Dobbeltmoral, er det ikke det man kaller spriket mellom idealer og handling?

Og dersom det skulle være uklart hva jeg mener:

Selvsagt vil både faren og moren rettmessig ha lov å foreta valg som ikke setter 'barnets beste' i sentrum. Problemet her, er hans argumentasjon om at han gjør det, men ikke hun.

"Ja, er det ikke det som er tilfelle, da? Hvorfor skulle hans valg være så mye mer legitime og til 'barnets beste' enn hennes valg?"

Man kan jo diskutere i det uendelige om hva som er barnets beste. Mor og far kan jo være uenig i årevis om dette. Man kan flytte og rote det til i årevis, hvis man er hevngjerrig nok.

Derfor er det viktig med et klart regelverk her.

Å lage et regelverk om at det ikke skal være lov å finne seg en kjæreste er derimot litt drøyt.

Sjalusi, skal ikke bli barnets problem. Det får den voksne takle selv.

[favn]

Hvorfor mener du at han ikke etterlever dette idealet?

Fordi det neppe er barnets beste han tenker på når han ødelegger forholdet til moren.

Eller synes du det er 'barnets beste'?

Jeg presiserer at jeg forholder meg til farens insistering på at han tenker 'barnets beste' i alt han gjør.

[Goliath]

Ja, er det ikke det som er tilfelle, da? Hvorfor skulle hans valg være så mye mer legitime og til 'barnets beste' enn hennes valg?

I denne tråden bruker faren argumentet om 'barnets beste' hele veien, og sier at moren ikke tenker 'barnets beste' i motsetning til ham.

Men det gjør han da vitterlig ikke i og med at han skaffer seg kjæreste. Det er selvsagt en egoistisk handling og ikke 'barnets beste'. Dobbeltmoral, er det ikke det man kaller spriket mellom idealer og handling?

Og dersom det skulle være uklart hva jeg mener:

Selvsagt vil både faren og moren rettmessig ha lov å foreta valg som ikke setter 'barnets beste' i sentrum. Problemet her, er hans argumentasjon om at han gjør det, men ikke hun.

Jeg tror de fleste vil anse det som vesentlig mer skadelig for barnet om valget den ene av foreldrene tar vil medføre at barnet frarøves muligheten til tilfredsstillende samvær med den andre forelderen - enn om en av foreldrene får ny kjæreste.

Det er jo graden av mulig negativ påvirkning overfor barnet det dreier seg om.

Og i det ene tilfellet vil det så absolutt være en stor grad av negativ påvirkning.

Mens det å få en ny kjæreste for en av foreldrene ikke på noen måte behøver å oppleves som negativt for barnet. Det kan til og med være et positivt bidrag.

[favn]

"Ja, er det ikke det som er tilfelle, da? Hvorfor skulle hans valg være så mye mer legitime og til 'barnets beste' enn hennes valg?"

Man kan jo diskutere i det uendelige om hva som er barnets beste. Mor og far kan jo være uenig i årevis om dette. Man kan flytte og rote det til i årevis, hvis man er hevngjerrig nok.

Derfor er det viktig med et klart regelverk her.

Å lage et regelverk om at det ikke skal være lov å finne seg en kjæreste er derimot litt drøyt.

Sjalusi, skal ikke bli barnets problem. Det får den voksne takle selv.

'Man kan jo diskutere i det uendelige om hva som er barnets beste. Mor og far kan jo være uenig i årevis om dette.'

My point excactly!

Du kan være sikker på at moren ikke er enig med faren i at han utelukkende tenker barnets beste.

'Å lage et regelverk om at det ikke skal være lov å finne seg en kjæreste er derimot litt drøyt. Sjalusi, skal ikke bli barnets problem. Det får den voksne takle selv.'

Det er det da ingen som har foreslått eller ment, er det det?

Men det er faktisk like drøyt å lovfeste at norske statsborgere ikke får bo hvor de vil innenfor landets grenser.

[Goliath]

Var dette så vanskelig? Jeg må jo være en sinke språklig sett, siden jeg må gjenta, men ok...:

Selvsagt har enhver rett til å skaffe seg kjæreste - her faren.

