Hva er det skumleste du har opplevd med ungen din?

[Dorthe]

Jeg har også opplevd jordskjelv.

Var 15 år og passet to smårollinger som hadde lagt seg.

Huset vi var i er kjempegammelt

uten bad og toalett.

det ristet skikkelig i det gamle huset og ei lyspære klarte å vri seg løs!

Trodde det var noe med huset vi,grunnmuren f.eks.

Fyy vi ble redde.

Jeg hadde bare en i magen jeg. Og det gikk gærnt også.

[Gjest]

Og siden har du ikke sett dem?!!!!!

Hehe, uff

[Gjest midia]

Jeg hadde bare en i magen jeg. Og det gikk gærnt også.

Uff da

[isbe]

Det skumleste vi har opplevd som foreldre er vel at ungen vår holdt på å dø mellom hendene våre uten at noen kunne gjøre noe - det gode i den situasjonen var at vi var på sykehus slik at vi visste at vi hadde gjort alt vi kunne for at han skulle overleve - og det gikk bra - har i ettertid skjedd flere ganger, og vi har han fortsatt.

Sånn utenom det er det vel når han stikker av- plutselig blir borte, og vi vet at han ikke finner hjem og heller ikke vil prøve å finne hjem, gråte e.l. til evt. voksne han skulle møte.

Herlig en gang han var borte minst 20 minutter før vi endelig fant han i en butikk, der han trasket rundt i en alder av 3 år med en liten handlevogn - han hadde ikke tatt noe oppi, men da vi spurte skulle han kjøpe sjokolade til pappa(!)

[Sofies mamma]

Jeg har verken opplevd nær døden, stikke av, gjemme seg, jordskjelv eller noe som helst.

Skumleste er vel da en gang en bil var 5 cm fra å rygge oss ned på parkeringsplassen. Jeg kastet meg foran datteren min og hadde hjertet i halsen. Men det varte jo kort.

Jeg er temmelig sikker på at jeg i årene som kommer vil oppleve verre ting hva angår redsel og barn.

[Gjest prust]

Da eldstemann bare var to måneder, skulle jeg prøve å gi ham flaske. Han satte så fryktelig i halsen, at han ble helt slapp og blå. Heldigvis fikk vi dunket ham sånn i ryggen at han begynte å puste igjen.

Da han var to år fikk han en allergisk reaksjon, var full av seitg slim, som jeg måtte dra ut av munnen på ham, han ble helt slapp. Da vi kome til legevakta, var han kviknet til. Vi fant aldri ut hva det egentlig var.

Da eldstejenta var 2,5 var hun utenfor huset mens jeg skulle inn og hente noe. Da jeg kom ut, var hun vekk. Jeg løp ned mot hovedveien (60 km/t, en del trafikk) - og der kom en mann leiende med henne og gåbilen. Hun hadde gått over veien (faktisk op gangfeltet!) og han hadde stoppet og fulgt henne tilbake...

Huff!

I sommer forsvant de to eldste (4 og 6 år) da vi var på fjellet. Jeg var alene med alle tre. Ungene lekte 20 meter fra meg, jeg satt utenfor selet. Minstejenta sov i vogna. Plutselig la jeg merke til at ungene var så stille... Jeg gikk bort der de ahdde lekt, og de var borte vekk. Jeg gikk nedover veien et langt stykke og ropte. Ikke noe svar. Løp opp igjen, ringte mannen min.

Vet ikke hva som skjedde tidligere i dag, men slutten på historien min forsvant visst! Her er den fullstendige historien (inkludert de tre første):

Da eldstemann bare var to måneder, skulle jeg prøve å gi ham flaske. Han satte så fryktelig i halsen, at han ble helt slapp og blå. Heldigvis fikk vi dunket ham sånn i ryggen at han begynte å puste igjen. Turde aldri å gi ham flaske igjen...

Da han var to år fikk han en allergisk reaksjon, var full av seigt slim, som jeg måtte dra ut av munnen på ham, han ble helt slapp. Da vi kom til legevakta, var han kviknet til. Vi fant aldri ut hva det egentlig var.

Da eldstejenta var 2,5 var hun utenfor huset mens jeg skulle inn og hente noe. Da jeg kom ut, var hun vekk. Jeg løp ned mot hovedveien (60 km/t, en del trafikk) - og der kom en mann leiende med henne og gåbilen. Hun hadde gått over veien (faktisk på gangfeltet!) og han hadde stoppet og fulgt henne tilbake... Huff!

