Kan hun ta med seg felles barn 50 mil unna?

[muriel]

Det må selvsagt gjelde begge veier. Helt klart.

Man bør være der hvor barnet er, når skillsmissen finner sted.

Så fremt både mor og far ikke i fellesskap blir enig om noe annet.

La oss si at denne moren er av det ustabile type, som vil flytte mange ganger, bare for å hevne segpå far. Han kan jo risikere å måtte bruke hele barnets oppvekst på å måtte flytte etter mor og barnet, for å få være i nærheten avbarnet sitt.

Eller far er en psykopat som skal fortsette å styre mor selv leeeeeeng etter at hun har kommet seg unna.

[Goliath]

Hensikter vet vi ikke noe om. Derfor liker jeg da også veldig godt å ta folk på ordet.

Scenario 1: Mor og far samarbeider tett og godt, med farmor som nær støttespiller.

Scenario 2: Faren skaffer seg kjæreste med den konsekvens at det tette og gode samarbeidet med moren brytes.

Scenario 3: Moren vurderer (antagelig, her må man delvis pusle sammen informasjonen, moren kommer jo ikke til orde her) at det tapte samarbeidet, den nye kvinnen, den tapte plassen i familien og det manglende nettverket er tungtveiende grunner for å flytte.

Farens handlinger er ikke kritikkverdige, men argumentasjonen om at han alene tenker barnets beste, og beskyldningene om at moren ikke gjør det, faller på sin egen logiske brist.

Det beste for barnet er innlysende: Scenario 1.

Jeg ser hvor du vil hen, men vektlegger det nok litt annerledes enn deg.

Og det jeg kanskje er mest uenig med deg i er vekleggingen av at et godt sammarbeid kanskje kan ødelegges av at det kommer en ny kjæreste inn i bildet - uansett for vilken av partene det gjelder.

Så lenge det har med sjalusi å gjøre, så er det et problem som må løses av den som føler sjalusien - og ikke et problem man kan legge ansvaret for over på den andre part.

Men som sagt, hvis den nye kjæresten involverer seg på en problematisk måte mtp barnet (om hun/han f.eks utidig legger seg opp i oppdragelse, samværshyppighet og tider etc), så er det selvfølgelig et problem som den som har funnet seg en ny kjæreste må ta ansvaret for.

[PieLill]

Hvis regelverket blir forandret slik at denne pappaen kan nekte moren å flytte, så gjelder det selvsagt alle som er alene med barn.

Også meg.

Har man fått barn og ikke lever med faren må man innse at avgjørelser om hvor man skal bo angår flere enn en selv, også barnets far.

Jeg synes ikke det er riktig at den ene forelderen uten videre skal kunne flytte så langt at det vesentlig reduserer barnets mulighet til å være hos den andre forelderen.

mvh

[PieLill]

Hvis pappa skal kunne bestemme hvor mamma skal få lov til å bosette seg, så kan jeg ikke skjønne annet enn at det må gjelde andre veien også.

Dette handler om mye mer enn å gi avkall på barnet sitt.

Det kan handle om å gi avkall på omgang med familien/slekta/nettverk, det kan handle om å gi avkall på utdanning eller jobb osv.

Og det bare for at pappa skal få bestemme over livet til mamma helt til ungen er voksen. De fleste kvinner som skiller seg, gjør det vel for at de ønsker å ta tilbake kontrollen over livet sitt, ikke for at mannen skal fortsette å kontrollere dem, bare med den forskjell at

* nå syns alle synd på ham, og hun er ei egoistisk megge

og

* nå slipper hun å vaske og rydde i rotet hans.

Skal mamma få lov å bestemme hvor pappa skal bo og at pappa skal flytte for å kunne fortsette å ha kontakt med barnet.

Det er jo det dette i praksiss blir.

mvh

[PieLill]

Btw... i hovedinnlegget framstiller du situasjonen som om mor brått og grunnløst bestemmer seg for å flytte til en annen kant av landet til tross for at alt er fryd og gammen på alle måter.

Når du så plutselig og umerkelig nevner at det er en ny kvinne i bildet som igjen selvfølgelig vil omrokkere på alt, lurer i alle fall jeg på om det er flere ting du ikke har fortalt.

Altså, ikke at jeg eller noen her har noe med det, men dersom du vil ha svar på hva folk synes...

Jeg trodde at i Norge i våre dager betydde skillsmisse, enten i juridisk forstand (oppløst ekteskap) eller i praktisk forstand at et par, gifte eller ikke, går fra hverandre at man også gir hverandre frihet til å finne en ny. Katolikkene har vel et forbud mot gjengifte?

Hadde en mann sagt at han ville ta barnet å flytte 50 mil fordi hun hadde funnet en ny, ville det blitt det rene rabalderet her.

mvh

[PieLill]

Var dette så vanskelig? Jeg må jo være en sinke språklig sett, siden jeg må gjenta, men ok...:

Selvsagt har enhver rett til å skaffe seg kjæreste - her faren.

Men da blir det absurd av faren å hevde som hovedargument at :han: utelukkende tenker på 'barnets beste', mens moren ikke gjør det.

