Føler meg som et troll!

[Gjest kloke hoder, gode råd?]

Kommer sikkert til å få masse pes for dette innlegget.... men, kanskje en eller annen likevel har noen kloke ord å komme med til en fortvilet mamma.

Er enslig mor til en sønn på 12 år. Har alltid bodd alene. Vi har havnet i en svært negativ spiral, med mye kjeft og irritasjon. Jeg/vi har masse temperament, fyker fort opp i sinne og irritasjon, og vanligvis daler det fort ned igjen. Det er nå til å "leve med". Men nå føler jeg at det stadig ligger en irritasjon under HELE tiden. Og han føler at jeg aldri er fornøyd.

Jeg blir irritert for at han somler, glemmer alle mulige ting, er klomsete, STA, kranglete/argumenterer på den MINSTE ting, er frekk... og lista fortsetter.

Noen ganger føler jeg at jeg er irritert bare for at han er til! Jeg får dårlig samvittighet bare av å skrive det, for jeg VET at det er hos meg problemet ligger. De sidene ved han jeg irriterer meg over er ikke det EGENTLIGE problemet. For jeg er jo ganske overbærende med andre barn som glemmer osv. (Og naturlig nok føler han dette som urettferdig)

Det er bare så vanskelig å klare å komme ut av en slik negativ spiral! HVA skal jeg gjøre for å snu dette?? Jeg PRØVER å være positiv, gi positive tilbakemeldinger til han på hvem han er, det han er god på/gjør bra osv. Men det kan føles så kunstig der og da, for vi har gjerne hatt en konfrontasjon like før (det er jo stadige konfrontasjoner, nærmest flere ganger hver dag.). Og vi kan ofte være irriterte og sinte fremdeles, begge to.

Men selv om jeg prøver å være positiv, varer det ikke så lenge før det er ett eller annet jeg "må" kommentere. Blir bare SÅ irritert når han glemmer de enkleste ting (som vi har terpa på i HUNDRE år), og klarer ikke la være å kommentere det.

Han er EGENTLIG en veldig flott, snill og søt gutt. Han har en sterk personlighet, med mange gode egenskaper som menneske - og jeg VET at han har "arvet" mange av sidene jeg irriterer meg over fra meg. Jeg vet at han er prepubertal. Jeg vet at jeg er streng, sikkert FOR Streng for ofte.

Men jeg blir så irritert og oppgitt når feks. ting han glemmer går ut over MEG! JEG må kjøre ekstra for å hente (dersom han ikke kan sykle for å ordne opp selv), JEG må kjøpe nytt for han har kastet vekk, JEG må fikse, ordne.... Og jeg blir så LEI!

Jeg VET at jeg ikke skal forvente at han er en voksen, og alt det der.. men HVA gjør vi?? Jeg føler at slik det er i dag, så hadde vi hatt godt av en _lang_ pause fra hverandre. Men.. det LØSER jo egentlig ikke noen ting, gjør det det da? Målet er jo å klare å fungere sammen, iallefall 70-80% av tiden..! Da må vi jobbe med det vi har her.

Jeg er egnet som mor, det er ikke det dette dreier seg om. Vi har alltid hatt et veldig nært forhold, og han klarer å sette ord på hva han syns er bra/vanskelig. Det har alltid bare vært oss to, og vi har klart oss gjennom det mest utrolige. Vi har mange koselige/hyggelige/morsomme stunder sammen også, bildet er absolutt ikke svart/hvitt og entydig negativt! Men jeg vil gjøre noe med dette før det tar skikkelig overhånd. Føler at det allerede er gått for langt, og vi trenger hjelp til å klare denne kneika...

[nitni]

"JEG må kjøre ekstra for å hente (dersom han ikke kan sykle for å ordne opp selv), JEG må kjøpe nytt for han har kastet vekk, JEG må fikse, ordne.... Og jeg blir så LEI!"

Hva med å la han selv ordne opp i disse tingene? Det er jo ofte når ting får konsekvenser at de ser/forstår hva som bør/må gjøres.

Alt for mange foreldre fikser og styrer alt for barna sine, og ungene blir stående helt hjelpesløse(/late?) tilslutt.

Når det gjelder masinga/kranglinga;

Tror du må velge ut noen få kamper i første omgang. Somling, klomsing o.l. _MÅ_ du jo ikke alltid kommentere. Noen barn er bare sånn. Tror ikke slike ting blir bedre av å hele tiden få negativ tilbakemelding på dette.

Velg ut noen saker/kamper og vær konsekvent, gi masse positiv respons når ting går bra, og heller mindre av negativ kritikk når det er ille.

[Lillemus]

Helt enig med Nitni - når han glemmer noe så får han sykle og hente det selv, har han ikke anledning til det så får han være uten til han får hentet det. Mister han noe så får han være uten til han selv har spart nok til å kjøpe nytt. Han lærer jo ikke å ta konsekvensene av det han gjør om du hele tiden er der som en buffer for ham.

Selv om det er ting du føler du _må_ kommentere, så hold kjeft! Det er ikke på noen måte festlig å få slengt i trynet ting man utnerket godt selv vet at man skulle gjort annerledes.

Du er den voksne part og det er du som er nødt til å ta ansvar her og besinne deg. Kanskje du skulle hatt litt veiledning i sinnemestring?

[Gjest ikkesomalleandre]

Hei.

Som tre(små)barnsmor kjenner jeg avogtil på mye av det samme som du beskriver mht sinne og å fare opp.