Men da blir det absurd av faren å hevde som hovedargument at :han: utelukkende tenker på 'barnets beste', mens moren ikke gjør det.

Det er ikke 'barnets beste' å skaffe seg en kjæreste, og dermed splitte samarbeidet med moren, men en egoistisk handling slik moren også handler egoistisk ved å reise. Det sier seg vel selv?

Faren hadde skåret mer på å si at :begge: tenker på 'barnets beste, OG at begge har prioriteteringer og ønsker for livet og seg selv. Mao retten til å være egoistisk.

Det er ikke språket ditt som er "problemet", men innholdet:-)

Jeg gjentar det jeg skrev nedenfor til deg:

Jeg tror de fleste vil anse det som vesentlig mer skadelig for barnet om valget den ene av foreldrene tar vil medføre at barnet frarøves muligheten til tilfredsstillende samvær med den andre forelderen - enn om en av foreldrene får ny kjæreste.

Det er jo graden av mulig negativ påvirkning overfor barnet det dreier seg om.

Og i det ene tilfellet vil det så absolutt være en stor grad av negativ påvirkning.

Mens det å få en ny kjæreste for en av foreldrene ikke på noen måte behøver å oppleves som negativt for barnet. Det kan til og med være et positivt bidrag.

[Gjest KariKruskakli]

Fordi det neppe er barnets beste han tenker på når han ødelegger forholdet til moren.

Eller synes du det er 'barnets beste'?

Jeg presiserer at jeg forholder meg til farens insistering på at han tenker 'barnets beste' i alt han gjør.

Hvorfor skulle det ikke være barnets beste å skaffe seg en kjæreste. Hvis dette blir en stabil kjæreste, så kan det jo absolutt være til barnets beste.

Som sagt, sjalusiproblemer er det mor selv som må takle.

Det skal da ikke være slik at det bare skal være å ta med seg barnet å dra sin kos, hver gang det dukker opp noe man misliker.

[favn]

Jeg tror de fleste vil anse det som vesentlig mer skadelig for barnet om valget den ene av foreldrene tar vil medføre at barnet frarøves muligheten til tilfredsstillende samvær med den andre forelderen - enn om en av foreldrene får ny kjæreste.

Det er jo graden av mulig negativ påvirkning overfor barnet det dreier seg om.

Og i det ene tilfellet vil det så absolutt være en stor grad av negativ påvirkning.

Mens det å få en ny kjæreste for en av foreldrene ikke på noen måte behøver å oppleves som negativt for barnet. Det kan til og med være et positivt bidrag.

'Mens det å få en ny kjæreste for en av foreldrene ikke på noen måte behøver å oppleves som negativt for barnet. Det kan til og med være et positivt bidrag.'

Jeg tror ganske sikkert at denne moren har vurdert flytting og det de får på det nye stedet som minst like positivt for barnet som farens kjæreste vil bety for barnet. Antagelig mye mer.

***

Altså, jeg synes jo ikke det er bare greit at moren flytter. Men jeg reagerte på farens noe illeluktende dobbeltmoral og hovedargument...

[favn]

Det er ikke språket ditt som er "problemet", men innholdet:-)

Jeg gjentar det jeg skrev nedenfor til deg:

Jeg tror de fleste vil anse det som vesentlig mer skadelig for barnet om valget den ene av foreldrene tar vil medføre at barnet frarøves muligheten til tilfredsstillende samvær med den andre forelderen - enn om en av foreldrene får ny kjæreste.

Det er jo graden av mulig negativ påvirkning overfor barnet det dreier seg om.

Og i det ene tilfellet vil det så absolutt være en stor grad av negativ påvirkning.

Mens det å få en ny kjæreste for en av foreldrene ikke på noen måte behøver å oppleves som negativt for barnet. Det kan til og med være et positivt bidrag.

Jeg økonomiserer, og henviser deg til mitt andre svar.

[Gjest KariKruskakli]

'Man kan jo diskutere i det uendelige om hva som er barnets beste. Mor og far kan jo være uenig i årevis om dette.'

My point excactly!

Du kan være sikker på at moren ikke er enig med faren i at han utelukkende tenker barnets beste.

'Å lage et regelverk om at det ikke skal være lov å finne seg en kjæreste er derimot litt drøyt. Sjalusi, skal ikke bli barnets problem. Det får den voksne takle selv.'