I sommer forsvant de to eldste (4 og 6 år) da vi var på fjellet. Jeg var alene med alle tre. Ungene lekte 20 meter fra meg, jeg satt utenfor selet. Minstejenta sov i vogna. Plutselig la jeg merke til at ungene var så stille... Jeg gikk bort der de hadde lekt, og de var borte vekk! Jeg gikk nedover veien et langt stykke og ropte. Ikke noe svar. Løp opp igjen, ringte mannen min. Han og svigermor hadde sovet nede i bygda den natta, og det tar vanligvis en times tid å komme seg helt opp på stølen.

Mannen min ble livredd og heiv seg i bilen og kjørte FORT til dit vi parkerer. Jeg begynte å lete på ulike steder på stølen, men ante ikke hvilken retning jeg skulle gå. Jeg løp over blaute myrer, oppover og nedover og ropte og ropte. Vi hadde vært på mange ulike plasser de dagene. Det var HELT grusomt. Så for meg ungene gå seg vill, dette utfor stup og sette seg fast i myrer eller dette i bekker...

Etter ca 40 minutter ringte mannen min. Ei dame på den øverste gården hadde funnet dem - de kom gående hånd i hånd nedover traktorveien og var riktig så fornøyd med å være ute på tur! De har aldri GÅTT den veien før, for vi bruker alltid firehjuling eller snøscooter med ungene.

Det var godt å få den telefonen! Fy så redd jeg var den tida det stod på. Og ungene fikk jammen høre noen alvorsord den dagen!

[emin]

Snuppa ble borte for oss på Svinesund en gang. Minuttene før vi fant henne var grusomme. (

Hun satte også en 50-øring i halsen da hun var lita. Heldigvis rakk jeg å reagere raskt og fikk den løs. Ikke fritt for at jeg hadde hjertet i halsen etterpå da jeg skjønte hva som kunne ha skjedd.

[Gjest togli]

Huff, skjønner godt at det var en skikkelig ekkel opplevelse!!

Min verste opplevelse med barna, var da eldstemann fikk feberkramper når hun var 15 mnd gammel. Da var jeg virkelig livredd...

[sheba]

Min sønn (da 4 år gammel) hadde funnet smørbukk karameller i et skap og gjemt seg med posen under ei trapp.. husker jeg hørte skrapelyder på veggen og da jeg fant ham var han blå på leppene, fikk løftet ham opp og snudd ham opp ned, da løsnet det en diger klump fra halsen hans... på toppen av det hele ble jeg SINT!! på ham, huff, men det var vel reaksjonen på redselen min..

Hadde ham i senga mi den natta:-)

[Gjest KariKruskakli]

Det skumleste var da minstemor var et halvt år og fikk Rs-virus. Rs-virus kan være farlig for små bayer, spesielt for premature.

Hun var fryktelig syk, og hun hadde store pustevansker. Det var forfordelig å høre på pusten. Hadde ikke krefter til å skrike en gang.

Jeg dro til legen, hvor jeg bare ble sendt hjem igjen med beskjed om at det var et ufarlig virus. jeg måtte bare komme tilbake om hun ble verre.

Den natten turde ikke jeg å sove. Jeg lå våken for å følge utviklingen.

Neste dag ble jeg enda reddere og dro tilbake til legen. Samme beskjed. Dette er helt ufarlig. Jeg trodde ikke mine egne ører, og sa til legen at jeg turte ikke å ha henne hjemme. Jeg ville ikke ha det ansvaret. Jeg ville ha henne innlagt på sykehuset.

- Ja ja, jeg får skrive en henvisning til deg da sa legen, om du er så nervøs. Men jeg håper du ikke bruker den, for der ikke nødvendig.

Jeg dro til Ullevål likevel jeg, og da de fikk undersøkt henne sa de at det var jammen bra jeg kom, for hun har det IKKE godt. Vi må passe på at hun ikke gir opp, sa en sykepleierske til meg.

Etter et par timer på barneadeligingen, ble hun sendt på intensiven. Morgenen etterpå fikk jeg høre at hun hadde vært veldig dårlig den natta, og at det hadde vært på nippet til at de hadde lagt henne i respirator.

Forbanna arrogante drittlege. Jeg har null respekt for han.

Heldigvis har hun ikke fått astma av dette. Mange Rs-barn, utvikler astma.

[Glimtipper]

Sønnen min er bare fem uker gammel, men man er jo redd for ganske mye allikevel. Spesielt tror jeg både jeg og samboeren min tenker mye på krybbedød, som sikkert de fleste foreldre gjør de første månedene.