Man er sliten avogtil, og "skyldig" lunte, og det gir skrekkelig dårlig samvittighet.

For kort tid siden var jeg på et seminar om positiv tankegang og å klare å vende om negative ting til positive ting.

Et meget nyttig og lærerikt foredrag.

Det skal også finnes ei bok om positiv tankegang (husker selvfølgelig ikke hva den heter)

Du er ikke ei dårlig mor, alle har slike perioder,og siden ingen er lik er det ingen som oppfører seg likt i slike situasjoner.(rop, sinne, buse opp, taus osv..)

[Gjest har det også sånn]

Du høres ut som min egen mor, og den mor jeg ofte føler jeg er på vei til å bli selv...

Jeg er 25 år og har alltid fått høre gjennom tenårene hvor lat og treig jeg er og blitt mast på, og bedt om å gjøre all ting. Ingen mulighet til å tenke selv, ingen konsekvenser når noe f.eks. ble glemt. Og hun er sånn fortsatt. Men ble heldigvis litt bedre etter at jeg for ca. et år siden tok et skikkelig oppgjør med henne og sa at nå må jeg få tenke selv, og ta konsekvensen av min egen evt. treighet og lathet. Jeg merker hvordan jeg drøyer alt mulig, er tiltaksløs, glemmer ting stadig vekk osv. fordi jeg er vant til at moren min pisker meg igang, og minner meg på alt mulig.

Jeg har to barn selv nå og merker hvordan jeg alltid ber dem om ting de egentlig klarer å tenke seg til selv, og jeg kjefter og smeller alt for mye.

Jeg er veldig enig med de andre her; la han ta konsekvensene, ellers lærer han aldri!

Prøv å unngå masing og kjefting så langt det er mulig. Jeg vet hvor tilfreddstillende det er å bare spy ut edder og galle når man er skikkelig irritert. Men det gjør det ikke bedre. Til slutt blir mas og kjeft en vane som kanskje ikke engang går inn på ham. Du kommer bare til å få dårlig samvittighet, og han vil kanskje få problemer som voksen.

Ta en rolig samtale med sønnen din om det som plager dere, kanskje dere kan lage en skriftlig avtale om hvordan dere vil ha det?

Ønsker dere masse lykke til!

[Gjest pruserull]

Hei.

Som tre(små)barnsmor kjenner jeg avogtil på mye av det samme som du beskriver mht sinne og å fare opp.

Man er sliten avogtil, og "skyldig" lunte, og det gir skrekkelig dårlig samvittighet.

For kort tid siden var jeg på et seminar om positiv tankegang og å klare å vende om negative ting til positive ting.

Et meget nyttig og lærerikt foredrag.

Det skal også finnes ei bok om positiv tankegang (husker selvfølgelig ikke hva den heter)

Du er ikke ei dårlig mor, alle har slike perioder,og siden ingen er lik er det ingen som oppfører seg likt i slike situasjoner.(rop, sinne, buse opp, taus osv..)

Jeg vil gjerne anbefale en bok: "Gi hverdagen et LØFT" som omhandler akkurat det du snakker om.

Den har hjulpet meg til å slutte å irritere meg over mange ting med min familie.

Anbefales på det sterkeste!

LØFT står for LØsningsFokusertTilnærming.

[Gjest kloke hoder, gode råd?]

Du høres ut som min egen mor, og den mor jeg ofte føler jeg er på vei til å bli selv...

Jeg er 25 år og har alltid fått høre gjennom tenårene hvor lat og treig jeg er og blitt mast på, og bedt om å gjøre all ting. Ingen mulighet til å tenke selv, ingen konsekvenser når noe f.eks. ble glemt. Og hun er sånn fortsatt. Men ble heldigvis litt bedre etter at jeg for ca. et år siden tok et skikkelig oppgjør med henne og sa at nå må jeg få tenke selv, og ta konsekvensen av min egen evt. treighet og lathet. Jeg merker hvordan jeg drøyer alt mulig, er tiltaksløs, glemmer ting stadig vekk osv. fordi jeg er vant til at moren min pisker meg igang, og minner meg på alt mulig.

Jeg har to barn selv nå og merker hvordan jeg alltid ber dem om ting de egentlig klarer å tenke seg til selv, og jeg kjefter og smeller alt for mye.

Jeg er veldig enig med de andre her; la han ta konsekvensene, ellers lærer han aldri!

Prøv å unngå masing og kjefting så langt det er mulig. Jeg vet hvor tilfreddstillende det er å bare spy ut edder og galle når man er skikkelig irritert. Men det gjør det ikke bedre. Til slutt blir mas og kjeft en vane som kanskje ikke engang går inn på ham. Du kommer bare til å få dårlig samvittighet, og han vil kanskje få problemer som voksen.

Ta en rolig samtale med sønnen din om det som plager dere, kanskje dere kan lage en skriftlig avtale om hvordan dere vil ha det?

Ønsker dere masse lykke til!

Takk for svar..

Han MÅ ta konsekvensene av det han gjør. Jeg er ekstremt konsekvent, nærmest for streng og konsekvent. Så det handler ikke om det. HAndler vel mer om at jeg er for sint, irritert og maser/hakker på alt mulig.

Jeg vet at det må skje en forandring, og å snu det kan bare jeg gjøre. Jeg må ta meg selv i nakken og gjøre noe aktivt for å snu dette før det er for sent.

Takk for hjelpen på veien..