Det er ikke 'barnets beste' å skaffe seg en kjæreste, og dermed splitte samarbeidet med moren, men en egoistisk handling slik moren også handler egoistisk ved å reise. Det sier seg vel selv?

Faren hadde skåret mer på å si at :begge: tenker på 'barnets beste, OG at begge har prioriteteringer og ønsker for livet og seg selv. Mao retten til å være egoistisk.

Mener du at faren skal ta ansvaret for morens umodenhet ved å innrette seg etter denne å ikke få seg en ny kjæreste før eksen aksepterer det?

Det er hennes oppgave som voksen å takle sine vanskelige følelser uten å ta inisiativ til å splitte far og barn.

mvh

[PieLill]

Ja, er det ikke det som er tilfelle, da? Hvorfor skulle hans valg være så mye mer legitime og til 'barnets beste' enn hennes valg?

I denne tråden bruker faren argumentet om 'barnets beste' hele veien, og sier at moren ikke tenker 'barnets beste' i motsetning til ham.

Men det gjør han da vitterlig ikke i og med at han skaffer seg kjæreste. Det er selvsagt en egoistisk handling og ikke 'barnets beste'. Dobbeltmoral, er det ikke det man kaller spriket mellom idealer og handling?

Og dersom det skulle være uklart hva jeg mener:

Selvsagt vil både faren og moren rettmessig ha lov å foreta valg som ikke setter 'barnets beste' i sentrum. Problemet her, er hans argumentasjon om at han gjør det, men ikke hun.

Å få en ny kjæreste behøver ikke være i strid med barnets interesse. Faren forteller at han har vært tilbakeholden med å la barnet treffe kjæresten av hensyn til barnet.

Jeg synes ikke faren 1 1/2 år etter et brudd skal være forpliktet til å ta hensyn til morens / eksens følelser om han finner noen han blir glad i. Barnet trenger ikke bare en tilfreds mor, men like mye en tilfreds far.

Slik denne saken er framstilt får jeg mer inntrykk av at det er moren som skyver barnet foran seg i en maktkamp.

mvh

[PieLill]

'Man kan jo diskutere i det uendelige om hva som er barnets beste. Mor og far kan jo være uenig i årevis om dette.'

My point excactly!

Du kan være sikker på at moren ikke er enig med faren i at han utelukkende tenker barnets beste.

'Å lage et regelverk om at det ikke skal være lov å finne seg en kjæreste er derimot litt drøyt. Sjalusi, skal ikke bli barnets problem. Det får den voksne takle selv.'

Det er det da ingen som har foreslått eller ment, er det det?

Men det er faktisk like drøyt å lovfeste at norske statsborgere ikke får bo hvor de vil innenfor landets grenser.

"Men det er faktisk like drøyt å lovfeste at norske statsborgere ikke får bo hvor de vil innenfor landets grenser."

En norsk statborger kan fortsatt bo hvor h*n vil innenfor landets grenser. Men jeg synes ikke det er riktig at noen i dette landet uten videre skal kunne flytte et barn så langt de vil bort fra et av barnets foreldre, så lenge det er innenfor landets grenser.

Når man tar med et barn på flyttelasset tar man en avgjørelse for langt flere enn seg selv. Og da er det ikke riktig at man kan skralte og valte fritt.

mvh

[muriel]

Skal mamma få lov å bestemme hvor pappa skal bo og at pappa skal flytte for å kunne fortsette å ha kontakt med barnet.

Det er jo det dette i praksiss blir.

mvh

Ja, det er akkurat like vanvittig som at pappa skal bestemme hvor mamma skal bo de neste femten årene.

[favn]

Ja, det er akkurat like vanvittig som at pappa skal bestemme hvor mamma skal bo de neste femten årene.

Enig med deg. Det er prinsippielt ingenting i veien for at faren flytter etter.

[favn]

"Men det er faktisk like drøyt å lovfeste at norske statsborgere ikke får bo hvor de vil innenfor landets grenser."

En norsk statborger kan fortsatt bo hvor h*n vil innenfor landets grenser. Men jeg synes ikke det er riktig at noen i dette landet uten videre skal kunne flytte et barn så langt de vil bort fra et av barnets foreldre, så lenge det er innenfor landets grenser.

Når man tar med et barn på flyttelasset tar man en avgjørelse for langt flere enn seg selv. Og da er det ikke riktig at man kan skralte og valte fritt.

mvh

Det er sikkert ikke noe problem for faren å bosette seg i nærheten av mor og barn.

[favn]

Å få en ny kjæreste behøver ikke være i strid med barnets interesse. Faren forteller at han har vært tilbakeholden med å la barnet treffe kjæresten av hensyn til barnet.

Jeg synes ikke faren 1 1/2 år etter et brudd skal være forpliktet til å ta hensyn til morens / eksens følelser om han finner noen han blir glad i. Barnet trenger ikke bare en tilfreds mor, men like mye en tilfreds far.