Det er det da ingen som har foreslått eller ment, er det det?

Men det er faktisk like drøyt å lovfeste at norske statsborgere ikke får bo hvor de vil innenfor landets grenser.

"Men det er faktisk like drøyt å lovfeste at norske statsborgere ikke får bo hvor de vil innenfor landets grenser"

Enda mer drøyt og lovfeste, at mor eller far kan ta med seg barnet og flytte hvor det vil, og kanskje gir blaffen i om barnet mister kontakt med den ene forelderen.

Hvem har lyst til å miste kontakt med barnet sitt?

Prøv og tenk deg at du blir skilt, og faren til barna dine tar med seg ungene og flytter 50 mil unna. Du flytter selvfølgelig etter fordi du vil være sammen med barna dine.

Men mannen din er en hevngjerrig djevel, og vil lage et helvete for deg, dermed flytter han igjen. Og slik kan han holde på, med retten på sin side, hvis det var opp til deg.

[favn]

"Men det er faktisk like drøyt å lovfeste at norske statsborgere ikke får bo hvor de vil innenfor landets grenser"

Enda mer drøyt og lovfeste, at mor eller far kan ta med seg barnet og flytte hvor det vil, og kanskje gir blaffen i om barnet mister kontakt med den ene forelderen.

Hvem har lyst til å miste kontakt med barnet sitt?

Prøv og tenk deg at du blir skilt, og faren til barna dine tar med seg ungene og flytter 50 mil unna. Du flytter selvfølgelig etter fordi du vil være sammen med barna dine.

Men mannen din er en hevngjerrig djevel, og vil lage et helvete for deg, dermed flytter han igjen. Og slik kan han holde på, med retten på sin side, hvis det var opp til deg.

Nå må du lese det jeg skriver.

Jeg sier ingenting om at det enkelt er greit at moren flytter.

Jeg sier at farens hovedargument om at han utelukkende tenker på barnets beste og at moren ikke tenker på barnets beste, simpelthen ikke stemmer.

***

'Enda mer drøyt og lovfeste, at mor eller far kan ta med seg barnet og flytte hvor det vil, og kanskje gir blaffen i om barnet mister kontakt med den ene forelderen.'

Nei, dette ble rart... Ingen har tenkt eller trenger å lovfeste noe som helst, verken sånn eller slik, om hvor folk skal bo eller ikke bo.

Kari, det er simpelthen slik i dette landet at alle kan flytte og bo hvor de vil. Og den dagen Stortingen evt lovfester noe annet, er demokratiet på utrolig ville veier.

Så får det være opp til den enkelte å trives eller mistrives med at denne friheten gjelder for alle.

[Goliath]

'Mens det å få en ny kjæreste for en av foreldrene ikke på noen måte behøver å oppleves som negativt for barnet. Det kan til og med være et positivt bidrag.'

Jeg tror ganske sikkert at denne moren har vurdert flytting og det de får på det nye stedet som minst like positivt for barnet som farens kjæreste vil bety for barnet. Antagelig mye mer.

***

Altså, jeg synes jo ikke det er bare greit at moren flytter. Men jeg reagerte på farens noe illeluktende dobbeltmoral og hovedargument...

Å forsøke å tolke denne farens hensikter synes jeg er vanskelig. Og derfor svarer jeg på mer generelt grunnlag. Ikke minst fordi vi aldri vil kunne få vite alle sider i en slik sak uansett.

Og av den grunn er jeg svært kritisk når en av foreldrene tar et valg som innebærer en svært begrenset samværsmulighet for den andre foreldren - så fremt det ikke foreligger helt spesielle grunner til det, og da vanligvis at den ene av foreldrene ikke egner seg som omsorgsperson.

I dette tilfellet vet vi også at farmor har hatt mye av omsorgen (vilket ikke er uvanlig mtp besteforeldre generelt sett), og at barnet sansynligvis også er sterkt knyttet til henne. Vilket kan være viktig å vurdere for barnets del, også på lengre sikt.

Så i en slik problemstilling som legges frem her, så ser jeg ikke at det skal ha noen betydning om en eller begge av foreldrene har skaffet seg ny kjæreste.

