Hva er det skumleste du har opplevd med ungen din?

[KaVa]

Da eldstemann var to år gammel, var vi på en møbelbutikk. Vi hadde nettopp flyttet inn i nytt hus, og trengte noen småting - og gikk inn i restekroken. På gulvet der inne sto det en overdel av en veggseksjon. Jeg sto og holdt poden i hånda og så på noen kurver, da jeg plutselig hørte et krasj. Samtidig mistet poden grepet om hånda mi. Da jeg snudde meg, hadde veggseksjonen med glassdører ramlet over gutten, han hadde fallt bakover mot et bilde som sto skåret opp langs veggen. Det var lange, kvasse glassskår overalt rundt han, over han og under han. Jeg fikk løftet opp seksjonen, og så at den hadde truffet han i panna, ned mot nesen. Han hadde værdens største "donald-kul". og blødde fra panna, haka og nakken.

Vi fikk han til legevakta umiddelbart, han ble sydd to sting, og var kraftig forslått, men ellers var alt OK. Legen sa at han hadde vært veldig heldig med hvor seksjonen hadde truffet - et par cm lenger ned og nesebenet ville gått - men det gikk altså bra.

[Gjest KariKruskakli]

Du skulle ha hatt min lege du! (se inlegget mitt lenger opp)

Tror nesten jeg hadde slått dersom jeg ikke var blitt tatt på alvor!

Dette var noe helt annet ja.

Det er godt at ikke alle leger er like arrogante.

Vi har en fantastisk lege til sønnen vår nå. Vi behøver ikke innom fastlegen en gang. Han kan komme rett inn på Riksen.

Men det har ikke vært nødvendig, for etter at han begynte med medisiner (han fikk diagnosen immunsvikt i fjor) har han frisk som en fisk.

[Gjest mirakel*2?]

Har visst enda en historie, men den er litt flau, fordi det var veldig sløvt av meg og faren.

Det var da eldstejenta var 1,5 år. Vi lå ute i hagen og solte oss. Det var på den tiden det var så populært å sole seg toppløs, noe jeg gjorde.

Hun forsvant rett som det var bak hushjørnet og jeg måtte hente henne. - Neste gang er det din tur til å hente, sier jeg til mannen min. Så var vi visst litt sløve en stund, for plutselig hører jeg bråbremsing oppe på veien. Jeg løper opp med hjertet i halsen, og det var bussen som hadde stoppet. Jeg så bare bussen,ikke henne, og jeg turte nesten ikke se heller. Men måtte jo, og hun løper glad og fornøyd rundt midt på veien.

Jeg var helt skjelven, og tenkte ikke på at jeg var toppløs før jeg hadde kommet ned i hagen igjen.

Sikkert morsomt for alle busspassasjerne som var vitne til dette.

hehe:) De koste seg sikkert godt da ja:)

Jeg tror ikke at jeg hadde ofret EN liten tanke på å kle på meg hvis jeg hørte at noen bråbremset og at ungen kunne være der. Du løp helt instiktivt.

[Gjest mirakel*2?]

Sønnen min er bare fem uker gammel, men man er jo redd for ganske mye allikevel. Spesielt tror jeg både jeg og samboeren min tenker mye på krybbedød, som sikkert de fleste foreldre gjør de første månedene.

En natt våknet jeg klokka fem om morgenen og innså at jeg ikke hadde vært oppe med han en eneste gang og dette var når han var to uker, vanligvis ville han da ha mat hver andre time. Med klump i halsen gikk jeg bort til senga hans, og han hadde faktisk teppet over hodet. I flere sekunder bare sto jeg der, helt stiv, før jeg forsiktig dro det vekk og så at han pustet som bare det. Jeg skalv fremdeles da jeg krøp opp i senga mi igjen og spurte sambo om han hadde vært oppe med babyen i natt. To ganger, visst nok, jeg hadde bare sovet så tungt.

Jeg får fremdeles vondt i brystet når jeg ser for meg synet av barnet som jeg ikke trodde hadde gitt lyd fra seg på syv timer med et teppe over hodet... Grøss.

huff. Jeg har opplevd noe lignende. Ikke med teppe over hodet da, men at jeg ikke kunne høre han puste. Jeg våknet kl halv 11!! Jeg skjønte ingenting for jeg var så uthvilt og det var så lyst ute. Da jeg ser på klokken fryser jeg til, for deretter å løpe ut på barnerommet. Der hører jeg ingen pust, og han ligger helt i ro. Han pustet, men veldig stille. Veldig ekkelt ihvertfall. Han var nok bare veldig sliten:)

[Gjest prust]

Det aller mest skremmende var da poden fikk sitt første epilepsi-anfall da han var 5 mndr gammel.... vi skjønte jo ikke at det var det, jeg våkna bare tidlig en søndagsmorgen av noen rare hikstelyder fra barnesenga (som stod rett ved vår seng). Instinktivt spratt jeg opp - lys våken - og rev han opp av senga. Han var helt stiv i kroppen, øynene rulla, det fråda rundt munnen - og jeg skjønte at han ikke fikk puste.