Slik denne saken er framstilt får jeg mer inntrykk av at det er moren som skyver barnet foran seg i en maktkamp.

mvh

Men er det så mye bedre for barnet med far/ny kjæreste enn det 'gamle' samarbeidet mellom mor og far? Det er nemlig det faren implisitt sier når han hevder at han kun tenker 'barnets beste'.

[PieLill]

Men er det så mye bedre for barnet med far/ny kjæreste enn det 'gamle' samarbeidet mellom mor og far? Det er nemlig det faren implisitt sier når han hevder at han kun tenker 'barnets beste'.

Det er ikke far som har klusset til samarbeidet. Det er mor som i så fall gjør det. Det er fullt mulig å samarbeide like godt når man har funnet seg ny kjæreste.

mvh

[PieLill]

Det er sikkert ikke noe problem for faren å bosette seg i nærheten av mor og barn.

Det er vel omtrent et like stort problem som det er for mor å holde seg bosatt i nærheten av far og barn.

Så der altså greit at far skal bli tvunget til å flytte for å holde kontakt med barnet, men ikke greit at mor må lav være å flytte for å beholde kontakten med barnet.

mvh

[favn]

Det er ikke far som har klusset til samarbeidet. Det er mor som i så fall gjør det. Det er fullt mulig å samarbeide like godt når man har funnet seg ny kjæreste.

mvh

Jeg hengte meg opp i farens argumentasjon, ikke kjæresten. Han kan ha en vidunderlig kjæreste på hver finger uten at jeg bryr meg eller finner det relevant.

Poenget er at kritikken og argumentasjonen han vender mot moren rammer ham selv.

[PieLill]

Ja, det er akkurat like vanvittig som at pappa skal bestemme hvor mamma skal bo de neste femten årene.

Mor kan bo akkurat hvor hun vil, men jeg synes ikke det er riktig at hun skal kunne ta med seg barnet hvor hun vil på bekostning av barnets kontakt med far.

Det er en pris å betale om man har barn. Det er en pris å betale for å ikke leve sammen med den andre forelderen til barnet.

mvh

[PieLill]

Jeg hengte meg opp i farens argumentasjon, ikke kjæresten. Han kan ha en vidunderlig kjæreste på hver finger uten at jeg bryr meg eller finner det relevant.

Poenget er at kritikken og argumentasjonen han vender mot moren rammer ham selv.

Jeg ønsker ikke å gå for detaljert i en sak jeg kjenner kun en liten flik av.

Å få en ny kjæreste gjør man stort sett for sin egen skyld, ikke for barnet. Det er også sjeldent at man flytter for barns skyld, enten man er en forelder eller to foreldre sammen. En ny kjæreste kan man få uten å gå på tvers av barnets interesser. Å flytte barnet 50 mil fra en far og farmor barnet har nær kontakt med er ALLTID på tvers av barnets interesser, med minder det er vold eller omsorgssivkt med i bildet.

Jeg er i tvil om du ville argumentert på samme måte om det hadde vært en far som tok et barn 50 mil fra mor.

mvh

[Gjest KariKruskakli]

Enig med deg. Det er prinsippielt ingenting i veien for at faren flytter etter.

Men da kan man risikere at det blir håpløst å etablere seg med jobb og leilighet.

Vi vil ha likestilling, men akkurat når det kommer til dette, så virker det som mange kvinner ser på barnet som sitt særeie.

[muriel]

Men da kan man risikere at det blir håpløst å etablere seg med jobb og leilighet.

Vi vil ha likestilling, men akkurat når det kommer til dette, så virker det som mange kvinner ser på barnet som sitt særeie.

Noen gang tenkt over at det kan gjelde andre veien også?

Her som jeg bor har det ikke vært èn eneste ledig jobb innen mitt fagfelt siden jeg ble skilt.

Men du syns vel at det bare er rett og rimelig at jeg skal fø ungene mine med en vaske- eller butikkjobb som jeg er overkvalifisert for?

Nå har jeg startet på ny utdanning.

Det er vel helt greit at jeg slipper å velge utdanning selv? Her har jeg valget mellom to utdanninger. Så lenge jeg ikke kan flytte på meg, så kan jeg velge å bli enten lærer eller sykepleier. Samme faen hva jeg egentlig kunne tenkt meg til selv.

Men det er vel også greit. Jeg har jo tross alt valgt å få disse ungene, da, og bør være villig til å ofre ALT for at de skal bo nær faren.

Faren derimot skal ikke ofre noe som helst. Det kunne lett bli traumatisk for ham å velge å starte på nytt, etter å ha kastet meg på hodet og ræva ut.

Merkelig det der, når kvinner får barn skal de være bastet og bundet på hender og føtter de neste atten årene. Når menn får barn, kan de selv velge å prioritere livskvalitet, f.eks i form av et sosialt nettverk eller en jobb de trives med - og det uten at noen gidder å løfte ett eneste øyebryn.

[muriel]

Mener du at faren skal ta ansvaret for morens umodenhet ved å innrette seg etter denne å ikke få seg en ny kjæreste før eksen aksepterer det?

Det er hennes oppgave som voksen å takle sine vanskelige følelser uten å ta inisiativ til å splitte far og barn.

mvh

Hvordan vet du at moren er umoden????