En natt våknet jeg klokka fem om morgenen og innså at jeg ikke hadde vært oppe med han en eneste gang og dette var når han var to uker, vanligvis ville han da ha mat hver andre time. Med klump i halsen gikk jeg bort til senga hans, og han hadde faktisk teppet over hodet. I flere sekunder bare sto jeg der, helt stiv, før jeg forsiktig dro det vekk og så at han pustet som bare det. Jeg skalv fremdeles da jeg krøp opp i senga mi igjen og spurte sambo om han hadde vært oppe med babyen i natt. To ganger, visst nok, jeg hadde bare sovet så tungt.

Jeg får fremdeles vondt i brystet når jeg ser for meg synet av barnet som jeg ikke trodde hadde gitt lyd fra seg på syv timer med et teppe over hodet... Grøss.

[Gjest KariKruskakli]

Kom på en historie til.

Da sønnen min var baby, la mannen min han ned for kvelden i en skinnpose, Han ble lagt litt høyt med hodet, fordi han var forkjølet, og at fordi han skulle puste bedre.

Utpå nattet våknet jeg plutselig med den følelsen at noe var galt.

Jeg snur med for å kjikke på gutten og jeg ser han ikke i posen. Jeg river posen til meg og drar opp glidelåsen. Der ligger han som en ball nederst i posen.Han hadde sklidd nedover. Han hiver etter etter pusten da jeg fikk tatt han ut.

Siden har jeg passet godt på å aldri lage "akebakke"

[Glimtipper]

Kom på en historie til.

Da sønnen min var baby, la mannen min han ned for kvelden i en skinnpose, Han ble lagt litt høyt med hodet, fordi han var forkjølet, og at fordi han skulle puste bedre.

Utpå nattet våknet jeg plutselig med den følelsen at noe var galt.

Jeg snur med for å kjikke på gutten og jeg ser han ikke i posen. Jeg river posen til meg og drar opp glidelåsen. Der ligger han som en ball nederst i posen.Han hadde sklidd nedover. Han hiver etter etter pusten da jeg fikk tatt han ut.

Siden har jeg passet godt på å aldri lage "akebakke"

Uff, så ekkelt

[Gjest KariKruskakli]

Har visst enda en historie, men den er litt flau, fordi det var veldig sløvt av meg og faren.

Det var da eldstejenta var 1,5 år. Vi lå ute i hagen og solte oss. Det var på den tiden det var så populært å sole seg toppløs, noe jeg gjorde.

Hun forsvant rett som det var bak hushjørnet og jeg måtte hente henne. - Neste gang er det din tur til å hente, sier jeg til mannen min. Så var vi visst litt sløve en stund, for plutselig hører jeg bråbremsing oppe på veien. Jeg løper opp med hjertet i halsen, og det var bussen som hadde stoppet. Jeg så bare bussen,ikke henne, og jeg turte nesten ikke se heller. Men måtte jo, og hun løper glad og fornøyd rundt midt på veien.

Jeg var helt skjelven, og tenkte ikke på at jeg var toppløs før jeg hadde kommet ned i hagen igjen.

Sikkert morsomt for alle busspassasjerne som var vitne til dette.

[kakki1365380609]

Guttene min på 6 og 4,5 år var utenfor og lekte, plutselig var de vekk. Leting og roping. Dette var om vinteren og etter en stund ringte en nabodame og sa at guttene lekte nede ved det islagte vannet!!! Skrekk, isen var ikke trygg og ikke helt inntil kanten heller.

Da ble det en grundig og alvorlig prat den kvelden.

Ellers så forsvant lillemann da han var 1,5 år. Han løp etter meg og eldstemann uten at vi visste det. Han trodde vi fulgte veien til barnehagen, men vi hadde gått en annen vei. Rett etter at jeg oppdaget det (den sløve pappaen trodde alt var greit) og begynt å lete med hjertet i halsen, kom en nabo med ham og sa hun hadde funnet han langt borte i et annet borettslag. *svett*

[jubalong70]

Da vi var på syden i sommer. Det var den første dagen vi var der, og vi var ved bassengområdet. Det var stinnt av folk, fordi bassenget på nabohotellet var stengt. Vi lå i nærheten av et lite basseng, men det store var ikke så langt unna. Barna hadde fått streng beskjed om ikke å gå i det store bassenget uten en av oss.

Plutselig er lillesøster på 4,5 bortevekk, uten flytevinger på. Jeg får fullstendig panikk. Flere spør hvordan hun ser ut, og jeg beskriver selvsagt storesøster sin badedrakt. Storesøster er bare 1 år eldre.