Tankene som raser gjennom hodet der og da kan dere jo tenke dere, men jeg tenkte bare at jeg må gjøre noe så han får puste. Jeg fullammet han, så jeg kunne ikke helt få det til å stemme at han skulle ha satt noe i halsen, men i desperasjon holdt jeg han framoverbøyd og dunket han litt i ryggen, som jeg har sett i bøker. Men det hjalp jo ikke, og jeg begynte å bli veldig redd...

I mellomtiden løp mannen min rundt og kledde på seg - vi bor kun 5 minutter fra sykehus - og siden vi ikke skjønte hvorfor ungen ikke pustet ville vi bare dra dit og få hjelp. Han tok babyen, som nå begynte å bli blå, mens jeg løp for å ringe 113. Da jeg stod med røret i hånda fikk jeg helt jernteppe, klarte ikke å huske hva jeg skulle ringe. Jeg husket at det var tre siffer, men ikke hvilke - så jeg rev tlf-katalogen ut av hylla og fant nummeret. Personen som svarte på 113 prøvde å roe meg ned, hun spurte "er det barnet jeg hører i bakgrunnen?" - han var da begynt såvidt å puste igjen, samtidig som han begynte å gråte, men det hørtes helt j..... ut. Jeg følte at hun ikke tok meg alvorlig, så jeg sa bare at vi drar til sykehuset, og la på. Hev på meg noen klær, og så dro vi.

Da vi kom til sykehuset var anfallet gått over og han virket helt OK, bare trøtt. Så de som tok i mot oss mente han bare hadde gulpet og satt i vranghalsen, men vi skulle få være der noen timer til observasjon. Og da han etter et par timer fikk et nytt anfall, ble vi sendt med ambulansefly til et større sykehus, hvor vi var i 4 dager - og hvor de til slutt fant ut at han hadde epilepsi. Så han begynte med medisin, og har aldri hatt anfall siden.... Sluttet med medisin da han var 2 år, og er helt frisk nå (han er snart 5).

Så det har gått utrolig bra, tross alt, men det var VELDIG skremmende da det stod på - og siden jeg allerede nesten hadde mistet han en gang (traumatisk opplevelse med hastekeisersnitt) var det grusomt å måtte kjenne den følelsen igjen - jeg trodde jo han holdt på å dø, vi ante jo ikke hva som skjedde....

Unner ingen den følelsen - jeg blir på gråten bare ved tanken...

Og da vi kom hjem fant vi telefonkatalogen liggende slengt på gulvet i gangen oppslått på siden med nødnummer...

Hilsen

Fikk helt frysninger da jeg leste det. Godt det gikk bra!

[Whimsy]

Vi har ikke opplevd noe som har vært skikkelig skummelt, men

Poden var vel kanskje 2år. Han har vært av typen "aldri putte noe i munnen" og vi ga han en tikroning,slik at han kunne kjøpe en is når vi kom til butikken. Vel, han var ikke helt den typen fant vi ut- han hadde putta den i munnen og borte var den. Han fikk selvfølgelig ikke puste, men vi tok han over fanget og dunket forsiktig i ryggen.Etter en lang stund(føltes i alle fall slik),kom 10ern opp såpass at vi fikk tak i den.

Og etter dette var han like blid.

Hverken før eller etter denne hendelsen har han putta noe "ukjent" i munnen, og det er vi sjeleglad for nå

Jeg har også skrevet tidligere om at han hadde satt på stekeplata på fullt- oppå sto det en kasserolle med plastdørslag og ei tresleiv oppi. Sleiva ble veldig svidd og dørslaget smelta helt. Røykvarsleren gav ikke lyd fra seg, selv om det var røykfullt i gangen der den stod.

Når jeg kjente en lukt av svidd plast,gikk jeg på kjøkkenet og oppdaget dette.(Merkelig nok hadde det ikke kommet noe røyk inni stua)

Men alt gikk bra- vi måtte riktignok vaske særs godt overalt etter dette, og lufte huset i flere timer men...