Hvis det skulle være et problem rent følelsesmessig for den andre forelder, så vil det være et problem som må håndteres av den forelderen som opplever det som et problem - og holdes helt utenfor det som har med barnet å gjøre.

Jeg forutsetter selvfølgelig da at ikke den angjeldene forelder f.eks ser det som at den nye kjæresten til eksen er fullstendig uegnet i nærheten av barnet....

[Goliath]

Jeg økonomiserer, og henviser deg til mitt andre svar.

Det er bra:-)

[Gjest KariKruskakli]

Nå må du lese det jeg skriver.

Jeg sier ingenting om at det enkelt er greit at moren flytter.

Jeg sier at farens hovedargument om at han utelukkende tenker på barnets beste og at moren ikke tenker på barnets beste, simpelthen ikke stemmer.

***

'Enda mer drøyt og lovfeste, at mor eller far kan ta med seg barnet og flytte hvor det vil, og kanskje gir blaffen i om barnet mister kontakt med den ene forelderen.'

Nei, dette ble rart... Ingen har tenkt eller trenger å lovfeste noe som helst, verken sånn eller slik, om hvor folk skal bo eller ikke bo.

Kari, det er simpelthen slik i dette landet at alle kan flytte og bo hvor de vil. Og den dagen Stortingen evt lovfester noe annet, er demokratiet på utrolig ville veier.

Så får det være opp til den enkelte å trives eller mistrives med at denne friheten gjelder for alle.

Men nå er det slik at der 50% skilsmisser her i alle landet.

Det er mye, og det må omfatte veldig mange barn.

Da er det kanskje på tide å lage nye regler?

Hva er viktigst? At man kan bo hvor man vil, eller at barn som vokser opp i dagens samfunn skal ha en mor og far rundt seg i oppveksten?

Jeg synes ikke det er for mye forlangt at voksne holder seg der barnet har og har hatt sitt nettverk når skilsmissen finner sted. Man burde hatt en regel om dette frem til barnet var f.eks 18 år.

Det er traumatisk nok for mange barn i dag, når halvparten av alle barn opplever at foredrene blir skilt. Man behøver ikke å gjøre det enda verre for dem.

Det er jo ikke rart at mange barn får konsentrasjonsproblemer osv, når voksne mennesker ikke vil lage trygge rammer rundt dem.

[Gjest Pås]

Men nå er det slik at der 50% skilsmisser her i alle landet.

Det er mye, og det må omfatte veldig mange barn.

Da er det kanskje på tide å lage nye regler?

Hva er viktigst? At man kan bo hvor man vil, eller at barn som vokser opp i dagens samfunn skal ha en mor og far rundt seg i oppveksten?

Jeg synes ikke det er for mye forlangt at voksne holder seg der barnet har og har hatt sitt nettverk når skilsmissen finner sted. Man burde hatt en regel om dette frem til barnet var f.eks 18 år.

Det er traumatisk nok for mange barn i dag, når halvparten av alle barn opplever at foredrene blir skilt. Man behøver ikke å gjøre det enda verre for dem.

Det er jo ikke rart at mange barn får konsentrasjonsproblemer osv, når voksne mennesker ikke vil lage trygge rammer rundt dem.

Jeg er enig med deg! For et barn må det være 100 ganger mer traumatisk å måtte flytte fra alt som er kjent når mor og far skilles, enn at mor el. far finner seg en ny!

En annen sak er naturligvis at faren i DENNE saken vinkler hele greia på en slik måte at HAN er den perfekte far som alltid og uansett har barnas beste i tankene, men mor derimot... SÅ enkelt er det aldri!

[Atene]

Hjelpe meg... hun kan ikke flytte før hun og han er blitt enig om en ordning - evt. annen type samværsrett.

Ingen kan komme å fortelle meg at hun uten videre kan flytte - da kan ihvertfall faren komme og kreve delt foreldrerett med stort hell

Det er ganske mange som har kommet og fortalt deg det nå. Det er fordi det er sånn det er.

[Gjest KariKruskakli]

Jeg er enig med deg! For et barn må det være 100 ganger mer traumatisk å måtte flytte fra alt som er kjent når mor og far skilles, enn at mor el. far finner seg en ny!