Det tar ikke så mange minuttene før lillesøster glad og fornøyd kommer springende opp fra lekeplassen, der hun har vært og utforsket. Nå vil hun ha med oss dit.

Sukk, det var laaange minutter. Og jeg saumfarte bunnen på det store bassenget. Var sikker på at hun lå der et sted.

[Kjersti S]

Det må være da minstemor var 4 mnd, og sluttet å puste og svimte vekk for meg. Hun hadde vært småforkjøla noen dager, og hadde akkurat ligget og sovet rolig og godt en stund mens mamma var barnevakt. Da jeg kom hjem våknet jenta, og var helt rar. Hun var fullstendig fjern, og plutselig ble hun helt gul, sløv i blikket og datt helt vekk for oss. Det bars i full fart til lege, jeg satt med henne i fanget og prøvde å riste liv i henne, mens mamma kjørte. Hos legen begynte hun å kikne til litt, og da vi satt i ambulansen på vei til sykehuset var hun "tilbake" med oss igjen. Diagnosen var RS-virus, og etter litt over et døgn i isolat på sykehuset fikk vi med oss forstøverapparat hjem, da var det verste over.

Trenger vel ikke å si at reaksjonen kom morgenen etter vi hadde kommet hjem, da jeg sto opp med minstemor på morgenen - satt i sofaen og strigråt av ren lettelse!

Men jeg kan virkelig ikke få fullrost legen vår nok - han reagerte helt momentant - ringte etter ambulanse, ringte faktisk og purret på den en gang til da han syntes det tok for lang tid (samtidig som han forsøkte å berolige oss med at han ikke anså situasjonen som kritisk, siden hun pustet nesten normalt igjen..). Dette var helt på slutten av dagen hans, han var ferdig på jobb etter oss, og da tok han med seg legeveska si og kjørte i egen bil bak ambulansen helt til sykehuset, i tilfelle noe skulle skje underveis (det er ei mil til sykehuset). Har inntrykk av at dette så lang i fra er noe hvem som helst ville ha gjort!

[Kjersti S]

Det skumleste var da minstemor var et halvt år og fikk Rs-virus. Rs-virus kan være farlig for små bayer, spesielt for premature.

Hun var fryktelig syk, og hun hadde store pustevansker. Det var forfordelig å høre på pusten. Hadde ikke krefter til å skrike en gang.

Jeg dro til legen, hvor jeg bare ble sendt hjem igjen med beskjed om at det var et ufarlig virus. jeg måtte bare komme tilbake om hun ble verre.

Den natten turde ikke jeg å sove. Jeg lå våken for å følge utviklingen.

Neste dag ble jeg enda reddere og dro tilbake til legen. Samme beskjed. Dette er helt ufarlig. Jeg trodde ikke mine egne ører, og sa til legen at jeg turte ikke å ha henne hjemme. Jeg ville ikke ha det ansvaret. Jeg ville ha henne innlagt på sykehuset.

- Ja ja, jeg får skrive en henvisning til deg da sa legen, om du er så nervøs. Men jeg håper du ikke bruker den, for der ikke nødvendig.

Jeg dro til Ullevål likevel jeg, og da de fikk undersøkt henne sa de at det var jammen bra jeg kom, for hun har det IKKE godt. Vi må passe på at hun ikke gir opp, sa en sykepleierske til meg.

Etter et par timer på barneadeligingen, ble hun sendt på intensiven. Morgenen etterpå fikk jeg høre at hun hadde vært veldig dårlig den natta, og at det hadde vært på nippet til at de hadde lagt henne i respirator.

Forbanna arrogante drittlege. Jeg har null respekt for han.

Heldigvis har hun ikke fått astma av dette. Mange Rs-barn, utvikler astma.

Du skulle ha hatt min lege du! (se inlegget mitt lenger opp)

Tror nesten jeg hadde slått dersom jeg ikke var blitt tatt på alvor!

[Heffalump]

Det aller mest skremmende var da poden fikk sitt første epilepsi-anfall da han var 5 mndr gammel.... vi skjønte jo ikke at det var det, jeg våkna bare tidlig en søndagsmorgen av noen rare hikstelyder fra barnesenga (som stod rett ved vår seng). Instinktivt spratt jeg opp - lys våken - og rev han opp av senga. Han var helt stiv i kroppen, øynene rulla, det fråda rundt munnen - og jeg skjønte at han ikke fikk puste.

