hvordan gi ros?

[Gjest noen som har tips?]

Jeg er tydeligvis ganske fantasiløs. Vet ikke hvordan jeg skal rose 2-åringen uten at det bare blir "så flink du er" eller "så fint". I følge boka er vel dette feil type ros? Hvordan rose uten at det har med prestasjoner?

[Gjest Mom33]

"Så koselig at du er så snill mot mamma!"

"Nå ble jeg veldig glad fordi du ....!"

"Takk!"

"Du er så snill som .....!"

[kaffepiken]

Tja, jeg roser ungene mine selv om det ikke er pedagogisk korrekt jeg da. Men det kan være verdt å reflektere litt over følgende:

Barn trenger i utgangspunktet ikke å bli fortalt at de er flinke hele tiden. Derimot er det viktig for et barns selvfølelse å bli sett av dem rundt seg. De trenger å få bekreftet sine følelser, og lære å sette ord på dem.

Et eksempel:

Kommer et barn og gir meg en tegning, sier jeg ofte automatisk at den var fin. Da har man vurdert tegningen og satt en karakter på den... I stedet kunne man si tusen takk, nå ble jeg glad! Da setter man ord på følelser, og viser at man setter pris på det barnet har gjort. Alternativt kan man innlede en liten samtale med barnet om hva h*n har tegnet. Man viser da interesse for det barnet har gjort.

Et eksempel til:

Et barn klatrer på toppen av et klatrestativ. Trenger barnet å få høre at "så flink du er til å klatre"? Eller kunne man i stedet si noe i retning: Nå var du høyt oppe, kiler det i magen nå? Man "ser" barnet og hjelper det til å sette ord på følelser.

Jeg tror som sagt ikke det er feil å rose barn. Men ofte setter vi på autopiloten og sier enten "du er flink" eller "pass deg nå" som et slags mantra og ingen av delene er særlig personlig eller tilstedeværende.

Noen Jesper Juul - inspirerte tanker fra

[favn]

Tja, jeg roser ungene mine selv om det ikke er pedagogisk korrekt jeg da. Men det kan være verdt å reflektere litt over følgende:

Barn trenger i utgangspunktet ikke å bli fortalt at de er flinke hele tiden. Derimot er det viktig for et barns selvfølelse å bli sett av dem rundt seg. De trenger å få bekreftet sine følelser, og lære å sette ord på dem.

Et eksempel:

Kommer et barn og gir meg en tegning, sier jeg ofte automatisk at den var fin. Da har man vurdert tegningen og satt en karakter på den... I stedet kunne man si tusen takk, nå ble jeg glad! Da setter man ord på følelser, og viser at man setter pris på det barnet har gjort. Alternativt kan man innlede en liten samtale med barnet om hva h*n har tegnet. Man viser da interesse for det barnet har gjort.

Et eksempel til:

Et barn klatrer på toppen av et klatrestativ. Trenger barnet å få høre at "så flink du er til å klatre"? Eller kunne man i stedet si noe i retning: Nå var du høyt oppe, kiler det i magen nå? Man "ser" barnet og hjelper det til å sette ord på følelser.

Jeg tror som sagt ikke det er feil å rose barn. Men ofte setter vi på autopiloten og sier enten "du er flink" eller "pass deg nå" som et slags mantra og ingen av delene er særlig personlig eller tilstedeværende.

Noen Jesper Juul - inspirerte tanker fra

'jeg roser ungene mine selv om det ikke er pedagogisk korrekt jeg da.'

Mystisk. Alt tilsier vel at det er omvendt. Eller?

[jubalong70]

Hvorfor skal ros være pedagogisk riktig???

JEg roser barna mine for alt mulig jeg. Fordi de er snille og greie både i seg selv om med hverandre. Jeg roser dem fordi de er skjønne og søte og gode å kose med. Jeg roser dem fordi de er flinke til å tegne, skrive, lage ting.

Jeg roser dem fordi de er flinke til å hjelpe meg med ting, fordi de viser empati, fordi de viser initiativ til gode ting osv.

Min mening er at barn nesten ikke kan få for mye ros. Selvsagt skal man også lære dem at andre er flinke etc., men jeg synes ikke det er galt at barna mine får med seg en ballast full av god selvtillitt. Etterhvert vil de finne ut av at de ikke er verdens mest fantastiske i alles øyne, men de vil vite at de er verdens mest fantastiske i mine øyne - alltid!!!

[kaffepiken]

'jeg roser ungene mine selv om det ikke er pedagogisk korrekt jeg da.'

Mystisk. Alt tilsier vel at det er omvendt. Eller?

En stund var det jo sånn at man kunne tro ungene fikk psykiske problemer om de fikk for mye ros.. Vi ble vist film om dette alvorlige emnet i barnehagen, slik at vi skulle forstå konsekvensene av uvettig rosing..