En annen sak er naturligvis at faren i DENNE saken vinkler hele greia på en slik måte at HAN er den perfekte far som alltid og uansett har barnas beste i tankene, men mor derimot... SÅ enkelt er det aldri!

Slik vil det alltid være. Far vinkler det til sin fordel, og mor til sin fordel.

[Gjest KariKruskakli]

Hva med barnet? Hun har hovedomsorgen... Så du mener jeg skal gå resten av livet, evt vente på hva hun foretar seg, før jeg finner dame for å unngå at hun flytter? Er ikke det letteste å styre. Poenget er:Hvorfor skal det gå utover barnet??? Hun kan flytte hvor som helst for min del, men la ungen bli igjen i sitt miljø her blant folk han er blitt glad i. Så kan mor få like mye samvær med han som hennes turnus i jobben tillater. Hva er så mye verre med det??? Skjønner at det er mye kvinner her...

Hadde du vært kvinne, og skrevet akkurat det samme som du nå gjør, hadde du fått en helt annen respons her.

[favn]

Å forsøke å tolke denne farens hensikter synes jeg er vanskelig. Og derfor svarer jeg på mer generelt grunnlag. Ikke minst fordi vi aldri vil kunne få vite alle sider i en slik sak uansett.

Og av den grunn er jeg svært kritisk når en av foreldrene tar et valg som innebærer en svært begrenset samværsmulighet for den andre foreldren - så fremt det ikke foreligger helt spesielle grunner til det, og da vanligvis at den ene av foreldrene ikke egner seg som omsorgsperson.

I dette tilfellet vet vi også at farmor har hatt mye av omsorgen (vilket ikke er uvanlig mtp besteforeldre generelt sett), og at barnet sansynligvis også er sterkt knyttet til henne. Vilket kan være viktig å vurdere for barnets del, også på lengre sikt.

Så i en slik problemstilling som legges frem her, så ser jeg ikke at det skal ha noen betydning om en eller begge av foreldrene har skaffet seg ny kjæreste.

Hvis det skulle være et problem rent følelsesmessig for den andre forelder, så vil det være et problem som må håndteres av den forelderen som opplever det som et problem - og holdes helt utenfor det som har med barnet å gjøre.

Jeg forutsetter selvfølgelig da at ikke den angjeldene forelder f.eks ser det som at den nye kjæresten til eksen er fullstendig uegnet i nærheten av barnet....

Hensikter vet vi ikke noe om. Derfor liker jeg da også veldig godt å ta folk på ordet.

Scenario 1: Mor og far samarbeider tett og godt, med farmor som nær støttespiller.

Scenario 2: Faren skaffer seg kjæreste med den konsekvens at det tette og gode samarbeidet med moren brytes.

Scenario 3: Moren vurderer (antagelig, her må man delvis pusle sammen informasjonen, moren kommer jo ikke til orde her) at det tapte samarbeidet, den nye kvinnen, den tapte plassen i familien og det manglende nettverket er tungtveiende grunner for å flytte.

Farens handlinger er ikke kritikkverdige, men argumentasjonen om at han alene tenker barnets beste, og beskyldningene om at moren ikke gjør det, faller på sin egen logiske brist.

Det beste for barnet er innlysende: Scenario 1.

[favn]

Men nå er det slik at der 50% skilsmisser her i alle landet.

Det er mye, og det må omfatte veldig mange barn.

Da er det kanskje på tide å lage nye regler?

Hva er viktigst? At man kan bo hvor man vil, eller at barn som vokser opp i dagens samfunn skal ha en mor og far rundt seg i oppveksten?

Jeg synes ikke det er for mye forlangt at voksne holder seg der barnet har og har hatt sitt nettverk når skilsmissen finner sted. Man burde hatt en regel om dette frem til barnet var f.eks 18 år.

Det er traumatisk nok for mange barn i dag, når halvparten av alle barn opplever at foredrene blir skilt. Man behøver ikke å gjøre det enda verre for dem.

Det er jo ikke rart at mange barn får konsentrasjonsproblemer osv, når voksne mennesker ikke vil lage trygge rammer rundt dem.

Ingen er uenig med deg i det.

Men det er umulig å lovfeste at folk skal bo på et bestemt sted.