Tankene som raser gjennom hodet der og da kan dere jo tenke dere, men jeg tenkte bare at jeg må gjøre noe så han får puste. Jeg fullammet han, så jeg kunne ikke helt få det til å stemme at han skulle ha satt noe i halsen, men i desperasjon holdt jeg han framoverbøyd og dunket han litt i ryggen, som jeg har sett i bøker. Men det hjalp jo ikke, og jeg begynte å bli veldig redd...

I mellomtiden løp mannen min rundt og kledde på seg - vi bor kun 5 minutter fra sykehus - og siden vi ikke skjønte hvorfor ungen ikke pustet ville vi bare dra dit og få hjelp. Han tok babyen, som nå begynte å bli blå, mens jeg løp for å ringe 113. Da jeg stod med røret i hånda fikk jeg helt jernteppe, klarte ikke å huske hva jeg skulle ringe. Jeg husket at det var tre siffer, men ikke hvilke - så jeg rev tlf-katalogen ut av hylla og fant nummeret. Personen som svarte på 113 prøvde å roe meg ned, hun spurte "er det barnet jeg hører i bakgrunnen?" - han var da begynt såvidt å puste igjen, samtidig som han begynte å gråte, men det hørtes helt j..... ut. Jeg følte at hun ikke tok meg alvorlig, så jeg sa bare at vi drar til sykehuset, og la på. Hev på meg noen klær, og så dro vi.

Da vi kom til sykehuset var anfallet gått over og han virket helt OK, bare trøtt. Så de som tok i mot oss mente han bare hadde gulpet og satt i vranghalsen, men vi skulle få være der noen timer til observasjon. Og da han etter et par timer fikk et nytt anfall, ble vi sendt med ambulansefly til et større sykehus, hvor vi var i 4 dager - og hvor de til slutt fant ut at han hadde epilepsi. Så han begynte med medisin, og har aldri hatt anfall siden.... Sluttet med medisin da han var 2 år, og er helt frisk nå (han er snart 5).

Så det har gått utrolig bra, tross alt, men det var VELDIG skremmende da det stod på - og siden jeg allerede nesten hadde mistet han en gang (traumatisk opplevelse med hastekeisersnitt) var det grusomt å måtte kjenne den følelsen igjen - jeg trodde jo han holdt på å dø, vi ante jo ikke hva som skjedde....

Unner ingen den følelsen - jeg blir på gråten bare ved tanken...

Og da vi kom hjem fant vi telefonkatalogen liggende slengt på gulvet i gangen oppslått på siden med nødnummer...

Hilsen

[skygge]

Det skumleste var når elste jenta mi som var da 4 år, lekte på lekeplassen med venninder. Jeg satt på verandaen og følgte med, skulle bare hente en kaffekopp og når jeg kom tilbake så var alle jentene borte fra lekeplassen.

Var da høygravid med nr.2 og var dårlig pga bekkenløsning så det tok en liten stund å gå ned den lille turen til lekeplassen. Og gå å banke på hos alle vennindene i gata for å se om de hadde gått inn der.

Ble skikkelig overrasket fordi hun hadde aldri gjort noe lignende før. Alltid kommet hjem og spørt om hun fik lov.

Men ikke denne gangen, etter 30 min leting, så kom en bil kjørende med min datter i baksetet !

En annen venninde som ikke bodde i vårt nabolag, hadde kommet på lekeplassen og de hadde blitt med henne hjem til en venninde (som ikke min datter kjente fra før) som bodde lenger ned i boligfeltet.

Heldigvis så snakket moren til denne jente med min datter og oppdaget at hun egentlig ikke hadde lov å gå på besøk uten å si ifra. Og kjørte henne hjem.

De 30 min var de lengste min. i hele mitt liv. Man rekker å tenke .. hva om.... huff!

Ehmm, vet ikke hva hun moren trodde når hun kom og tårene trillet ned hos meg.. .. uhmmm.. litt hormoner og diverse.. *hoster*

En annen episode som var skummel, var når samboeren min ringte meg på jobben og begynte å si: det går bra med jenta vår nå men..

Han hadde glemt å lukke trappegrinden og vår 10 mnd gamle datter ramlet ned alle trinnene, en lang fliselagd trapp ! Trodde jeg skulle besvime når jeg hørte hva han sa...

Jeg bare måtte gå hjem fra jobben for å forsikre meg at jentungen hadde det bra.

Og etter en liten tur til legen som sa at alt var bra med henne, så var jeg rasende på samboeren min i mange dager etterpå.

Etter det så sjekket han trappegrinden flere titalls ganger hver dag bare for å være sikker...