*flirer og rister på hodet*

[favn]

En stund var det jo sånn at man kunne tro ungene fikk psykiske problemer om de fikk for mye ros.. Vi ble vist film om dette alvorlige emnet i barnehagen, slik at vi skulle forstå konsekvensene av uvettig rosing..

*flirer og rister på hodet*

Er det sant? Hjelpe og trøste...

Uff, mange har glemt å bruke sunt vett og kaster seg på bølger av ditt og datt.

[kaffepiken]

Er det sant? Hjelpe og trøste...

Uff, mange har glemt å bruke sunt vett og kaster seg på bølger av ditt og datt.

Ja, sunn fornuft er ikke å forakte! En trenger ikke ta alt bokstavelig. Denne barnehagedamen som ivret for "anti-ros" hadde for øvrig ikke barn selv.. Men skråsikker, det var hun!

[favn]

Ja, sunn fornuft er ikke å forakte! En trenger ikke ta alt bokstavelig. Denne barnehagedamen som ivret for "anti-ros" hadde for øvrig ikke barn selv.. Men skråsikker, det var hun!

*rister på hodet*

[filiokus81]

En stund var det jo sånn at man kunne tro ungene fikk psykiske problemer om de fikk for mye ros.. Vi ble vist film om dette alvorlige emnet i barnehagen, slik at vi skulle forstå konsekvensene av uvettig rosing..

*flirer og rister på hodet*

Veeeel, det KAN jo bli for mye av det gode også da (*dukker for eventuelle svingslag i min retning*).

I barnehagen hvor jeg jobbet (har fødselspermisjon nå) hadde vi en mor som nærmest dro frem trompetene og gav stående applaus for hver minste lille ting poden hennes presterte. Jeg syns det ble litt voldsomt, og gutten forventet jo da samme beundringen fra oss når han gjorde helt hverdagslige (og selvsagte) ting. Greit at vi roser, men man behøver ikke synge hurra-for-deg og ta fire snurrer på gulvet hver gang ungen rydder opp matboksen sin.

Hva er relativt da liksom? Jeg syns det går an å lære ungene at man ikke er avhengig av positive tilbakemeldinger på absolutt alt hele tiden heller.

[kaffepiken]

Veeeel, det KAN jo bli for mye av det gode også da (*dukker for eventuelle svingslag i min retning*).

I barnehagen hvor jeg jobbet (har fødselspermisjon nå) hadde vi en mor som nærmest dro frem trompetene og gav stående applaus for hver minste lille ting poden hennes presterte. Jeg syns det ble litt voldsomt, og gutten forventet jo da samme beundringen fra oss når han gjorde helt hverdagslige (og selvsagte) ting. Greit at vi roser, men man behøver ikke synge hurra-for-deg og ta fire snurrer på gulvet hver gang ungen rydder opp matboksen sin.

Hva er relativt da liksom? Jeg syns det går an å lære ungene at man ikke er avhengig av positive tilbakemeldinger på absolutt alt hele tiden heller.

*ler*

Enig med deg! Det blir jo tøvete å holde på sånn. Favn slår et slag for sunn fornuft lenger ned, og det er nok et godt råd.

Som jeg skrev lenger oppe, syns jeg det har mer for seg å tenke samspill, være deltagende og vise interesse i det barnet tenker og gjør, enn å rose i ett kjør. Dette er vel noe som kommer av seg selv om man er noenlunde opptatt av barnas ve og vel.

[Gjest pedagogstudenten]

Ser det er mange som rister på hodet her av "pedagogisk riktige" metoder.

Det er ikke så vanskelig å forstå men sunt folkevett:

Dersom vi til stadighet roser barna for det de presterer, vil de bli opptatt av å prestere mer for å få mer ros. (eks. så FLINK du er til å skrive)

Hvis vi oftere roser barna (gir positive til bakemeldinger) på HVEM DE ER uavhengig av hva de mestrer, vil det ikke være så viktig for barna å være verdensmestere i alt, men heller være fornøyd med at personligheten og mennesket bak prestasjonene blir verdsatt uansett!!!

[puttelull]

Ser det er mange som rister på hodet her av "pedagogisk riktige" metoder.

Det er ikke så vanskelig å forstå men sunt folkevett:

Dersom vi til stadighet roser barna for det de presterer, vil de bli opptatt av å prestere mer for å få mer ros. (eks. så FLINK du er til å skrive)

Hvis vi oftere roser barna (gir positive til bakemeldinger) på HVEM DE ER uavhengig av hva de mestrer, vil det ikke være så viktig for barna å være verdensmestere i alt, men heller være fornøyd med at personligheten og mennesket bak prestasjonene blir verdsatt uansett!!!

Ok. Jeg forstår.

Men hvordan skal man da si det? Hvis gutten min _er_ flink til å skrive/skriver fine, leselige bokstaver, - hvordan skal jeg da si det!? Altså i meningen _formulere_ meg, slik at det ikke går på prestasjon, men på personlighet!

Jeg spør, fordi jeg er nysgjerrig!

[asterix]

Ser det er mange som rister på hodet her av "pedagogisk riktige" metoder.

Det er ikke så vanskelig å forstå men sunt folkevett:

Dersom vi til stadighet roser barna for det de presterer, vil de bli opptatt av å prestere mer for å få mer ros. (eks. så FLINK du er til å skrive)

Hvis vi oftere roser barna (gir positive til bakemeldinger) på HVEM DE ER uavhengig av hva de mestrer, vil det ikke være så viktig for barna å være verdensmestere i alt, men heller være fornøyd med at personligheten og mennesket bak prestasjonene blir verdsatt uansett!!!

Å rose barna for det de presterer er da ikke noe problem så lenge man ikke _kun_ gir den type ros. Selv synes jeg det er utrolig viktig å rose dem også for ting de presterer slik at de blir inspirert og oppmuntret til å prestere mer.

Selvfølgelig er det viktig at barna er fornøyde med seg selv som personer uavhengig av prestasjoner(og vi "roser" våre en hel masse for hvem de er), men du kommer faktisk ikke særlig langt i det virkelige liv med bare å være fornøyd med den du er uten å ha vilje og ønske om å også prestere ting og stadig forbedre dine egne prestasjoner.

[Gjest surreal]

Hvorfor skal ros være pedagogisk riktig???

JEg roser barna mine for alt mulig jeg. Fordi de er snille og greie både i seg selv om med hverandre. Jeg roser dem fordi de er skjønne og søte og gode å kose med. Jeg roser dem fordi de er flinke til å tegne, skrive, lage ting.

Jeg roser dem fordi de er flinke til å hjelpe meg med ting, fordi de viser empati, fordi de viser initiativ til gode ting osv.

Min mening er at barn nesten ikke kan få for mye ros. Selvsagt skal man også lære dem at andre er flinke etc., men jeg synes ikke det er galt at barna mine får med seg en ballast full av god selvtillitt. Etterhvert vil de finne ut av at de ikke er verdens mest fantastiske i alles øyne, men de vil vite at de er verdens mest fantastiske i mine øyne - alltid!!!

Det er ikke galt å rose barnet sitt på den måten du gjør! Du roser på en "allsidig" måte og det er bra..

Det vi pedagoger ønsker å få frem, er forskjellen på å rose for hvem du ER og hva du GJØR. Roser du for hvem du ER, styrker du selvfølelsen. Roser du for hva du GJØR, styrker du selvtilliten. En balanse her er bra.

Dersom man ikke er bevisst på det, blir det fort mest ros for hva man GJØR - å så flink å ta på strømpebuksen selv! Å, så flink å tegne, osv.

For øvrig så er jeg mer opptatt av at vi skal kommentere OPPLEVELSEN til barnet enn å rose for det det gjør. -At det er gøy å huske, at det er gøy å tegne, koser du deg osv.. Det viktigste for barnet er ikke alltid å bli rost, men å bli sett.

Men du høres ut til å rose helt suverent..

[Gjest surreal]

Ok. Jeg forstår.

Men hvordan skal man da si det? Hvis gutten min _er_ flink til å skrive/skriver fine, leselige bokstaver, - hvordan skal jeg da si det!? Altså i meningen _formulere_ meg, slik at det ikke går på prestasjon, men på personlighet!

Jeg spør, fordi jeg er nysgjerrig!

"Så flotte bokstaver du lager!"...

Ser ikke noe poeng i å ikke skulle kunne rose for det?

..kan jo alltids følge opp med en: "Syns du det er det gøy å skrive?" (hehe)

..syns

[jubalong70]

Det er ikke galt å rose barnet sitt på den måten du gjør! Du roser på en "allsidig" måte og det er bra..

Det vi pedagoger ønsker å få frem, er forskjellen på å rose for hvem du ER og hva du GJØR. Roser du for hvem du ER, styrker du selvfølelsen. Roser du for hva du GJØR, styrker du selvtilliten. En balanse her er bra.

Dersom man ikke er bevisst på det, blir det fort mest ros for hva man GJØR - å så flink å ta på strømpebuksen selv! Å, så flink å tegne, osv.

For øvrig så er jeg mer opptatt av at vi skal kommentere OPPLEVELSEN til barnet enn å rose for det det gjør. -At det er gøy å huske, at det er gøy å tegne, koser du deg osv.. Det viktigste for barnet er ikke alltid å bli rost, men å bli sett.

Men du høres ut til å rose helt suverent..

*Rødmer* Tusen takk for rosen, den varmet!

Jeg håper nå jeg gjør det som er "riktig". Og gjør jeg det ikke, så gjør jeg det som føles riktig - og da kan det vel ikke være så veldig feil, tror jeg da.